Hei dere, og god fredag fra en pottetett Martine❤️
Jeg nyser, snufser og hoster om hverandre, og jeg har hittil i dag gitt tre andre skylda for at jeg er i dårlig form. Det passer som vanlig dårlig, så jeg ber til høyere makter om at det på et mystisk vis har forsvunnet til i morgen.
Etter at jeg ble sluttet på videregående slet jeg lenge med å finne igjen den deilige og pirrende helgefølelsen, og nå er den mer tilstedeværende enn noen gang. Kanskje er det fordi jeg begynner å bli voksen, eller så er det fordi “alle andre” også har fri, noe som gjør at telefonen ikke ringer og mailen stort sett får være i fred.
I kveld har jeg og C booket møte med hverandre, haha! Han mente at det var total nødvendig, ettersom jeg ikke gjør annet enn å jobbe om dagen og fordi vi må få bestemt oss for de siste valgene i leiligheten vår. Han kommer til å være minimalt hjemme de to neste ukene, og derfor er i dag litt siste frist for oss. Derfor står det taco, vårt fremtidige hjem og julebrus på planen i kveld. Og ja, vi er sånne som drikker julebrus med begge henda i oktober – Og jeg elsker det.
I morgen har han kamp, og jeg skal sove lenge, henge med mamma og lillesøs, og så på kamp sammen med gjengen vår. Planen er også å sove over på Nesodden, hos mamma og pappa, før det er duket for nok en futsalsøndag.
PRIMABALLERINA!
Jeg håper helgen din blir som du håper, og om ikke så kan den jo bli ganske så bra for det💕
Stor klem fra hun som har liiiitt dårlig samvittighet for dårlig blogging denne uka. Det koker litt om dagen, og jeg prøver så godt jeg kan – Men det tror jeg dere veit. Om noen timer skal jeg putte samvittigheten i en skuff og la den bli der til hvert fall over helgen.
Lillesøsteren min er min bestevenn. Vi kan snakke om absolutt alt og vi har alltid forståelse for hverandre. Faktisk så trenger vi ikke alltid å snakke sammen en gang, vi kan bare se på hverandre, så skjønner vi hva den andre mener – Eller hvordan den andre har det.
Hver gang jeg treffer noen som kjenner henne, så kommenterer de hvor like vi er. Når de sier at jeg likner på henne, så er jeg alltid raskt ute med å kommentere at det faktisk er hun som likner på meg. Jeg er jo tross alt eldst. Samtidig så tar jeg det som et gedigent kompliment, for hun er jo helt rå.
Ja, bortsett fra når hun låner klærne mine uten å spørre om lov, når hun er så vimsete at det tar timesvis å svare når jeg ringer eller når hun låner spotifyen min mens jeg bruker den. Men, det er jo det som gjør henne til den hun er. Den jeg er så glad i og som jeg ser opp til. Ja, selv om jeg er eldst.
Jeg hadde gjort alt for henne, uten å nøle. Hun vet hun kan ringe med når som helst og hun vet at jeg aldri ville tillat at noe skjedde med henne.
Men hvordan hadde det vært om jeg ikke kunne gjort noe? Om jeg var helt hjelpesløs? Om hun ble rammet av en sykdom som jeg ikke kunne ha kontroll over? Om det ikke hjelper at jeg fortsatt er sterkere enn henne, at jeg er ekspert på å kjefte eller at jeg har et par sko hun kan få låne.
17.juli 2016 døde Thea Steen av livmorhalskreft. Og igjen satt blant annet lillesøster Tonje. I dagens episode prater jeg med Tonje om hvordan det var da Thea ble syk, om hvordan det er å miste en man elsker til kreften og livet etter.
Både Thea og Tonje har mint meg på at livet er det fineste, at det er viktig å ikke ta noen ting for gitt og at det er viktig å sjekke seg.
Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤 Abonner gjerne på podkasten!
Nå skal jeg ringe lillesøs, og fortelle henne at jeg er glad i hun.
ADVARSEL: Hvis du er en av de som alltid har sofaputene stående pent i sofaen, alltid har en oppredd seng og aldri har sko stående i gangen tror jeg du har kommet feil. MEN! Om du bor i et hus eller i en leilighet der det ser ut som det bor noen, da har du kommet rett.
Jeg liker interiør. Jeg liker å ha det fint og jeg blir alltid litt sjalu når jeg er på besøk hos noen som har det sånn som jeg gjerne vil ha det.
Jeg leser en del interiørblader, blogger og jeg følger en hel del interiørkontoer på Instagram. Det jeg derimot lurer på er hvordan folk klarer å ha det så fint og så ryddig – HELE TIDEN. Sover ikke folk i sengene sine? Går de ikke på do? Søler ikke de tannkrem på speilet? Bruker de ikke klærne i skapene sine?
Siden det alltid er rent, fint og pent? Vel.
Jeg hadde egentlig planlagt å vise frem leiligheten min i går, men hvis jeg skal være helt ærlig så gadd jeg ikke å late som den er noe den ikke er akkurat nå.
Så her har dere bilder av hvordan leiligheten min ser ut på en helt vanlig dag. Den er egentlig ikke så veldig bildevennlig… Men, jeg liker å tro at den er ganske normal:
Denne senga er helt magisk, men den ser ut som dette 83 % av tiden. Jeg skjønner ikke hvordan folk har tid (og ork) til å re opp senga si hver morgen? Jeg skulle gjerne gjort det, men det går bare ikke. Det er rett og slett umulig. Jeg rer den gjerne opp i løpet av dagen, min ikke før fuglene har stått opp. Jeg har til og med hørt at det er bra at senga ikke blir redd opp hver morgen fordi den burde luftes…
Jeg gjorde en avtale med kjæresten min om at denne stolen ikke skulle være et sted å legge ting på da vi flyttet inn her, men av en eller annen merkelig grunn så bare skjer det. Ooops.
Jeg vet nesten ikke om jeg tør å vise dere det ene kjøkkenskapet mitt en gang…
Null system og totalt kaos. Akkurat sånn man leser at man ikke burde ha det. Jeg skulle egentlig ryddet i kjøkkenskapene mine for et par uker siden, men da ropte plutselig Netflix og mitt sosiale liv. Flaks!
Det er rart hvordan putene i sofaen nesten aldri står som de skal og at sofaen blir et samlingssted for absolutt alt. Til info: Jeg er ikke et menneske som sitter pent i sofaen.
Det bare skjer. Vipps, så er det kaos.
Og en annen ting. Sånn her går jeg kledd hjemme. Noe annet skjer ikke.
Ja takk til ekte interiørreportasjer sier bare jeg. Sånn for oss vanlige folk 😅
Det er jaggu bra at jeg ikke shopper like mye som jeg skroller, si. Heldigvis så er det alltid lov til å la seg inspirere, finne favoritter og sikle. Det siste der har jeg nesten blitt litt for god på, haha! Det er kanskje ikke til å legge skjul på at jeg elsker, elsker, elsker matchende sett – Og spesielt om høsten og vinteren. Eller ja, egentlig alltid.
Jeg tenkte derfor at jeg skulle dele noen av de jeg har funnet i det siste, sånn i tilfelle ikke du har funnet høstens favorittsett enda✨
Trykk på bildene for å komme til din(e) favisser. Jeg har MANGE, haha!
Og du? Om du motformodning skulle komme over et sett du tenker at “dette skulle Martine sett”, vær så snill:
MY*
Nå skal jeg løpe på do, for jeg holder på å tisse i buksa – Om du lurte. HAHA!
✗ Forrige uke var et kaos uten like, og jeg er SÅ glad for at denne uke virker å bli alt annet.
✗ I dag har jeg holdt foredrag for bedriftsledere i Telemark. Jeg er alltid skikkelig spent før jeg holder sånne foredrag, og mye fordi publikumet ofte er dobbelt så gamle som meg. Samtidig så er det skikkelig kult å få muligheten, og å kunne dele litt fra det jeg kan!
✗ Jeg har gitt streng beskjed til C om at han ikke kan finne på å vise meg andre spennende og freshe leilighetsprosjekter. Hver gang han gjør det får jeg panikk og lurer på om vi har gjort rett valg, så det beste er rett og slett å lukke øynene, sånn for å slippe tanken om at «oi, kanskje vi skal selge og kjøpe dette i stedet»?
✗ Hallo, jeg tror jeg helt har glemt å nevne at laget mitt har rykket opp til 3.divisjon? Det var jo klart allerede forrige søndag når vi slo Vålerenga 13-1 (heheheh), men jeg kom på at jeg ikke har husket å nevne det her. Men, nå vet dere det – Og det var skikkelig gøy ⚽
✗ For et par uker siden lå jeg og scrollet gjennom det som finnes av serier på Viaplay, da jeg kom over en serie som heter Heder. Vi begynte å se den og jeg digget den. SÅ mange rå kvinnelige skuespiller i en serie. Den er svensk og handler om fire sterke kvinner som driver et advokatfirma for spesielt utsatte kvinner og seksuelle overgrep. Se den om du trenger noe bra å se på!
✗ Jeg har fått meg en ny lunsjfavoritt. Grove polarbrød, med smør (om man vil), avokado og eggerøre. Det er superenkelt, det går superfort og det er superdigg. Super, super, super!
✗ Er det en ting jeg ikke klarer å skjønne så er det hvorfor influensere ikke klarer å merke reklamen sin riktig. Det er jo ikke fordi det er så sinnssykt vanskelig, men fordi man har lyst til å skjule den.
✗ Pasta, kyllingfilet, bacon og matfløte – DET ER SÅ DIGG. Vi spiste det til middag i går og jeg har hatt like lyst på det idag. Kok opp pasta, stek kyllingfilet og bacon (og sopp om du vil) og matfløte 🤤
✗ Er det en ting jeg må bli flinkere til så er det å si nei. Jeg har blitt mye flinkere til å sette grenser for meg selv, men jeg er altfor dårlig til å si nei i jobbsammenheng. Da mener jeg ikke samarbeid og den slags, for der sier jeg bare ja til ting jeg oppriktig digger, men til møter, andre oppdrag og liknende
✗ Nå skal jeg løpe avgårde på fotballtrening! Ha en fortsatt fin tirsdag ❤️
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si eller skrive, og irriterende nok så har jeg et behov for at det skal bli tolket rett. Jeg er liksom livredd for å bli misforstått, at noen skal sitte igjen med et feil inntrykk eller tro noe som ikke stemmer.
Jeg har spilt fotball i MANGE år. I flere år var drømmen min å bli verdens beste fotballspiller. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte legge drømmen på hylla og da jeg pådro meg en alvorlig skade for fire år siden fikk jeg beskjed om at jeg kanskje, bare kanskje kunne komme til å kunne løpe ordentlig igjen.
Heldigvis så kan jeg det. Etter fire år kan jeg til og med spille fotball igjen, akkurat sånn som før. Ja, men unntak av nivået og drømmene.
Jeg elsker det og faktisk er det noe av det beste jeg vet om. Jeg føler meg liksom som meg selv og jeg er evig takknemlig for at kroppen min (etter mye om og men) fungerer.
Men det er et men. Et ganske så stort og vanskelig men. For ved siden av det å spille fotball med gode venner, å trene og gjøre noe av det jeg digger mest i hele verden, så har jeg en jobb der jeg stikker meg frem. En jobb som gjør at motstanderne ofte tisker og hvisker før kamp og en jobb som gjør at mange vet hvem jeg er – Og har et inntrykk av hvem jeg er.
Det høres kanskje ikke ut som et problem, men jeg syntes det er skikkelig, skikkelig vanskelig. Så vanskelig at jeg flere ganger har begynt å grine etter at jeg har spilt kamp. Fordi jeg er så redd for hva folk skal si om meg og hvilket inntrykk folk skal få av meg.
Ta for eksempel forrige søndag. Da begynte jeg å krangle med noen av spillerne på motstanderlaget, og det er helt greit.
Gi meg tenning, sleng gjerne litt med leppa og la oss diskutere så busta fyker. JEG DIGGER DET, med hånda på hjertet!
MEN: Jeg tviler på at noen av de på motstanderlaget satt jeg inn i bilen etter kampen og begynte å gråte. Men jeg gjorde det, fordi de vet hvem jeg er og fordi jeg er livredd for at de skal få et feil inntrykk av hvem jeg er. For at de skal sitte i vennegjengen å si at jeg er en drittkjerring, for at de skal legge inn en dårlig rating på podkasten min eller legge igjen en drittkommentar. For det har skjedd, og det gjør meg både forbanna og skikkelig trist.
Jeg blir så lei meg fordi at jeg føler at jeg må begrense meg og oppføre meg konstant. Fordi jeg alltid må trå forsiktig, smile pent og passe på ryktet mitt. Jeg blir så lei meg fordi tanken om at det kanskje er best å la være spille slår meg.
For jeg vil også kunne trøkke til, være med på leken, ha tenning og gi alt, uten å tenke på om noen har skrevet noe dritt om meg etterpå eller lagt igjen en møkkakommentar, ei heller at noen sitter i vennegjengen og snakker dritt om meg.
Jeg vet at det er en konsekvens av å drive med det jeg gjør, men det er vanskelig. For når jeg er på fotballbanen, når jeg drar på meg drakta og når dommeren blåser i fløyta så er jeg bare Martine. Faktisk er det en av få ganger jeg helt glemmer både mailer som burde vært svart på og innlegget jeg nettopp publiserte. Da er ikke jeg på jobb, og jeg ønsker heller ikke å være det. Da vil jeg bare være en av damene som spiller fotball, som trøkker til, som smeller, som kjefter på dommeren om jeg vil og som gjør det jeg digger, uten å være livredd for hva noen skal syntes eller tro om meg.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det jeg egentlig vil er jo kanskje å komme med en påminnelse. En påminnelse om å ikke snakke dritt om folk vi ikke kjenner og en påminnelse om at vi ikke skal dømme noen før vi kjenner dem. Ja, og et ønske om forståelse. Jeg veit at det kanskje er litt mye og be om, men…
Kanskje en motstander tilfeldigvis klikker seg inn og kommer på at det er stor forskjell på hun som hun møter på fotballbanen, og hun som herjer på Instagram. Ikke vet jeg.
God søndag, folkens! C er oppe og hopper, mens jeg fortsatt ligger i senga for å svare på ukens spørsmål og svar. Han har hjemmekamp i dag og akkurat i dag er jeg litt furt for at jeg ikke får vært der og sett på. Han spiller nemlig mot to av våre beste kompiser og både Ida og Pia skal i hallen – Men ikke jeg, for jeg har kamp selv. Men, sånn er det. Sesongen min er snart slutt, og da skal jeg benke meg i hallen igjen!
Men nå er det klart for ukens spørsmål og svar, og jeg må bare si det. Det er SÅ hyggelig at det hver eneste uke tikker inn spørsmål om hvordan jeg har det. TAKK!
Livet er både skikkelig fint og skikkelig hektisk akkurat nå. Jeg har det veldig bra, samtidig som jeg stresser mer enn jeg burde. Som jeg har nevnt føler jeg litt at jeg ikke strekker til om dagen. Men, jeg klager ikke, for det er så mye gøy og jeg syntes livet er skikkelig kult akkurat nå! Jeg prøver bare å være flink til og sove nok, spise nok og ha tid til å trene også, og den siste uka har jeg vært elendig på ALT.
Har du det fint?💗
Hvordan kjøkken skal dere ha i leiligheten deres?
Vi var på møte på fredag, og jeg trooor at vi nå har kommet frem til hvordan vi vil ha det. Jeg slenger ut et innlegg om dette i starten av neste uke jeg, for det kan fort bli litt langt å forklare det her, hehhhh….
Hvordan kan du være venn med Isabelle Eriksen?
Det er ganske enkelt faktisk.
1. Man har det hyggelig når man er sammen.
2. Man har noe til felles.
3. Man blir glad i hverandre.
Om du tenker på at vi for eksempel er veldig forskjellige eller noe annet, så er jeg skikkelig glad for at jeg har lært meg å ikke dømme noen før jeg blir kjent med de, at et førsteinntrykk ikke nødvendigvis stemmer og at man er mer enn hvem man fremstår som på for eksempel Instagram! Jeg var sikker på at jeg og Isabelle kom til å være en kræsj etter mitt førsteinntrykk, men jeg tok skikkelig feil – Og det er jeg glad for 🤗
Haha. Jeg kjenner en haug av fantastiske, kule, morsomme og bra damer som tilfeldigvis er sammen med en mann som spiller hockey!
Ble du kontaktet om for dårlig merking av reklame?
Nei! Jeg forsøker å holde tunga rett i munn og gjøre alt så rett som mulig. Skulle jeg noen gang bodde så blir jeg superglad om noen hyler ut og gir meg beskjed!
Tjener du mer nå enn da du jobbet i butikk?
Ja, det gjør jeg. MEN! Jeg savner ofte å jobbe i butikk, og syntes det er skikkelig ålreit.
Hva MÅ du ha i klesskapet ditt denne høsten?
Aaah, matchende og digge sett. Jeg har blitt helt hekta! Ja, og gode joggebukser, som for eksempel DENNE.
Hvordan håndterer du at C er så mye borte?
Hmm… Jeg vet egentlig ikke. Det er jo bare sånn og jeg har jo egentlig ikke noe annet valg enn å håndtere det. Jeg har blitt mye flinkere til og sette pris på den tiden vi har sammen, gi litt slipp og sette meg i hans situasjon. Jeg gjør mitt og han gjør sitt, og det kribler alltid i magen når han kommer hjem – Samme hva. Jeg jobber ofte mye når han er borte og jeg det er ikke alltid like kult, men jeg skal ikke klage. Det er livet han/vi har valgt og sånn er det bare
Har du noen piercinger?
Nop, men jeg har til sammen fem hull i ørene!
Hvordan klarer du og C å fortsatt være så forelska etter å ha kjent hverandre så lenge?
Oi, godt spørsmål. Det morsomme er at jeg bare blir mer og mer forelska. Det har selvfølgelig gått opp og ned, og det har overhode ikke alltid vært så enkelt. Jeg tror at vi har knekt koden som er rett for oss, at vi derfor har funnet ut av hva som fungerer for oss og at jeg bare har funnet med verdens beste, fineste og tryggeste fyr
Hvor mye penger bruker du i uka?
Aaah, det kommer helt an på! Noen uker bruker jeg veldig lite, og andre uker så bruker jeg mye. Det kommer jo an på om jeg har regninger å betale, om jeg kjøper meg noe og om jeg skal noe spesielt! Jeg liker best å helst ikke bruke noen ting, hehehe. Det er også stor forskjell på hvor mye jeg/vi bruker på mat om C er hjemme eller ikke, utrolig nok, haha.
Er foreldrene dine stolte over det du gjør?
Altså, mamma og pappa er klippene mine i livet. De er forbildene mine, tryggheten min og de er altså så forbaskande bra. De støtter meg, heier på meg og drar meg i fletta om jeg forsøker å miste bakkekontakten – Og det setter jeg umåtelig stor pris på💛
Nå står det frokost og litt klesvask på planen. Jeg håper søndagen byr på mye latter og glede!
Kjære, kjære fredag, himmel og hav hvor du er deilig 💛
Det er ikke til å legge skjul på at de sist ukene har vært ganske hektiske, ganske heftige og at det har vært ganske så mye å gjøre. De tre siste ukene føler jeg at jeg konstant har løpt etter, at jeg egentlig ikke har fått til noe så bra som jeg egentlig burde og jeg har konstant gått rundt med dårlig samvittighet for alt jeg føler at jeg burde ha gjort.
Allikevel så veit jeg at jeg har gjort MASSE, at jeg har fått til en haug av bra ting og at det bare er tullete å føle meg sånn som jeg gjør.
I dag har vi vært på enda et nytt møte om vårt fremtidige hjem. Jeg skal gi en oppdatering så fort vi har kommet frem til hva vi tenker og hva vi ender opp med å legge inn bestilling på. Jeg har noen tilbud liggende i innboksen som jeg omtrent ikke har turt å se på en gang fordi prisene gjør at jeg blir helt uvel, samtidig som jeg tenker på alle før meg som har naila det å være voksen før meg. Ja, også prøver jeg å ikke tenke sånn altfor mye på de som ikke har gjort det, haha!
Det var faktisk motivasjonen min da jeg tok førerkortet. Jeg syntes det var et herk, men jeg var fast bestemt på å fullføre og jeg motiverte meg konstant med å tenke på alle de idiotene i trafikken som hadde klart det før meg. HAHA!
Jeg har også gjort unna en del ærender, vært gjest i en podkast, svart på mail, hatt et telefonmøte og nå har jeg nettopp ryddet terrassen vår klar for vinteren. Jeg skrøt på meg at jeg skulle gjøre det i starten av september, så i stad bestemte jeg meg for at det faktisk bare måtte skje. Nå sitter jeg her og oppdaterer dere, før jeg skal logge av og ta hælja. Bildet over er det eneste jeg har tatt de to siste dagene, og det var egentlig aldri ment for noen andre enn C. Jeg tok det på farta når han lurte på hvor jeg var, akkurat som at det var noe han burde skjønt.
Vi får noen venner hit i kveld på taco i kveld, og jeg er så glad for at jeg har venner jeg kan be komme i joggebuksa. Eller, det er egentlig det samme for meg hva de går med, så lenge jeg kan gå akkurat sånn som jeg vil😂
Jeg håper du får en fin helg. Nå skal jeg minne meg selv på at jeg faktisk er ganske flink, at jeg får til mer enn jeg tror og at jeg skal slutte å føle meg så fordømt håpløs og stressa.
GOOOD HELG og takk for at du følger meg, selv når jeg føler at jeg ikke helt strekker til 💗
Jeg tror egentlig ikke at jeg kunne vært så mye heldigere med ‘svigermora mi’. Kanskje med unntak at hun vekker meg med kaffetrakteren om morgenen og bruker veldig lang tid på badet om morgenen. Håret skal vaskes, fønes og styles, vet du. Utover det så er hun midt i blinken – På alle mulige måter. Eller, nesten…
For etter to døgn i Helsinki sammen med henne, der vi har vært sammen i hvert sekund, så er det noe har lært.
I går var vi nemlig på farta i til sammen 15 timer. Vi suste rundt i byen, tittet innom en haug av butikker, tok en kaffepause/jobbpause, tok tog til kampen til C, var på kamp og tok tog tilbake. Da vi i går kveld kom tilbake til Helsinki med tog var jeg på vei bort til taxikøen da hun fikk det for seg at det hadde vært så deilig å strekke litt på bena, og at vi dermed skulle gå til trikken. Jeg telte til ti og diltet etter. Du vet, vi hadde jo bare rundet 25 000 skritt allerede.
Det skal sies at vi i løpet av vårt korte opphold i Helsinki hadde tatt trikken flere ganger, men ikke når klokken nærmet seg midnatt. Da hun så at “trikken vår” ikke lenger gikk, var hun overbevist om at vi kunne ta en annen. Vi sto derfor i 15 minutter og ventet før trikken kom, og jeg skjønte fort at dette var et mislykket prosjekt.
Etter 25 minutter på trikken skjønte heldigvis hun det også. Problemet var bare at vi da var på god vei til motsatt side av Helsinki:
ENN*. Det sier sitt.
Etter én time lurte C på om vi hadde kommet oss frem:
Og utrolig nok så hjelper det ikke alltid å telle til ti, for da hadde vi nettopp blitt kastet av trikken på siste stopp, på andre siden av Helsinki, det var bekmørkt og det eneste levende vesenet vi så var en gigantisk rotte. Tell til ti, tell til ti, tell til ti.
Du veit når du står der, har lyst til å kvele personen ved siden av deg og personen ler av hvor tragisk det er, samtidig som det synges “ta livet som det faller seg” av full hals? TELL TIL TI, TELL FOR FAEN.
Med 7 % strøm på telefonen fikk jeg heldigvis ringt etter en taxisentral som kun snakket finsk, og jeg kan ikke finsk. Men etter mye om og men forsto damen i den andre enden hvor vi var, og etter enda et kvarter kom taxien. 2,5 time etter at vi kunne vært tilbake på hotellet.
Er det noen jeg har skikkelig respekt for, så er det mennesker som har som jobb å ta vare på andre. Mennesker som vier sin tid til å lære bort, ta vare på og passe på andre mennesker. Alt fra ansatte i barnehager, de som jobber på gamlehjem, de som reiser til andre land for å bistå og for eksempel sykepleiere.
Jeg mistet bestemoren min til kreften for litt over to år siden. Det var veldig tøft og vanskelig.
Jeg var til stede da hun døde, og det var både grusomt, vondt og fint på samme tid. Jeg har tenkt mye på den dagen i ettertid, og selv om det var ganske så brutalt, så var det også viktig for meg å være tilstede.
Jeg var på sykehuset da det skjedde og jeg har i ettertid beundret sykepleieren som var tilstede under prosessen. Han bare var der, tok hensyn, var klok, ufarliggjorde og var ekspert.
I ettertid har jeg lurt på hvordan det var for han å være der. Jeg har lurt på hvordan det er å jobbe med syke mennesker, hvordan det er å gi noen beskjed om at de har fått kreft og være tilstede når noen forlater jorda.
I dagens episode prater jeg med Lotta som er kreftsykepleier. Vi snakker om jobben hennes og hvordan det er å jobbe så tett på sykdommen.
Hvordan fungerer det egentlig, klarer man å legge fra seg jobben hjemme og blir det noen gang nok?
Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤
