Derfor ble det slutt

Jeg husker Valentine’s Day i fjor veldig godt. Ikke fordi dagen besto av kjærlighet, røde roser og en romantisk middag, men fordi livet mitt ble snudd opp ned.

Jeg bodde i Norrköping sammen med C, fordi han spilte hockey der. Jeg elsket å bo i Norrköping! Ja, det dukket stadig vekk opp utfordringer, men vi var omringet av fantastiske mennesker, kjærlighet og opplevelser, og jeg elsket hverdagen og samholdet vi hadde der.

14.februar i fjor gikk jeg i byen sammen med to venninner. Vi hadde nettopp trent og vi skulle kjøpe noe å overraske de hjemme med. Jeg husker at C ringte meg og sa at agenten hans så etter en ny klubb for han. Det hadde jeg hørt flere ganger, men denne gangen merket jeg på klumpen i magen at det var annerledes. Men, lite visste jeg at jeg to dager senere skulle flytte fra byen jeg hadde blitt så glad i, vennene mine, livet vårt der nede og hjem. Hjem til hans gamle klubb, hjem til et hotellrom vi ikke visste hvor lenge vi skulle bo på og hjem til det jeg følte var ingenting. 

Det var tøft. Skikkelig tøft. Det var tøft å få to dager på oss til å flytte, det var tøft å si hadet til vennene våre uten å vite når vi skulle ses igjen og det var tøft å komme hjem. Hjemme var det grått, vi bodde på et hotellrom, vi varmet middag i mikrobølgeovnen og vi gikk på veggen begge to. Han hadde hockeyen, mens jeg måtte finne tilbake til hverdagen her hjemme, noe som viste seg å ikke være like enkelt.

C ble skadet og jeg slet skikkelig med å finne ut av ting. Jeg slet med å finne plassen min, jeg bodde i en koffert, vasket trusene mine i vasken på hotellrommet og utad latet jeg som at alt var fint.

Jeg og C bestemte oss for å ta en pause, og det gjorde vi. Jeg dro til New York med familien min, prøvde å finne meningen med livet, forelsket meg i byen, kom hjem og bestemte meg for å ta grep. Vi fant oss et sted å bo, jeg skulle skrive ferdig boken min, solen begynte å skinne, han var skadet, men jeg klamret meg fast i sola, boka mi og at det snart skulle bli bra.

Men, det gjorde det ikke. Avstanden mellom oss ble for stor. Han gjorde sitt, jeg gjorde mitt. Vi sluttet å prate sammen, vi sluttet å være sammen og vi sluttet med det vi egentlig var skikkelig gode på.

Vi kom oss gjennom sommeren, men så gikk det ikke mer. Det var tomt og det var helt greit, for jeg hadde ikke mer å gi, selv om jeg ikke ville noe annet i hele verden.

I dag er det et år siden vi flyttet hjem fra Sverige. Et år siden jeg ikke gjorde noe annet enn å gråte. Et år siden jeg følte at jeg mistet en stor del av meg selv. Nå sitter jeg her og ser tilbake på det hele som en enrom erfaring. Jeg har det bedre enn noen gang, jeg føler meg sterk, jeg er fornøyd og jeg er sulten på livet.

I går var jeg og så C spille kamp, og jeg ser at han er det samme. Han stråler, jeg stråler og jeg er stolt. Jeg er stolt av han, jeg er stolt av meg sjæl og jeg er stolt av hvordan vi har håndtert alt. Herregud, han er jo rå om dagen! 

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver dette? Vel. Grunnen er at jeg i det siste har hørt ganske mange rykter og ting som ikke stemmer, og fordi jeg har lyst til å vise at man kan håndtere et brudd uten å hate hverandre, uten å snakke stygt om hverandre, såre hverandre og være uvenner.

Det har siden vi gjorde det slutt blitt snakket om utroskap, andre mennesker, heftige krangler og verre, men ingenting stemmer. Sannheten er nemlig at vi gikk hver vår vei, i stedet for å gå samme vei. Det ble kanskje litt tøft og i stedet for å hoppe i alt som skjedde sammen, så hoppet vi i det hver for oss, utviklet oss i hver vår retning og sluttet å være oss. 

Og det er helt greit. Jeg skammer meg ikke, for jeg er så takknemlig for alt jeg har lært, hvordan jeg har vokst og hvor langt jeg har kommet det siste året. For et år siden kom jeg nemlig hjem og lurte på hva i alle dager jeg skulle gjøre med livet mitt, nå vet jeg enda bedre hvem jeg er, hva jeg gjør og hvor jeg er på vei – Og det føles skikkelig bra. Kanskje spesielt når det samme gjelder C. 

// Marty