Fysisk aktivitet gir meg velvære og overskudd. Etter at jeg har vært satt ut av skade og sykdom siden august føler jeg nå at jeg er på god vei tilbake. Det har vært mange tunge stunder med mye følelser, smerte og tårer. Og nå, som mars er godt i gang og det begynner å bli lysere og dagene er lengere kjenner jeg på livsglede, treningsglede og jeg føler at nå er jeg klar for å sparke fra og satse på formstigningen.
Og ingenting slår det å føle seg fresh – og jeg føler meg super fresh med Asan sine produkter.
Asan har mange praktiske produkter som er godt for oss jenter og gutter som funker både på telttur og storbytur, og Asan har oppfordret meg til å skrive 10 ting som gjør at jeg føler meg ekstra fresh!
1. Når jeg har god tid om morgningen til å nyte sammen med de jeg er glad i.
2. Når jeg våkner om morgnen og kjenner meg uthvilt.
3. Når jeg kan legge meg i nyvasket sengetøy og puste ut.
4. Når jeg kan glede noen jeg er glad i!
5. Når jeg kan ta på meg et nytt plagg å føle meg sikkelig smashing.
6. Når jeg føler at sminka sitter som den skal og magefølelsen forteller meg at dette skal bli en god dag!
7. Når kroppen fungrer som den skal på trening.
8. Når jeg kjenner sola varme og at livet smiler.
9. Når noen gir meg en kompliment!
10. Når jeg har tid til og ta meg en lang dusj og pleie meg selv, med gode produkter – feks. Asan Fresh dusjkrem.
Kjære ungdom, du som slanker deg og drikker deg drita full
Hei kjære ungdom. Hei kjære jente som slanker deg og hei kjære gutt som drikker deg drita full. Hei kjære jente som sitter alene hjemme og hei kjære gutt som ikke kommer deg på fotballturnering.
Jeg har lyst til å skryte litt av deg jeg. Jeg vet at vi kritiseres for å være en råtten ungdomsgenrasjon, jeg vet at vi kritiseres for å drikke alkohol og ruse oss og jeg vet at vi kritiseres for å være late. Men jeg vil ikke påstå at vi er råtne ungdommer, når jeg ser at alle forskningsrapporter viser at det både er mindre alkohol og rus enn før. Jeg ser at en professor fra Bergen mener at dette representerer en generell sunnhetsprofil og at han mener dette kan vise til at ungdommer ønsker å ha kontroll på egen oppførsel.
Jeg leser også at vi har bedre helse, tar bedre vare på oss selv og at to av fem jenter under 16 år slanker seg. Unødvendig slanking leser jeg også. For meg tenker jeg automatisk at dette er unødvendig slanking. Dette er undersøkelser gjort med barn på 11, 13, 15 og 16 år. Det er mange barn og ungdommer. Jeg leser også at det stadig kommer frem at vi undommer sliter mer med stress, press og helseplager og dette tiltross for mindre rusbruk og bedre matvaner?
Kjære Vestkant ungdom i Oslo, dere som er mest på fylla av alle. Dere er liksom i en klasse for dere selv når dere blir sammenliknet med andre storbyer. Slapp av. Jeg slakter dere ikke. Jeg slakter dere ikke for at noen av dere bruker hundretusen på en måned av livet deres, ruser dere eller danser opp ned til sanger som ville gitt to generasjoner før oss bakoversveis. Det er ikke bare dere, dere er kanskje bare mer synlig. Det jeg stusser på er at foreldrene deres også sprenger grensene på akkurat det samme området. Men det er kanskje ikke så rart at dere tar etter mamma og pappas rus og alkoholbruk.
Jeg ser jo helg etter helg at foreldrene deres legger ut bilder etter gårsdagensfest. At det takkes for en herlig sammenkomst og hyggelig selskap. Samtidig sendes det meldinger rundt om at de ikke kan bli med å heie på junior i dag da formen tilsier at det i dag er best å ligge på sofaen og se på skiskyting, det ble jo trossalt sent og et par glass for mye i går. Og, forresten! Så kan de ikke neste helg heller da mor skal på jentetur på fjellet, så da kan de dessverre ikke stille opp å selge kaffe og kaker på fotballturneringen den helgen, men selvfølgelig stiller de gjerne en annen gang. Så hadde vært veldig fint om junior kunne sitti på med noen andre til turneringen, siden han er alene hjemme i helgen, da mor jo er bortreist, far er på utdrikkningslag, men som sagt så klart stiller neste gang!
For kjære ungdommer, det er jo noe med det at foreldrene våre er våre læremestere og at vi ikke gjør som de sier, men gjør som de gjør? Og det er jo faktisk ganske flaut når mamma poster et bilde småsent på lørdagskvelden, smålangt ned i rødvinsglasset, småfull og i jøss, i din nye kjole?!
Det er ganske flaut at mamma ikke stiller opp og er i kjørbarstand og det er ganske flaut at pappa aldri kan, fordi de er så opptatte, jobber så mye, fordi de fortjener å kose seg i helgene. For pappa fortjener jo så klart å være på fisketur med gutta, med jegermastern i hånda – på facebook.
Jeg skjemmes når jeg ser at 11 åringene og kanskje til og med 13 åringene deltar på disse undersøkelsene. Det skremmer meg. Og det skremmer meg at vi roper hurra for at barn ned til 11 års alderen ikke drikker og røyker like mye som før. For hvor er disse barna og hva gjør de mens mor er på hyttetur og far er på fisketur og ingen har husket på dugnaden til fotballcupen. Vi er da bare barn, vi er da bare ungdommer?
Jeg tror mange av oss er lei. Jeg tror mange av oss ønsker oppmerksomhet. Jeg tror mange av oss ønsker lørdagskos, skal vi danse, mamma og pappa, fremfor sprit fra barskapet til far, grøftefyll og falske instagrambilder.
Jeg sier ikke at du som forelder ikke skal kose deg, være på hyttetur, ta deg det etterlengtete rødvinsglasset eller ta deg en dag og se på skiskyting.
Men jeg sier at det er en grunn til at 13 åringen din slanker seg, blokkerer deg og søker annerkjennelse – et helt annet sted, enn fra deg.
Hei du, du som sier at ting ikke er noe verre nå, at det ikke er noe mer press nå og at ting var like jævelig før.
Var det virkelig like mye press før? Nei, jeg tror deg ikke.
Jeg tror ikke du pusset tennene dine med bakepulver, at du kun drakk juice blanda med yoghurt og at du løp på tredemølla med korsett fordi du trodde det gjorde deg tynn.
Ja, det høres ganske sykt ut når man sier det sånn ikke sant?
Du forteller jo om da du besøkte bestemor, spiste kjøttkaker, poteter og brun saus og gjorde lekser med bestefar.
Jeg tror ikke du frivillig satt sprøyter i fjeset for å bli vakker, satt på falskt hår med lim og at du satt på falske vipper av dyr man møter hvis man er heldig på fjelltur. Du forteller jo om da du lånte din mors leppestift, lånte hatter av tanten din og da du fant gamle sko i kottet.
Jeg tror ikke du sto foran speilet og tok knebøy, for å tro at rumpa di vokste, at du drakk pulver for å få større muskler og tok piller for å få smalere midje. Du forteller jo om da du løp ute i frisk luft før skolen, da du lekte boksen går etter skolen og spiste gulrøtter for å få bedre syn.
Jeg tror ikke du tok en pille for å bli full, fordi du var redd alkoholen skulle gjøre magen din oppblåst. Du forteller jo om da dere lagde hjembrent i garasjen til onkel.
Jeg tror ikke du kasta opp når du hadde spist litt mye i en bursdag. Du forteller jo om spisekonkurransene dere hadde.
Jeg tror ikke du satt og tenkte på hva de andre gjorde på fredagskvelden. Du forteller jo at dere ikke hadde tilgang på verken mobil, sosiale medier eller at dere brydde dere.
Jeg tror ikke på deg når du sier at det var like ille før. Du vil sikkert benekte. Men jeg vil ikke tro deg.
Jeg bøyer meg frem. Kjenner at svetten i pannen kommer sakte men sikkert. Pusten går fortere og fortere. Musklene strammer seg. Bena skriker. Det er som om hver eneste muskel spenner seg. Ryggen vil bare skyte frem, men jeg tvinger den bakover. Jeg kjenner håret kile meg i nakken, men prøver å fokusere. Rumpemusklene presses sammen, og skjelvingene i lårene mine blir bare voldsommere og voldsommere. Magen strammer seg og den rare følelsen skyter fart gjennom kroppen. Pulsen er skyhøy og det er nesten som om jeg sliter med å puste. Hjertet dunker, og jeg prøver å holde takten, fokusere.
Svetten blir bare voldsommere og voldsommere, da jeg brått kjenner den svette, lange, tunga sleike meg lett oppover leggen, legger igjen en lang, god stripe med spytt på den nye, fancy, treningstightsen min – som jeg iherdig forsøkte å gjøre noen knebøy i.
Nei. Jeg syntes ikke det er kult når jeg endelig har fått rumpa mi opp av sofaen, når jeg endelig har dratt på meg joggeskoa, når jeg endelig har bestemt meg for at jeg skal gjøre noe med den pusten jeg kaller forkjølelse hver gang jeg går opp en trapp, at bikkja di skal komme og sleike meg på leggen. Nei, jeg syntes ikke det. Jøss, rart syntes kanskje du?
Men nei. Jeg syntes heller ikke det er kult, når jeg prøver å drasse kroppen min opp en trapp jeg nesten snubler opp at bikkja di løper etter meg. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult når den bjeffer, og drar seg, enten fordi den også er dritt lei av å trimme forkjølelseskondisjonen din eller er hypp på den snertene rumpa mi som drar seg oppover trappene jeg så inderlig hater. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult å tråkke i den godt plasserte avføringen til hunden din som er så liten at du like godt kunne bært den, fordi du trodde at du var den eneste som skulle gå AKKURAT der.
Altså, hvis du ikke klarer å passe på den snille, pliktoppfyllende hunden din så er det kanskje lurt med et lite bånd;
Skjønner at hunden din er så snill at den aldri ville rørt noen, skadet noen eller noe som helst, men kjære vene; ta nå for svarte og hold den bikkja di i bånd.
“Syndebukk er et menneske eller en gruppe mennesker som er tildelt skyld eller ansvar for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold eller hendelser. Objektiv skyld for forholdet spiller egentlig ingen rolle”
Jeg har jobba knallhardt. Jeg har sittet oppe til langt på natt, jeg føler meg klar. Men jeg er trøtt. Jeg er spent, men forbredt. Jeg er klar. Vanvittig klar. Det er dagen før eksamen. Natten før eksamen. Jeg våkner, magen kjennes som den er opp ned. Pulsen er høy, og jeg svetter allerede før jeg har stått opp. Men jeg har forbredt meg. Jeg har forbredt meg lenge nå. Flere år faktisk. Men når eksamen holdes, så skjer det noe. Jeg klarer det faktisk ikke. Joda, det går okei. Men ikke så bra jeg ønsker at det skal gå. Og jeg går ut derfra, deppa og sint, og skylder på at sensoren hadde en dårlig dag. Men faen heller. Hvem av oss var det som egentlig hadde en dårlig dag?
Jeg føler noen ganger eller ganske ofte at vi mennesker er skrudd slik at hvis vi ikke lykkes eller får til noe har vi liksom lov og rett til å skylle på alle andre. At vi har et behov for å flytte fokuset vårt bort fra oss selv, og legge det over på noen andre. Er det ikke alltids noen andres feil? Jeg føler at vi aksepterer unnskyldningene om at det er greit at læreren er teit, treneren tar feil, sjefen er høy på seg selv, mamma skjønner ingenting og pappa er håpløs. Er det greit at vi skylder på dette når vi ikke får ting til? Er det virkelig alle andres skyld fordi vi ikke klarer å prestere?
Er det ikke sånn, at hvis ikke vi lykkes og nådde helt opp, at det er noen andre sin feil? Vi mennesker legger oss ikke flate, sier at: sorry, dette fiksa jeg ikke, dette lykkes jeg ikke med, eller her stoppet det dessverre for meg. Er vi redde for å si dette fordi er redde for å bli stempla? Bli sett på som tapere? Jeg kan se for med de små barna i barnehagen og på skolen som forsvarer seg til fingerspissene med at det: IKKE ER MIN FEIL. Når de står der med sjokolade rundt munnen og blir spurt om de har vært i godteriskapet, men svarer bestemt nei, for det har de overhode ikke vært. Men, det er vel ikke bare barna som skylder på noen andre eller benekter fakta. Hvis matteprøven har gått litt dårlig, så var det jo ikke du som leste dårlig – men læreren som hadde en dårlig gjennomgang, eller…?
Hva med skiløperen som har trent i årevis, som har jobba fysisk og psykisk dag og natt mot et mesterskap, som på den store dagen ikke klarer å prestere. Kroppen og det mentale er ikke helt på topp akkurat denne dagen. Avisene og mediene har hauset dette opp i ukesvis at dette er dagen vi skal stå øverst på pallen og sole oss i glansen. Men så går det ikke veien, og vi må få en unnskyldning. Søren, vi som var så klare for festen. Men, så legger kanskje den største skuffelsen seg, flagget tas ned og den stakkars skismøreren titter ut av den fancy smørerbilen, han har jobba dag og natt i for å få best mulig ski – til skiløperen som ikke klarte å prestere. Han ser inn i kameraet og sier unnskyld, og forteller oss at i dag gjorde jeg et for dårlig arbeid. Og vi, vi har fått en syndebukk. En mann vi kan hate litt for at han ødela festen, og som vi kan stemple som syndebukk. Er det ikke sånn det er? Eller kanskje det bare er jeg som er blond, og kanskje det er jeg som ender opp som syndebukk selv, fordi jeg prøver å fortelle at det kanskje ikke er alle andre. For det er vel noe i det at hvis alle andre er idioter, så burde man kanskje se på seg selv.
Jeg kjenner mange mennesker som prøver, mange mennesker som satser, mange mennesker som ønsker og mange mennesker som drømmer. Jeg kjenner mange dyktige mennesker og mange som hver dag jobber for å bli det. Jeg vet at det er mange som er talentfulle, at det er haugevis av foreldre som står langs Ekebergsletta om sommeren og undrer på om barnet deres vil bli den neste, og jeg vet at det er mange som jobber knallhardt for å bli det. Noen er så heldige at de får hevde seg i talentkonkurranser, noen i skolekonkurranser og andre i idrettskonkurranser, mens andre forblir en høyre benksliter eller en på bakerste rad.
Jeg har alltid misunnelig på de som har vært kunsteriske, intellektuelle og naturtalenter. Jeg har alltid vært misunnelig på de som har hatt et talent for å spille fiolin, forså matematikk og kjemi. Spesielt når læreren spurte meg i 9.klasse hva jeg ville bli. Spesielt når Martine, som satt med fotballdrakt klar for å løpe ut i gymmen svarte at hun ville bli fotballspiller. Spesielt når læreren svarte at hun aldri trodde at Martine ville klare det. Spesielt når Martine reiste seg opp og fortalte læreren at hun bare var sjalu, fordi hun aldri hadde klart det selv. Spesielt når Martine fikk karakter i lærerens fag.
Helt til Martine kanskje innså, at det koster å bli god, ikke bare å bli god i fotball, men til å bli god til å spille fiolin, i matematikk, i grafiske analyser, i kjemi og kanskje til og med å bli lærer. At det krever både svette, tårer, og haugevis av ofring – samme hva du vil bli god i. Det er klart at kanskje ikke bakkeintevaller er det viktigste arbeide du legger ned hvis du skal bli en god fotograf, men det er jo klart det er en viktig del hvis du ønsker å bli en god håndballspiller.
Jeg tror vi mennesker undervurderer hverandre. Jeg tror ikke vi unner hverandre suksess. Hvorfor skulle ikke min lærer søtte meg når jeg sa at jeg ønsket å bli fotballspiller? Læreren hadde ikke trengt å være enig, men læreren min hadde vel heller ikke trengt å dra meg ned – og fortelle meg at det overhode ikke var muligheter for Martine som satt der med Ibrahimovic drakt og med kriblinger i bena.
For det er vel sånn at vi egentlig ikke liker å høre om venninnen vår som har vært på spinning, om naboens sønn som ble kåret til banens beste og om kollegaen vår som fikk bonus? For vi er vel alle drømmere, som forsøker å jobbe knallhardt, i håp om og danne et sluttprodukt ut ifra spinning, skryt og enda mer skryt?
Og Martine i Ibrahimovic drakt ble kanskje ikke fotballspiller – men tro meg, at hun lærte mye av den kommentaren, karakteren og tro meg – jeg unner deg og være en god lærer, så kanskje du burde unne meg å være en god elev, fotballspiller eller hva nå jeg vil, ønsker og drømmer om? Spinning, skryt eller ei.
John Arne Riise begynte sin seniorkarriere i Aalesund, hvor han debuterte allerede som 16-åring. Sommeren 1998 dro han, mot Nils Arne Eggen og andre eksperters råd, til den franske proffklubben Monaco. Den første proffkontrakten ble til under rådgivning fra hans agent Gunnar-Martin Kjenner. Hans mor Berit Riise, var til stede. Dette viste seg å bli starten på en av Norges mest suksessrike proffkarrierer. Allerede i sin første sesong i Monaco klarte Riise å etablere seg på A-laget, og opparbeidet seg et rykte som en hardtarbeidende offensiv back med et veldig godt skuddben. Riise ble ligamester med Monaco i 1999/00-sesongen og vant den franske super-cup’en i 2000/01-sesongen. (wikipedia)
Senere fortsetter biografien til denne mannen med 234 kamper for Liverpool, 99 kamper for Roma og 87 kamper for Fullham, og ikke minst 110 kamper for det norske landslaget. Dette er en mann jeg har heiet på i både snø, regn, sol, motgang, medgang, da han fikk sin landskamp nr. 50 på Ullevaal i VM-kvalifiseringskamp mot Tsjekkia 12.november 2005 og da han mot Hellas 15. august 2012 gikk forbi selveste Thorbjørn Svenssen med 104 landskamper.
Dette er en mann som har fungert som et forbilde, en mann som har oppnådd store ting, ting som nå kanskje hviskes ut av penger, makt og media.
Jeg syntes kanskje det er på tide at vi lar mannen som faktisk har banet vei for norsk fotball avslutte med stil. Jeg skjønner at norsk tipping er en stor sponsor til det norske markedet og norsk sport og kultur, men Betsson ønsker vel å sponse de også, men nektes fordi norsk tipping har monopol? Og det norske oljefondet har aksjer i samme firma? Aksjer for 460 millioner?
Men uansett, enten man er fan av John Arne Riise eller ei så tror jeg at særlig Norsk Tipping hadde scoret mange poeng om de gikk ut og sa at de fire reklamefilmene, som ble spilt inn før avtalen med deres konkurrent ble sagt opp, kunne gå som planlagt?
Dette er en mann som har tilført, som enda kan tilføre og som jeg er sikker på at kan tilføre mye – både for norsk sport og kultur, og for oss som er glad i fotball.
Så kjære Norges Fotballforbund, kanskje vi skal la han snøre på seg skoa, spille en sesong og avslutte krigen nå? For jeg vet ikke om dere får mer penger i kassa av dette, men det er jeg rimelig sikker på at både Betsson og John Arne gjør – så la da mannen avslutte karrieren, der den startet, og jobb heller videre med kulturen internt i Norges fotballforbund – for av og til kan det kanskje være greit å feie for egen dør først? Og kanskje vi i fotball Norge skal bygge opp i stedet for å rive ned?
Vi har nå vært lenge inne i en hektisk og heftig omtalt flyktingsdebatt. En debatt jeg på mange måter ikke har forstått, en debatt jeg på mange måter ikke kunnet uttale meg i, men en debatt jeg får med meg og en debatt som merkes. Og til tross for at jeg egentlig har holdt meg utenfor denne debatten, og tiltross for at jeg sikkert fortsett burde – så har jeg noen spørsmål. Noen spørsmål, som jeg egentlig uten grunnlag er nødt til å stille. For jeg forstår at dette er mennesker i nød, mennesker som virkelig trenger hjelp, at Norge skal hjelpe, og at Norge er i stand til å hjelpe. Men det er noen ting jeg ikke forstår. Lillesøsteren min på 13 år spør meg hvorfor flyktningene som er like gamle som henne, har barn? Hvorfor det er vanlig, og hvorfor det er lov? Og jeg har jo selvfølgelig ikke et godt svar til henne. For hva svarer man? Mye mulig at 13 åringene i Norge i utgangspunktet skal være godt instruert i seksualundervisning, at de skal skjønne tegninga selv og at jeg som storesøster er feig som ikke roper ut at dette i følge norske lover, i følge seksualundervisninga på hennes skole og i følge mine personlige overbevisninger – ER HELT FOR JÆVELIG, og strengt forbudt. Men jeg endte altså opp med å riste på hodet og si at jeg ikke visste. For jeg vet faktisk ikke. Og ja, jeg trenger ikke en leksjon om at det finnes andre kulturer enn lille Norges, men uansett – dette er vel feil?
Jeg blir trist. For jeg kan personlig ikke skjønne at denne 13 års gamle jenta er håpløst forelsket i mannen hun er giftet bort til og har barn med. Dette er snakk om barn, og når jeg var 13 år, var jeg opptatt av å løpe på fotballtrening, stikke hodet inn til gutta i guttegarderoben og leke med dukker. Og jeg syntes det er vanvittig skummelt å snakke om dette, for det er jo snakk om mennesker, det er jo snakk om barn, barn som ikke har et valg om de skal droppe fotballtreninga eller stikke på kino med vennene sine. Jeg vet vi diskuterer om kvinnedagen fortsatt er nødvendig å ha – og jeg mener at det er minst like viktig som før. For det er vel som de sier – at der mennesker har det vondt, har kvinner det verst?
Jeg hører om jenter som diskuterer klesmerker som er verdt mer enn matbudsjettet til familiene sine, gutter som bruker alle bursdagspengene sine på nye skjorter med hester på og om en verden som svikter. Jeg hører unge mennesker som klager over at man ikke får, fordi alle andre har. Jeg hører foreldre ble lei seg, fordi de ikke har mulighet til å gi barna de dyre jakkene de ønsker seg. Kjenner du deg igjen? Jeg gjør det. Og jeg blir flau. Jeg blir flau over at jeg av og til kan tillate meg og bli sur fordi jeg ikke kjøpte den genseren når jeg først hadde mulighet, for jeg har jo liksom ikke hundre andre gensere – som er nesten like. Jeg vet at flere, inkuldert meg selv, velger å ikke snakke om gaver de får fordi de er redde for at det ikke er bra nok. For hva forventes det? Er det kanskje ikke bra nok det vi har? Jeg tenker tilbake, på gleden jeg følte når kusinene mine trappet opp og leverte store søppelsekker med haugevis av klær til meg. Brukte klær, klær som var lekt i, klær som ikke passet lenger og klær som jeg virkelig syntes det var kult å få.
Jeg mener vi til en stor grad har blitt et samfunn basert på materialistiske gleder. Er det et kjøpepress vi føler? Føler vi at vi er nødt til å ha disse tingene? Vet vi faktisk hva vi har? Eller er vi bare dumme, og lett å påvirke? Hvorfor syntes de fleste at det ikke er kult å kjøpe brukt? Hvorfor går vi og kjøper en genser i butikken, som vi kan kjøpe av en annen ett annet sted? Det er stoff og tekstil, så hvorfor ikke gi plagget en ny mulighet – uten å kjøpe nytt? Hvorfor skal vi ikke være med å spare miljøet, og heller benytte oss av det vi har? Jenter, om klesmerkene er verdt mer en biffen på lørdagskvelden, eller bare en halvtimes jobb, så er det faktisk kult å kjøpe brukt. Det er ikke alltid det er kult å kjøpe og bruke det samme som resten er det vel? Så gutter, det er ikke alltid skjortene med hestene som er det kule, og tro meg – at du kan få de for halvparten av prisen. Gjenbruk er viktig, og jeg digger det.
Jeg er en stor gjenbruksfan og beundrer gutta som har laget appen Kaupang. Kaupang er en app som gjør det mulig å selge og kjøpe brukt, alt innenfor hjem, hage, elektronikk, og tekstil
Jeg har brukt appen selv og kjøpt denne super kule skjorta! Det var super enkelt og greit. Det tok faktisk ti minutter fra jeg la inn bud til den var solgt – til meg 🙂 Hurra!
Jeg lever i en boble. En boble der det er tilsynelatende perfekt. En boble der jeg fremstiller meg perfekt, der jeg ønsker å fremstille meg selv perfekt, en boble der jeg oppfatter alle andre perfekt. En boble som jeg ikke forstår. En boble jeg ønsker å sprekke.
Vi møter et enormt press uansett hvor vi går, store som små. Det tror jeg egentlig ingen av oss er uenige i. Et press som handler om hvordan vi skal oppføre oss, være, og ikke minst se ut. Mediene har så lenge jeg kan huske diskutert hva dette presset fører til. Vi kalles «Generasjon Prestasjon». Vi er en generasjon som er på bristepunktet psykisk, men er tilsynelatende perfekte, og mediene serverer oss konstant en analyse av denne situasjonen, vi diskuterer dette opp og ned. Vi diskuterer hva dette fører til, hva som skjer, hvor slitne vi er, men nå syntes jeg vi skal begynne å snakke om tiltak. Jeg syntes vi skal begynne å snakke løsninger – og jeg syntes kanskje vi skal slutte å peke ut syndebukker.
For hvem har skylda? Hvem er syndebukken? Finnes det én syndebukk? Hvem har skylda for at anoreksi er vanlig, for at 1/3 av vidergående elever dropper ut og at depresjon er vår nye folkesykdom? Hvem er syndebukken for disse tallene, og antakelig mørketallene som er enda større? Lurer vi oss selv ved å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på sosiale medier, på kjendisene, på skolen, på treneren vår eller på vennen vår? Har vi utviklet en ubevvist rose-kultur som er med på å sette lista på forventingene våre? En rose-kultur som går på å fortelle at: Så bra du spilte, i stedet for å fortelle hvor gøy det var å se på?
Hva hvis vi slutter å ta oss selv så jævelig høytidlig? Hva hvis vi klarer å gi litt faen i hva gutta i klassen tenker? Hva hvis vi klarer å drite litt i hva kollegaene på jobben tenker? Hva hvis vi klarer å stå litt opp for oss selv, får det bra med oss selv og slutte å fokusere på at alt er så slitsomt og tøft? Hva hvis vi begynner å dra på trening fordi vi faktisk ønsker det selv? Jeg tror kanskje alle faktorene vi skylder på må gå sammen, og at noen må ta ansvaret. Jeg syntes ikke dere foreldre kan fraskrive dere ansvaret, for dere får skylda for vår barneoppdragelse, og det er vel noe av det samme. Jeg syntes ikke vi kan si at sosiale medier ikke har noe å si, for det vet vi at har. For det påvirker oss, det er en grunn til at plastikkbransjen skyter til værs. Og jeg tror ikke minst at vi unge kanskje må stå opp for oss selv, ta ett oppgjør – jobbe mot en gi faen kultur. Alle de voksne sier jo at vi er så pliktoppfyllende og flinke? Jeg vil ikke være pliktoppfyllende og flink, men blå ringer under øya, hodepine og en klump i halsen. De tok jo et oppgjør, så hvorfor gjør ikke vi?
Så kjære media, hvem har skylda? Kanskje dere skal hjelpe oss å gi ett tupp i rævva til de som trenger det – så vi får slutt på denne diskusjonen, om hvem som er sykest og hvem som sliter mest.
For om du er en sliten tenåring, eller 40 åring, så er jeg rimelig sikker på at du er sliten av 24 timers samfunnet og et konstant sosialt jetlag.
