Her er den folkens!!! 8.oktober er den i butikk. SYKT!
Hei gjengen! Jeg håper dere har det bra og at denne torsdagen har vært fin 🖤 Selv har jeg hatt en fin dag, til tross for at den forkjølelsen jeg har pådratt meg nekter å slippe helt. Men, sånn er det! Jeg har gitt det til i morgen, for da skal jeg være frisk. Egentlig stikker jeg bare innom for å si en ting, eller for å invitere noen av dere på boklanseringen min! Det er helt surrealistisk å skrive min boklansering, men nå er det altså er faktum at jeg skal ha min HELT egen boklansering… For min bok. SKITT!
Jeg skal ha lansering for boken min med venner, familie og andre kule folk onsdag 10.oktober på Verdensdagen for psykisk helse 18.00 i Oslo sentrum. Jeg kan (dessverre!!) ikke invitere alle dere som leser bloggen min, men jeg vil veldig gjerne invitere tre stykker av dere med følge til å dele denne store kvelden sammen med meg!
Det må nevnes at jeg aldri feirer noen ting, fordi jeg får tidenes prestasjonsangst og tenker gjennom alt som kan gå galt – Men denne gangen har jeg forstått at jeg ikke har noe valg. SÅ! Om du kunne tenke deg å komme på boklanseringen min, enten alene eller med en venn blir jeg veldig glad om du legger igjen en kommentar i kommentarfeltet her på bloggen. Det eneste er at du må huske å legge igjen mailen din også, sånn at jeg kan gi deg litt nærmere informasjon! Mailen din er kun synlig for meg.
Tusen takk for at dere alle er så kule! Du kan forresten bestille boken min hos ARK.no HER om du vil og om du legger ut bilde av den må du velge gjerne tagge meg sånn at jeg kan se det <3
Det hender jeg lurer på hva jeg egentlig holder på med. Det hender jeg lurer på om det har klikka for meg helt på ekte og det hender at jeg lurer på om hjernen min oppriktig har kortsluttet…
Jeg kom hjem ganske sent i går kveld etter en dag fullstappet med jobb, og jeg satt meg ned for å jobbe enda litt til – Til tross for en forkjølelse som egentlig ber meg gjøre alt annet. Rett før jeg skulle legge meg tok jeg meg en dusj, jeg hørte på litt musikk og jeg skulle pusse tennene…
Og vet dere hva jeg klarte å gjøre? Nei, det tror jeg faktisk ikke dere i deres villeste fantasi kan forestille dere, haha! Jeg presterte nemlig å gjøre dette:
Ikke spør meg hvordan det gikk til en gang, for det bare skjedde. Altså, er jeg den eneste som klarer å gjøre sånne rare greier? Jeg har ofte tatt shampoo i håret to ganger fordi jeg har glemt at jeg har gjort det, jeg har klart å legge skittentøy i fryseren og telefonen min i kjøleskapet – Men jeg har aldri klart dette før.
Jeg lurer på om jeg begynner å bli surrete på ekte jeg, haha! Og jeg lurer fælt på når hjernen min fikk det for seg å ta tannkrem på hårbørsten… Altså?!
Jeg har løyet for dere, og det skremmer meg hvor enkelt det har vært.
I det siste har det vært flere som har snakket om retusjering av bilder på sosiale medier. I går kunne jeg juble for at vi bloggere nå får etiske retningslinjer å forholde oss til for å bekjempe kroppspress. Endelig, sier bare jeg. Jeg gleder meg nemlig over at mine bransje blir enda mer seriøs og at vi faktisk blir pålagt et ansvar. Som jeg personlig mener bare skulle mangle.
Forrige uke var jeg på ferie, og jeg knipset haugevis av fine bilder. Mens jeg var på ferie så tenkte jeg at jeg skulle teste noe, uten å si noe til noen som helst til noen. Jeg ville nemlig teste å retusjere noen av bildene mine. Og det gjorde jeg. Ikke mye, men litt. Nok til at ansiktet mitt ble smalere, at kinnbena ble noe høyere og til at nesen min ble litt kortere og smalere. Men ikke mer enn at noen skulle merke det.
Og det er ingen som har merket det, og det skremmer meg hvor enkelt det har vært.
Det skremmer meg at jeg brukte under to minutter på dette og at dette er noe jeg fint kan gjøre – Uten at noen legger merke til det. Det skremmer meg at det ikke skulle mer til. Det skremmer meg at det finnes apper som oppriktig mener at fjeset mitt burde være smalere.
Det skremmer meg at omfanget for dette garantert er mye større enn vi aner, og at jeg daglig ser bilder av mennesker jeg ser opp til – Uten å vite om det er ekte, eller ikke.
Poenget mitt er:
Vi vet aldri om det vi ser på sosiale medier er ekte eller ikke, og vi er derfor nødt til å være kyniske. Vi blir daglig eksponert for innhold som er retusjert, selv om vi ikke er klar over det selv. Vi er kanskje ikke klar over at favorittbloggeren vår gjør ansiktet hennes smalere, at den artisten vi digger å følge giør seg tynnere eller at tennene til hun jenta vi inspireres av gjøres hvitere.
Og at vi går fem på, ved å tro at det er ekte. At det er virkeligheten.
Jeg har herved slettet alt av apper som retusjerer meg og som liksom skal gjøre meg penere. Jeg kjenner nemlig at jeg overhode ikke har lyst til å bidra til å skape et bilde av noe “ekte”, som i realiteten er alt annet enn virkeligheten. Og hvis du er en av de som føler et behov for å gjøre deg litt tynnere eller å bleke tennene dine – Da håper jeg du vil slenge deg på og slette disse appene. For du trenger faktisk ikke å endre på noe som helst, for vi er mer enn bra nok uten. Faktisk vil jeg påstå at for hver gang vi velger å retusjere bildene våre, er vi med på å normaliserer det. Og hvordan kommer vi egentlig da til å se ut til slutt? Og hvordan kommer vi da til å føle oss?
Nei, det gidder hvert fall ikke jeg 💪🏻
DE NYE RETNINGSLINJENE FOR INFLUENCERE I KORTE TREKK:
Ikke markedsføre eller promotere kosmetiske inngrep eller injeksjoner som har til hensikt å gi en varig eller langvarig endring av utseende, for eksempel silikon og fillers.
Ikke markedsføre eller promotere kosttilskudd og tilsvarende produkter som er ment å gi vektreduksjon, større muskler eller på annen måte fremme et bestemt kroppsideal.
Ikke bidra til å spre uriktige eller udokumenterte påstander om kropp og helse. Spesifikke anbefalinger skal overlates til fagfolk.
Merke eller gjøre oppmerksom på manipulerte bilder som skaper et falskt inntrykk av kroppsfasong og/eller utseende.
Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs
Som pappa har jeg alltid hatt et ønske om å beskytte begge døtrene mine. Kanskje mer enn sønnen min. Eller, jeg har beskyttet de mer enn sønnen min. Jeg trenger kanskje ikke en gang å forklare hvorfor. Svaret er jo at de er jenter.
For snart et år siden fikk den ene datteren min spredt et nakenbilde av seg selv på nett. Det resulterte i mange våkne netter, skriking på kjøkkenet og hulking på skulderen. Det resulterte i mange sinte telefonsamtaler, frustrasjon og panikk. Det resulterte i mange forskjellige meninger der mange av de besto av utsagn som hore og fitte. For ikke å snakke om billig. Og falsk.
Det å stå på sidelinjen og se at datteren din blir kalt for en hore, for en fitte, for billig og for stygg – Er ordentlig vondt. Det gjør at jeg som pappa nesten føler at jeg har mislykket på et område, rett og sett fordi jeg ikke klarer å beskytte henne. Jeg begynner sakte men sikkert å forstå at det ikke går an å beskytte henne. Verken fra stygge kommentarer på nettet, fra drittslenging i treningsgarderoben og fra uønsket oppmerksomhet på fest. Du vet den hånda som sønnen til sjefen bare stakk ned i skjørtet hennes, mens han lo. Som hun aldri fortalte om, fordi det bare var på tull. Jeg makter det rett og slett ikke, til tross for at det gjør vondt langt inn i pappa-hjertet mitt.
Men. Jeg har en sønn. En sønn jeg automatisk ikke har behøvd å passe på, på samme måte som med døtrene mine. For han har ikke gått i skjørt, lagt ut bikinibilder og hatt pupper. Og en ting er oppgaven som jeg har ovenfor døtrene mine, en annen ting er den oppgaven jeg har og har hatt ovenfor sønnen min.
Jeg vet nemlig at det kunne ha vært sønnen min som skrev meldinger til en jente om at hun like godt kunne solgt seg selv fordi hun ser ut som en hore. Jeg vet nemlig at det kunne ha vært sønnen min som stakk hånden sin under skjørtet til fremmede jenter bare på gøy. Jeg vet nemlig at det kunne ha vært sønnen min som ropte hore etter en jente han ikke kunne få. Jeg vet at sønnen min kunne ha vært en av de som tok bilde av paret som hadde sex på fest, bare for å bli litt kulere og fordi det var så veldig morsomt. Jeg vet at han kunne vært en av de. For, han er jo gutt. Og det er jo noe gutter gjør – Er det ikke?
Nei. For det er ikke bare guttestreker når datteren din blir kalt hore på gata. Det er ikke bare gøy når menn sender meldinger om at de onanerer til datteren din. Det er ikke bare morsomt når datteren din blir klappet på rumpa, fordi noen mener at de kan det. Og det er faktisk min og vår rolle som foreldre å sørge for at det ikke skjer.
Det har nemlig vært min oppgave å oppdra sønnen min, så han ikke roper hore etter jenta i klassen. Så han ikke ligger med jenta på festen, hun som er så veldig full, vet du. Så han ikke er en dritt. For ja, hadde han gjort det så hadde han vært en dritt.
Min oppgave som pappa er nemlig ikke bare å beskytte døtrene mine, den er enda mer å lære sønnen min til å oppføre seg. Til å være grei. Til å vise respekt. Til å være en mann.
For det er den dagen datteren din blir kalt for en hore at du angrer på den gangen du bare lo i klasserommet når den tøffeste gutten i klassen ropte hore til en av de andre jentene i klassen. Den gangen det bare var en guttestrek, og bare på gøy.
Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs
I dag våknet jeg opp til en sjokkmelding. Kjæresten til en av mine gode venninner har vært utro. I mange måneder. Mange ganger. Meldingen som inneholdt haugevis av bevis kom som et sjokk, til tross for at jeg har visst om usikkerheten venninnen min har hatt over lang tid og at vi senest snakket om det på telefon rett før jeg sovnet i går kveld.
Tankene mine har surret i hele dag og jeg føler meg så tom, skuffet og sint. Hva sier man egentlig til en venninne som sitter og gråter i den andre enden av telefonen fordi hun har blitt bedratt? Jeg føler meg så dum, og hun føler seg enda dummere. Dummere for at det har skjedd, at hun ikke har skjønt det og at hun har trodd på han når har sagt at “det er ingenting”. Gang på gang.
Er det noe vi er skikkelig dårlige til å snakke om, så er det utroskap. Til tross for at det rammer så mange av oss. Og noe av det første jeg sa til venninnen min var at det nesten hadde vært bedre om han hadde dødd. Hun var enig.
For hvordan i alle dager håndterer vi egentlig utroskap? Og hvordan er man en god pårørende? Hvis det er det man kaller det. Jeg har ikke peiling, og jeg føler nesten at alt jeg sier blir feil. Det hjelper nemlig ikke å si at det ordner seg, at det ikke er hennes skyld og at han er en dritt. Spesielt ikke når det kjennes ut som at livet har rast sammen, at hun har gjort alt feil og ja – At han er en dritt er hun ganske enig. Selv om hjertet hennes skriker av smerte.
I hele dag har jeg googlet og søkt etter råd til hva jeg som venninne kan gjøre, men det eneste som kommer opp er artikler om hvordan jeg kan unngå å være utro, hvorfor folk er utro og om hvor (sykt) mange av oss som faktisk er utro. Ikke råd om hva jeg burde si, gjøre eller ikke å gjøre.
“Kort fortalt er det svært vanlig å være utro, men utbredelsen av utroskapen vil variere kraftig avhengig av hvordan du stiller spørsmålet, og til hvem.” Sa Sosialpsykolog Justin J. Lehmiller i 2015.
Selv syntes jeg det er skikkelig vanskelig å være vitne til utroskap eller å få det slengt i fanget. Spesielt når det gjelder mennesker man er glad i, vennepar man bryr seg om og mennesker man trodde var trofaste. Jeg føler meg helt lost, og jeg klarer ikke en gang å forestille meg hvordan venninnen min føler det.
Skitt. Jeg er hvert fall overbevist om at min oppgave som venninne starter nå og at det ikke er min oppgave å ta avgjørelser på hennes vegne. For uansett hvor mye jeg har lyst til å kvele kjæresten hennes og be henne komme seg til helvete bort, så er det min oppgave som venninne å være tilstede, støtte henne og akseptere hva hun velger.
Jeg bare lurer på om jeg skal kjøpe en boks med is eller en flaske med sprit først. Faen altså.
(Venninnen min har godkjent at jeg skriver om dette)
Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs
