Kategori: Blogg

Barnefotballen 

La oss ta en prat om fotball. Et tema som står nært mitt hjerte, noe jeg har viet mitt liv til og all min tid til. Et tema som stadig diskuteres, et tema som diskuteres både på puber, i bilen på vei inn til morgenmøte, på skolen, på butikken, ja – et tema som opptar mange. Så la oss ta en prat om barnefotball. La oss ta en prat om de gode, de dårlige, de som lykkes, og de som kun ble drømmere. De mange og heftige diskusjonene om topping. Skal man toppe, skal man ikke toppe? Når er det greit å toppe, og når er det ikke greit å toppe? 

Jeg husker så godt at når jeg gikk i 4.klasse, så var vi så få på skolen min at vi slo sammen 1.-4.klasse. Altså, jeg som var stor for alderen hadde samme undervisning som en sent født første klassing. Jeg syntes ikke 4.klasse var så gøy, og grunnen var kanskje at utviklingen ikke var sånn den skulle være? Og er det kanskje sånn i fotballen også?

Ironisk nok drar mange seg i håret når man hører om 11 åringene som er på trening før skolen om morgningen, trener to ganger om dagen og syntes dette er helt håpløst. Samtidig som man ikke kan unngå å dra fram stortalentet Martin Ødegård som sier at det eneste som skal til for å bli god er å trene, som de fleste foreldre da forteller sine barn. Nærmest ordrett at: Hvis du skal bli like god som Martin Ødegård, så må du trene hele tiden sånn som han. Motsigende? Tja.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men oppe i alt dette, så glemmer man kanskje disse som stiller på hver eneste fotballtrening, fordi de syntes det er morsomt. Kun fordi de syntes det er gøy. Fordi det er et fristed, fordi det er der vennene befinner seg, fordi det er GØY. Skal disse ofres i et satsningsprosjekt, bli satt på høyrebenk og få fylle vannflasker? 

Er det egentlig barna, trenerne eller foreldrene som bryr seg? Og er det feil av en 11 åring og begynne å gråte fordi de tapte kampen? Er det ikke feil å ikke la 11 åringen utvikle seg hvis 11 åringen vil? 

Det er vel egentlig laget en ordning fra en viss alder med 1. og 2. lag. der det ikke er noen hemmelighet at de beste spiller på 1.laget, og de nest beste på 2.laget. Da har man egentlig en ordning der de beste kan utvikle seg, og de nest beste ha det gøy. Eller? Det er vel kanskje ikke alltid sånn at de beste er på 1.laget? Og misnøyet rundt dette kommer vel egentlig ikke fra barna selv, men fra de voksne. For tro meg, som spiller og ung selv, at rangen i en spillergruppe er ganske klar. Og det er vel ingen straff å bli satt på ett 2.lag? Er det en straff å bli satt på den dårligste mattegruppa på skolen? For det skjer jo, og det er jo like feil, er det ikke? 

Men tro meg at uansett om 11 åringen blir satsa på eller ei, så er det 11 åringen som trener mest som kommer til å nå lengst. Det er ikke talentet som gjør at 11 åringen lykkes senere, men mengden trening, innstilling og moral. Det er kanskje spilleren som stilte på hver eneste trening fordi spilleren syntes det var GØY som lykkes, ikke spilleren som trodde den ikke trengte å trene fordi den var guds gave til fotballen. Og treningen er ikke gøy hver eneste dag, men viljen og gleden er kanskje det som skaper sluttproduktet av talentet som kanskje ikke en gang fantes. 

 For hardt arbeid slår talent, hvis talentet ikke jobber hardt nok. Og ja – det er helt lov og bare ha det gøy. 

– Marty

Den retusjerte virkeligheten 

«Det er utseende som fanger oppmerksomheten, men det er personligheten som binder den.» Ukjent

Jeg tror alle mennesker lever under ett press, på en eller annen måte. Alle som gjør det vet at det er fryktelig slitsomt. Jeg syntes hvert fall det er veldig slitsomt og leve etter det uoppnåelige. Man blir aldri fornøyd, aksepterer sjeldent og det er jo klart at det er med på å ødelegge livskvaliteten. En håpløs bagatell, en håpløs forestilling om et uoppnåelig ideale som jager stort og er ekstremt slitsomt.

Haugevis av bilder, fra en boble jeg føler meg så langt i fra og jeg syntes ikke noen om dette. Jeg ser ikke poenget med det, og jeg føler at det finnes en fasit, at det oppgis en fasit på et ideale – et ideale som ikke eksisterer; fordi alt er fake, noe som er svært trist. Bildene av kroppene i bikiniene jeg bare sikler på, fordi jeg har så lyst til å se sånn ut. Men av en eller annen grunn får jeg det ikke til, er det kanskje fordi det er umulig? Jeg mener faktisk at det er enn fasit som lages, som det konstant jages etter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg liker å tro at jeg egentlig ikke blir påvirket, men jeg lyver jo hvis jeg sier at jeg ikke ser det og tenker over det. Jeg vet at det ikke er sånn, at bildene ikke gjenspeiler seg med virkeligheten. Men jeg higer allikevel konstant etter det, så en viss påvirkning har det. For disse damene kan da ikke være ny voksa fra topp til tå hver eneste dag, de må da ha en dag i blant der huden er uren, disse damene må da slite litt med bikinilinja de også, ha kviser, mensen, tørr hud, flisete negler, blå ringer under øya, ja, you name it. Dette gjenspeiler seg ikke i den realiteten jeg kjenner til. Jeg sier ikke at det er feil å poste et heldig bilde av seg selv, av maten man spiser eller av klesskapet ditt. Jeg gjør det jo selv. Hele tiden. Vi gjør det jo selv alle sammen.

Jeg er for at man skal tørre å vise seg frem, at man skal være stolt av seg selv. For hvis man eier en ferrari, så setter man den vel ikke i garasjen? Men ferrarien kan være realitet, en retusjert kropp gjenspeiler seg ikke i en virkelighet hvertfall jeg kan kjenne meg igjen i. 

Men uansett hvor sterkt vi er i mot denne retusjerte virkeligheten, så tiltrekkes jo av den, gjør vi ikke? Så kanskje det er på tide at vi setter ned foten, står opp for oss selv og kan se oss selv i speilet og si: Jeg er sykt bra nok.

For jeg er dritt lei av og diskutere kropp, er ikke du? 

____

Hei. Jeg heter Martine Halvorsen. Jeg er en nybakt 18 åring som står foran speilet og pusser tenner med bakepulver i håp om å få hvitere tenner. Jeg er blå under øya fordi jeg har sovet lite de siste nettene. Håret er fett, rett og slett fordi jeg ikke har orka å vaske det. Huden er uren og jeg føler meg rett og slett grusom. Jeg føler meg tjukk, stygg og fæl. Hodet mitt verker, og tårene presser på. Mobilen ligger bak meg, og jeg kan høre de konstante vibrasjonene. Jeg er sliten, så jævelig sliten. Jeg føler meg så naken og hjelpesløs, uten mulighet til å spørre om hjelp. Jeg burde sette meg ned ved kjøkkenbordet og lese på morgensdagens prøve, men jeg klarer rett og slett ikke. Jeg takler det ikke. Tanken på det gjør at jeg vil kaste opp. Jeg ser meg selv i speilet og angrer sårt på sjokoladen jeg unte meg etter dagens treningsøkt. 

Det gjør meg sint at jeg står her og omtrent gråter. Det gjør meg sint at jeg står her og nesten gråter fordi jeg er misfornøyd, kritsik og fortvila. Hva er det jeg vil oppnå? Kjære Martine, hva er det du vil oppnå? Kjære Martine, selvom noen velger å ha silikonpupper trenger ikke du å ha det. Kjære Martine, selvom sidekameraten i klassen leser enda hardere enn deg og får en sekser, trenger ikke du det. Kjære Martine, selvom noen tar hundrevis av selfier for å få et bilde til instagram, trenger ikke du det. Kjære Martine, selvom de andre er online 24/7 trenger ikke du det.

Kjære Martine, du er ikke som de andre – så slutt og sammenlikne deg. Kjære Martine – du er bra nok som du er. 
Kjære alle dere andre, som er som meg. Jeg vet dere finnes – slutt og sammenlikne dere. Dere er bra nok som dere er. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kan ikke si at du skal skjerpe deg, akkurat som du ikke kan si at jeg skal skjerp meg. Jeg skulle så gjerne sagt til Martine som står så fortvila foran speilet hvor bra hun kan være, men jeg bare klarer det ikke. Men kjære, kjære Martine. Slutt nå. Fokuser. Livet er bra. Livet byr på både gleder og muligheter. Ikke grav ned disse gledene og disse mulighetene i fortvilelsene og tårer. Disse gledene defineres ikke i hvilken ballkjole vi går i på ballet, hvilken grense vi befinner oss på i verden, eller om det vil falle regn eller snø. Jeg sier ikke at det er gjort på en dag, men det er vel på tide og begynne å ta tak – for er du ikke sliten nok nå Martine? 

For: kjære meg.

Tenker det er på tide at jeg må begynne å akseptere. Begynne å akseptere jenta jeg ser i speilet om morgenen, begynne å akseptere måten jeg går på, måten jeg ler på og akseptere at jeg er bra nok.
Jeg er blid, jeg er glad og jeg er leken. Og jeg kan av og til se meg selv i speilet og tenke at i dag er jeg fin. Men det kommer litt ann på hårdagen og om sminken blir lagt perfekt.
Håret mitt er langt, blondt og fint. Det er fyldig og jeg er antakeligvis den eneste som ser om jeg har en dårlig hårdag, så jeg skal være fornøyd med håret mitt. Sminken derimot, det er en maske jeg tar på meg for å føle meg fin. Men den Martine som er under maska, det er egentlig henne jeg dømmer når jeg ser meg i speilet. Men hun er kanskje ikke så verst, sånn når jeg ser meg i speilet.
Jeg har en liten stemme inni meg som stadig rakker ned på det meste med meg selv. Den messer ivrig i vei om hvor udugelig, tjukk, og håpløs jeg er. Stemmen forteller meg at jeg burde skamme meg over det meste, men min verdi måles ikke i hvor mye jeg veier, min verdi dømmes ikke i at jeg ikke får til alt eller om at jeg mislykkes i noe. For jeg får til mye, og jeg mislykkes sjelden. De gangene jeg føler at det ikke går helt som det skal, burde jeg kanskje bli flinkere til å se på alt jeg faktisk har fått til. Jeg har pågangsmot, jeg står opp hver morgen og kriger, opplever, jobber og av og til klarer jeg å nyte. Stemmen kan noen dager fortelle meg at jeg ser bra ut, andre dager hvor grusom jeg ser ut. Men er det egentlig noen forskjell?
For jeg er bra nok, hvorfor skal ikke jeg kunne være bra nok. Jeg er flink, jeg gjør som jeg skal, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gjort det litt bedre. Men jeg skal begynne å bli fornøyd, for jeg er som regel den eneste som klager. Så kanskje jeg skal slutte å høre på stemmen som forteller meg hvor teit det var å gjøre akkurat det, stemmen som forteller meg hvor brei jeg ser ut i den genseren eller hvor håpløs jeg er. Kanskje hvis jeg slutter å lytte til den at den forsvinner. For jeg skal se meg selv i speilet, og se på refleksjonen av et menneske som vil, og skal, og kan. (Hentet fra brevet til meg selv Sykt Perfekt Tv 2) 

Og det håper jeg også du vil, og skal og kan. 

– Marty 

Er jeg en h*ore fordi jeg skumper borti deg på bussen?

Jeg spretter inn på bussen til Oslo og er uheldig å skumper borti en mann på vei inn, og denne mannen sitter ved siden av datteren sin. Kommentaren han smeller etter meg etter jeg har skumpet borti hans setter seg virkelig, og det at han flirer lett etterpå og sier at det var en spøk gjør meg enda mer tankefull. Jeg får lyst til å spørre mannen om hva han hadde gjort hvis jeg kalte datteren hans dette, om han hadde likt om noen hadde smelt hore etter hun, kun fordi hun kjappet seg litt, og uheldigvis skumpet borti en på vei inn på bussen. Mannen beklaget seg jo så klart, for det var jo bare en fleip det han sa. Men hvor går egentlig denne grensa? Jeg syntes hvertfall det var sikkelig ugreit. Og var det ikke litt flaut å måtte forklare 8 åringen din hva det betydde? 

Er dette kulturen vi lever i? Er virkelig samfunnet vårt kommet dit at denne mannen på bussen kan tillate seg og kalle meg dette, også flire av det etterpå? Han hadde vel neppe likt om jeg hadde kalt datteren hans det, kona hans, eller søsteren hans det. Og du kjære mann på bussen… Jeg liker det ikke, men jeg aksepterer det. For gutta i klassen har alltid sagt dette til jentene rundt meg, på fotballbanen har de kalt meg en rekke ting og jeg kan ikke ta bussen en gang – uten å høre det. Jeg syntes ikke det er kult å bli klaska på rumpa, selvom du ikke mener noe vondt med det. Jeg vil ikke akseptere å bli kalt dette, når jeg kjapper meg til skolen. For du hadde vel ikke akseptert det om noen hadde kalt datteren din det? Så slutt, kjære mannen på bussen, så slutt gutta i klassen, så slutt gutta på fotballbanen. Jeg liker det ikke. Jeg ville ikke kalt datteren din det,  for verken du eller hun hadde likt det. Og du kjære mannen på bussen, jeg tror ikke pappaen min liker det heller. 

Jeg vil ikke akseptere at du kaller meg dette, mine venninner, søsteren min eller noen andres datter nå eller i fremtiden. Vi skal slippe å oppleve dette, komme gråtende hjem, kun fordi du skulle være morsom, tøffte deg litt for gutta eller vinne oppmerksomheten vår. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vil ikke akseptere at gutta gjør dette fordi de er gutter og har lov. Jeg ble ikke sjarmert når du kasta snøballen i ansiktet mitt når vi gikk på barneskolen, selvom du kun gjorde det fordi du ville vinne oppmerksomheten min der jeg sto å blødde neseblod. Jeg fikk vondt, og de voksne skjøv det under teppet – fordi det var sånn gutter gjorde, og “han er jo bare forelska”. Jeg blir ikke noe mer sjarmert nå. 

Jeg vil ikke akseptere at vi skal gå rundt tenke over hvorfor noen kalte oss det, slo oss på rumpa eller narra oss fordi det var gøy. Og du kjære mannen på bussen, det syntes jeg datteren din også burde.

– Marty 

Når leken tar slutt og mørket faller. 

Jeg leker, jeg er blid, jeg synger og jeg danser. 

Hun leker, hun er blid, hun synger og hun danser.

Vi leker, vi er blide, vi synger og vi danser.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Også tar plutselig leken slutt, den er over. Plutselig er leken, gleden, sangene og dansene stengt inne og jeg undrer på om det noen gang blir å se igjen. 

Jeg har en storesøster, en “påmåte” storesøster som ble fanget, fanget i seg selv og kastet inn i et helvete jeg ikke unner noen. Hendene hennes ble fanget, bundet og boltet fast. Ikke av tau, ikke av spiker, ikke noen andre enn henne selv og hennes tanker. Det sterkeste av alt, nemlig hennes egne tanker og følelser. Følelsen og tankene som skrek at hun skulle bli tynnere, tynnere, og tynnere. Den evige kampen mot spiseforstyrrelsene, som jeg har gått i så mange år og lurt på om har skulle ta livet av henne. Den evige kampen jeg har tryglet om å kunne gi henne tilbake leken, gleden, sangene og dansene. Hvorfor og hvordan er det mulig å erstatte dette dype mørke men gleden. En kamp 9 år gamle Martine ikke hunne forstå, en kamp 9 år gamle Martine ikke kunne begripe seg på. Hvorfor hun ikke kom i bursdagene mine, hvorfor hun ikke svarte på meldinger, hvorfor vi aldri spiste med henne tilstede lenger, hvorfor jeg ikke kunne kjenne hånden hennes når jeg leide henne lenger og hvorfor hun holdt på å dø. 

Hun var for opptatt av å tilbringe timer etter timer på treningssenter, uten noen som helst næring, men hun var så flink at hun fikk måndens medlem gang etter gang. 

Hun var for opptatt av å spise, masse. Kaste opp, og spise. 

Hun var for opptatt av å være tvangsinnlagt. Bindt fast, i et mørke.

Noe lille meg ikke kunne forstå. Noe ingen rundt kunne forstå. En indre kamp, smertefull og grusom. Det som var måten, ble målet, og hvis målet aldri nåes, når er slutten da? 

Den samme spagettien som ble spist om og om igjen, hundrevis av påskeegg på en gang og alle trappene som ble løpt, om og om igjen. 

Min storesøster har til nå overlevd kampen mot seg selv, men er nå rammet av kreft – og er syk, igjen så er hun alvorlig syk. Men nå forstår jeg, og jeg klandrer ikke. Jeg er bare evig takknemlig for at hun fortsatt er her. Og jeg har bedt hver dag om at hun kan holde ut en dag til, og det gjør jeg automatisk fortsatt. Og hun er sterk, vanvittig sterk. 

Kjære alle som leser dette. Jeg ber deg om å beholde gleden, leken, sangene og dansen – for mørket er så dypt, så dypt. 

Kjære du, du er viktigere enn tallet på vekta. 

– Marty  

Mitt vendepunkt – og mitt svar. 

Jeg får ofte spørsmålet om hvorfor jeg begynte å spille fotball. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg har viet mitt liv, all min tid og alle mine tanker til det å spille fotball. Hvorfor jeg hver dag, inn og ut har befunnet meg på en fotballbane, enten med pappa, storebror eller gutta. Hvorfor jeg har giddet det. Og jeg har løyet, jeg har løyet mye. Egentlig hver gang spørsmålet har kommet. Det kom ett tidspunkt i livet mitt at jeg rømte, og fotballen ble min rømningsvei. Det stedet der jeg kunne være Martine, uten alle tankene. Det stedet der jeg kunne gjøre det jeg elsket, det eneste stedet jeg tillot meg og være blid, det eneste stedet jeg tillot meg å le. Der ingen visste.

Mitt vendepunkt var sårt, tøft og jeg stengte meg selv inne. Jeg var 11 år, og rømte. Jeg rømte fra tårene, og alle vonde samtaler. De som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke snakker så mye om følelser, at jeg aldri forteller hvordan jeg, hvordan Martine har det. Fasaden med at “alt er bra” ble skapt vinteren jeg fylte 11 år. Jeg sluttet å gråte, jeg sluttet å leke og verst av alt så sluttet jeg å le. Jeg sluttet å være barn, jeg ble voksen over en natt. Jeg har egentlig siden den dagen rømt, vært konstant på rømmen. Kanskje det er dette som har gjort at jeg har blitt som jeg er? Kanskje det er derfor jeg alltid må være opptatt, for å slippe å kjenne på følelsene til 11 år gamle Martine?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har tilltatt meg og gråte. Alene i dusjen gråter jeg, kun da. Jeg har tillatt meg å åpne meg da, for da har ingen visst. Jeg har tillatt meg og la tårene renne med det ofte alt for kalde vannet, for da har tårene forsvunnet med strømmen. Jeg tillater meg ikke å gråte offentlig, ha det vondt og være svak, for alle andre har det så mye verre enn meg. “Alle andre får lov til å gråte, alle andre får lov og ha det vondt, og jeg trøster gjerne, men jeg skal ikke gråte”.

For 5 måneder og to dager siden pådro jeg med en alvorlig skade, som gjør at jeg ikke får spille fotball på godt over ett år. Det har vært tøft, bein tøft – men jeg har nesten ikke grått i dusjen siden. Så kanskje det er en mening med det, at det er på tide og slutte å stenge alle følelsene inne? Kanskje det er på tide og slippe ut følelsene til 11 år gamle Martine, som fortsatt kjemper mot verden – kun for å slippe unna klumpen i brystet etter det som skjedde den gang jeg bare var et barn.

21.40 i kveld forteller jeg i Sykt perfekt på TV 2 om mitt vendepunkt. Jeg håper du vil lytte til 11 år gamle Martine, som syv år senere virkelig prøver å være hundre prosent tro mot seg selv. 

Foto: Privat 

– Marty

Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt. 

Jeg våknet i dag og var tilsendt en artikkel jeg trykket meg inn på. En artikkel fra aftenposten og si ;D. Den handlet om meg og de andre jentene i Sykt perfekt. Det var en artikkel jeg måtte tenkte litt over. En artikkel jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte over. En veldig bra artikkel. I artikkelen merkes det at forfatteren er kritisk, ekstremt kritisk.

Det står blant annet: “Du er ikke et offer fordi du føler du må sitte flere timer på sosiale medier å sammenligne deg selv med andre. Du er ikke et offer fordi du må droppe bestevenninnens bursdag til fordel for fotballtrening og kiropraktortime. Du er vel egentlig bare selvopptatt. Du ikke er et offer fordi du føler du må bruke flere timer på å sminke deg hver dag”

La oss hvertfall gjøre en ting klart – jeg har aldri sagt at jeg er ett offer. Jeg har aldri presentert meg selv som ett offer. Jeg har derimot lagt frem livet mitt. Mine tanker og mine følelser. Det er klart man kan være kritisk til en som sitter timesvis foran ett speil for å bli fornøyd med seg selv. Det er klart man kan stille spørsmål til en som sitter og sammenlikner seg selv med andre på sosiale medier. Det er klart man kan stille spørsmål til en som prioriterer en karriere og en drøm fremfor bestevenninnen sin, klart det. 

Men det er ikke bare oss, det er så ufattelig mange andre som også gjør dette. Og spørsmålet er kanskje ikke om det er selvopptatt, men om hvorfor man gjør dette? Hvorfor man kaster bort livet sitt på ting som dette? Er det ikke det som er det store spørsmålet? Jeg mener det store spørsmålet er hvorfor vi barn og unge tilbringer timer etter timer på å oppnå et idealet. 

Jeg jobber med meg selv, hver eneste dag med å klare å gi faen. Jeg jobber så hardt. Jeg beundrer virkelig dere som klarer det. Men jeg klarer ikke gi faen når folk kommenterer hvor stygg jeg er, hvor håpløs jeg er og hvor selvopptatt jeg er. 

Ung jente er ingen diagnose. Ung jente er slitsomt, utfordrende, lærerikt og spennende. Det er dette vi vil presentere. Angst er en diagnose, og hvorfor kommer angsten? 

“Ikke alle unge jenter har «flink pike-syndrom». Ikke alle har en haug av kroppskomplekser. Og ikke alle unge jenter må tro de skal ha det.” 

Jeg er en jente med flink plike-syndrom. Jeg har en haug av kroppskomplekser, og jeg gjør alt for å ikke ha det. Lillesøsteren min har ingen av delene, og jeg håper aldri hun vil få det. Men det er fordi hun kanskje vet hvordan det er å leve med en som en sykelig opptatt av dette. Og det er kanskje ikke det jeg er mest opptatt av, det jeg kanskje er mest opptatt av er denne suksessen og det å lykkes. Også er det vel kanskje samfunnet som definerer hva det er å lykkes. 

Les gjerne artikkelen her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Sykt-perfekt-Nei_-bare-sykt-selvopptatt-8320003.html
Jeg er veldig enig i den siste setningen som står skrevet, nemlig at: “Ta ansvar for å gi faen. Jeg tror det gagner alle om flere bruker tiden sin på å være gode venner, drikke øl eller lære seg å lage «crème brûlée» i stedet for å stirre seg selv i speilet.” 

Bare så du vet det, så jobber jeg med å gi faen, jeg prøver å være med venner, jeg liker ikke crème brûlée og kanskje jeg burde lære med å drikke øl? 

– Marty 

Kjære, kjære nettroll. Hvem gir deg tillatelsen til å si at jeg ikke fortjener å leve? 

– Så jævelig ekkel du er.

– Fy søren, så stygg du er.

– Hvem tror du at du er? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– Du fortjener ikke leve.

– Så dårlig som du skriver skjønner jeg ikke at folk gidder å lese.

– Oppmerksomhetssyke drittunge.

Dette er eksempler på kommentarerer som florerer rundt på nett, daglig, også i mine sosiale medier. Dette er kommentarer jeg av og til leser, av og til tar til meg og av og til ler høylytt av. Jeg lurer sånn på hvor disse kommentarene kommer fra? Ditt anonyme nettroll, er jeg virkelig så håpløs? Hvem gir deg tillatelse til å fortelle meg, og andre at vi ikke fortjener å leve? Føler du deg bedre når du forteller noen andre hvor stygge de er, og hvor inkompetente de er? Er du virkelig så feig at du skjuler deg bak en falsk mailadresse og et anonymt navn kun for å fortelle noen noe som gjør at du føler deg bedre selv? Hvem lærer deg, hvem gir deg tillatelse til å rakke ned på en person som enten forteller om en erfaring, en mening eller viser seg frem? Hvis det virkelig er så håpløst, hvorfor bruker du tiden din på å lese det, se det og kommentere det? 

Kjære, kjære nettroll. Er du litt sjalu du, der du sitter hjemme i sofakroken din, der du sitter sliten og trøtt på bussen og gjør det du kan for å føle deg litt bedre? Vinner sjalusien din? Og hvorfor er du sjalu? Tro meg, du har hvertfall ingen grunn til å være sjalu på meg. Og hvis det ikke er sjalusien, hva er det da? Trenger du bare å jekke meg ned ett par hakk, jekke ned andre? Trengs vi virkelig å jekkes ned? 

Kjære, kjære nettroll. Jeg skjønner sosiale medier er din lekegrind, der du dytter andre, spytter andre i fjeset og er slem. Men er du ikke litt for stor til dette? Det var ikke lov den gangen, så hvorfor gjør du det nå? 

– Marty 

Dette jævla trynetillegget 

Jeg har en storebror som alltid har vært mitt store forbilde. Jeg har en storebror som alltid har dratt meg med, tatt meg med og inkludert meg. Jeg har en storebror jeg har skrevet haugevis av stiler for, en storebror jeg har tegnet haugevis av tegninger for og en storebror jeg har pugga haugevis av gloser med. En storebror som har vært fantastisk, men som har rett og slett vært sikkelig rævva på skolen. Han har alltid vært der, han har alltid vært tilstede og gjort som han har fått beskjed om. Dessverre har ikke karakterene gjennspeilet innsatsen. 

Jeg husker så godt jeg gikk i 9.klasse, og fikk servert seksere etter seksere i norsk. Joda, jeg skrev jo kanskje ikke opp til et sekser nivå til 2.videregående, men jeg skrev bedre enn han. Jeg husker jeg skrev en oppgave for han, ingen stor greie, men jeg gjorde det. Rett og slett fordi jeg kanskje syntes det var litt morro, og han gjorde alt for å slippe. Ikke fordi han var lat, men fordi han rett og slett ikke maktet det. Så jo, jeg skrev denne oppgaven. En oppgave om hans forbilde, en oppgave med følelser og kjærlighet. En oppgave om vår store helt Zlatan Ibrahimovic. Han leverte, og fikk svar noen dager senere. Og ja, han sto han. Så vidt. Han fikk servert en 2- på oppgaven jeg hadde lagt alt jeg kunne i. Det han ikke visste var at jeg hadde spurt tre andre lærere jeg kjente om de kunne lese gjennom oppgaven og gi tilbakemelding. 4/5, 5- og 5. Ganske langt unna det å nesten stryke. 

Har det seg sånn at jeg var flink, og han ikke? Er det derfor karakterene var så vannvittig forskjellige? Har det seg sånn at han vanligvis fikk en 2- i norsk, og jeg en 6 er, at det derfor ble sånn? Spiller dette virkelig så stor rolle? 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg syntes dette er ufattelig urettferdig. Hvorfor sa læreren til han når han skulle opp i matteeksamen at han vel egentlig ikke trengte å bruke tid på det, siden han kom til å stryke allikevel? Hvorfor, og hvordan kan denne læreren tillate seg dette? 

Jeg vet ikke. Men jeg hvor mye makt disse menneskene som vurderer har, og vi kan diskutere dette trynetillegget. Og vi kan vel takke for at eksamen rettes anonymt.

Men en ting jeg vet, det er at han virkelig har fått det til, tiltross for en svak norsk karakter og uten matte. Virkelig fått det til. 

Det som fascinerer meg med denne mannen, er at ingen hadde troa på han heller. Men han fikk det til han også, virkelig fikk det til. 

– Marty