Jeg forandret meg for han

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

______________________________________________________________________________________________________

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En gang var jeg skikkelig betatt av en fyr. Denne fyren var på alle mulige måter uoppnåelig og jeg selv om jeg visste at han var det, så gjorde jeg alt for at han skulle like meg. Jeg hørte på den samme musikken som han gjorde, jeg gikk med klær jeg visste at han likte og jeg gjorde ting jeg visste at han likte. Jeg forandret meg rett og slett totalt for han. Det skal sies at jeg var 12 år gammel, men det er også verdt å nevne at jeg enda ikke har gitt helt slipp på akkurat det der. Jeg har en lei tendens til å gjøre det enda. 

Jeg liker å tro det er helt normalt å tilpasse seg etter den man er tiltrukket av. Vi forsøker vel alle sammen å være den beste utgaven av oss selv når vi er forelska, og jeg tror det er ganske normalt å tilpasse seg for å bli enda bedre likt. Eller, hvert fall tro at man blir bedre likt.

Herregud. Jeg blir flau når jeg tenker på hvor mye jeg har gjort for at fyren jeg har vært betatt av skal like meg. Jeg har vært inne på ganske så mange Instagramkontoer som har tilhørt ekser til fyrer jeg har vært betatt av, kun for å se hva han muligens likte med den personen, hvordan den personen er, kler seg og ser ut. Nå blir jeg flau. Men hey, du kjenner deg vel kanskje igjen?

Jeg har tenkt litt på dette med kompromisser i et forhold. Hvor langt kan man strekke strikken og hvor mye skal man, og burde man egentlig gi slipp på? Og… Hvor mye skal man egentlig forandre seg for at en person skal like deg?

Det enkleste svaret er jo at man skal være seg selv og at hvis personen du er betatt av er den rette, så liker personen deg uansett. Men, prøv å være forelska og ikke gjøre ting for at en person skal like deg a. Det har hvert fall aldri jeg klart.

Skal man late som man liker musikken til personen man er betatt av kun for å ha noe og prate om? Joda, det funker kanskje der og da. Samtidig er det jo nødt til å bli et helvete hvis man må late som at man digger noe man egentlig ikke liker – Kanskje i det hele tatt. Samtidig er det jo ganske uskyldig og forhåpentligvis kan man innrømme det på et tidspunkt.

Skal man slutte å gå med et plagg man selv liker, fordi personen man er forelska i ikke liker plagget? Min første tanke er NEI. Men jeg kan nesten love deg at 16 år gamle Martine hadde gjort det på flekken. Antakeligvis den Martine på 21 år også, uansett hvor tåpelig det egentlig er.

Skal man kvitte seg med den drit stygge kommoden som man har arvet av bestemor, fordi personen du flytter sammen hater den? Denne er for min del enkel. Jeg hadde nektet for det om kommoden var min, men insistert hvis fyren jeg flyttet sammen med eide den. Hehe, du skjønner.

Det finnes en haug av slike situasjoner som både er store, små, uviktige og ganske alvorlige. Det kommer vel en dag i de aller fleste forhold der man slutter å være det supermennesket man kanskje var i starten av forholdet. Du vet den perioden når man ikke trenger søvn fordi man er så forelska, når man glemmer å spise fordi magen på ekte er mett av kjærlighet og når du smiler for deg selv, fordi du er så forelska.

Jeg pleier å konkludere, men jeg syntes det er vanskelig når det kommer til akkurat dette. Samtidig så tror jeg det handler om å ta og gi i et forhold. Kanskje man av og til må kvitte seg med den stygge kommoden fra bestemor og kanskje man av og til må stå på sitt, for å rett og slett ikke gi fra seg for mye? Jeg tror det er viktig å tenke seg om to ganger og jeg tror det er viktig å finne gode løsninger for begge parter når det gjelder kommoder og livssituasjoner. Jeg tror også det er viktig å ikke endre for mye på seg selv for å tilpasse en annen person, eller, miste seg selv er kanskje mer passende. Vi kan alle late som vi liker en sang vi egentlig misliker, men kan vi egentlig tillate oss å bli en annen for at en person skal like oss?

I mine øyne handler jo ikke et forhold om å endre noen, verken seg selv eller den andre parten – Men om å skape noe fint sammen, utvikle seg, ta og gi og lære. Ja, og da kan man jo endre seg og da er det jo forhåpentligvis til det bedre.

I bunn og grunn så har jeg tro på at man skal være seg sjæl og at det er godt nok, samtidig så må man kanskje av og til tillate å endre litt på vanene sine, divanykkene og hvordan man selv liker å ha det. Ja, hvis personen virkelig er verdt det. 

Hva mener du? Hvor mye kan man ofre og endre for en annen person, av seg selv, hvem man er og hva man eier?

// Marty