For noen uker siden var jeg i en bursdag. Bursdagsbarnet serverte laget kaker, men ingen spiste.
I forrige uke spiste jeg lunsj med en venninne. Til tross for at jeg visste hva jeg hadde lyst på, latet jeg som at jeg studerte menyen og i det jeg «bestemte meg» sa jeg «jeg tar en pasta jeg. Det er jo tross alt onsdag».
Akkurat som at jeg måtte unnskylde meg for at jeg bestilte meg en pasta, på en helt vanlig onsdag.
Disse to hendelsene har fått meg til å tenke på hvordan ting har blitt. For mange av oss sluttet plutselig å spise kaker i bursdager. Mange av oss sluttet å spise vanlig mat som pasta. Mange av oss sluttet plutselig å spise.
Fordi vi skal være så flinke. Så pliktoppfyllende. Så perfekte.
Det er helt greit å sette grenser for seg selv, det er helt greit å takke nei, det er helt greit å være bevisst på hva man spiser og det er helt greit å være forsynt, men jeg syntes at det er skikkelig synd at jeg føler at jeg må unnskylde meg for at jeg bestiller meg en pasta. Jeg syntes det er synd at jeg nærmest må forklare meg når jeg spiser et kakestykke i en bursdag. Jeg er lei av at mat har blitt en måte å vise frem hvor flinke vi er.
Jeg vet at dette ikke gjelder alle, men jeg vet at det gjelder mange. Jeg vet at det gjelder vennen min som skylder på allergier for å ikke spise. Jeg vet at det gjelder jenta på 16 år som sendte meg melding om at hun ikke turte å spise dessert med venninnene sine i helgen. Jeg vet at det gjelder han som dropper å spise for å få sommerkroppen. Jeg vet at det gjelder mange og at jeg ikke er alene.
Kroppen min er kompisen min. Den trenger mat for å fungere. Den trenger mat for å ha det bra. Den trenger mat for å være glad!
Den trenger en løpetur i skogen, den trenger en næringsrik frokost for å fungere og den liker av og til å kose seg. Uten at jeg skal behøve å føle på skammen.
De ekstra kiloene, de formene eller de merkene jeg har på kroppen min kalles for livet. De kommer av de sene kveldene jeg har hatt sammen med gode venner. De kommer av favorittisen som jeg elsker å dele med kjæresten min. De kommer av den kaka jeg og søsteren min baker når vi har tid. De kommer av øyeblikk, historier, minner og fra haugevis av latterkramper.
Den kroppen er den samme kroppen som er sterk nok til å hjelpe naboen med å løfte inn den nye sofaen. Den kroppen har energi nok til å løpe til bussen. Den kroppen er frisk nok til å gå en lang tur i skogen. Fordi den har litt av alt. Litt av intervaller på mølla og litt av fredagspizzaen. Ja, og favorittsjokoladen.
Vi burde ikke trenge å unnskylde oss for å leve, for å smake på livet og for å nyte en pannekake med nutella en lat søndag med en vi er glad i. Vi behøver ikke å unnskylde oss for at vi bestiller en pasta som gir oss energi og påfyll, kombinert med den deilige vårsola. Vi skal ikke trenge å si unnskyld oss! Litt av alt er fint og balanse er fint. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som dropper lunsjen på ungdomsskolen fordi brødet i matpakka liksom ikke er sunt. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som ikke spiser fordi de tror det er den riktige måten å bli tynn på. Jeg blir lei meg av å se hvor mange som sliter og som skammer seg når det kommer til mat.
Jeg vet ikke med deg, men jeg håper at jeg ikke kommer til å angre på at jeg kastet bort tid på å ikke ha det bra, på å ikke ta vare på kroppen min eller at jeg kommer til å angre på at jeg ikke spiste fordi det var trendy på skolen når jeg blir gammel.
Av og til tror jeg vi trenger en påminnelse om at vi er mer enn hva vi spiser, hvordan vi ser ut og hva vi veier. Ja, og apropos det å bli gammel: Jeg håper at kroppen min er sterk nok til å en dag bære frem et barn, ha barnebarna mine på besøk i helgen og til å kunne reise på heisatur til Granca som pensjonist og med grått hår. Og det syntes jeg er litt viktigere enn å skulle passe inn nå. Så fra og med nå skal jeg slutte å si unnskyld 💘
// Marty
