Hipphipp hurra for våre besteforeldre

BESTEFORELDRE GENRASJONEN

Jeg sitter på en kafè og nyter synet jeg ser. Jeg ser mennesker med smil om munnene sine, glede som stråler ut av øyne som har sett, og levd og fjes som har rynker som viser tegn på at de har levd et liv. Jeg ser mennesker som drikker kaffe, spiser smultringer og prater med hverandre. Jeg blir glad når jeg ser disse menneskene. 

Da jeg var liten ønsket jeg og venninnene mine å likne på mødrene våre. Vi låste oss inne på badet, rotet i skuffer og skap for å låne leppestifter, de altfor store skjørtene og de høyhelteskoene. Det var moteshow og barnelek. Nå som vi har blitt eldre, så syntes jeg vi slutter å ønske å likne på våre mødre. 

Jeg tror at gjennomsnittsalderen på kvinner i Norge i dag er ca 84 år og ca 80 år for menn. Hvordan blir det for oss unge jenter når vi nærmer oss den alderen? Når jeg sitter og betraker disse flotte menneskene, med smilerynker og kaffebarter, så ser jeg spreke, freshe mennesker. Besteforeldre. Besteforeldre som aldri før har vært sprekere, freshere eller rikere. Jeg trodde det var vi i ungdomsgenerasjonen som kom til ferdig dekket dessertbord. Vi ser jo og observerer at våre flotte besteforeldres generasjon aldri har sett bedre ut og leser at de aldri har hatt det bedre.

De er jo faktisk botoxgenerasjonen nummer 1.

De har så mange muligheter til å forbedre på utseende sitt i dag. Så hvorfor ikke? Mange har jo også økonomien til å gjøre det. Disse menneskene har jo arbeidet siden de var 14-15 år gamle og pensjonerer seg trenger de jo ikke, for de er jo så super spreke, freshe og oppegående. Vi kan jo nesten ikke miste dem i arbeidslivet. Er de virkelig så fulle av energi om morningen som det ser ut til? Jeg som vrir meg når klokka ringer rett over seks, burde kanskje beundre disse menneskene, som har vaska ferdig gulvet til da? Her jeg sitter ser jeg mennesker med historier. Jeg ser mennesker med historier, akkurat som deg og meg. Mennesker med historier, om død, hat, kjærlighet, forelskelse, og joda, kanskje ett par røverhistorier. Jeg ser mennesker som er opptatt av å leve livet, mennesker som tar vare på seg selv, for å få mest mulig ut av det som er igjen. Jeg ser mennesker som har hevet hodet, og som ikke har gitt opp. 

Jeg tviler på at disse menneskene som sitter her på denne kafeen, slumrer alarmen til det ytterste om morran, at de sluntrer unna og at de lukker øya. Jeg ser hvertfall mennesker som ser hverandre der de sitter over bordene og deler en vaffel med krem, mobiltelefonene er ikke å se. 

Når jeg inni hodet mitt tenker på en bestemor, tenker jeg på en som sitter i gyngestol og har middagen ferdig klokka ett. Men dette kommer kanskje fra eventyrbøkene jeg leste ta jeg var barn, da jeg hadde tatt av meg mammas høye heler. 

Besteforeldre generasjonen i år 2016 er da så heldige og kan selvrealisere seg hvis de har vært heldige med genene, økonomien og at helsa er i god behold.

Jeg beundrer disse menneskene, som jeg ser løper på møllene på treningssentrene, som flyr på butikken, som tar vare på seg selv – men ikke minst, lever livet. Mange av de er faktisk så godt trent at jeg tror mange av mine venner hadde slitt med å holde tritt med dem! 

Så jeg spurte en dame, tidlig en morgen. Jeg spurte hvordan hun klarte å holde motivasjonen oppe, og hun svarte meg så enkelt at livet er verdt å leve. At hun vil være en del av barnebarna sine sitt liv, og at hun vil leve hver dag – ikke som om hver dag var den siste, men heller forbrede de kommende. Så blunket denne flotte gamle damen og sa at alder kun er et tall.

Det skremmer meg litt at det snart er min generasjon som skal etablere seg. At det snart er vår tur til å kjøpe leilighet eller bygge oss et hus. Hvor skal vi for å få råd til det? Hytte, ferier og barn. Bestefar sa en gang at når han bygget hus på 60-70 tallet fikk de igjen momsen på husbyggingen. Bestefaren min bygde garasje for dette.  Dette kan jeg ingen ting om, men det hørtes så fint ut. Lurer på hva vi får noe? Eiendomsskatt, gebyrer for å søke om ditt og datt. Er vel en million i utgifter før den første spikeren er slått.

Men uansett, så må jeg smile når jeg tenker på dagens besteforeldre generasjon. Tror de har hatt det mye gøy, kanskje med fest på lokalet med trekkspill og rock. De har liksom bare fortsatt festen de. Det ser hvertfall sånn ut for meg, der de sitter med et ønske om å leve livet. Jeg tror kanskje vi unge i dagens generasjon prestasjon får en lang vei å gå for å klare å prester sånn som de har gjort. Jeg tror hvertfall at vi må opp med hodet, se hverandre i øynene, glede oss over de viktige tingene og nyte livet. For disse menneskene kler smilerynkene sine, og jeg tror livet er verdt å leve. 

Så hipp hipp hurra for besteforeldre generasjonen. Dere er mine forbilder.

 

– Marty 

2 kommentarer

Siste innlegg