Kjære mamma og pappa.
Kjære mamma og pappa. Jeg er sliten. Jeg har vondt i kroppen og hodet verker. Jeg er sliten, og jeg er sint. Jeg vil skrike og gi slipp. Jeg er ensom, forlatt og tom. Elsket, hatet og forventingsfull. Jeg er forvirra. Jeg vrir meg i forvirring når kroppen sprenner seg i frustasjon. Jeg orker ikke mer, så la meg slippe – kjære mamma og pappa. Hvor ble det av latteren min mamma og pappa, latteren min som ronget høyt i husets vegger, når snøen falt og når solen begynte å varme igjen? Latteren som var så uventet, som fløy som en lek, helt uten regler. Hvorfor slutter vennene mine å leke mamma? Hvorfor sluttent vi å leke med dokkene som jeg fortsatt nekter å kaste. Hvor ble det av timene på løkka, leken og magefølelsen? Er livet så mørkt, og grått og trist pappa? For det vil jeg ikke. Hvor ble det av forventingene til hva livet ville bringe? Hvorfor kom pluselig redselen for å ikke oppnå disse forventingene?
Hvilke forventinger er det jeg egentlig er redd for? Vi er redde for? Forventingene om å ikke få det til, ikke lykkes? Hvem faen har sagt at vi må lykkes? Hvem definerer det å lykkes? Mamma og pappa, jeg var lykkelig når jeg løp barbent, men håret til alle kanter, sang og danset i den tilgrisete kjolen min. Jeg er lei av å streve etter forventingene jeg føler.
Kjære mamma og pappa, hvorfor tok leken slutt, og vil det noen gang begynne igjen?
I Tv 2 serien Sykt Perfekt snakket vi unge jenter om hvordan vi egentlig har det og hvordan det er å vokse opp med presset om å være perfekt hele tiden. Og jeg tror at foreldre og andre voksne må hjelpe oss unge å dempe prestasjonsjaget. Jeg tror at mange voksne, at mange foreldre bruker sine barn som symboler på vellykkenheten. Tar jeg feil? Kjære mamma og pappa, vi skal prestere overalt. Vi skal prestere på alle arenaer.
Dere merker vel det selv gjør dere ikke? Jeg syntes nemlig dere gjør ett tappert forsøk for at alt skal være perfekt slik at vellykkheten kommer frem. Vi ser jo det på bildene på facebook og instagram at det oser av lykkelige, perfekte voksne med fancy utstyr på tur i fjellheimen med hyttefasaden i bakgrunnen på vei inn i skibakken, men lykkelige barn – og gjerne ett par nybakte boller i sekken. Dere voksne må jo også for all del vise det frem, og vi lar oss jo igjen fascinere av det perfekte. Vi barn og unge blir og er et produkt av dere voksne, så dere voksne har vel også ett ansvar? Dere vil jo at vi skal lykkes? Vil dere ikke? Dere voksne gir jo så mye skryt for kropp og utseende. Dere dyrker og fremhever prestasjonene vi gjør. Det er jo det ytre folk ser, men hva med det inne i oss? Kjære mamma og pappa, føler dere dere mislykkete hvis vi ikke er perfekte og gjør som dere ønsker?
Kjære mamma og pappa, dere snakker da sykt mye snakk om kosthold, karakterer, trening og prestasjoner… Gjør dere ikke?
Det er vel ikke helt uvanlig at dere er på slankern? Drikker shaker for å gå ned i vekt, og ikke spiser middag? Det er vel ikke uvanlig at du står foran speilet mamma og er misfornøyd med kroppen din? Men mamma, da kan vi jo kanskje være sammen om å stå foran speilet å kritisere kroppene våre, slanke oss og drikke shaker for å droppe middagen?
Kjære mamma og pappa, kanskje foreldregenrasjonen burde gjøre en snuoperasjon og vise at dere er fornøyd med livet deres, sånn det faktisk er. Ikke alltid være på jag etter det som er enda bedre, og flottere. Dere foreldre sier liksom en ting til oss, og gjør noe annet, og nei… Vi liker ikke høre på det dere har å si, men vi gjør ofte som dere gjør. Så når dere aldri har tid, fordi dere har et møte på jobben, spinning time, syklubb, jobbreise, noen livsviktige mail, så tror kanskje vi at det er sånn det skal være?
Kjære mamma og pappa… Det er faktisk viktig at dere også viser at dere setter pris på livet, at dere kan slappe av og ikke bare stresse av gårde. Dere er faktisk våre rollemodeller, så slutt å klag over at dere ikke strekker til. For ja, mamma og pappa – det tar mye tid og trene til Birken, og reise i jobben, trene lillebrors fotballag og invitere til fest i det nyoppussete huset. Smitteeffeffekten ovenfor oss barn og unge er større enn dere tror. Dere er jo våre forbilder. Vi lever jo i verdens rikeste land, så la oss nyte, selv om arbeidsledigheten er på vei oppover og innkassogjelden aldri har vært større og at det ryker av kjøpekortene deres. Husk at det er vi som er deres generasjon Sykt Perfekt.
For kjære mamma og pappa, dere som kritiserer vår generasjon – ikke glem hvem som oppdro den.
– Marty
Kjære Martine:) Nå lærte jeg mye. Tusen takk for påminnelsen!
Veldig bra skrevet! Deler.
Hvorfor tror du mamman din står foran speilet og kritiserer kroppen sin? Hvorfor er det viktig for pappa å ha det siste i skiutstyr? Historien gjentar seg dessverre og det er til syvende og sist kun DU som kan gjøre noe med livet ditt.
Tror du alt blir ok bare mamma liker kroppen sin eller pappa har ski fra ungdomsskolen? Det er INGEN som kan gjøre livet ditt bedre, kun deg selv.
Historien gjentar seg. Det var ikke mindre press og mer lek før. Den enkelte av oss kjente like mye på forventninger, klare eller uklare, hver dag. Det er bare mer synliggjort i dag. Samtidig har hver enkelt av dere som kjenner på presset – og legger ansvaret utenfor dere selv – et ansvar for å ta opp dette innenfor detes egen aldersgruppe. Bryt ut! Stå fram! Vær sterk alene og vær sterk sammen.
Mamma og pappa gjør så godt de kan… men når de ikke har klart å løse forventningspresset for seg selv… hvordan kan de forstå og hjelpe dere?
Dagens norske ungdommer er de mest bortskjemte i verdenshistorien og så klager de på et fiktivt press som ikke eksisterer annet enn i deres hoder. Dere har det så godt at dere finner på noe å klage på. Dermed basta. Case closed.
Vi er kanskje litt bortskjemte, men presser vi føler er jo i våres hoder? Det er jo noe som VI bestemmer er press eller ikke! Vi kan føle oss slitne og trøtte og voksene og foreldre presser på oss arbeid og oppgaver vi MÅ gjøre, når vi egentlig kun vil være alene i et mørkt rom å se på Netflix eller YouTube eller bare ligge å tenke. Det at vi klager på dette er jo fordi vi ikke har noe godt av å bli presset på oss arbeid. Noe som kan føre til stress og depresjon. Så om du prøver å være ungdom i dag, så tenker eg ikke du hadde tenkt likt!
Ja, det er meget hardt å være en privilegert hvit jente i 2016. Tror faktisk ikke det finnes en generasjon i noe land som har hatt det så hardt.
Men i svarte… voks opp og deal with it.
Eplet faller ikke langt fra stammen, slik det alltid har gjort. Barna lærer hva foreldrene oppdrar de til (de som er så heldige å ha foreldre som ikke tar de av dage før de har rukket å bli født, vel å merke). At barn ser sine foreldre som forbilder, er ingen overraskelse. Hvordan kan da foreldre og “oppegående” samfunndebattanter forespråke eks aborter? Barna lærer da jo selvsagt at drap i mors mage, er helt greit (de sier selvsagt ikke noe om de forferdelige traumer 99% opplever etter aborten, for hele livet….). Dreper du ditt barn når det er 3 mndr gammelt, blir du dømt for drap. Begge deler er like avskyelig og noen må snart våken opp av sine forledende og begravende “snillhet”.
Dagens generasjon er svært oppegående og opplyst som ingen andre tidligere generasjoner, og flere og flere ser nå hva slags barbari det er å skrape ut en levende baby i biter, som verken er spurt om å bli til, eller å bli kappet levende opp i mors mage.
Tenåringer og unge; dere er smartere og har mer moral enn deres bortkomne foreldre. Ikke hør på alt som mora di sier. Ja til barns rett. Ja til kjærlighet, til alle baren.
Jøss, endelig er en gammel mann som meg imponert over innholdet i en blogg. Dette var glitrende, skal prøve å overføre dette til mine tenåringer 🙂
Magnus, hva skal hun deale med? At foreldrene dine bruker mer penger på lykke enn på deg?
Skravlekjerring.
bra skrevet!
Kidsa som vokser opp i et av de rikeste landene i verden, griner over “ingenting”. Hallo. Dette er ikke reelle problemer. Våkn opp. Få litt perspektiv. Se litt utover i verden. Innse at vi har alle muligheter her. Grow the fu** up. Dette er ikke reelle problemer. Reelle problemer: ikke få mat/vann, ikke husly, fryse, ikke ha klær, bli forfulgt av politi/stat, reell fare for liv.
Ikke reelle problemer: “buhuhuh .. ohhhh… I don’t know… who am I..”
Fy fa**
Jeg blir litt lei meg som mor når jeg leser dette. ikke pga at du hele tiden må gjøre , tenke som dine foreldre. du kommer fra en familie med høy status og penger. hva med de barna som vokser opp med ingen penger, luksus . ikke alle de barna som har det nyeste av klær og vesker , sminke osv . de er de barna som blir mobbet . tenker du på de. min far var ikke snill men jeg var snill mot mitt barn . man må ikke gjøre det foreldrene gjør . det er viktig at du setter deg ned å snakker med foreldrene dine i stedet for å angripe de på en åpen side så alle kan lese. slår de det, drikker de hver dag eller helg, ruser de seg……jeg bare spør. du er faktisk heldig hvis de ikke gjør noen av de tingene. jeg synds dere skal sette dere ned med venner også og være ærlig og si det som det er at du er sliten av alt mas og prestisje. hvem har dyrest jakke, veske , sko osv. dette må ta slutt. men det er kun du som kan snu dette og ikke skylde på dine foreldre. hvis min far slo eller drakk så er det opp til meg å følge i hans fotspor. men det gjorde jeg ikke. lykke til
Mange voksne i dag er ikke i kontakt med seg selv ,men er mer opptatt av det ytre , og fasade .
Martine ,du kommer med mye bra her .
Ja , de fleste har det bra i Norge – materielt . Men er vi i kontakt med oss selv ,og følelsene våre ?
Her referere jeg til foreldre generasjonen . Jaget om å ha det ,oppleve det ,ha de riktige tingene….Gud bedre ,man blir da ikke gladere / lykkeligere for det .
Barn og ungdommer trenger vår tid ,oppmerksomhet ( også på tingene de ikke sier ) og tilstedeværelse .Barn og ungdom må få være den de er ,ikke det VI VIL at de skal være .
Martine ,følg magefølelsen din på hva som er RIKTIG for deg – HVA gjør DEG glad ?
Slutt med dårlig samvittighet og jag .
Sender deg over en klem og ønsker deg lykke til på ferden . PS Du og jentene i Sykt perfekt var modige med det dere gjorde 🙂
Senk skuldrene. Dagens unge er stort sett mer enn bra nok. Det er deres liv, ingen andre sitt. Følg drømmene deres, så blir det bra.
First world problems. Rett og slett.
90% går vi for å bruke av venstre hjernehalvdel; Tall, ord og logikk. Det ytre. = Roboter styrt av en fjernkontroll. Dessverre så går batteriene tom til slutt.
Mennesket blir fortrengt på grunn av alle de ytre kravene. En må våge å gi seg blaffen. Høre på seg selv og det fantastiske indre. Ikke fortrenge mennesket som dessverre har blitt tabu I vår kultur. Er det oppegående? Påtide å våkne?
Synes du snakker veldig stygt om foreldrene dine nå.. De som kjører deg til treninger, leger, skole osv. De som gjør alt for at du kan følge drømmen og oppnå dine mål. Det er ikke mødre og fedre alene som skal ta på seg skylden for stresser ungdom. Tipper du ser daglig på “fitspiration”bilder, kostholdtips og treningstips. Tenk heller på hvordan du selv kan gjøre det lettere for deg. Du er en stor jente nå…
Tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å legge igjen en kommentar. Veldig spennende og interessant å se hvordan en sak kan tolkes på forskjellige måter, både positivt og negativt. Dette er en sak, for samfunnet, foreldre og ikke minst oss ungdommer, og jeg syntes spørsmålene burde stilles. Jeg ønsker alle dere i kommentarfeltet en god natt, på fjellet, byen eller hjemme. Alene, med familien eller venner. Igjen, takk for at du har tatt deg tid 🙂
Hei Martine
Jeg er stolt av deg, at du tørr å vise følelsene og tankene dine. At du tørr å være sint. Viktig beskjed til foreldre. Det barn egentlig trenger er en god dose tid, kjærlighet og tilstedeværelse. Jeg har ikke god økonomi og kan ikke gi barna mine alt jeg vil. Men kjærlighet, tid og tilstedeværelse kan jeg gi dem. Jeg tror du har tatt et stort skritt i riktig retning, når du skriver at du er sliten og at du trenger ar mamma og pappa er der. Stå på videre og ikke hør på de usaklige og usmakelig kommentarene over. Smerter er så individuelt og kan ikke sammenlignes. Du har rett til å uttrykke dine smerter og frustrasjon som alle andre mennesker. Jeg heier på deg på skrittene videre på din vei. Ta de selv og kjenn på det som er godt for deg. Jeg snakker av erfaring som barn og som mamma. Bruk sinnet ditt til noe som drar deg fremover. Gjør det annerledes enn dine foreldre. Det gjorde jeg!! Klem til en modig jente
Sparkle har helt rett. Det er ikke noe tøffere å vokse opp i dag enn for tidligere generasjoner, heller tvert i mot. Den eneste forskjellen er at dere i dag har internett og sosiale medier hvor det offentlig kan sytes og klages til den store gullmedalje. Dagens ungdom er historieløse som tror de har det så tøft i sin relativt overfladiske virkelighet. Foreldrene deres har dog skyld i en ting. Dagens barn overbeskyttes og dulles så voldsomt med at de vokser opp som puddinger uten evner og ryggrad til å hanskes med livets vanskeligheter. Det mener jeg faktisk helt seriøst.
Utrolig flott og viktig innlegg!! Og du skriver veldig godt.
Tommel opp!
Kjære Martine. Du er en modig jente som er flink å sette ord på hva du føler, og det er en styrke! Jeg har selv en datter på din alder, og har også sett TV-serien Sykt Perfekt. Jeg ble skremt! Vi, foreldregenerasjonen kan kanskje ha skyld at dere føler press og prestasjonsjag. Det viktigste vi foreldre kan gjøre er å fortelle deres generasjon ofte er “godt nok” helt ok, og det aller viktigste er at man er et godt menneske. Vi kan bruke tid, og snakke med ungdommen. Åpenhet, god oppdragelse (verdier og folkeskikk) og kjærlighet er det viktigste vi foreldre kan gi til ungdommen. Jeg ble som sagt skremt da jeg så Sykt Perfekt fordi jeg satt igjen med et inntrykk at vi har å gjøre med en generasjon selvopptatte, utakknemlige, materalistiske og utseendefikserte ungdommer som synes synd på seg selv – og jeg vet at det ikke er riktig bilde! Mitt inntrykk som mamma (i Bærum) er at de aller fleste står på, jobber, trener, er reflekterte, er høflige og i tillegg har beina godt plantet på landejorda. Min påstand er at dagens unge ikke har mer press enn tidligere. Da jeg var ungdom på slutten av åtti og begynnelsen av nittitallet var det skyhøy arbeidsledighet etter bankkrisen, det var vanskelig å få boliglån, og ja, det var både kropps- og motepress da som nå, men vi hadde ikke sosialmedier på godt og vondt! Min generasjon måtte i mye større grad klare oss selv. Jeg f.eks flyttet hjemmefra som 18 åring, og har i det stor grad måtte klare meg selv økonomisk hele veien. Jeg hadde 2 jobber ved siden av studiene for å klare å betale faste utgifter – og det var mye jeg ikke hadde råd til i ungdommen – og det var et slitt, i tillegg til annen motgang. Men motgang bygger karakter og ofte kommer man styrket ut. Så Martine, mange i din generasjon lever på “Solsiden” i verden, ingen generasjon har generelt hatt det økonomisk fordelaktig og har all verdens muligheter både til å ta den utdannelse og få det livet dere ønsker. Det foreldrene kanskje kan gjøre i mye større grad realitetsorientere ungdommene. Alle muligheter er der for dere, men ingenting kommer gratis. Så løft hodet, ikke skyld på foreldrene dine (som helt sikkert har gjort sitt aller beste for at du skal ha et godt liv og en enda bedre enn dem) og fokuser på det som betyr noe! Kanskje er det på tide å gi noe tilbake og vise takknemlighet!
Kjære, Martine!
Du har så rett! veldig klokt og godt skrevet.
And the blame game goes on …
Vi lever i en tid hvor mye av det som har vært grunnleggende forutsetninger, for folks helse og velvære, er i store endringer. Endringene har gått over generasjoner, de har blitt allminnelige og er ikke alltid så lette å få øye på, men lytter man til fagfolk så er det grunn til alarm.
Det handler om at familiene er i oppløsning, særlig at den naturlige tilknytningen mellom mor og barn svekkes, og at dette er en akselererende prosess som har negativ innvirkning på hele samfunnet – og på noen av oss, især.
Alle store primater i naturen dier moren sin, i over fem år. Det er inntil melketennene deres feller, og om det samme var tilfellet for oss ville vi diet helt til syvårsalderen. Idag er gjennomsnittlig ammeperiode i underkant av 1 år, mens den for bare ca. 100 år siden var 2,5 år, i Norge. I et evolusjonært tidsperspektiv er det en momentant endring, og det er ikke snakk om at naturen vår henger med.
I tillegg er menneskenaturen tilpasset å ha den samme, kontinuerlige nærheten til mor som det alle andre primatunger har, under hele oppveksten, noe som langt ifra er realiteten idag. Blant akademikermødre er samværstiden med ungene nå nede i 4 timer per døgn (1/6 av hva den engang var), og blant elitemødre er tallene ofte langt lavere.
Jeg kunne ha skrevet mye mer om følgene dette, om relasjonsproblematikken (tilknytningsangst / separasjonsangst) som gjerne følger, om hvordan vi fester stadig mindre lit til hverandre, blir mer egosentrert og så videre, men det får bli til en annen gang. Jeg har mer lyst til å avslutte med en “godbit”, midt i all elendigheten:
For dette er ikke noe hverken moren eller faren din har skyld i, Martine. De er ofre, på samme måte som deg, i en spiral som drar i feil retning. Det er som en snøballeffekt som har balet på seg for hver generasjon som har gått, gjennom tusener av år, og som idag har blitt til et veritabelt snøskred – særlig i vår del av verden. Visst finnes det forskjeller på egnethet, mødre og fedre imellom, men normene for fostring av barn har en langt større og mer negativ effekt, enn vi ofte tar inn over oss.
Du er utrolig flink til å skrive! Kanskje det bor en forfatterspire i deg!
Hei Martine.
Man kan ikke dømme hva som føles vondt/tøft trist for ett annet menneske. Derfor håper jeg du ser bort fra alle dumme kommentarer. Når det gjelder livet ditt føler jeg med deg. Da jeg vsr liten var de fleste mødre hjemme med barna sine. Min var spill avhengi så hun var borte. Det blir som barn i dag føler foreldre ikke har tid. Begge skal jobbe fullt, begge skal trene i barna sin kjerne tid, jobb reiser, au pair osv. Høye forventninger,jeg hadde ingen vondt det og.. Må være en normal balansegang. Rik eller fattig følelsen av å bli forlatt er like vond.
Den tiden du er i nå er den tiden kroppen din er i opprør,alle følelser er forsterket og lysten til å gi opp er veldig stor (selv prøvd) men kan trøste deg med det blir så mye bedre… Om noen år så kan du velge ditt liv!! Du kan forme det slik du vil å skape deg ett godt liv. Slik som jeg gjorde jeg valgte å gjøre motsatt av min mor. Noen syns kanskje jeg er sykelig opptatt av barna mine. De går foran alt. Trene kan jeg og far gjøre på skift når de sover. Men det føles riktig for meg har de jo bare på lån i noen år. Vil jo være den som er der når de slår seg,oppdra de osv. Noe jeg håper du tar lærdom av. Samfunnet er på vei il å bli ett egoistisk samfunn!! Der man ikke bryr seg lenger om hva nabo ungene gjør, eller sier fra om noen har det vondt.. Man skal ikke blande seg.
Streben etter perfekt betyr at oppi dette livet mange lever,sitter det mange barn som er ulykkelige. Som skulle ønske de hadde foreldre med lite penger som istede var hjemme med barna sine og tok de med på skiturer osv.
Håper du klarer å se fremover. Det vil snu og du kan snu det.
Klem fra meg.
Så fint et blogginnlegg. Du er kjempeflink til å skrive Martine!
Hei Martine.
Veldig bra skrevet! Stå på!
Jeg synes du er ei flott jente, & du setter fokus på et viktig tema – som jeg tenker at Alle – enten de er foreldre eller ei, kan få noe å reflektere over.
Jeg opplever at du Etterlyser noe du Trenger…, mer enn at du er ute etter å Kritisere!
D du tar opp her, slik jeg ser det, er tema, s angår oss alle..i en eller annen forstand;
hovedtema s jeg opplever at du skriver om, er;..
…når er vi bra (nok), & Hvem bestemmer det..?
..hva trenger vi for å føle oss trygge og glade?..
Det er Bra at du tar deg selv på alvor, fortsett med det!
Og du, som andre, har lov til å ytre deg om hvordan Du har det, og bli respektert for d.
Du har rett til å Føle det du føler, & være deg Selv!
Alt vel til deg fra meg!
Man velger dessverre ikke sine foreldre selv…
Ka i helvette? Dokke sei at vi ikkje he nåke å klage på, det e ikkje de att vi “klaga” men det e presse om Å VERE PERFEKT å FLEKKFRI. Det ho skrive om i innlegge(veldig godt skreve) skremme dokke voksne fordi dokke e redde for sannheita. Skal en voksen m/barn bytte plass i 1 månad med ei 15 år gammal jente so skal vi sjå korleis dokke takla det. Det ekje berre presse heime, det e på skulen også, blant venna å på internett. Det e me at vi skal ha dei beste karakterane, ver flinkast å imponere. Ver finast å “inspo” å ha fin kropp osv.. Prøv det sjøl, å då fe du sjå korleis det egentli e. Det ekje berre å sjå å snakke om det. Det ligge i tankane heilie tida.
Jeg er 45. Jeg har ikke barn, men jeg har venninner som har barn. De slanker seg, spiser ikke middag, jobber døgnet rundt, er mere opptatt av seg og sitt. Og alt dokumenteres med bilder på FB, Insta og Snap. Og da mener jeg fine, oppstilte, vellykkede bilder. Gjerne med filter og ramme. Det er vel ikke noen tvil om hva slags signaler dette sender til barn og unge?
Min generasjon har en jobb å gjøre.
Vi må formidle til våre barn viktigheten av å være glad og fornøyd med den man faktisk er.
Vi må slutte å selvrealisere oss ihjel.
Vi må slutte å snakke sammen via en skjerm.
Vi må ta en pause og nyte hver dag, hverandre og det livet vi lever.
Vi må lære barna våre at det er disse stundene og disse minnene som vil følge oss til livets slutt….
Bildene på sosiale medier vil forsvinne etterhvert og vi kommer ikke til å huske de stundene fordi vi var så opptatt med å få tatt det perfekte bilde, så alle kunne se hvor lykkelige vi var…..
Jeg syns det er ganske skremmende at du overlater alle problemene dine til dine foreldre. De har vært der for deg hele livet ditt, de har gjort alt for deg – og dette er takken? Skjerp deg. Du har vokst opp i ett av verdens rikeste land, du har alle forutsetninger for å lykkes. Du er din egen lykkes smed, det er bare du som kan nå eplet på den ytterste grenen. Du kan få hjelp av en stige for å klatre opp, men til syvende og sist er det du selv som må strekke deg og gripe eplet. Jeg vet det høres klisje ut, men tenk på alle barna i verden som gruer seg til å stå opp om morgenen i redsel for at de skal dø, for at de ikke skal ha et sted å sove neste kveld, i redsel for at de ikke skal få mat på bordet. Det er mennesker som deg som gjør at vår generasjon er blitt til “generasjon prestasjon”. Senk skuldrene, tenk hvor mye verre du kunne hatt det og prøv å gjør noe med det. Å legge skylden på andre vil ikke få bukt med problemet, men bare gi deg en smule bedre samvittighet.
Håper på å få svar fra deg!
Foreldre har et stort ansvar for sine barn. Men når barna blir større har de også selv et ansvar. Jeg kan nevne et par ting som kanskje minsker presset noe:
1. Mobil. Ha mobilfrie dager.
2. TV/stream Ikke se på noe annet enn nyheter i ukedagene. Aldri på reality!
3. Trening. Trening gir glede, ikke fin kropp!
4. Skole. Livslang læring starter nå, du har god tid, men ikke kast den vekk.
Så alt presset er dine foreldres feil?
Kjente jeg ble litt matt av dette innlegget. Har du tenkt hvordan de har det, og at de kanskje prøver så godt de kan?
Jaja, skal ikke skrive mer her, men følte meg truffet. Ikke på å presse barna mine, men at jeg drikker shaker av og til, drar på turer med barna mine. Og tar “perfekte” bilder fra turer.
Jeg håper at ungene mine setter pris på det vi som foreldre forsøker å gjøre for dem. For vi vil jo at de skal ha det så bra og godt som mulig. De fleste foreldre med litt i hodet ønsker jo det.
Selektivitet er en fin ting. Vi velger bort kjedelige ting, vil ikke høre eller tro på ting vi mener er feil og fremtidige problemer er får, det gjelder ikke meg.
Forhandlingsgenerasjonen er en saga blott, de unge får det noenlunde slik de ønsker. De har det meste av klær, idrettsutstyr, Iphone, de drikker når det passer dem, har sex når de vil og ingen pekefinger hindrer dem i å både plage seg selv eller andre. Hvorfor prioritere når vi ikke trenger det?
Det som står igjen er press. De fleste vet at vi er en ekstrem priviligert verden. Kanskje det også er derfor det er prestasjon som gjennstår som logiske. Hvis jeg har 4 par ski, hvorfor skal jeg ikke være best? Hvis jeg ikke trenger å diskutere med mine foreldre om hva jeg skal og vil, da står det jo på meg selv, jeg er den ansvarlige. Alt står på meg!
Men selektiviteten tar over og jeg må da som individ få bestemme hva som er best for meg, eller?
<3
Martine ! Jeg syns du skriver veldig bra. Jeg håper foreldrene dine setter pris på dette flotte inlegge. For jeg tror du er en super flott datter.:-) Godt å få ut følelsene sine. Jeg håper du føler deg mer fri å lettet etter å ha skrevet så mye bra…. Du er en ung jente med sterke meninger. Foreldrene dine har helt sikkert gjort sitt beste Martine. <3 Håper det ordner seg for deg....
Veldig bra skrevet Martine om en viktig problemstilling!
Jeg ble sittende og lese kommentarene nedover og ble slått av hvor mange forskjellige måter innlegget ditt ble tolket på… Noen virket faktisk direkte fornærmet og det tenker jeg betyr at de faktisk føler seg truffet, det er ikke enkelt når noen pirker i den perfekte fasaden, da går enkelte litt i forsvarsposisjon. 😉
Kjære Martine, det jeg leste var ikke deg som skyldte problemene dine på mamma og pappa, og jeg er helt sikker på at du er takknemlig for det foreldrene din har gjort for deg. Det jeg leste var en bønn om at foreldregenerasjonen skal slappe litt mere av, ikke jage etter det “perfekte” i seg selv og sine barn hele tiden, men heller være ett godt forbilde!
Det er desverre en kjensgjerning at en del av foreldregenerasjonen i dag har tatt av og blitt en gjeng selvopptatte, selvrealiserende egoister som ser på barna sine som noe de skal vis frem til verden. En “se hvor flink en datter/sønn JEG har, så slank og fin, gode karrakterer og flink i sport! Se hvor perfekt jeg er som mor/far som har oppnådd dette… Og selv så er jeg det perfekte forbildet, fordi jeg er veltrent, slank, har pene og dyre klær, og så tar jeg selvfølgelig barna mine med på dyre ferier… De må jo tross alt ha noe å snakke om når de kommer tilbake til skolen”-mentalitet som ikke er sunn, hverken for foreldre eller barn… Men det bunner ofte i ens egen selvfølelse og gjerne ubevisste konkurranse med naboer og venner. Hvis man ikke har ett perfekt ytre er man misslykket som forelder tror mange… Det er leit synes jeg, for det er ikke naboens menig som skal telle på om du er en god forelder… Men hvordan dine barn ser på deg…! 🙂 Disse skylder gjerne på press fra samfunnet, men skjønner ikke selv at de er med på å lage dette presset… Resultatet er at de presser både seg selv og barna for mye og lærer barna sine at de skal jage etter det perfekte… Da får vi ett samfunn der du blir målt etter hvor vellykket du er, både i klær, jobb, hjem, skole og trening… Om du har det siste av det siste og har reist til de kuleste stedene…
Noen presser barna sine i den beste mening, for at barna skal klare seg i en brutal verden med overkompansering… Vi er kommet dit at man nesten må ha mastergrad for å sitte i kassa på Kiwi (satt på spissen så klart). Man vil at barna sine skal fremstå som vellykkede fordi de ikke vil at barna skal bli mobbet, eller føle seg utenfor… Så de kjøper klær de ikke har råd til, tar opp lån for å gi sin håpefulle den nyeste iPhonen til jul, pusher barna sine på trening og streber etter gode karrakterer…. Mens de samtidig glemmer at barna må ha treningsfri for å faktisk rekke å gjøre lekser og lese til prøver….
Det er ikke enkelt for hverken foreldregenerasjonen eller barna, vi gjør alle så godt vi kan! Men jeg er helt enig med deg;
-vi må stoppe opp med å jage etter det perfekte.
-vi må la barna være barn mye lengre… Ikke gi dem telefoner og padder/pc for tidlig…send dem heller ut for å leke med venner!
-ens beste må få være godt nok…..!
-stopp med å bruke penger vi ikke har, la barna jobbe hjemme for å tjene egne penger (ukelønn)- slik at de lærer at penger ikke kommer av seg selv, ett kort er ikke uttømmelig!
-lytte til barna våre…. Sier de at de er slitne er det en ide å la dem slippe å trene 5-6 dager i uka.. (Enkelte gjør faktisk det)
-ikke minst… Tilbringe tid sammen med barna istedet for å hele tiden dra ut for å selvrealisere seg selv…. Barna vil mest av alt ha en mamma og pappa som faktisk ser dem, og er stolte av dem- akkurat slik de er! Og som er fornøyde med seg selv og ikke stresser rundt hele tiden…
Stå på Martine, senk skuldrene og husk…. Ditt beste er godt nok -du er god nok! 🙂
Klem!
Til alle over som sei at dutta ikkje e reelle problem, syns ikkje da dokke å ha psykiske vanska f.eks? E reelle problem? Om ca halvparten av dagens jente i det flotte rike lande vi he i dag, kordan skal det klare å takle presset med å måtte gjer det for bra, elr ikkje klare å gjer det bra i det heile tatt i løpet av utdanninga si. Om dei da ikkje klare å bli ferdig eller knekk ned under eksamen pga alt presset, ken e det da som skal styre ditta såkallte flotte landet? Dokke fleste tenke ikkje over at ditta e en anna generasjon. I dag må man ha fagbrev for å kunne ver vaskedame, mens før va det berre å gå rundt å spørre for å få sej jobb, ikkje mange for videre etter ungdomsskulen heller. Så fortell mej det, e ikkje våre problem reelle fordi der e barn i afrika som svelt? For det he dokke hatt heile livet dokka på å hjulpe med hekje dokke det? Å ken e det som ikkje he hjulpe dei,nei det e dagens foreldre. Å no skal dokke presse det på oss at dei svelt når dokke he hatt god nok til sjøl til å kunne hjelpe. Så ikkje kom her å sei vi skal skjerpe oss, for det ekje vi men dokke
Kjære Martine.
Jeg kjenner jeg blir trist og føler på de mørke kantene av ordene du har skrevet. Det er ikke alltid at det kun er skriften som er sort, men ofte også tankene de kommer fra. Jeg er 18 år gammel og fyller 19 i sommer. Jeg, som deg, har opplevd prestasjonsangst, fordi mine foreldre ofte snakket om hvor flink min storesøster var på skolen. Den flotte storesøsteren min, som døde i en ulykke for fem år siden, snart seks. Det gjør meg vondt å se på Sykt Perfekt, så jeg har kun sett en episode, men det var nok. Det gjør meg vondt at jenter, som meg, bor i bobler av selvhat og angst. Ikke fordi noen ser på de, og skulle ønske de så noen andre, men fordi de ser på seg selv og skulle ønske de så noen andre.
Jeg er en del av generasjon Sykt Perfekt, men jeg kan ikke si jeg føler noen tilhørlighet til begrepet. Hver dag får jeg høre hvordan min generasjon er og hvordan vi alle sliter, men det er ikke sant. Jeg sliter ikke. Ikke nå lengre. Jeg elsker meg selv. Jeg elsker å være i mitt eget selskap, og gå på senteret alene, ta en matbit alene på en restaurant eller gå en tur alene. Kanskje er jeg et ekstraordinært tilfelle, eller så har jeg kun sprukket min boble. Jeg sluttet å slite, fordi jeg sluttet å slite meg selv ut. Ja, jeg har tilbakefall, men det er alt de er; tilbakefall. Vi har alle mørke dager, dager der vi føler at vi ikke strekker til, men vi må ikke være så blinde og tro at hvis våre mødre slutter å kritisere seg selv, så slutter vi også?
Vi står nok alle i sentrum av vår egen destruksjon, og nei, det er ikke bare å innse det og så plutselig bli god igjen. Det tok meg flere år, og for noen tar det enda lengre tid, men det starter med å ta litt ansvar for hva du gjør mot deg selv. Faren din sliter seg kanskje ut med å trene til birken, men det er ikke en beskjed til deg at du ikke er god nok fordi du ikke trener du også. Vi må slutte å lese mellom linjer som ikke eksisterer. Jeg sier ikke at vi bærer all skyld for vår ulykke selv, men at vi bærer mer enn vi ønsker å innse. Jeg har selv konfrontert mine foreldre med det du har skrevet her, og det var faktisk slik jeg fant ut at det ikke var der kilden til mitt mørke lå.
Og til slutt. Vennligst husk at om vi blir påvirket av våre foreldre, så blir unge mennesker påvirket av dette innlegget også. Begrepet syndebukk ble oppfunnet for en grunn, og vi velger ofte å legge skylden på andre, så vi slipper å håndtere den selv. Jeg håper da at du forstår at du setter tanken om at foreldrene våre er grunnen til generasjon prestasjon, i mange unge hoder.
Dette er veldig bra skrevet! Utrolig bra faktisk!
Til alle nettroll der ute: dere trenger ikke være enige, men dere kan ihvertfall prøve å se saken fra flere sider. Enkelte av dere er gjerne så trangsynte at dere ikke fikser dette, men vær så snill PRØV. Respekter at dette er et problem. Et problem som rammer barna i verdens rikeste land. Slik ER REALITETEN!
Så utrolig bra skrevet, tusen takk! Jeg tror veldig mange er glade for at de kan kjenne seg igjen i det du skriver her. Det er jo så godt å vite at man ikke er alene om negative opplevelser og følelser.
Bli medlem i et Vikinglag og ta livet ditt tilbake 🙂
Interessant innlegg.
Det mange ikkje har forstått, er at det er ikkje om å gjere å bli noko stort, men å berre vere.
Da strekk ein seg ikkje etter noko ein ikkje er i utgangspunket, for det blir berre å gjete vinden. Ei svært frustrerande oppgave.
Samfunnet dreier mer og mer i retning av individets rett og mindre om fellesskapets plikter.
Dette høres veldig bra ut for mange, men jeg tror det er stikk motsatt. Vi tror vi er i sentrum og verden går i sirkel rundt oss. Når dette bildet ikke stemmer så ramler verden sammen, selvbildet også. Presset om å prestere i sentrum er ekstremt høyt.
Hvis vi forstår at vi er del av et fellesskap, et samfunn der alle er små brikker som er verdifulle og trengs for at helheten skal fungere, vil vi skjønne at alt handler ikke om oss selv, å hjelpe andre mennesker kan bli like verdifullt som selv å lykkes. Lagånd kalles dette i idrett. Presset blir lavere og selvrespekten høyere.
Det er foreldres plikt å fortelle og lære barn og unge at de er avhengig av samfunnet rundt seg, at de er verdifulle brikker, både for seg selv, men ikke minst for andre.
Bare fordi det finns ungdommer som har “større” problemer, (som dere nevner lenger opp så dør folk av sult og tørst hver dag) men betyr det at bare fordi noen der ute i verden har et større problem så er ikke ditt problem reellt?? Det er det mest forskrudde jeg har hørt på lenge.
Greit, vi har det godt i Norge. Men har den materialistiske “lykken” tatt over? Jeg syns vi er altfor trangsynte, vi er nødt til å se virkelighetene og sette de viktige spørsmålene under debatt – slik Martine gjør. Dette er realiteten. Vi burde heller fokusere på de tingene som gjør en glad. Å sitte på en telefon og dokumentere hvor bra livet er, gjør deg ikke lykkelig. Legg tlf bort, gå ut, lek, ha det gøy – fokuser på den ekte lykken.
Kjempe bra skrevet, Martine! Viktig å sette denne saken under debatt.
Det er en forskjell på god levestandard og god livskvalitet. Levestandarden går ofte under de materielle og økonomiske fordelene, mens livskvaliteten går mer på følelsene våre. Jeg tror ikke helt at dere som kritiserer ungdommen med at “dere har ikke noen bekymringer fordi dere har alt dere trenger, mat, vann, muligheter, dyre vesker og whatever” er helt klar over forskjellen.
Selv om at vi har god levestandard i Norge – så har vi faktisk ganske dårlig livskvalitet.
Tankevekkende og til dels urovekkende å lese kommentarene her..
Som 21 år gammel mamma synes jeg dette er et fantastisk innlegg! Det treffer meg som både mamma og ungdom (hvis jeg fremdeles kan kalle meg det?). Utrolig bra budskap som mange burde tenke mer over. Tror ikke poenget her nødvendigvis er å fordele skyld, men kanskje mer et forsøk på å få voksne til å forstå at barna deres blir påvirket så mye mer av dem enn hva de tror. Prøve å få folk til å reflektere over hvem de er for barna sine og hvilke verdier de setter høyest for dem. Som voksen og forelder er dette så utrolig viktig å ha med seg i bakhode, fordi det gjør faktisk noe med barna. Det skaper et bilde om hvordan barna våre må være. Jeg er enig i at ungdommen også har muligheten til å være med på å endre dette, men ingen klarer det alene og ungdom har behov for støtte fra sine foreldre – i hvert fall i en så stor og viktig “kamp”!
Det blir for dumt hvis vi/dere som voksne bare skal si fra oss det ansvaret – la barna fortsette å bli påvirket av holdninger, gjerninger og ord, men nekte dem hjelp til å få et bedre syn på hva et vellykket menneske er.
Tror foreldrene dine PRØVER å ikke oppdra deg som en liten bortskjemt drittunge, slutt å klag over smålige ting, gå på skole og gjør noe ut av livet ditt. Virker som om du snakker for alle ungdommer, har det så bra her i Norge og har du er hjem og får mat så synes jeg dessverre ikke så mye synd i deg, med mindre du blir slått, mobbet eller har det hardt av en god grunn. På tide å ta seg sammen å gjøre noe produktivt med livet ditt når du er 18 år. Lykke Til.
http://m.veronicacr.blogg.no/1456698808_hvem_er_smittebreren.html
Du burde lese dette
Hei Martine!
Jeg syns du har skrevet et veldig fint og viktig innlegg, tøft og modig gjort av deg å uttrykke følelsene dine på denne måten! Og sånn jeg tolker det sier du ikke at du har dårlige eller ubrukelige foreldre, bare at du skulle ønske at din mamma, pappa og andre eldre (voksne hva det nå er?) med de satt ned “farten” og senket de materialistiske / prestasjonsmessige kravene sine litt da de nesten er umulige får mange yngre i dag å nå og leve opp til de. Noe jeg mener er naturlig og helt urealistisk å forvente at et barn ikke skal prøver på, det nettopp får å prøve gjøre sine foreldre stolte (“bli like flinke og vellykkede”)!
Men jeg ser flere her drar inn det argumentet at vi (du) bor i et av verdens rikeste land, ja rent materialistiske og økonomisk så gjør vi det. Og at du av den grunn automatisk skulle ha alle muligheter i verden til å skape deg et godt liv, men de glemmer vist at det finnes flere typer av fattigdom og nød (undertrykkelse). F, eks en innvendig og emosjonell fattigdom som jeg mener ikke er noe mindre reel, alvorlig eller hemmende for livskvaliteten eller livsutfoldelsen! En fattigdom jeg syns bare har øket i tak med velstanden, og som jeg personlig opplever at bare rammer flere og flere yngre.
Og da helst en overvekt av jenter sånn jeg ser det da det er de som har mest / flest krav og forventninger på seg, gutten får også kjenne på dette men ikke i nærheten av like mye som mange av jentene! Men det jeg lurer på er hvor langt dette må gå før vi voksen legger ned forsvaret og stoltheten vår og virkelig begynner å lytte til hva barna og ungdommen prøver å si oss? For jeg føler virkelig med de som er unge i dag, for selv om jeg har vært gjennom veldig mye dritt i min oppvekst hadde jeg ikke takket ja til en ny ungdomstid om den måtte vært i dag!
Derfor syns jeg du skal være stolt som våger å uttrykke seg så åpent og ærlig, vi trenger virkelig flere slike ungdommer og yngre mennesker deg. Og jeg håper ikke du lar kritikken gå for hardt innpå deg, for det er som andre her også nevner som regel ikke annet enn et tegn på at enkelte føler seg truffet! At du treffer et sårbart punkt (en dårlig samvittighet kanskje), så gå rak rygget å ta det heller med deg som et kompliment!
PS: Jeg vil gjerne dele dette innlegget på min blogg om det er greit for deg, det da jeg selv engasjerer meg mye i dette selv og har som mål å utdanne meg nettopp for å veilede barn og ungdom.
Hei igjen Martine!
Ser at jeg postet kommentar min (anonymt ) med kun navn, det var ikke meningen så jeg poster den igjen (så du kan slette den første om du vil). For jeg ønsker å stå for det jeg sier og denne støtten jeg prøver å vise deg og de som er unge i dag 😉
Jeg syns du har skrevet et veldig fint og viktig innlegg, tøft og modig gjort av deg å uttrykke følelsene dine på denne måten! Og sånn jeg tolker det sier du ikke at du har dårlige eller ubrukelige foreldre, bare at du skulle ønske at din mamma, pappa og andre eldre (voksne hva det nå er?) med de satt ned “farten” og senket de materialistiske / prestasjonsmessige kravene sine litt da de nesten er umulige får mange yngre i dag å nå og leve opp til de. Noe jeg mener er naturlig og helt urealistisk å forvente at et barn ikke skal prøver på, det nettopp får å prøve gjøre sine foreldre stolte (“bli like flinke og vellykkede”)!
Men jeg ser flere her drar inn det argumentet at vi (du) bor i et av verdens rikeste land, ja rent materialistiske og økonomisk så gjør vi det. Og at du av den grunn automatisk skulle ha alle muligheter i verden til å skape deg et godt liv, men de glemmer nok at det finnes flere typer av fattigdom og nød (undertrykkelse). F, eks en innvendig og emosjonell fattigdom som jeg mener ikke er noe mindre reel, alvorlig eller hemmende for livskvaliteten eller livsutfoldelsen! En fattigdom jeg syns bare har øket i tak med velstanden, og som jeg personlig opplever at bare rammer flere og flere yngre.
Og da helst en overvekt av jenter sånn jeg ser det da det er de som har mest / flest krav og forventninger på seg, guttene får også kjenne på dette men ikke i nærheten av like mye som mange av jentene! Men det jeg lurer på er hvor langt dette må gå før vi voksen legger ned forsvaret og stoltheten vår og virkelig begynner å lytte til hva barna og ungdommen prøver å si oss? For jeg føler virkelig med de som er unge i dag, for selv om jeg har vært gjennom veldig mye dritt i min oppvekst hadde jeg ikke takket ja til en ny ungdomstid om den måtte vært i dag!
Derfor syns jeg du skal være stolt som våger å uttrykke seg så åpent og ærlig, vi trenger virkelig flere slike ungdommer og yngre mennesker som deg. Og jeg håper ikke du lar kritikken gå for hardt innpå deg, for det er som andre her også nevner som regel ikke annet enn et tegn på at enkelte føler seg truffet! At du treffer et sårbart punkt (en dårlig samvittighet kanskje), så gå rak rygget å ta det heller med deg som et kompliment!
PS: Jeg vil gjerne dele dette innlegget på min blogg om det er greit for deg, det da jeg selv engasjerer meg mye i dette selv og har som mål å utdanne meg nettopp for å veilede barn og ungdom.
Et ønske om en fin lille lørdag fra meg til deg og dine, stå på videre! 🙂
Kjære deg.
Dette var veldig godt skrevet. Her har vi foreldre utrolig mye å lære. Håper du finner “Lykken” Uten å føle på behovet for alltid å være Perfekt!
Selv har jeg 5 barn. Prøver å lære dem at så lenge du gjør ditt beste , så er du mer enn bra nok.
Men om vi voksne lykkes, er ikke alltid sikkert. For der ute er det nok av andre som også stiller krav. Umenneskelige krav! Og ofte er det slik at våre kjære Barn ser opp til disse menneskene. Noen av dem er venners foreldre, andre er lærere. Og da må du ikke våge å sitte der å være den som støtter opp om barnet. For du blir dømt. Da er du et dårlig forbilde og en elendig forelder. Ja for samfunnet er faktisk blitt sånn. Man skal være sykt perfekt hele tiden. Og vi foreldre sliter også. Vi har også , kniven på strupen. For om vi ikke oppfyller kravene til hvordan en A4 forelder skal oppføre seg, ja da må samfunnet vurdere sterkt om du i det hele tatt egner deg til å ha barn! Det er samfunnet vårt som er skakkjørt. Det er her vi må starte opprydningen.
Håper at fokuset på dette fortsetter, og at det kan bli positivt for alle parter. Stå på !!!
merker jeg blir helt sykt flau og irritert når jeg leser noe så tilbakestående dumt som dette. hvordan du i det hele tatt kan tenke på at det er foreldrene sine feil for at barn og unge idag er opphengt i elektronikk og ”sosialt press” er deres egen feil. jeg er selv oppvokst i denne alderen så jeg vet veldig godt hva det er snakk om og jeg vet at det er fullt mulig å løsrive seg fra alt dette hysteriet.
denne artikkelen er ikke mer en videre rettferdighøring av klagingen ved å legge skylden på andre.
du er kanskje vokst opp som en bortskjemt dritt men det betyr ikke at du ikke kan gjøre med det.
hører dette på en daglig basis og jeg vet at det eneste presset der ute er det du lager for deg selv.
TA KONTROLL OVER DITT EGET LIV
SLUTT Å KLAG
Slik tolker jeg det:
Jeg mener at mange voksne ofte er stresset og er dagen lang på jobb. Det er fint å ha stort hus og å kunne skjøpe alt man vil, men når du er gammel hva vil du tenke tilbake til da? Ville du vært mer fornøyd med livet vis du spredde mye kjærlighet og var mye med barna dine en når du hadde et fint hus og familien din kunne fått nesten hva de ville, men knapt så noe til dem. I Norge i dag har vi det så gått at vi ikke merker hvor gått vi har det. Alle gjør feil av og til, det er greit så lenge man klarer å se hva som er viktigst i livet.
Dagens oppdragelse består av drama.
Jeg leser noen av kommentarene og blir veldig sjokkert. Det du skriver er sant, men samtidig kan vi ikke legge så mye skyld på foreldre.. De fleste gjør nok så godt som de kan. Jeg tror ikke at du ikke vet det, og jeg tror ikke det er det du mener.
At den eldre generasjonen kaller oss unge for den mest bortskjemte generasjonen og kaller oss drittunger begynner jeg å bli temmelig lei av. Jeg hører selv av og til hva de gjorde på den tiden de var små, og de var ikke akkurat så snille alle sammen, hele tiden. Jeg tror de gjorde vesentlig mere “jævelskap” en det vi gjør den dag i dag (gjelder ikke alle). Syntes det var et fint og flott innlegg!
Jeg ville heller sagt vi er en generasjon som skyver skylden over på alle andre istedenfor å ha litt selvinnsikt og innse at problemet ligger bare i hodet til hver enkelt person. Man må lære seg å ikke bry seg, gjøre det som gjør seg selv lykkelig og leve det livet du selv vil leve. Ingen andre bestemmer over ditt liv enn deg så det blir for dumt å peke med fingeren mot alle andre, bloggere, kjendiser, foreldre osv. Til syvende og sist så er det du som står til ansvar for din egen lykke
Så fantastisk bra å sant skrevet! 😄
PATETISK!!!
Til alle dere som sier hvor små disse problemene er om de blir satt i perspektiv; dette er likefullt reelle problemer for mange norske ungdommer som burde tas på alvor. Selv om et barn sulter i Afrika gjør ikke det at ei norsk jente er mindre deprimert eller sliten? Noen ganger burde ikke ting settes i perspektiv.
Jeg leser frustrasjon mellom linjene. Men hvem er det som skaper dette presset? og trenger man egentlig leve opp til det? Det er ikke nødvendig å sluke alt rått! Sosiale medier gir tilgang til informasjon en aldri før har hatt. Det er ikke en ting man ikke finner ut på nett. Men man må sortere, filtrere ut. Ingen sitt liv er perfekte, selv ikke de som smiler i front med utsikt mot fløyen eller fjellheimen. Det er det gode vi vil vise, det negative beholder vi for oss selv. Hver enkelt må være tøff nok til å stå for egne valg, uten å lene seg på andre eller etterligne noen. Opplevelsen av det “sykt perfekte” skjer først når en kan akseptere seg selv akkurat slik en er, og ser det positive i seg selv. Det er bra å hige etter no, og strekke forventningene, men det har en grense. Og en må finne den grensen hvor nok er nok. Verden har aldri hatt mer å tilby, men aldri har fallhøyden vert så stor heller. Vi må finne bakkekontakten, og gleden i det som faktisk betyr noe. Ta vare på menneskene rundt oss, og ta vare på seg selv. Det er den beste investering man kan gjøre.
Kjære vene! Her var det mye negativt. Jenta står fram! Dette er hennes reelle hverdag og dette er hva hun sliter med. Hun vil bli sett, hun har en stemme og er ikke redd for å bruke den!
Alle sliter med sine egne problemer og her er det faktisk mange som kan kjenne seg igjen i det hun skriver. Ja det er folk som sliter mer enn ei hvit jente i dagens samfunn 2016. Andre har det værre, men er det grunn nok til at hun skal miste retten for sin egen yttring? Tror ikke det.
Stå på! Bra skrevet! Og jeg føler med deg!
Rister på huet.. Det er opp til hver enkelt hva de vil gjøre. Perfekt eller ikke. Gi bare litt mer FAEN i hva dere TROR andre mener. Er så lei den der unødvendige sytinga der.
Jeg blir sjokkert over enkelte kommentarer. Når skal mennesker slutte å sammenligne Nordmenn med fattige i Afrika for eksempel? Vi kommer fra to forskjellige steder, der problemene også da blir forskjellige. Selvom Nordmenn i prinsippet burde hatt det supert og ikke slite med noe, så er ikke det tilfellet! Skulle bare ønske folk kunne åpne øynene litt mer.
Unge i dag må automatisk prestere mer fordi vi mennesker har skapt samfunnet den veien. Skal man få seg jobb så blir utdanning og karakterer veldig viktig! Man er derfor nødt for å prestere for å få til. Mislykkes man så blir man dratt nedover, hvordan vil et menneske føle seg om de hele tiden da mislykkes? Samfunnet er ikke bygd opp for alle, og det er synd. Alle må prestere like bra, presterer noen dårligere så vil de få konsekvenser for det osv.
På grunn av så mye press fra media, arbeid, skole, familie, venner osv. så skaper det utrolig mye negative følelser når man må hele tiden jobbe så utrolig hardt. Man blir rett og slett utslitt. Skulle ønske folk snart kunne åpne øynene mer og se hvert menneske forskjellig og forstå at det er faktisk greit å ha det vanskelig selv om vi bor i Norge. Kunne sagt så mye mer.
Det er viktig å lykkes i det som betyr noe. Det å ha mat i magen og tak over hodet. Alt annet er luksus. Men å lykkes kan bety minst to ting.
Det ene er å lykkes for å innfri andres forventninger.
Det andre er å lykkes i å være seg selv.
Selv foretrekker jeg å lykkes i å være meg selv. Får personlig mestringsfølelse, og ikke føle at jeg mestrer for andres skyld.
Få tilegnet kunnskap gjennom egne interesser, egne erfaringer. Man kan ikke lytte seg til erfaringer. Jeg trenger ikke applaus fra andre, og mestrer heller ikke for at andre skal se på, men det er alltid hyggelig å få en overraskende og positiv tilbakemelding på at jeg har gjennomført en oppgave på en god måte.
Jeg gir blaffen i å være perfekt. Det har ingen hensikt annet enn å tømmes for energi, og havne på psykiatrisk avdeling etter et angstanfall.
Blir så stolt av dagens ungdom når dere kan stille noen spørsmålstegn ved foreldrenes verdier og levesett. Utrolig bra skrevet!!
Herregud, vi har det Jo ikke hardt i det hele tatt.. synes faktisk det er bra at voksne er mer opptatt av helsen sin nå enn før. Jeg er i allefall glad for at mine foreldre kpmmer til å leve lengre enn de hadde gjort før i tiden
Ærlig talt! Det å legge skylda for dine indre forventninger på foreldra er bare tull og dårlig gjort. Er sjøl ei jente som har brukt mange timer på å få toppkarakterer, ikke fordi det er nødvendig, men fordi jeg kunne. Jeg og samboeren har lån på et småbruk og to biler til sammen, i en alder av 21 og 26 år. Jeg studerer tredjeåret på høyskole utdanningen og har to jobber ved siden av for at det skal gå, i tillegg er jeg høygravid med vårt første barn. JEG ELSKER DET! Det er slitsomt, strevsomt og jeg blir både lei og trøtt, men ingen ber meg om det? Jeg kunne valgt en lettere utdanningsveg,valgt å bli boende hos mamma enda lengre (flytta som 16 åring) valgt å vente med barn. Men jeg kan jo velge det selv. Mamma har siden september slanket seg 18 kg, og jeg har lagt på meg 12 i svangerskapet, men jeg kan ikke legge skylda på mamma for at jeg ikke føler meg vel etter fødselen?
Jeg velger høyskole, jobb, småbruk og tidlig familie. Søstra har gått tilrettelagt yrkesfag (div. diagnoser) for å klare en utdanning og et nå i 100% jobb. Vi er like verdifulle begge to. Og det er ingen som legger press på hvilke veier vi velger å gå.
Helt enig med Linn Therese i kommentarfeltet her! Folkens, husk at man har lov å ha det vanskelig, selvom noen har det vanskeligere. Det vil alltid være noen som har det verre. Det blir det samme som å tenke at du får ikke lov til å være glad, fordi andre er mer glad enn deg.
Bra skrevet Martine, du har gode poenger!
Hei vi 2 heter Ciaran & Ciara Cassidy. Vi er en gutt og ei jente på 16 år. Vi 2 er bror og søster, tvillinger og bestevenner. Vi 2 syns at du har mange gode poenger i det som du skreiv her. Stå på, og lykke til videre. Hilsen Tvillingbror og Tvillingsøster på 16 år. Som er Bestevenner.