Kategori: Blogg

Hei kjære kompis, hei kjære klassekamerat, hei kjære lærer, hei kjære bror, hei kjære pappa og hei kjære du, du som ikke tok nei for et nei. 

Jeg sitter og leser om nye overgrep som er begått. Igjen, tenker jeg. Faen heller. Artikler om at overgripere har vist videoer i klasserommet, artikler om at politiet kun får dekket toppen av isfjellet, og at barn og unge blir presset til nakenbilder på nett. Jeg blir sint, så vanvittig sint. Psykisk voldtekt? Overgrep over internett. Voldtekt som har blitt filmet, lagt ut og ledd av. Ledd av i klasserommet. Men i helvette tenker jeg. Jeg ser det for meg, og det undrer meg om det er samme film gutta på trikken før i dag sto å lo av når de hoiet og lo samtidig som de kommentere hvor fortjent det var og hvor håpløs hun var. 

Kjære kompis, hører dette med å være jente idag? Fortjener vi å bli voldtatt? Er vi håpløse fordi vi ikke tar oss så bra ut på filmen som viser vårt største mareritt? Tror dere gutta at dere er så umotstålige, at dere kan forsyne dere når det passer dere? Kan ikke vi jenter dra på fest, eller i bursdag eller gå til bussen, uten å være redde for dette? Jeg syntes ikke det er kult at du spiller en sang med tittelen: “Alle som ikke danser er voldtektsmenn” på fest. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjære klassekamerat, jeg leser at foreldrene våre oppfordres til å lære oss nettvett og at foreldre våre oppfordres til å lære oss å ikke legge ut lettkledde bilder på nett. Men jeg undrer. For det første, så syntes jeg vi lever i en verden der det florerer av lettkledde bilder overalt. Og for det andre, så undrer jeg – hvorfor skal egentlig ikke jeg få gå lettkledd? Er vi jenter et lett bytte for deg, fordi vi velger å gå i de sammen kjole som du liker at de digge damene på instagram går i? 

Kjære lærer, hvorfor tillater du at det spøkes med voldtekt i klasserommet? Hvorfor setter du ikke foten ned, når noen kaller en medelev for hore, og det tulles med eleven du vet hva som skjedde med i sommer? 

Kjære bror, hvorfor lar du kompisen dine kalle jenta han lå med i helgen for hore? Hvorfor deler dine kompiser sexvideoer med deg på facebook av sine så kalte “trofeer”? Hvorfor forsvarer du ikke søsteren dine sine venninner når de har sagt nei, ikke bare en gang, men to? 

Kjære pappa, hvorfor sier du til meg at jeg må passe meg? Hvorfor sier du ikke til gutta at de skal passe seg? Hvorfor ber du ikke de oppføre seg? Kjære pappa, hvorfor kan du ikke be de ta seg sammen, holde smekken lukka og ta nei for et nei? Hvorfor må jeg hentes, mens de kan ta buss? Kjære pappa, hvorfor kaller gutta meg for en hore? 

Jeg vil kunne være på snapchat uten å få spørsmål om å sende ett nakenbilde av meg, uten at du sender ett nakenbilde av deg og la denne ballen rulle i vei. Det er ikke greit og nei er et nei. 

Og kjære du, du som ikke tok nei for et nei. Har ikke du en søster, har ikke du en mor, har ikke du en tante, og har ikke du en bestemor?

Bildekilde
 

– Marty

Jeg sitter på en kafè og nyter synet jeg ser. Jeg ser mennesker med smil om munnene sine, glede som stråler ut av øyne som har sett, og levd og fjes som har rynker som viser tegn på at de har levd et liv. Jeg ser mennesker som drikker kaffe, spiser smultringer og prater med hverandre. Jeg blir glad når jeg ser disse menneskene. 

Da jeg var liten ønsket jeg og venninnene mine å likne på mødrene våre. Vi låste oss inne på badet, rotet i skuffer og skap for å låne leppestifter, de altfor store skjørtene og de høyhelteskoene. Det var moteshow og barnelek. Nå som vi har blitt eldre, så syntes jeg vi slutter å ønske å likne på våre mødre. 

Jeg tror at gjennomsnittsalderen på kvinner i Norge i dag er ca 84 år og ca 80 år for menn. Hvordan blir det for oss unge jenter når vi nærmer oss den alderen? Når jeg sitter og betraker disse flotte menneskene, med smilerynker og kaffebarter, så ser jeg spreke, freshe mennesker. Besteforeldre. Besteforeldre som aldri før har vært sprekere, freshere eller rikere. Jeg trodde det var vi i ungdomsgenerasjonen som kom til ferdig dekket dessertbord. Vi ser jo og observerer at våre flotte besteforeldres generasjon aldri har sett bedre ut og leser at de aldri har hatt det bedre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De er jo faktisk botoxgenerasjonen nummer 1.

De har så mange muligheter til å forbedre på utseende sitt i dag. Så hvorfor ikke? Mange har jo også økonomien til å gjøre det. Disse menneskene har jo arbeidet siden de var 14-15 år gamle og pensjonerer seg trenger de jo ikke, for de er jo så super spreke, freshe og oppegående. Vi kan jo nesten ikke miste dem i arbeidslivet. Er de virkelig så fulle av energi om morningen som det ser ut til? Jeg som vrir meg når klokka ringer rett over seks, burde kanskje beundre disse menneskene, som har vaska ferdig gulvet til da? Her jeg sitter ser jeg mennesker med historier. Jeg ser mennesker med historier, akkurat som deg og meg. Mennesker med historier, om død, hat, kjærlighet, forelskelse, og joda, kanskje ett par røverhistorier. Jeg ser mennesker som er opptatt av å leve livet, mennesker som tar vare på seg selv, for å få mest mulig ut av det som er igjen. Jeg ser mennesker som har hevet hodet, og som ikke har gitt opp. 

Jeg tviler på at disse menneskene som sitter her på denne kafeen, slumrer alarmen til det ytterste om morran, at de sluntrer unna og at de lukker øya. Jeg ser hvertfall mennesker som ser hverandre der de sitter over bordene og deler en vaffel med krem, mobiltelefonene er ikke å se. 

Når jeg inni hodet mitt tenker på en bestemor, tenker jeg på en som sitter i gyngestol og har middagen ferdig klokka ett. Men dette kommer kanskje fra eventyrbøkene jeg leste ta jeg var barn, da jeg hadde tatt av meg mammas høye heler. 

Besteforeldre generasjonen i år 2016 er da så heldige og kan selvrealisere seg hvis de har vært heldige med genene, økonomien og at helsa er i god behold.

Jeg beundrer disse menneskene, som jeg ser løper på møllene på treningssentrene, som flyr på butikken, som tar vare på seg selv – men ikke minst, lever livet. Mange av de er faktisk så godt trent at jeg tror mange av mine venner hadde slitt med å holde tritt med dem! 

Så jeg spurte en dame, tidlig en morgen. Jeg spurte hvordan hun klarte å holde motivasjonen oppe, og hun svarte meg så enkelt at livet er verdt å leve. At hun vil være en del av barnebarna sine sitt liv, og at hun vil leve hver dag – ikke som om hver dag var den siste, men heller forbrede de kommende. Så blunket denne flotte gamle damen og sa at alder kun er et tall.

Det skremmer meg litt at det snart er min generasjon som skal etablere seg. At det snart er vår tur til å kjøpe leilighet eller bygge oss et hus. Hvor skal vi for å få råd til det? Hytte, ferier og barn. Bestefar sa en gang at når han bygget hus på 60-70 tallet fikk de igjen momsen på husbyggingen. Bestefaren min bygde garasje for dette.  Dette kan jeg ingen ting om, men det hørtes så fint ut. Lurer på hva vi får noe? Eiendomsskatt, gebyrer for å søke om ditt og datt. Er vel en million i utgifter før den første spikeren er slått.

Men uansett, så må jeg smile når jeg tenker på dagens besteforeldre generasjon. Tror de har hatt det mye gøy, kanskje med fest på lokalet med trekkspill og rock. De har liksom bare fortsatt festen de. Det ser hvertfall sånn ut for meg, der de sitter med et ønske om å leve livet. Jeg tror kanskje vi unge i dagens generasjon prestasjon får en lang vei å gå for å klare å prester sånn som de har gjort. Jeg tror hvertfall at vi må opp med hodet, se hverandre i øynene, glede oss over de viktige tingene og nyte livet. For disse menneskene kler smilerynkene sine, og jeg tror livet er verdt å leve. 

Så hipp hipp hurra for besteforeldre generasjonen. Dere er mine forbilder.

– Marty 

“Her finner du din størrelsesinformasjon”

“Finn din størrelse ved å se i tabellene”

– Målene er oppgitt i centimeter

A) Mål der brystene er størst

B) Midjemål; der midjen er smalest

C) Stussvidde; Der baken er bredest

D) Innerben/Lengde, må måles fra øverst i skrittet til gulvet

E) Lengde 

Dette leser jeg når jeg traver rundt i butikk etter butikk på utkikk etter en ny bukse. Jeg er nesten 1.80 høy, og ja, bena er vanvittig lange. Folk sier det er flott, men som jeg sier til de fleste – du kan godt få ett par centimeter. Jeg er verken tjukk eller tynn, men heller ikke normal. Hvis normalen går etter størrelsene på buksene jeg vrenger av meg gang på gang, og hvis normalen er dama på bildet som poserer i buksa jeg så veldig gjerne vil at rumpa mi skal passe i. 

Vel, jeg passer rett og slett ikke inn. 

Jeg digger rosa og knæsje kule treningsklær. Og joda, det hender jeg finner noe som passer. Men med størrelse 42 i sko så kan jeg vel nesten glemme rosa fancy treningssko, som de andre jentene har. Og joda, jeg får løpesko, så jeg skal ikke klage. Jeg får sko i størrelsen min, blå, orange og grønne – ikke tenk på det.
Jeg tror jo egentlig alle mennesker trenger å føle seg litt fine og freshe en gang i blant. Og det å jobbe i klesbransjen selv, og si til en dame at jeg ikke har størrelsen hennes, har ikke hatt den og at det antakeligvis ikke produseres en gang – det er ikke kult. Så hvis vi skal klare å akseptere disse kroppene våre i disse forskjellige fargene og fasongene vi stadig klager over – så burde kanskje denne bransjen følge etter?

Denne lille gutten i Afghanistan som lagde seg en Messidrakt, han gjorde det vel for å gjøre noe spesielt, fordi det var gøy, fordi det var kult? Jeg bor i Norge, og jeg skal ikke klage. Jeg akter nesten ikke å klage. Jeg som bor her i verdens rikeste land, med penger til å kjøpe meg en Messidrakt, eller tre. 

Men hva er det egentlig med klesbutikkene og denne bransjen? For jeg syntes det skrurrer når XXL er det største og jeg ofte er en XL. 

Jeg kjenner mange mennesker, fantastiske mennesker, i alle størrelser og fasonger. Høye, lave, tykke, tynne, og ingen av de passer vel egentlig inn i denne berømte størrelsestabellen. 

Men shit au. Jeg får vel bare ta på meg 2XU tightsen min som jeg fikk av bestefar til jul, som pappa måtte bytte to ganger fra M til XL, for at den skulle bli lengst mulig på de lange bena. Den passer overhode ikke til min rosa treningsvest og mine blå og orange mannesko. Heldigvis har selvironi vært en del av barneoppdragelsen min, for det å hele tiden kjempe for å passe inn i denne jævla størrelsestabellen – det er slitsomt.
 

– Marty 

Timene på løkka, løpeturene alene, alle berøringene og alle treningstimene som er både oppfordret til å tas og har blitt tatt – belønnes. Belønnes med en mulighet, en reise, et eventyr og en drøm, alle fotballspillere drømmer om. Det er ikke bare gutta som hermer etter Martin Ødegård, men også jentene. Jentene som legger ned like mye tid, dedikasjon og vilje. Og endelig, kanskje det viser seg at det er muligheter der også? Jeg misunner Andrea Norheim som både VG og Aftenposten skrev om at hadde tatt valget om å gå til den franske toppklubben Lyon denne uka. Jeg misunner henne som har muligheten, men jeg vet samtidig hvor viktig og ikke minst stort dette er for norsk damefotball. Jeg skulle gjerne skrevet norsk fotball, men syntes norsk fotball at dette er stort? 

Jeg vet hvertfall, som jente og som utøver selv, at det er viktig. Det er viktig for de, for oss som fortsatt står på løkka, løper alene, står på kjøkkenet med ballen at man vet at det er mulig. At muligheten finnes, også for oss. For drømmen til en jentefotballspiller og en guttefotballspiller er vel ikke noe annerledes? Drømmen og målet er vel det samme, nemlig det å bli best? Svaret til Martin Ødegård og Andrea Norheim var hvertfall helt likt når de fikk spørsmål om hva de vil oppnå og hvor langt de vil nå. Nemlig å bli best. Så kanskje det ikke er så stor forskjell på jentene og gutta, så vi skal kanskje derfor omtales som fotballspillere hele gjengen. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For når står og ser jenter som er mye yngre enn meg spille fotball nå, så ser jeg jenter som vil, som liker det de driver med og som ønsker å få til noe. FOTBALLSPILLERE, som er dedikerte, som leker, ler,og drømmer. Fotballspillere som ser forbildene vise at det er muligheter, som kanskje ser at det er mulig? For kjære, jenter og kjære fotballspillere – det er mulig. 

Jeg ønsker Andrea Norheim masse lykke til videre, og alle på løkka – blir kult å følge med på dere også. 

– Marty

Hva er det egentlig med oss jenter? Jeg leser stadig vekk at vi bløffer oss til dårligere versjoner av oss selv, og at den nye folkesykdommen er depresjon. Jeg leser at vi sammenlikner oss med kjendiser, politikere, bloggere, familie, venner og kollegaer. Jeg leser konstant at vi ønsker å forbedre oss på alle våre arenaer – skole, jobb, privat og sosiale medier. Er vi rett og slett forbanna på oss selv fordi vi ikke er like flinke som alle andre? Er det ikke sånn at hvis man snakker negativt til seg selv og gjentatte ganger forteller oss selv at vi ikke duger og at vi aldri er bra nok – så blir det sånn? 

Jeg føler at spesielt vi jenter, blir sittende nede og stille når de “store tøffe” gutta snakker. Vi tør liksom ikke si helt hva vi mener, selvom vi kanskje egentlig vet at vi har rett. Gutta breier seg og hever stemmen – og gjør dette at vi faktisk tror dem? Hvorfor føler jeg dette? Er jeg den eneste? Er vi fortsatt pappas “lille pike”, og hvorfor tør vi ikke? Er vi litt redd for hva disse gutta vil si om oss? Hva de vil syntes og kalle oss? Er vi redd for å skille oss ut? 

Er det en myte at man på ligge seg til suksess? Leser stadig om nye FIFA-skandaler hvor alt handler om korrupsjon og aldrende menn som er beskyldt for det ene og det andre. Er dette er bevis på at alt handler om penger og makt? At den som hever stemmen høyest blir hørt? Dette ser vi vel uten å trekke kjønnsparalleller også. Hever du stemmer blir du hørt, og hvis du fra før av er redd for å snakke – ja, da forblir det vel kanskje sånn. Leser også i avisene om jenta som ble voldatt og neddopet av sin far fra hun var 14 år gammel – den, trygge stabile faren, som var sjef i barnevernet. Er det rart vi syntes systemet svikter av og til? Er det rart vi kanskje av og til ikke stoler på at ting fungerer som det skal? Vi er vel alle mennesker, er vi ikke? 

Samtidig sitter vi her hjemme, i lille rike Norge og ler av Donald Trump i USA, herregud så mange fans han har. Jeg undrer på hvordan vi hadde sett på dette hvis det hadde vært en kvinne i samme posisjon, med de samme meningene? 

Jenter, gutter, damer eller menn. Jeg sier ikke at menn verken er skumle eller farlige, for det er vel ingen som kan være så jævelige mot hverandre som det kvinner kan. Og jeg kan forstå som kvinne at det kan være provoserende å få slengt i trynet at man kanskje selv stiller seg litt etter gutta, og jeg har ikke svaret. Jeg undrer bare. Lar vi kvinner og jenter oss fortsatt overkjøre av det motsatte kjønn, fordi de snakker høyere, fordi det enda er diskriminering i samfunnet vårt og  for å unngå bråk? 

Igjen, jeg har ikke svaret – men jeg lurer så ofte på hvorfor jeg sitter med følelsen at vi alltid lar oss overkjøre av den høyeste stemmen i klassen, rundt møtebordet og i selskapet vi befinner oss i, som ofte kommer fra en mann – eller? Eller er jeg kanksje bare en nybakt attenåring med tusenvis av spørsmål i hodet, om krig, fred og kjærlighet, og om hvordan systemet ikke kan oppfatte at sjefen i barnevernet misbruker datteren sin – og at fortsatt altfor mange resultater kommer fra penger under bordet. 

Men kjære alle jenter, mammaer, bestemødre, mormorer, tanter, søstre og venninner. Jeg tror verden trenger at vi rister litt på nisselua vår så vi ser litt bedre og kommer oss opp og frem og så vi blant annet får denne folkesykdommen til å forsvinne. Disse mannfolka kan ikke være så tøffe, og jeg tror sannelig de til og med syntes vi er svært nyttige av og til. Halvparten av oss er jo kvinner, så kanskje vi må heve hodet, ta frem godheten, røsten fra magen, fremsnakke og heie. Da vil det kanskje bli akseptert i samfunnet vårt at jenter spiller jentefotball og gutter spiller guttefotball, og at jenter vil bli elektrikere og gutter vil bli frisører. Kanskje det er rett det pappaen min sier? Nemlig at bak hver vellykket mann står en sterk kvinne? Vel, jeg tror bare det er viktig at vi ikke blir stående der.  

– Marty 

Kjære mamma og pappa. 

Kjære mamma og pappa. Jeg er sliten. Jeg har vondt i kroppen og hodet verker. Jeg er sliten, og jeg er sint. Jeg vil skrike og gi slipp. Jeg er ensom, forlatt og tom. Elsket, hatet og forventingsfull. Jeg er forvirra. Jeg vrir meg i forvirring når kroppen sprenner seg i frustasjon. Jeg orker ikke mer, så la meg slippe – kjære mamma og pappa. Hvor ble det av latteren min mamma og pappa, latteren min som ronget høyt i husets vegger, når snøen falt og når solen begynte å varme igjen? Latteren som var så uventet, som fløy som en lek, helt uten regler. Hvorfor slutter vennene mine å leke mamma? Hvorfor sluttent vi å leke med dokkene som jeg fortsatt nekter å kaste. Hvor ble det av timene på løkka, leken og magefølelsen? Er livet så mørkt, og grått og trist pappa? For det vil jeg ikke. Hvor ble det av forventingene til hva livet ville bringe? Hvorfor kom pluselig redselen for å ikke oppnå disse forventingene? 

Hvilke forventinger er det jeg egentlig er redd for? Vi er redde for? Forventingene om å ikke få det til, ikke lykkes? Hvem faen har sagt at vi må lykkes? Hvem definerer det å lykkes? Mamma og pappa, jeg var lykkelig når jeg løp barbent, men håret til alle kanter, sang og danset i den tilgrisete kjolen min. Jeg er lei av å streve etter forventingene jeg føler.

Kjære mamma og pappa, hvorfor tok leken slutt, og vil det noen gang begynne igjen?

I Tv 2 serien Sykt Perfekt snakket vi unge jenter om hvordan vi egentlig har det og hvordan det er å vokse opp med presset om å være perfekt hele tiden. Og jeg tror at foreldre og andre voksne må hjelpe oss unge å dempe prestasjonsjaget. Jeg tror at mange voksne, at mange foreldre bruker sine barn som symboler på vellykkenheten. Tar jeg feil? Kjære mamma og pappa, vi skal prestere overalt. Vi skal prestere på alle arenaer. 

Dere merker vel det selv gjør dere ikke? Jeg syntes nemlig dere gjør ett tappert forsøk for at alt skal være perfekt slik at vellykkheten kommer frem. Vi ser jo det på bildene på facebook og instagram at det oser av lykkelige, perfekte voksne med fancy utstyr på tur i fjellheimen med hyttefasaden i bakgrunnen på vei inn i skibakken, men lykkelige barn – og gjerne ett par nybakte boller i sekken. Dere voksne må jo også for all del vise det frem, og vi lar oss jo igjen fascinere av det perfekte. Vi barn og unge blir og er et produkt av dere voksne, så dere voksne har vel også ett ansvar? Dere vil jo at vi skal lykkes? Vil dere ikke? Dere voksne gir jo så mye skryt for kropp og utseende. Dere dyrker og fremhever prestasjonene vi gjør. Det er jo det ytre folk ser, men hva med det inne i oss? Kjære mamma og pappa, føler dere dere mislykkete hvis vi ikke er perfekte og gjør som dere ønsker?

Kjære mamma og pappa, dere snakker da sykt mye snakk om kosthold, karakterer, trening og prestasjoner… Gjør dere ikke?

Det er vel ikke helt uvanlig at dere er på slankern? Drikker shaker for å gå ned i vekt, og ikke spiser middag? Det er vel ikke uvanlig at du står foran speilet mamma og er misfornøyd med kroppen din? Men mamma, da kan vi jo kanskje være sammen om å stå foran speilet å kritisere kroppene våre, slanke oss og drikke shaker for å droppe middagen? 

Kjære mamma og pappa, kanskje foreldregenrasjonen burde gjøre en snuoperasjon og vise at dere er fornøyd med livet deres, sånn det faktisk er. Ikke alltid være på jag etter det som er enda bedre, og flottere. Dere foreldre sier liksom en ting til oss, og gjør noe annet, og nei… Vi liker ikke høre på det dere har å si, men vi gjør ofte som dere gjør. Så når dere aldri har tid, fordi dere har et møte på jobben, spinning time, syklubb, jobbreise, noen livsviktige mail, så tror kanskje vi at det er sånn det skal være? 

Kjære mamma og pappa… Det er faktisk viktig at dere også viser at dere setter pris på livet, at dere kan slappe av og ikke bare stresse av gårde. Dere er faktisk våre rollemodeller, så slutt å klag over at dere ikke strekker til. For ja, mamma og pappa – det tar mye tid og trene til Birken, og reise i jobben, trene lillebrors fotballag og invitere til fest i det nyoppussete huset. Smitteeffeffekten ovenfor oss barn og unge er større enn dere tror. Dere er jo våre forbilder. Vi lever jo i verdens rikeste land, så la oss nyte, selv om arbeidsledigheten er på vei oppover og innkassogjelden aldri har vært større og at det ryker av kjøpekortene deres. Husk at det er vi som er deres generasjon Sykt Perfekt.

For kjære mamma og pappa, dere som kritiserer vår generasjon – ikke glem hvem som oppdro den. 

– Marty

Jeg løper gjennom storsenteret i det en mann huker tak i armen min. En godt voksen mann, velkledd og høflig. Han smiler, og det slår meg at mannen er mer nervøs enn meg. Jeg ser spørrende på han og mannen smiler igjen. Han takker meg. Han takker meg for at jeg har vært åpen og ærlig, for at jeg har vært med på å sette fokus på en sak og på en verden datteren hans er på vei inn i. Han takker meg for å ha åpnet meg, fortalt min historie og gjort det lettere for han å forstå. Mannen gjør meg glad, han verdsetter meg og gjør at jeg smiler når vi skiller lag. 

Så setter jeg meg i bilen og får en melding fra en venninne. På meldingen står det: “Føler at folk driver å snakker så nedlatende om deg pga. du var med på TV… Men de høres bare helt sjukt sjalue ut, hahaha.” 

Jeg blir sittende lenge og se på meldingen fra venninnen min. Svarer med å spørre hva folk sier, og får tilbake at folk sier at jeg overdriver og at jeg umulig kan ha så mye å gjøre og at jeg bare er dramaqueen. Oppmerksomhetssyk. Jeg ler. Og jeg sier ikke at jeg ler for å vise styrke, for å bruke det som er forklarende metafor på at jeg ikke bryr meg. Men jeg ler. For dette er så feil. Jeg får så lyst til å gråte, for følelsene fra den hyggelige mannen og fra venninnen min gjør at jeg går fra å være konge til knekt på under to minutter. Det fine skjørtet jeg hadde handla på salg, har jeg lyst til å hive ut av bilvinduet og jeg føler meg fæl. Jeg føler meg stygg, forsvarsløs og knekt. Men etterhvert som jeg lar hjulene på bilen rulle, ruller tankene også. Hvordan kan jeg ta meg nær av en kommentar fra en venninne, på denne måten? Hvorfor snakker folk om meg? Hvordan kan folk tillate seg å kalle meg oppmerksomhetssyk? Jeg vet jo, at de som kjenner meg vet hvordan mitt liv fungerer og at jeg aldri har fortalt noen om hvordan jeg har det. Og nå har jeg åpnet meg, og nei, ikke for oppmerksomheten – men for mannen på senteret, og for datteren hans. Og kanskje også litt for at de som snakker nedlatende skal ha noe å snakke om i lunsjen, noe å diskutere? For mitt mål er nådd, hvis mannen på senteret og hans datter har funnet en måte, en hjelp og en støtte i mine ord, Sykt Perfekts budskap og lært noe om samfunnets falske idealer. Og hvis de som velger å snakke nedlatende har satt seg ned å sett, lyttet og hørt – men ikke forstått, kjent seg igjen eller ønsker å forstå – er det helt i orden. 

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Men jeg tror egentlig alle, jente, gutt, dame, mann, stor, liten, mørk eller lys kan kjenne seg igjen og være enige om at samfunnet er forvridd. Jeg liker egentlig også å tro at alle er enige om at presset som eksisterer er uoppnåelig – og at det er med på å skapes av de, de som sitter i lunsjen og snakker nedlatende om andre. Fordi vi er så jævelig opphengt i janteloven og enten så lar vi oss skremme, eller så lar vi sjalusien ta knekken på oss. Men faen ta sjalusien og janteloven, og praten i lunsjen. 

– Marty

Gi nå litt faen i illusjonen

 ___________________________

Jeg kan titte innom jentedoer her og der, på skolen, kjøpesentere og høre jenter som sitter på kne for å få opp det siste de har spist. Jeg kan se gutter tilbringe timesvis på gymmen, med proteinshaker det er totalt forbud mot. Jeg kan se småjenter i sminkebutikkene og fulle smågutter sene fredagskvelder. Jeg lever i et samfunn der dette er normalt. Jeg føler ikke at lever i et samfunn der man lever livet, søker lykken og slår ut håret – som dere voksne kaller det. Jeg føler at jeg lever i et samfunn der det å dele en spritflaske med gutta en fredagskveld er å leve livet, der det å søke lykken er å ha toppkarakterer på skolen, se best ut på gymmen, og fronte sitt vellykkede liv og skal vi virkelig slå ut håret – ja, da spiser vi to sjokolader – ikke bare én. 

Er det sånn vi vil ha det? Er vi i ferd med å skape et samfunn på grunnlag av presset som vi konstant lever i? Danner vi oss et bilde, en illusjon, av perfeksjon, av det uoppnålige? Jeg mener det, når det er dette vi vier tiden vår til. Når vi vier tiden vår og livene våre til å hige etter idealene som vi ikke en gang vet om er ekte. Idealene vi ser i mediene, filmene og hvor enn vi ser de. Hvor får vi det fra? Hvor henter vi det fra? 
Når skal det bli kult å stå opp for seg selv, skille seg ut og gjøre noe de andre ikke tørr å gjøre? Jeg føler at hver gang noen går en annen vei en strømmen, så er de teite, joda, litt kult kan vi syntes at det er, men så dilter vi videre med halen mellom bena våre som vi forsøker å få mest mulig mellomrom mellom fordi det er det som er in. Er vi i ferd med å danne et samfunn der vi er så opptatt av å dilte med hodet under armen og følge strømmen at vi glemmer å leve, leke, le og holde på de viktige tingene i livet? 

Er vi i ferd med å skape et samfunn der det er normalt å ha en psykisk lidelse, der det er in å ha en pyskisk lidelse? Er vi så uvitende at når vi har det å skylde på er det akseptert? Er det da greit for oss andre at hun er litt utenfor? 
Eller gjør dette at de som virkelig sliter trekker seg unna? De som ikke forteller, de som spises opp på innsiden, og kan diagnotiseres opp og ned. Søker vi oppmerksomhet? Og gjør vi dette fordi vi ikke vet hvordan vi skal gjøre dette, uten å stikke hodet ut fra den seige, trange armhulen vår? Jeg er ikke noe bedre selv, og hvis du har noen svar til meg så vil jeg gjerne høre. Men kom ikke å fortell meg at du ikke er en som bryr deg om noen ting – for jeg tror deg ikke. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

For hadde samfunnet akseptert om jeg hadde slutta på skolen, for å dra til Hollywood for å bli filmstjerne? 

Og hadde jeg farga håret rosa hadde du kanskje sagt det både var tøft og kult, men hva hadde du egentlig syntes?

Ønsker deg en god, glad, leken og givende helg 🙂 

– Marty 

Kjære, kjære hverdagshelter. 

Kjære sykepleiere, kjære kokker, kjære taxisjåfører, kjære lærere, kjære psykologer, kjære vaskehjelper, kjære motivatorer, kjære mammaer. 

Kjære mammaen min, kjære mammaer. Dere er noen sanne hverdagshelter. Dere skal virkelig ha for at dere stiller opp, vasker tøy, kjører, hjelper til, lager mat og det som skal til. Kjære mammaer, dere er virkelig bra – sorry for at vi ikke hører på alt dere sier og sa. Kjære mammaer, dere er der i medgang og motgang. Takk for en hver nattasang. Dere er der når det blåser som mest, og når vi kommer gråtende hjem fra fest. Kjære mammaer, dere er fine som få. Takk for at dere får hjula til å gå. Kjære mammaer, tusen takk. Også for at dere hjelper til når lommeboka viser=blakk.

En dag skal kanskje jeg bli mor, en skal kanskje vi bli mødre, herregud, jeg gruer meg litt til å føde. En dag skal vi overta disse oppgavene som hører med, med matlaging og klesvask, og kanskje vi da forstår hvorfor de av og til kaller oss for slask. Når mamma har lagd middag, og vi sitter med blikket vårt planta ned i mobilen vår, og hun maser gang på gang om vi kan legge den fra oss – er det kanskje ikke så rart det etterhvert blir ett par grå hår? Når du lurer på hvorfor mamma er sur og lei, er det kanskje greit å huske på at hun var oppe før deg. 
Og uansett hvor dum både du og jeg syntes hun er, så er hun der, i alt slags vær. Og når vi kryper opp og trenger en klem, er det alltid greit å huske at mamma er vår venn. 

God morsdag til dere som er der, i motbakker og i medvind. God morsdag til mødre som har vært, vil bli og er. God morsdag til mødre som har en god og en dårlig dag, god morsdag til dere vi tar forgitt, når middagen står på bordet og klærne er ferdig bretta i skapet.

God morsdag, kjære, kjære hverdagshelter. 

– Marty 

Jeg sitter og tygger bacon samtidig som jeg skroller ned over for og lese landets største nettaviser. Diskusjonene om 10 år gamle Kristina Pimenova som nylig har fått en ny svimlende modellkontrakt florerer. Jeg blir trist, samtidig forvrirra. I kommentarfeltene står det kommentarer som at denne jenta er deilig, sexy og uimotstålig. Joda, denne jenta er smellvakker, eller, vil vel kanskje ikke kalle en liten jente vakker, men hun er super søt. Hvordan kan vi lage slike objekter? Selge slike objekter? Ikke minst kjøpe slike objekter?  For jenta brukes ikke til å selge varer vanlige 10 åringer bruker. Hun kles opp i heler lengre enn føttene hennes, vipper lengre enn det falske smilet og klær til en prislapp 10 åringer ikke har hørt om en gang. Snakker vi om en ny form menneskehandel? Jeg syntes det er trist at en 10 åring skal brukes i en bransje vi allerede diskuterer som brutal. Vi kjemper mot et press som et umotstålig og vi undrer på hvor disse idealene kommer fra? Hvor dette presset kommer fra? 

Hvem skal sette ned foten for dette presset? Hvor skal dette presset ende? Jeg undrer på hvilken bransje som tør å være først. 

Det skal være lek og morro å låne mammas klær som liten jente, ikke blodig alvor. Det skal være med bustete hår, sminke her og der og rosa sokker i de høyhælte skoa. Disse jentene skal ikke imitere kvinner for å selge, være sexy og være pensjon for sine foreldre. Jeg blir trist, oppriktig trist. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

– Marty