Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?
______________________________________________________________________________________________________
Når ble det egentlig akseptert å bare stikke, uten å si hade eller å takke for seg? Jeg er jo tross alt oppdratt til å takke pent for meg når jeg har vært på besøk hos noen.
Jeg har en venninne som har truffet en fyr en del ganger de siste månedene. Venninnen min har egentlig hele tiden vært ærlig på at hun har vært skeptisk på om det har vært drømmemannen hennes, og etter mye om og men har hun funnet ut at han er ganske langt i fra. Fair enough. I stedet for å være ærlig mot han og si det som det er bestemte hun seg for å bare la det dabbe av. Altså, hun bestemte seg for å plutselig glemme og svare på meldinger, finne unnskyldninger til og ikke treffe han og bare la det “fade ut” som hun kaller det.
Okei, jeg skal være så ærlig å si at jeg har gjort det samme selv, og nå som jeg ser det litt fra utsiden så innser jeg hvor dårlig gjort det egentlig er.
Jada, jeg har også opplevd det selv og det er skikkelig kjipt – Og ganske rævva gjort. Personlig tror jeg man merker om personen i andre enden faktisk er interessert eller ikke, og når man har foreslått og treffes ti ganger uten at man har truffet hverandre, så vil jeg tørre å påstå at man burde ta hintet. Men! Hvorfor er det så forbanna vanskelig for oss å bare takke pent nei? Være ærlige? Å si det som det er? Hvorfor må så mange av oss gå rundt grøten? Hvorfor later vi som at “ja, det hadde vært hyggelig og sett hverandre en dag”, når vi egentlig ikke mener det?
Personlig tror jeg det handler om at jeg er redd for å såre noen, at det er ubehagelig og at jeg rett og slett er litt feig. Samtidig så hadde jeg satt mye større pris på at en fyr hadde vært ærlig mot meg og sagt “sorry, jeg er rett og slett ikke keen”, i stedet for å la meg leve i håpet. Ja, det gjelder jo egentlig like mye i et vennskap, som i et forhold eller på jobben.
For da jeg var liten og hadde vært på besøk hos noen fikk jeg alltid streng beskjed av mamma og pappa om at jeg måtte takke pent for meg. Det gjaldt om jeg hadde vært der i ti minutter eller om jeg hadde vært der en hel dag, og om det hadde vært hyggelig eller ei. Jeg er ganske sikker på at det gjelder flere av oss, så hvorfor sluttet vi plutselig og takke pent for oss?
Jeg syntes dette er skikkelig vanskelig, for selv om jeg setter pris på ærligheten selv, så må jeg ærlig innrømme at jeg er litt for dårlig til å være ærlig selv. Det er liksom litt for behagelig å servere en hvit løgn, å gjemme seg bak Snapchat og late som at “ops, jeg så det ikke, vi tar det igjen senere”, og det skammer jeg meg skikkelig for.
Samtidig så lurer jeg på om dette heter å bli voksen, eller om det heter dårlig folkeskikk. Jeg håper egentlig på det siste.
Jeg skulle gjerne sagt at jeg skal være tydelig, ærlig og direkte neste gang, men helt ærlig så vet jeg ikke om jeg tør.
Hva mener du?
// Marty
Personlig vil jeg heller at folk skal si «ja det hadde vært hyggelig å treffes en dag» og heller la være å ta kontakt igjen,enn at de skal si «jeg har faktisk ikke lyst til å treffe deg,eller noe i den duren. Det hadde vært alt for sårende å fått det rett i fleisen ,når d gjelder vennskap. Kjærester er noe annet,da vil jeg ha det rett i fleisen asap!!