Kom igjen a!

Nå sitter jeg hjemme i sofaen, jeg skroller gjennom sosiale medier og kjenner at jeg har lyst til å skrike ut. Jeg har nettopp sett på Debatten på NRK der det har blitt diskutert om bloggere, reklame for kosmetisk kirurgi og komplekser.

Debatten startet med at forskning viser at 7 av 10 unge kjenner på et press til å ha en perfekt kropp. 9 av 10 jenter på 16 år vil endre på kroppen sin. 50 % av norske 15 åringer slanker seg. 50 000 kvinner har til en hver tid spiseforstyrrelser.

Og jeg har mest lyst til å si: Kom igjen a folkens, vi kan bedre enn dette!

Vi må slutte å følge influensere som får oss til å føle oss rævva. Vi må slutte å skrive om kosmetiske inngrep. Vi må slutte å gi fokus til dårlige forbilder. Vi må slutte å tillate at media skriver om at en kjendis har operert seg. For helt ærlig VG, skjerp dere a. 

Men mest av alt så må vi begynne å jobbe med oss sjæl og med hverandre. Vi er nødt til å være kritiske til det overfladiske. Vi er nødt til å snakke pent til oss selv. Vi er nødt til å jobbe enda bedre med forebygging. Vi er nødt til å velge forbildene våre.

Tenk hvor digg det hadde vært om vi klarte å sette pris på hvem vi var, i stedet for å jage etter og bli noen vi overhode ikke er!

Foreldre er nødt til å se opp fra mailboksen sin og se barna sine. Foreldre er nødt til å slutte og slanke seg foran barna sine. Foreldre er nødt til å slutte og kritisere seg selv foran barna sine. Foreldre er nødt til å følge med, ta ansvar og sørge for at barna er rustet best mulig.

La oss velge forbildene våre. La oss velge de som får oss til å le. De som gjør at vi føler at vi er bra nok. De som inspireres oss til å ta smarte valg i hverdagen. De som får oss til å gjøre ålreite ting mot andre.

Jeg opplever stadig at jeg og min generasjons dømmekraft og intelligens blir undervurdert, for vi er faktisk en ganske kul, oppegående, spennende, inspirerende og tøff generasjon. Og forbilder? De er det MANGE av.

Vi har forbilder som Johannes Høsflot Klæbo, Vegard Harm, Astrid Smeplass, Karsten Warholm, Ada Hegerberg, Gina Gylver og Emma Ellingsen, for å nevne noen under 25 år. Lista er lang.

Vi er en generasjon med engasjement, vi presterer bedre enn noen gang og vi tør å bruke stemmene våre. Vi inspirer, vi lærer og vi tør å være annerledes – Og det er skikkelig fett.

Vi kommer ikke til å bli kvitt såkalte dårlige forbilder og rollemodeller. De har eksistert i alle år og jeg er redd det bare kommer til å bli flere av de med sosiale medier. Jeg tror at dermed at det er viktig at foreldre tar ansvar, at de får barna sine til å føle seg vel og at man heier frem de forbildene som har sunne og gode verdier, for ikke å snakke om at vi har litt tillit til min generasjon som faktisk får oss høyere utdannelse enn noen gang, engasjerer oss mer enn noen gang og der de aller fleste av oss er skikkelig ålreite.

La oss heie på de gode forbildene, la oss framsnakke de og de de en “follow” på Instagram – For det er en haug av gode forbilder der ute som faktisk gjør en forskjell. Ja, annet enn å gi noen rævva selvfølelse, tilbud på restylane og nye gloser å ta med seg i skolegården.

Det beste ville jo vært om alle ungdommer kunne være seg selv og slutte å prøve og være noen andre, og heldigvis har vi MANGE flotte forbilder som kan vise vei!

Jeg har en drøm om at det en dag skal bli bra nok å være seg sjæl og at vi skal slutte å oppfordre til noe annet.

Så kjære du som føler deg rævva, som lurer på om hårfestet ditt er for høyt eller om du burde gjøre noe med strekkmerkene du hater. Kan vi ikke sammen bli enige om at vi skal prøve å være litt takknemlige i stedet? Kan vi ikke bli enige om at vi heller skal være opptatt av å være ålreite mot andre, enn om fingrene våre er litt brede? Kan vi ikke bli enige om at vi heller skal danse til favorittsangen vår, enn å slutte og spise? Kan vi ikke bli enige om at vi heller skal trykke “unfollow”, i stedet for å herme?

La oss vise finger’n til rævva forbilder og la oss heie litt på oss sjæl, på hvem vi er og hvordan vi ser ut.

Tenk så kjipt det er å angre på at vi droppa det kakestykket i bursdagen til bestevenninna fordi vi fulgte dietten til en influenser, tenk så kjipt det er å tenke på at vi lot være å le fordi tannkjøttet vårt syntes når det skjedde noe morsomt på filmen vi så og tenk så kjipt det er å angre på hvor mye tid vi kastet bort på å ikke ha det bra når vi blir gamle.

Jeg veit at det ikke er lett, jeg veit at dette sitter dypt hos mange og jeg veit at vi har en lang vei å gå.

Jeg sender en klem til alle som trenger det. Jeg har troa – Heia oss! 

// Marty

 

 

29 kommentarer
    1. Jeg pleier personlig aldri å kommentere noe, men du får det til å høres så alt for lett ut i måten du kommenterer at vi må jobbe mer med oss selv. Jeg forstår så absolutt hvor du kommer fra, men mange av disse problemene sitter så mye dypere enn det. Hvis du aldri har slitt med en spiseforstyrrelse så kom ikke her og si at litt ønsketenking kan få en på bedre veier. Du skal være foskiktig med å kommentere psykiske lidelser på den måten. Det er ikke nødvendigvis et valg man tar, men noe som skjer uten at man selv har kontroll over det. «Gode» rollemodeller som du definerer det kan like gjerne være blant de som skaper dårlig selvfølelse blant unge, men det betyr ikke at vi må «ufollowe» de også? Det burde være mer fokus på psykisk helse fra tidlig alder, så det er en bedre forståelse i dagens samfunn av hvordan alt dette henger sammen.

      1. Hei <3 Takk for kommentar. Jeg tar overhode ikke lett på dette, men jeg må innrømme at jeg er ganske oppgitt og skikkelig trist for at det er som dette. Jeg har også mitt, men jeg har troa på at det kan bli bedre, at vi kan jobbe med det og at vi sammen kan gjøre det litt bedre for oss selv – Og for andre. Når jeg viser til tallene om spiseforstyrrelser så mener jeg ikke at vi kan bedre enn å ha det, men at vi kan sette mer fokus på det, jobbe mer rundt det og forebygge ENDA bedre enn det vi gjør. Om noen av de "gode" rollemodellene gir deg dårlig selvfølelse, så er det kanskje lurt å slutte og følge de også? Jeg vet ikke, men jeg syntes det er fint at vi kan snakke om dette.
        Ønsker deg en god natt!

    2. Kristin Gjelsvik kan bare ta seg en bolle. Hun er ikke det grann bedre forbilde med å henge ut andre personer offentlig på den måten. Hva tror du det gjør med ungdommen? Jo viser at nettopp det er ok. Jeg tørr å påstå det er mobbing på lik linje med ett barn og det er ikke til slik oppførsel jeg oppdrar mine barn ihvertfall!

      1. Gjelsvik har fått massiv støtte fra mange hold. Hun har helt rett i å gå ut som hun gjorde. Det var rett på, renslig og realt. Klar melding, ikke noe tull. De som ikke fikser det, bør slutte å blogge, å være på Facebook, e.a.
        Verre er det med de som baksnakker og tisker i kroker, og undergraver.

        Jia

    3. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble en smule skuffet over debatten i kveld.
      Jeg er fullstending enig med Kristin i debatten, men jeg må også si at jeg fikk veldig vondt av å se Sophie Elise.

      Mange vil nok reagere på dette, og argumentere for at hun har bidrat til at flere unge har blitt smittet av hennes egne komplekser, og at det da ikke er synd på henne.

      Jeg tror at hun har havnet i en evig ond sirkel, hvor det hele startet med et lite inngrep, hvor hun ble utrolig fornøyd med resultatet, også ble det ett til.. Og et til.. Og slik har det bare ballet på seg.
      Hennes problem er ikke lenger bare «et kompleks her, og et kompleks der».
      Dette «komplekset» har spredt seg utover hele kroppen, grodd seg fast i sjela, og svidd seg inn i hjernen.

      Og når hun tydelig sliter med noe som er mye større enn ett kompleks, så kan det ofte være vanskelig å se hva man gjør feil.

      Kristin var på sin side rå i debatten, mens Sophie Elise la seg helt flat. Og det tror jeg kommer av at hun rett å slett ikke helt vet selv hvorfor hun gjør som hun gjør.

      Vi alle er forskjellige, og takk gud for det!
      Verden hadde vært innmari kjedelig om vi alle skulle vært identiske både på utseende og meninger.

      Selv har jeg en del komplekser, men samtidig så er jeg enormt takknemlig for at jeg har det så bra som jeg har det.
      Folk dør av sult, lever på gaten, lever i krigssoner, er pårørende av forferdelige tragedier.. Altså det er så mye forferdelig som skjer ute i verden hver eneste dag. Og det gjør at de små kompleksene plutselig ikke betyr noen ting.

      Jeg tenker slik at det innimellom er viktig å sette ting i perspektiv.
      30 000kr for å fikse puppene mine? Eller
      30 000kr som går til å mette mange sultne mager der ute i verden?

      Svaret er åpentbart.

      Helt på slutten, vil jeg også bare si at jeg synes du er drit kul! Helt rå er du!
      Og det er ikke bare tanken på alt det forferdelige som skjer som får meg vekk fra tankene om kompleksene mine.
      Det er klart jeg blir påvirket av infuencere jeg også, men jeg velger selv hvem jeg vil bli påvirket av.
      Det du formidler er helt fantastisk: om at man skal være seg selv, nyte livet, tørre å vise kropp selv om man ikke har det mange ser på som en «perfekt kropp».

      Det finnes ingen perfekt kropp, og om det gjør det, så er alle kropper perfekte.
      Og jeg vil virkelig bare takke deg så mye, for at du deler realiteten, og ikke gjemmer deg bak en fasade.

    4. Hei,

      Må bare si at jeg syntes du er så flink! For et bra, reflektert perspektiv! Og du skriver ærlig, direkte, engasjerende og veldig bra! Syntes også stilen din er veldig kul, og bloggen din bare generelt er et positivt sted som vektlegger viktige saker på en veldig god måte! Stå på, du har fått en ny fast leser i meg!!!

    5. Så fint at noen sier det til ungdommen. Jeg kastet bort altfor mange år med å være utilfreds og klandre meg selv. Selvmedfølelse folkens. Lytt til den stemmen. Utrolig kjedelig å omgås perfektusene. Enten det er en selv eller andre. Går det ikke, så reis til til et fattig land. Da blir det fattig å være misfornøyd. Jeg er 42 og har landet. Hviler i det uperfekte meg og skal le inn i rynkenes tid🥂

    6. Hei! Jeg er godt voksen og leser sjeldent blogger, og er derfor kanskje ikke den med mest bakgrunn for å kommentere. Men denne debatten har jeg fått med meg, i all hovedsak fordi jeg selv har barn i aktuell alder. Jeg vil si at å fremstille selvfølelse og komplekser så enkelt fremstår som noe naivt. Sett i historisk sammenheng har skjønnhetsidealet alltid eksistert og tidvis vært ganske ekstremt. I det gamle Kina ønsket foreldre små føtter for sine jentebarn og surret dermed føttene så trangt at foten ikke fikk vokse, anoreksi har av ulike årsaker vært kjent siden oldtiden og korsetter hadde sin smertefulle storhetstid i over 300 år, bare for å nevne noe.
      Med det mener jeg ikke at ikke skjønnehestspress skal tas på alvor, men at det dessverre ligger ganske dypt i oss å være opptatt av utseende. Det er bevist at barn ned til 3 år ser på fedme som negativt, og at spedbarn foretrekker ansikter med symetri. Jeg mener at å trekke frem en blogger som årsaken til dagens skjønnhetspress i beste fall fremstår som enkelt, da dette er en iboende usikkerhet hos veldig mange. Debatten om åpenheten rundt komplekser, behandlinger etc er utrolig viktig, men bør tas uten at noen nevnes eller skal henges ut. Våre barn og ungdommer utsettes for de uoppnåelige idealene konstant, uavhengig om de følger en blogger eller ei. Jeg vil påstå at det å henge seg på en offentlig gapestokk bør alle kloke damer holde seg for gode til. Vi må støtte hverandre for å finne veien videre, og huske på at ved å respektert hverandre uten å bli ufine og slemme, er det større sjanse for å lære noe og faktisk finne en løsning.
      Med andre ord, flott at du har så god selvfølelse som du har, men husk at mange andre har en annen bakgrunn og har gått i andre sko enn deg.
      De aller fleste av oss lander trygt i oss selv når vi blir eldre, og kan se tilbake på mange rare, dårlige og til tider skremmende valg begått i yngre år:)
      Lykke til videre!

    7. Hei! Jeg liker deg veldig godt, du viser mange ulike sider av deg selv, å en ting jeg elsker er når du forteller flause/dumme ting du har gjort!
      Men det er en ting jeg reagerer på, og det er at hver gang det skjer noe «drama» i kjendisnorge, så er du rett på ballen for å skrive noe om det. For meg virker det som at nå vet du at dette er et interessant tema og må melke det så mye som du kan for å tiltrekke deg lesere.. Jeg tenker at når det skjer en offentlig debatt så kan selvfølgelig andre svare om noen lurer på hva du tenker om det, men å skrive lange blogginnlegg om det blir feil. Jeg vet at du har mange bra meninger blant annet innenfor det med komplekser, men hvorfor alltid spille på andres «drama» når du skriver om det? Det gjelder ikke bare dette innlegget.

      1. Hei, tusen takk for kommentar! <3
        Når jeg startet bloggen min så startet jeg egentlig ikke den for å være en blogger. Jeg startet den fordi jeg hadde mye på hjertet og fordi jeg trengte en plattform. Allerede fra starten av kommenterte jeg debatter og skrev meningsinnlegg. Etter hvert som tiden gikk så vokste bloggen og plutselig så var jeg en av "bloggerne", til tross for at jeg kanskje skrev innlegg tre ganger i uka og sjeldent noe om hverdagen min eller likende. Jeg syntes bransjen var spennende og følte at det kanskje var både plass og nødvendig med en stemme som min, så jeg tenkte at jeg skulle prøve meg – Sånn på ordentlig. Bloggen har endret seg veldig siden jeg begynte å blogge/skrive, og jeg skriver mye sjeldnere meningsinnlegg nå – Og velger kampene mine med omhu. Jeg ønsker å bruke stemmen min og det kommer jeg til å fortsette med, enten det gjelder bloggdebatter eller andre ting som engasjerer meg. Akkurat denne saken er også min hjertesak, og jeg fikk også MANGE spørsmål om å mene noe. Dagbladet publiserte blant annet denne teksten. Jeg har ment mye om diverse "drama" oppgjennom, og det er ganger der jeg kanskje burde latt være, men jeg lærer og utvikler meg – Og det er jeg veldig glad for 🙂 GOOOD helg <3

        1. Tusen takk for svar! Noen av disse innleggene dine liker jeg veldig godt, men det er som du sier at noen man kanskje ikke bør skrive. Det som fikk meg til å kommentere dette var etter jeg hørte podkasten til Sophie hvor hun nevner at enkelte «melker» denne saken for egen vinning (med tanke på p få flere lesere antar jeg), istedenfor å være en venn. Nå er det overhode ikke sikkert at hun tenker på deg, det vet jeg ingenting om! Jeg tviler på at Sophie også mener at vennene hennes skal mene det samme som henne, men at istedenfor å rope ut sin mening så trenger man kanskje ikke si noe å bare trøste vennen sin som er lei seg.
          Men jeg skjønner også at det kan være vanskelig midt oppi situasjoner hvor man selv har sterke meninger om saken, og som du sier er jo dette hjertesaken din, så sånn sett skjønner jeg at du deler dette!

          God helg til deg også!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg