Det jeg skal skrive nå er skikkelig skummelt, men for meg er det både viktig og riktig. På en måte skulle jeg ønske at dette kunne blitt løst utenom, men det er jeg dessverre redd det ikke blir. Noen vil kanskje påstå at jeg også burde holde munn og at det er noe jeg ikke burde bry meg om, men jeg er lei av å få beskjed om og sitte stille og holde munn. Og, jeg vil tro at du hadde brydd deg om det gjaldt deg, eller en av dine. 

For nesten fire år siden ble jeg sammen med en ishockeyspiller, og vi har vært samboere i tre av de. At det å bli sammen med en ishockeyspiller skulle gjøre at jeg skulle bli brukt for å psyke ut han, og bli omtalt som en feit hore, og verre – Det hadde jeg aldri trodd. Spilleren som jeg har vært sammen med har hatt noen heftige tak mot spesielt en spiller på Vålerenga ishockey. Årsaken til disputtene mellom de har vært mange, og i bunn og grunn har det vel for de aller fleste vært underholdning. 

Siden dette startet for snart tre år siden, har en spesifikk spiller i mange kamper omtalt meg i negativ forstand. Og det han har gjort mest er å kalle meg for en feit hore. Senest i kampen som ble spilt på tirsdag. Etter hva jeg vet ble dette tatt opp internt i Vålerenga for noen sesonger siden, fordi det tok av – Og fordi jeg, som helt uskyldig fikk kjørt meg på banen med utsagn som det, og enda verre. 

Jeg har pratet ordentlig med spilleren det gjelder én gang, på et felles arrangement og det var hyggelig. Personlig bryr jeg meg ikke om hva denne spilleren måtte gå rundt og tenke om meg, og om han personlig mener at jeg både er tjukk – Og en hore, det får være opp til han. Det jeg syntes er ille er den rollen han har som forbilde. Og når i alle dager ble det en greie å trekke inn meg? 

Jeg kan godt være med på at hockey er en machosport og jeg kan godt være med på at det slenges med leppa, at det er harde tak og at man gjør et forsøk på å psyke ut hverandre. Men hvor langt er det egentlig greit å synke og hvor går egentlig grensa? 

Unge jenter blir daglig kalt for horer, og i den jobben jeg gjør snakker jeg med mange av de. Jenter som ikke tør å gå på skolen, fordi de har blitt stemplet som horer. Andre blir daglig mobbet for å være feite, og hvordan denne spilleren som et profilert forbilde klarer å lire av seg det han gjør, om en i utgangspunktet fremmed jente som er 10 år yngre enn han – Klarer jeg faktisk ikke å fatte og begripe. 

Og feite hore? Seriøst.  

Det jeg egentlig lurer på er hva greia er! Hva er det han vil oppnå? Jeg forstår at hockey er tøft og at man av og til ønsker å vippe hverandre av pinnen. Men det er ingen av de andre, gode hockeyspillerne og forbildene som holder på som han. Ingen.

Jeg har i dag sendt en skriftlig klage til Vålerenga og jeg forventer at dette blir tatt tak i, og at spilleren det gjelder er tøff nok til å komme med en unnskyldning – Eller hvert fall en forklaring på hvorfor jeg i tre år har blitt omtalt og snakket om på den måten jeg blir. Dette har liksom ingenting med hockey å gjøre, og det er synd hvis dårlige holdninger som dette skal skygge over sporten som SÅ mange av oss er glad i. 

Og til spilleren det gjelder:  

Jeg vet at du er opptatt av å være en ekte mann og et godt forbilde, men jeg har til gode med å vite om en ekte mann som kaller jenter for feite horer og jeg vet ikke om noen gode forbilder som gjør det. Det er ingen unnskyldning at dette skjer på isen eller i kampens hete, for det finnes ingen grunn til at du skal bruke meg og du er ikke noe mindre forbilde på isen, enn du er utenfor. Snarere tvert i mot. 

Det er søren ikke rart at barna på barnekskolen kaller hverandre for horer og feite, når noen av landets forbilder gjør det samme. Det holder faktisk nå. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

 

Akkurat nå er jeg tom for ord. Jeg er så rørt, jeg er så takknemlig og jeg er så stolt. I går hadde jeg boklansering for boken min «Sykt Normal» og jeg er rett og slett skikkelig overveldet. Jeg er så takknemlig ovenfor alle som kom, alle som kjøpte boken min og alle som har gratulert uten om. TENK at jeg har skrevet en bok, en bok som så mange engasjerer seg i og en bok som så mange ønsker å lese. En bok om ungdomslivet, om de vonde, men også fine tankene. Bak døra på jenterommet. 

Takk til alle som er så rause og som deler, heier og som skryter. Det betyr enormt. 

(Jeg deler bilder fra lanseringen så fort de er klare). 

💛💛💛

// Marty 

Akkurat nå har sommerfuglene i magen gått berserk, jeg er nervøs og jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. I kveld er det duket for boklansering, og det blir så spennende, rart og kult på en og samme tid. Den siste uken har jeg glemt ting og surra som aldri før. Jeg har vært så nervøs at jeg har glemt at det for eksempel er lurt å spise, haha! Heldigvis har jeg hatt litt folk rundt meg som har sørget for at det har skjedd allikevel. Jeg har gjort ting flere ganger, og i går ringte jeg faktisk opp DNB to ganger – Fordi jeg hadde glemt at jeg allerede hadde gjort det. Jaja. Jeg er vanligvis ikke så surrete, det er vel mer at jeg er superstressa og at det går i hundre om dagen. 

Men. Til tross for at jeg er veldig spent og nervøs, så gleder jeg meg veldig. Det er skikkelig stort og det blir veldig gøy. Det kommer så mye fine folk, programmet er fint og ja – Det blir rett og slett veldig bra. 

Dagen i dag startet med at jeg var invitert til barne- og likestillingsministeren Linda Hofstad Helleland for å snakke litt om boken min. Det var veldig stas, og ikke minst veldig hyggelig at hun ville treffe meg og høre om boken! Etter møtet med Linda gikk turen videre til lokalet for å fikse, ordne og sørge for at alt er i orden til i kveld – Og her er vi fortsatt. 

Det er fortsatt noen ting som må fikses før det er ordentlig klar, blant annet meg selv, så det prosjektet skal jeg ta fatt på nå 💄💅🏻 Forresten! Jeg har tenkt hele uken at jeg skal ta på neglelakk. Tror dere at jeg har gjort det? NOP! Men men, boklansering blir det uansett si 🙈

I dag tenker jeg litt ekstra på alle som hver dag bærer på angst, depresjon eller andre psykiske sykdommer. Usynlige problemer som gjør hverdagen til en kamp. Jeg tenker litt ekstra på de som må kjempe for mestring, selvfølelse og selvtillit. På de som sliter med å komme seg ut av døren, som sliter med seg selv og som sliter med livet. I dag er det verdens dagen for psykisk helse og i dag er det dagen for å bli sett, og hørt. Ta vare på hverandre, se hverandre og sett pris på hverandre. 

Stor klem fra en nervøs og spent Martine 💓

// Marty 

Det er fare for at jeg tråkker noen på tærne med å skrive dette, men det er faktisk på tide at vi tar en prat om dette en gang for alle. 

Det er sjeldent jeg inviterer til noe. Jeg er ordentlig dårlig til å feire ting, og grunnen er at jeg er skikkelig redd for at det jeg arrangerer ikke skal bli bra nok, fint nok eller at folk ikke skal komme.

For noen uker siden inviterte jeg til et ganske stort arrangement for å feire meg selv. Når det skjedde sist kan jeg faktisk ikke huske, men denne gangen var jeg fast bestemt på at jeg skulle gjøre det – Samme hva. Jeg lagde derfor et Facebook-arangement (for første gang i hele mitt liv) og inviterte fra vennelisten min. Og jeg skal ærlig innrømme at det er sjeldent jeg har sittet med en større klump i magen. Det ble nemlig så synlig hvem som ikke en gang tok seg tid til å svare, hvem som bare så det og gikk videre og hvor mange som ikke kunne. 

Og ja, man skal sette pris på de som kommer, de som forsøker å bytte bort jobbvakta si og de som sender melding om at de ikke kommer. Men jeg sitter allikevel igjen med en ekkel følelse. En følelse av å være ganske skuffa. Og det jeg lurer på er: 

HVA SKJEDDE? Hva skjedde egentlig med respekten for hverandre? Når ble det sånn at det ble greit å ikke si ifra om at man ikke kommer? I GOD tid. Hvorfor tar vi det ikke seriøst når det dukker opp en invitasjon i innboksen vår på Facebook? Hvorfor tror vi at det er helt greit å trykke “KAN IKKE” en halvtime etter at arrangementet har startet? Hvorfor tar vi det ikke seriøst når vi får en invitasjon? Har vi for mye kult å gjøre? Spiller det ingen rolle for oss? Eller er vi rett og slett altfor opptatt av oss sjæl?  

Hvordan rævva opplegg er det egentlig vi driver med? 

Vi bryter avtaler hele tiden og det virker som at de fleste av oss kun sitter og venter på om det skal dukke opp noe kulere. Noe mer fristende. 

Er det virkelig sånn vi vil ha det? Vil vi ha det sånn at vi kan bryte avtaler uten å stå for det? Vil vi ha det sånn at vi velger det som er kulest? Vil vi ha det sånn at det er akseptert å ikke gi beskjed? 

Er det faktisk sånn at det ikke lenger er en glede å bli invitert? Er det sånn at vi har det for kult, til å glede oss over en invitasjon? Til å ikke ta den seriøst? 

Når det dukker opp en invitasjon er det faktisk fordi noen ønsker at du skal komme. Noen har stelt i stand, brukt tid, penger og energi på å skape noe eller lage noe – Som også skal være fint for deg. Det er lett å føle at man selv er problemet, når mange av de inviterte ikke dukker opp – Til fordel for noe kulere, fordi de ikke gidder eller når de ikke en gang gir beskjed. 

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert. 

Jeg husker da jeg gikk på barneskolen. Da måtte man si ifra innen en viss dato om man kunne eller ikke, og hvis det motformodning skulle dukke opp noe som gjorde at man var forhindret i å dra – Så ringte man og ga beskjed. I respekt for den som arrangerte og den som ønsket å ha deg til stede. 

Hva skjedde og når begynte det å bli greit å ikke si ifra? Heter det å bli voksen, eller heter det å rett og slett være for selvopptatt og ikke ha respekt for andre? 

Jeg er søren ikke sikker, men jeg liker skikkelig dårlig det opplegget vi driver med. Og unnskyld meg… Hvor slitsomt er det å si: Sorry, jeg kommer ikke? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

 

 

 

 

Hei gjengen! Jeg håper dere har det fint og at denne tirsdagen har vært fin. Jeg ville bare stikke innom og si at jeg kommer på «Norge nå» på NRK1 i kveld. Jeg er på mellom 20:25 og 21:50 en gang. Tema er alkohol og det å være avholds. Jeg skal fortelle litt om meg og mitt valg rundt det og ikke drikke alkohol! 

Tune in hvis du har mulighet og lyst 🖤

Klem fra meg.

// Marty 

Dette er et bilde av meg. 

På bildet ser dere en smilende jente på 20 år.

På bildet ser dere en jente som spiller fotball, en jente som blogger og en jente som digger å ta fine bilder og dele på Instagram. 

På bildet ser dere en jente med over 70 000 følgere og en jente som får tusenvis av likes på bildene sine. 

På bildet ser dere en jente som liker å ta bilder av ting hun gjør, som å være på ferie, i møter eller på trening.  

Det ingen av dere vet er at jenta på bildet kan føle seg skikkelig ensom. At jeg i går kveld gråt før jeg sovnet fordi jeg følte meg alene og at jeg ofte føler at jeg ikke er bra nok og at jeg ikke strekker til. 

Og dere. Hvordan ser egentlig et menneske som føler seg ensomt ut? 

Man kan nemlig ikke alltid se på et menneske at det kjenner på å være ensom. Faktisk kan man stort sett aldri se det. Hun i klassen som alltid prater mest, kan nemlig være ensom, jeg har vært som henne. Han som alltid er på fester i helgene kan være ensom, jeg har vært som han. Hun som er skikkelig god i fotball kan være ensom, jeg har vært som henne. Hun som får tusenvis av likes på bildene sine kan være ensom, jeg er som hun. 

Og noen ganger kan en ensom person se ut som meg på bildet over. 

Vi er eksperter på å fremstille oss selv som supermennesker. Vi er eksperter på å vise frem de beste sidene av oss selv og til å vise frem alt det kule vi gjør. Du må ikke misforstå meg, for det er selvfølgelig helt greit å vise frem de beste sidene av seg selv. Det er bare så synd at så mange av oss, inkludert meg selv føler at vi må gjøre det – Hele tiden. 

Jeg føler at det er en svakhet å føle, være ærlig og oppriktig. Kanskje er det fordi alt blir fremstilt så ukomplisert og gøy? Alt blir fremstilt gjennom store vennegjenger, middagsselskaper, skålende vinglass, shopping-turer og latter. Misforstå meg rett, det er helt kult å både skåle, være på shopping og le, det finnes jo på mange måter ikke noe bedre enn det. Problemet er mer det at det alltid er sånn det fremstilles. 

For hvem poster et bilde av seg selv på sosiale medier der de skriver: 

– Akkurat nå føler jeg at ingen liker meg og at jeg ikke har noen venner her jeg ligger og ser på Netflix, spiser pasta og syntes synd på meg selv? 


Vi gjør det jo ikke. Jeg vet ikke om det er fordi det bryter med hvordan vi ønsker å fremstille oss selv og at vi er livredde for å være sårbare eller ekte? Samtidig så gjør jo det at hvert fall min følelse av å være ensom forsterkes. Rett og slett fordi alle andre ser ut til å være hypersosiale og ha det kult hele tiden. 

For jeg har det ikke kult hele tiden. Stor sett består liksom hverdag av hverdag. Av plikter, gjøremål og alt som må til for at hverdagen skal gå rundt. Hverdagen består jo ikke av nylakkerte negler, vennekvelder og jeg er lykkelig-poster på Instagram. 

Det er rart med det. 

Jeg vet at det er enormt mange andre unge som har det akkurat som meg, så nå tar jeg en for laget og strekker hånda i været og sier at jeg ofte kan føle på følelsen av å være ensom, følelsen av å ikke være bra nok og følelsen av å føle at jeg ikke strekker til. Det handler nemlig ikke nødvendigvis om at man ikke har noen venner, at man ikke er sosial eller omgås andre, det handler om en følelse om at ingenting er bra nok. 

Poenget mitt er at det er helt greit å føle på ensomhetsfølelsen og jeg er ganske så sikker på at det er sykt normalt. Og du? Nå vet du at jeg føler det sånn, så hvis du føler det som meg er du hvert fall ikke alene. 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

Foto: Truls Qvale

Hei!

Jeg heter Martine Halvorsen og er 20 år gammel. Jeg er født og oppvokst på Nesodden med en yngre søster og en eldre bror, i en familie med mye kjærlighet, aksept og latter. Da jeg var 10 år, ble jeg fanget av en enorm fotballinteresse, og jeg bestemte meg for å bli best i fotball. Det ble jeg ikke. Å være best, å alltid bli likt og det å fremstå vellykket, har alltid vært viktig for meg. Kanskje litt for viktig. 

Jeg er opptatt av at alle skal like meg. Jeg er opptatt av at alt skal være perfekt hele tiden. Jeg er opptatt av at jeg alltid skal prestere. Jeg er opptatt av å alltid se bra ut. 

Det er slitsomt. Det er så utrolig slitsomt. 

Jeg har alltid elsket å skrive, formidle og dele, og går aldri av veien for å ta plass eller si meningene mine. Nå lever jeg av å blogge, skrive og inspirere, og det digger jeg. 

På bloggen prøver jeg å ta opp de tingene jeg synes vi ikke er så flinke til å snakke om. Målet mitt er å være så ærlig som mulig, og ikke minst vise frem livet ufiltrert og ekte. 

Jeg forsøker hver eneste dag å finne ut hvordan livet egentlig er, hvem jeg er og hva jeg skal bli. Jeg forsøker også å finne svar på spørsmål som hvor ofte man egentlig burde ha sex, hva det er lurt å takke ja til og hvordan jeg kan bli fornøyd med hvordan sånn jeg er. 

Sakte, men sikkert har jeg nemlig begynt å forstå at jeg ikke er perfekt, og at jeg ikke kommer til å bli det, uansett hvor hardt jeg prøver. Det er en ganske tøff erkjennelse for meg, faktisk. Og jeg tror mange andre har det på akkurat samme måte. Eller – Jeg vet det. 

Jeg har skrevet denne boka fordi jeg har lyst til å sette ord på alt jeg føler, hvordan jeg syntes det er å være ung og fordi jeg vil snakke om alt vi ikke snakker om. Det har vært vondt å åpne seg, det har vært tungt å hente frem vonde følelser, og det har vært litt flaut å skrive om de tingene jeg føler at jeg er helt alene om å føle. Jeg har hatt et ønske om å snakke om de innerste tankene vi ungdommer har, og om alt vi har på hjertet. Både de sårene tingene, de morsomme tingene, og de ganske så kleine tingene. Som for eksempel at jeg kan se på porno. 

Jeg jobber hver dag med å bli min egen bestevenn, med å akseptere kroppen min og akseptere at jeg ikke er som alle andre. Faktisk er det blitt lettere å ha skrevet denne boka, og jeg håper kanskje det blir litt lettere for deg etter å ha lest den. 

To ting jeg er blitt HELT sikker på etter å ha skrevet denne boka: 

Vi er ikke alene om å føle det vi gjør, og det er mange som har det på samme måte. 

Det lønner seg å snakke med andre, og få råd fra folk som vet hva de snakker om. Derfor har jeg også snakket med mine forbilder og ekspertise innen for de ulike temaene – For at du som leser også skal få nyte godt av mer enn bare mine tanker og meninger. 

At det er greit å være meg. 

Det å være ung er ikke bare, bare – Men jeg tror at det blir lettere om vi snakker om det, oss ungdommer i mellom. Og derfor har jeg skrevet denne boka. Fra meg til deg. For oss sykt normale. 

Du kan bestille boka mi HER

TAKK! 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

(Inneholder reklame for boka mi)

GOD søndag folkens! Denne søndagen har vært etterlengtet for å si det sånn. Jeg har akkurat stått opp og jeg skal snart hive i meg litt frokost. Etter litt jobb og frokost skal jeg sette meg i bilen og kjøre til broren min. Hele familien skal nemlig på tur i skogen og grille pølser idag. Som jeg gleder meg til det. ​Hele Hakkebakkeskogen på tur for å si det sånn. 

Etter litt tur, skravling og grillings skal jeg faktisk spille to futsalkamper sammen med laget til lillesøsteren min. Jeg kan ikke huske sist jeg har spilt futsal, men jeg gleder meg veldig. Det er faktisk noe av det kuleste jeg vet og det er vel en av grunnene til at jeg ikke kunne takke nei. Jeg krysser bare fingrene for at formen spiller på lag med meg etter en heftig forkjølelse denne uken… 

Uansett. Nå er det klart for ukens spørsmål og svar: 

✖✖✖

Hvordan har du det nå?

Akkurat nå har jeg det fint. Jeg er fryktelig sliten, men dager som idag er med på å gi overskudd og energi – Heldigvis. Jeg må bli litt flinkere til å puste og ikke stresse over ting det ikke er vits å stresse over. 

Hvorfor oppdaterte du ikke bloggen i går?

Jeg hadde en liten og kjapp oppdatering på kvelden, men jeg trengte rett og slett en dag til å bare være. Det har vært veldig mye den siste uken og jeg måtte puste litt. Jeg kan ikke huske sist jeg var så “av” bloggen, men det måtte faktisk til <3

Hvorfor er ikke Grunde invitert på boklanseringen din?

Grunde er invitert 🎉

Hvem sin kjæreste er det som har vært utro og som du skrev om her om dagen?

Det er noe jeg ikke kommer til å si noe om med mindre hun ønsker det. Det kommer frem når og om hun føler at det er noe hun ønsker å dele. 

Når kommer boken din i butikk?

IMORGEN! Hvor stas er ikke det a… Jeg oppdaterer så fort jeg vet hvor og alt. 

Hva syntes du om Daniel fra Ex On The Beach?

Haha, hva skal man si. Han skaper god underholdning, det skal han ha! Jeg syntes det er vanskelig å uttale seg om noen på TV for man vet vel aldri 100 % hvordan de egentlig er, men ja. At han virker litt forvirra og fjern er vel ikke akkurat noen hemmelighet, men igjen – Jeg aner jo ikke hvordan han egentlig er! Ex On The Beach er min gulity pleasure. 

Er du på mange Tinder-dater?

Jeg må faktisk innrømme noe og det er at jeg har fjernet Tinder igjen, haha. Så nei, jeg har ikke rukket et eneste en. 

Syntes du det er greit å være venn med C?

Ja. 

Hva er ukens happymoment?

Det var veldig stas å få være i Dagens Næringsliv!!!! Det hadde jeg jaggu ikke trodd at jeg skulle i en alder av 20 år. OG! Unni Lindell likte det ene bildet mitt på Instagram. Det var litt kult. 

Har du noen tips til hvordan man kan finne motivasjon til å trene når man er skadet og nesten har begynt å gi opp?

Dette vet jeg ALT om og kanskje jeg skal skrive et blogginnlegg om det?! Det kan være skikkelig tøft, men prøv litt. Litt er bedre enn ingenting, og prøv og gjøre ting du syntes er gøy! Sett deg små mål som er realistiske. 

Ikke gi opp <3 

Hvem er øverst på lista di på Snapchat nå?

Hva synes du om at Isabel Raad skal gi ut bok?

Det syntes jeg det står stor respekt av!

Hvem var det du var ute og spiste med i går ettermiddag?

Det deler jeg når det føles rett. 

Hva syntes du om at Andrea vant Love Island?

Jeg må ærlig innrømme at jeg datt litt ut av Love Island og at jeg ikke har fulgt med de sånn altfor mye, men det er jo fantastisk at hun fant kjærligheten! 

Er broren din singel?

Nei, det er han ikke!

Hvorfor er du på kampene til C og sånt nå, etter at dere gjorde det slutt?

Vi har jo fortsatt kontakt og jeg syntes det er fint! 

Hvordan mobil har du og tar du bildene dine med mobilen?

Jeg har iPhone 8 plus og jeg tar vel egentlig alt av bilder med mobilen. 

Når og hvorfor starter du å blogge?

Jeg startet bloggen min 1.januar 2016. Grunnen til at jeg lagde bloggen var fordi jeg hadde noe på hjertet og trengte et sted å publisere det. Innlegget jeg skrev ble lest MASSE og etter det begynte jeg å skrive litt mer. Det første året var det kun en plattform der jeg delte tanker og følelser nå og da. 

Hvor er pysjen fra det bildet du la ut i går på bloggen fra?

Jeg kjøpte den i går og jeg ELSKER den. Jeg har lett etter en sånn pysj lenge nå og endelig fant jeg en. Den er fra H&M, så det var ikke sånn veldig hokkuspokkus – Men skitt som jeg har lett. 

Stemmer det at Ida Fladen er med i boka di?

Ja, for en ære!!!!! Det er skikkelig fint og det er bare å glede seg til å lese det. Du kan bestille den HER. 

Hvilken blogger har du minst kontakt med?

Det har jeg ikke peiling på. Det er jo flere jeg ikke kjenner, så det er jo ikke så rart at jeg ikke har kontakt med de! 

Trives du med å bo alene?

Jeg tror nesten ikke at jeg har kjent på den følelsen av å være ordentlig alene enda, selv om det har gått en god stund. Jeg har selvfølgelig vært alene, men “alene-følelsen” har ikke kommet enda. Det er jo for så vidt kanskje et godt tegn og et tegn på at jeg trives? Jeg elsker jo leiligheten min og det hjelper veldig. 

Har du solgt bilen din?

Nei, det har jeg ikke. Jeg elsker jo bilen min, haha!

Dater du noen nå?

Hmm.. Neh 🙈

Hvem er ditt største forbilde?

Zlatan. 

Ville du helst hatt med Dronning Sonja eller Kong Harald på en øde øy?

Dronning Sonja, lett. 

Det var det jeg rakk for denne gang. Nå skal jeg spise og komme meg avgårde. Jeg håper at dere får en fin søndag, at det skjer noe fint med dere og at dere koser dere 🔆 VI SNAKKES! 

// Marty 

 

Reklame | SF Studios

Hei gjengen! Jeg håper dere har det bra og at dere er like klare for helg som meg. I dag er det to skikkelig bra ting som skjer. Den ene tingen er at det er fredag, og at jeg dermed skal spise is (det kan hende jeg spiste litt is tidligere i uken også, men sånt skjer og is er godt) og den andre ting er at det er premiere på filmen En Affære. Og det har jeg ventet lenge på. 

Jeg og Kristine var så heldige å få se den sammen på mandag, og jeg tror nesten at jeg må se den en gang til – Kun for å kjenne på alle følelsene filmen hadde å by på. Filmen var nemlig  intens, dyp og interessant og den vekket en følelse av forelskelse og fortvilelse i meg… Kanskje det er fordi mitt eget kjærlighetsliv står ganske på hodet om dagen? Ikke vet jeg. Jeg fikk hvert fall lyst til å være stormforelska, til å ligge og til å føle. 

Filmen handler om den tidligere turneren Anita. Hun begynner å jobbe som gymlærer på en skole og allerede fra første dag legger Markus, en av elevene an på henne. Markus spilles av Tarjei Sandvik Moe, som de fleste av oss husker fra Skam og før jeg fortsetter: Han er helt rå. Jeg er helt imponert over hvor dyktig, troverdig og bra han er som skuespiller. WOW! Jeg syntes han formidler alt han gjør på en kul måte og han er rett og slett ekspert på det han gjør – Noe som gjorde filmen enda bedre for min del… Men ja, tilbake til hva filmen handler om! Det tar ikke lang tid før Anita merker at tiltrekningen er gjensidig og etter litt innleder hun og Markus et seksuelt forhold. Anita er fullt klar over at hun setter både jobben og ekteskapet på spill, men forholdet til Markus blir raskt en besettelse hun hverken ønsker eller makter å kontrollere. Og vi som publikum blir viklet inn i en historie bestående av håpløshet, hete stunder og en sykelig besettelse. 

Jeg blir helt gira av å bare skrive dette. HAHA!

Jeg tror mange av oss på en eller annen måte kan føle på de samme følelsene som filmen formidler, i en eller annen form. Jeg tror nemlig ikke man nødvendigvis må ha forelsket seg i en lærer, eller en elev for å kjenne på den desperate besettelsen man blir vitne til i filmen. Jeg har hvert fall kjent på den følelsen av å desperat jage etter en person, uten å egentlig vite helt hvorfor. Det blir som en besettelse. Hvor er han, hva gjør han, hvem snakker han med, hvorfor svarer han ikke?! Okei, det med at en person vi liker eller tiltrekkes av ikke svarer – Det kan jeg vedde på at alle har opplevd, og det finnes lite som er mer frustrerende og forvirrende.

Jeg vil hvert fall anbefale filmen på det sterkeste og jeg vil anbefale deg å ta med en flørt, en venninne eller rett og slett bare deg sjæl på kino. Det er jaggu på tide at vi har fått en norsk film som dette! 

 

I forbindelse med premieren er jeg så heldig å få lov til å dele ut hele 20 billetter til noen av dere. Alt dere behøver å gjøre er å legge igjen en kommentar sammen med mailadressen deres (den er kun synlig for meg) i kommentarfeltet, så trekker jeg 10vinnere som stikker av med to billetter til en av høstens mest intense filmopplevelser 📽 Det er altså STORE sjanser til å vinne. LYKKE TIL! 
VINNERE ER TRUKKET OG KONTAKTET <3 Takk til alle som deltok. 

Finn dine kinobilletter HER og du? Kos deg på kino 🖤 

// Marty 

Det hender jeg føler meg som verdens kjedeligste, og jeg pleier ofte å fleipe om det til andre. Jeg skulle gjerne sagt at jeg elsker å feste, for det virker så enkelt, gøy og ikke minst festlig. Men sannheten er at jeg faktisk mye heller velger en rolig kveld hjemme, enn en svett kveld på byen. Selv om jeg ikke er tidenes partyløve, elsker jeg å danse. Jeg elsker å danse. 

Som jeg har fortalt tidligere har jeg valgt å ikke drikke alkohol. Jeg har testet det, og jeg har funnet ut at det ikke gir meg noen verdens ting. Jeg blir en skikkelig dårlig utgave av meg selv, jeg blir ordentlig dårlig og jeg stopper ikke. Og, en ganske vesentlig grunn: Jeg liker faktisk ikke smaken av alkohol og tar mye heller en Pepsi Max enn et glass vin. 

Er det noe jeg syntes er skikkelig kjipt, så er det at jeg må forsvare hvorfor jeg ikke ønsker å drikke alkohol. Jeg opplever nemlig den konstante forventingen til at jeg burde drikke og at alkohol er det mest naturlige i hele verden. Jeg tenkte spesielt på det når jeg snakket med en fyr forrige helg som lurte på om jeg begynte å bli fin i farta mens han sjekket meg opp. Når jeg sa jeg ikke hadde drukket trakk han seg helt unna. Hmm… Spess. 

Jeg har hvert fall skrevet ned 12 ting jeg ofte får høre når jeg ikke drikker, og som jeg ærlig må innrømme at jeg er ganske så lei av å høre: 

Er du gravid?

– Nei, jeg er ikke gravid fordi jeg ikke drikker alkohol. Jeg føler bare ikke for det, og må jeg virkelig ha en slik grunn for å la være?

Hvordan kan du ha det gøy?

– Jeg syntes det er synd at vi har bygget oss opp en mentalitet om at vi må ha alkohol for å ha det gøy. Du kan fint danse uten å ha noe og skylde på! De gangene jeg har drukket har jeg hatt det gøy, men jeg klarer fint å ha det gøy uten også. 

Hvordan slapper du av da?

– Slappe av? Jeg lurer heller på hvorfor du må ha alkohol for å slappe av. Det syntes jeg i såfall er ganske trist! 

Er du ikke redd for å være kjedelig? 

– Fordi jeg ikke drikker alkohol? Jeg har aldri forstått hvorfor man må drikke på seg selvtillit, og hvorfor man blir stemplet som kjedelig når man ikke drikker. Tro meg at jeg fint kan le, danse og være sosial (også på byen) uten alkohol. Bli med meg en tur på byen, så skal du få se! 🎉

Tar du noe annet i stedet?

– Hva sa du, sa du?! Nei, overhode ikke. Igjen… MÅ man ta noe eller drikke noe for å feste? 

Jeg har dessverre ikke noe alkoholfritt, men jeg har vann i springen. Det går vel fint?

– Dette skjer ofte. I mine øyne sier det litt om hvilke forventinger vi har til at alle drikker alkohol. Det går helt fint med bunnslammet fra colaen din eller vann fra springen, det er ikke det. Jeg skal faktisk være så kjip og si at jeg kan føle meg litt mindre velkommen når noen sier det! 

Suger det ikke å ikke drikke alkohol?

– Nei, det suger ikke. Jeg velger jo det selv? 

Hva skal du skylde på hvis du gjør noe dumt? 

– Dette lurer jeg så ofte på. Hvorfor må vi ha noe å skylde på? Hvorfor er det akseptert å drite seg ut hvis man har drukket? 

Hvordan kan du slå deg løs?

– Med å tråkke ut fra den firkantede boksen vi nordmenn trives så godt i vel! Ved å ta på danseskoa og ikke ta meg selv så sinnsykt høytidelig! Det er fett og det føles bra. 

Hva gjør du når andre drikker? 

– Da slår jeg de ofte med en flaske i hodet.
Nei, jeg gjør vel akkurat det samme som deg? Jeg har ikke noe med hva andre drikker, eller hva de gjør. Jeg aksepterer at de drikker, på lik linje som de burde akseptere at jeg ikke gjør det. Du må gjerne drikke vin hvis vi spiser middag sammen, ser film sammen eller hvis vi skal ut å danse. 

Det er best at du ikke kommer, siden du ikke drikker. Det blir så kjedelig for de andre. 

– Den setningen der har jeg fått slengt etter meg altfor ofte. På ungdomsskolen kom det flere ganger, og nå i etterkant er jeg glad for at jeg hevet hodet og så forbi det. Hvordan signaler er det man egentlig sender med å si ting som dette? Det har blitt bedre med alderen, kanskje også fordi jeg har trukket meg unna de som forventer at jeg må drikke for å passe inn. Alkohol er ikke limet i noe som helst vennskap, tro meg. Ironisk nok har jeg juridisk sett bare hatt lov til å drikke alkohol i to år… Forresten! Jeg tror at holdninger som dette har presset ganske mange som kanskje egentlig ikke ønsker å drikke, til å drikke. 

Fester man kun for å drikke? 

HVA? Du drikker jo, jeg trodde du var sånn avholds jeg. Pass på å ikke bli alkis nå da, og ikke drite deg ut.

– Jeg trenger ikke drikke meg dritings hvis det skulle falle meg inn å ta en øl (det har faktisk aldri skjedd, haha), og hvis jeg skulle finne på å gjøre det betyr det ikke at jeg er nødt til å drite meg ut. 

Det er nemlig ingen sykdom å takke nei til alkohol. Jeg spør ikke deg hvorfor du velger å drikke, så hvorfor skal du spørre meg hvorfor jeg velger å ikke drikke?

Jeg syntes at det er ordentlig synd at alkohol er en av de viktigste ingrediensene på de fleste sosiale sammenkomster! 

Jeg ønsker ikke et klapp på skulderen eller skryt for at jeg velger å ikke drikke alkohol, og egentlig burde det være minst like naturlig som å drikke. Men jeg tror vi trenger å prate litt om dette, normalisere det litt og at vi trenger at noen strekker hånda i været med beskjed om at det er helt kult å la være. Neste gang du ser meg ute så håper jeg du spør om jeg vil være med å danse, så kan jeg vise deg at det funker helt fint – Uten alkohol! Ses på fest a 🥂

HER er forresten tips til noen digge alkoholfri drinker. 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty