Jeg kommer ikke!

Det er fare for at jeg tråkker noen på tærne med å skrive dette, men det er faktisk på tide at vi tar en prat om dette en gang for alle. 

Det er sjeldent jeg inviterer til noe. Jeg er ordentlig dårlig til å feire ting, og grunnen er at jeg er skikkelig redd for at det jeg arrangerer ikke skal bli bra nok, fint nok eller at folk ikke skal komme.

For noen uker siden inviterte jeg til et ganske stort arrangement for å feire meg selv. Når det skjedde sist kan jeg faktisk ikke huske, men denne gangen var jeg fast bestemt på at jeg skulle gjøre det – Samme hva. Jeg lagde derfor et Facebook-arangement (for første gang i hele mitt liv) og inviterte fra vennelisten min. Og jeg skal ærlig innrømme at det er sjeldent jeg har sittet med en større klump i magen. Det ble nemlig så synlig hvem som ikke en gang tok seg tid til å svare, hvem som bare så det og gikk videre og hvor mange som ikke kunne. 

Og ja, man skal sette pris på de som kommer, de som forsøker å bytte bort jobbvakta si og de som sender melding om at de ikke kommer. Men jeg sitter allikevel igjen med en ekkel følelse. En følelse av å være ganske skuffa. Og det jeg lurer på er: 

HVA SKJEDDE? Hva skjedde egentlig med respekten for hverandre? Når ble det sånn at det ble greit å ikke si ifra om at man ikke kommer? I GOD tid. Hvorfor tar vi det ikke seriøst når det dukker opp en invitasjon i innboksen vår på Facebook? Hvorfor tror vi at det er helt greit å trykke “KAN IKKE” en halvtime etter at arrangementet har startet? Hvorfor tar vi det ikke seriøst når vi får en invitasjon? Har vi for mye kult å gjøre? Spiller det ingen rolle for oss? Eller er vi rett og slett altfor opptatt av oss sjæl?  

Hvordan rævva opplegg er det egentlig vi driver med? 

Vi bryter avtaler hele tiden og det virker som at de fleste av oss kun sitter og venter på om det skal dukke opp noe kulere. Noe mer fristende. 

Er det virkelig sånn vi vil ha det? Vil vi ha det sånn at vi kan bryte avtaler uten å stå for det? Vil vi ha det sånn at vi velger det som er kulest? Vil vi ha det sånn at det er akseptert å ikke gi beskjed? 

Er det faktisk sånn at det ikke lenger er en glede å bli invitert? Er det sånn at vi har det for kult, til å glede oss over en invitasjon? Til å ikke ta den seriøst? 

Når det dukker opp en invitasjon er det faktisk fordi noen ønsker at du skal komme. Noen har stelt i stand, brukt tid, penger og energi på å skape noe eller lage noe – Som også skal være fint for deg. Det er lett å føle at man selv er problemet, når mange av de inviterte ikke dukker opp – Til fordel for noe kulere, fordi de ikke gidder eller når de ikke en gang gir beskjed. 

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert. 

Jeg husker da jeg gikk på barneskolen. Da måtte man si ifra innen en viss dato om man kunne eller ikke, og hvis det motformodning skulle dukke opp noe som gjorde at man var forhindret i å dra – Så ringte man og ga beskjed. I respekt for den som arrangerte og den som ønsket å ha deg til stede. 

Hva skjedde og når begynte det å bli greit å ikke si ifra? Heter det å bli voksen, eller heter det å rett og slett være for selvopptatt og ikke ha respekt for andre? 

Jeg er søren ikke sikker, men jeg liker skikkelig dårlig det opplegget vi driver med. Og unnskyld meg… Hvor slitsomt er det å si: Sorry, jeg kommer ikke? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

 

 

 

 

    1. Håper feiringen var fin forde 🤗♥️
      Jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg skal ha bursdagsfeiring til lørdag. 2 dager til. Og enda er det 14 stk som ikke har svart. Ingen « takk for invitasjon» eller noe.. man vet som regel om man kan eller ikke på dette tidspunktet.
      Man føler seg ikke så bra da. 1/3 som ikke har sagt noe liksom..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg