Jeg får daglig spørsmål om hvem som vinner Paradise Hotel 2017. Kun i dag har jeg fått haugevis av meldinger om jeg kan røpe hvem som vinner. Jeg svarer det samme hver eneste gang, og det er at jeg ikke vet. Allikevel svarer flere at det bare er tull og at jeg selvfølgelig vet. Jeg har til og med opplevd at folk har blitt sure på meg fordi jeg ikke har sagt det. Men, jeg har faktisk ikke peiling. Grunde har kommet langt, og det visste jeg. Men, jeg har ikke spurt en eneste gang om hvem som vant. Jeg hentet Grunde på flyplassen når han landet, og det eneste jeg vet er hvem jeg møtte der.
For det første er det kontrakter som pålegger deltakerne taushetsplikt, og disse er veldig strenge. For det andre, så spiller det ingen rolle for meg hvem som vinner. Jeg har vært tydelig hele veien på at jeg støtter Grunde, men utover det så har jeg ikke tatt noe stilling til det. Det er veldig hyggelig når folk sender bilder av at de møter han, men for meg så er Grunde alt annet enn Paradise-Grunde. Jeg har bevisst latt være å spørre, også for at han skal kunne ha noen som bryr seg om noe annet enn serien.
Hey dere! Altså. Jeg har nesten jobbet i hele dag med min aller første videoblogg. HAHA. Tenk dere det? Det er så mye jobb, og hvert fall når jeg aldri har gjort det før. Jeg har holdt på i timesvis, men jeg håper og tror at det blir veldig bra. Gjør det ikke det så er det nesten krise, haha. Jeg syntes alltid at det virker så flaut å sitte og snakke til kameraet. Men på en måte så er det faktisk ganske deilig også. Det eneste som er litt kjipt er at man på en måte ikke får angret seg når man har sagt noe.
Jeg har lenge hatt lyst til å begynne med det, men det er liksom å ta enda et gedigent stort steg ut av min egen komfortsone. Det er overhode ikke noe jeg kommer til å gjøre hver eneste uke, men det å ha muligheten til å gjøre det av og til syntes jeg er veldig greit. Det er ofte jeg har spilt inn ting, men som har blitt liggende fordi jeg ikke har turt eller hatt ork til å gjøre noe med det. MEN! Nå ska jeg hvert fall gjøre et tappert forsøk på å få ut en videoblogg til dere. Noe jeg forhåpentligvis klarer….
Det er ingen hemmelighet at mange av oss lar oss begeistre av mennesker som er i rampelyset. Ofte hører man om folk som fort blir omringet av mennesker som vil være venn med en, bli kjent med en eller date en med en gang de blir offentlige. Jeg har alltid vært fascinert av hvordan vi lar oss begeistre av andre mennesker, til tross for den såkalte statusen deres. Paradise-deltakerne er noen av de som blant annet skyter til topps mens programmet går på TV, og det er vanskelig å ikke få med seg hvem de er.
MEN. Det er et stort men. For det er så mange jenter som legger seg flate for å være en del av denne statusen. Her om dagen ble jeg vitne til noen jenter som snakket om at de skulle bli venn med en av guttene på Paradise for å få mye følgere på Instagram. Hun ene sa til og med at hun gjerne kunne ligge seg til det.
Jeg kan ikke fatte og begripe hensikten og gleden ved det. Jeg hadde så lyst til å snu meg og be jentene ta på seg litt ordentlig selvtillit, for ikke snakke om selvrespekt og ta en real oppvask av sine egne holdninger og verdier. Det er så mange som sender nakenbilder og lettkledde bilder til mennesker som er i rampelyset og jeg lurer så inderlig på hvorfor. Jeg lurer så inderlig på hva hensikten er!
For ha litt selvrespekt, behold klærne på og spill på noe annet enn sex.
Ikke la noen hils på puppene dine før de har hilst på deg. Bruk hvert fall hodet og sunn fornuft.
På søndag skrev jeg et innlegg om at jeg og C skal flytte. I forbindelse med det har det dukket opp haugevis av spørsmål i innboks og kommentarfelt. Jeg tenkte derfor at det ville være like greit å samle de fleste spørsmålene her. Det er en del jeg faktisk ikke kan svare på, fordi jeg enda ikke vet. Det er helt nytt og jeg sitter på haugevis av spørsmål selv. Men, jeg skal forsøke å svare så godt jeg kan!
☼ Når flytter dere?
– Vi flytter ned 1.august.
☼ Kan du fortelle litt om stedet dere skal flytte til?
– Vi skal flytte til Norrköping. Jeg kommer garantert til å skrive Norrkjøping etter hvert, haha! Jeg har besøkt byen to ganger hittil og liker den sikkelig godt. Den er ordentlig koselig og har alt jeg skulle behøve. Det bor over 100 000 mennesker der, og stedet har masse å by på!
☼ Gruer du deg?
– Godt spørsmål. Nei, i utgangspunktet ikke. Samtidig er det veldig skummelt og nytt, men jeg gruer meg ikke på den måten at jeg ikke vil. Jeg kjenner at jeg trenger å forberede meg, men tror overhode ikke jeg trenger å grue meg.
☼ Hva skal du gjøre dere nede?
– Haha, dette spørsmålet får jeg nesten hele tiden. Bloggen er min jobb, og jeg er ufattelig heldig som kan ha med meg den over alt. Det gjør også at jeg alltid har noe å gjøre. Samtidig så skal jeg ta noen fag og lese massemasse. Jeg kommer også til å måtte være en del i Oslo og jobbe. Jeg kommer til å være hjemme flere dager i måneden for å følge opp min kjære DAY-jobb og ha møter. Hva jeg skal gjøre der nede er faktisk det siste jeg er bekymret for. Jeg vet at tiden vil fly avgårde!
☼ Føler du at du gir opp ditt eget liv litt?
– FOR et brutalt spørsmål. HAHA. Det handler overhode ikke om å gi opp mitt eget liv, men å faktisk leve livet. Jeg har fått en stor utfordring og mulighet slengt i fanget, og hvorfor skulle jeg unnskyldt meg med dårlige unnskyldinger som det her? Dette dreier seg ikke kun om C, og jeg tror faktisk at en slik forandring kun er bra for meg. Jeg gir ikke slipp på noe, jeg håper derimot at jeg finner meg selv enda mer!
☼ Har dere funnet leilighet?
– Wæææh. Nei, eller. Jeg vet ikke helt. Klubben til C skal fikse det, men jeg er fryyyyyktelig spent. Er så redd for å ikke trives i mitt eget hjem. Samtidig så håper jeg at de finner noe bra og at det blir suverent. Det verste som kan skje er jo at vi må finne en annen:)
☼ Må du bytte mobilabonnement og lege?
Nei. Jeg skal ikke bytte noen av delene.
☼ Hva syntes foreldrene dine?
De støtter meg hundre prosent! De er stolte, takknemlige og støttende. Hvis de hadde vært negative hadde nok valget vært mye vanskeligere enn det har vært. De skal jo ikke begrense meg, på samme måte som jeg ikke skal begrense C. Går det ikke, har jeg alltid et annet hjem og noe å komme hjem til.
☼ Er du redd for det sosiale?
– Nei. Eller, jeg lyver litt. Det er skremmende å ikke kjenne noen. C kommer rett inn i et miljø, og jeg må nok gjøre en innsats selv. Heldigvis er de fleste klubber ganske inkluderende, og de fleste av hockeygutta har dame!
☼ Er du redd for at det kommer til å bli ensomt?
– Ja. Ikke fordi jeg ikke kommer til å ha folk rundt meg eller folk å være sammen. Jeg er ikke redd for at det blir ensomt på den måten. Men C kommer til å reise MYE, og jeg er litt nervøs for hvordan jeg kommer til å takle å være “helt alene” de første gangene.
☼ Hva gleder du deg mest til?
– Det å gå milevis ut av min trygge komfortsone og vokse enda mer.
Kaputt og sjukt fornøyd. Nå har jeg akkurat kommet hjem fra enda en eksamen og føler meg enda litt lettere. Det er SÅ deilig. Det var siste for sommeren, så nå er jeg super happy. Jeg har ikke sett C på noen dager, men han kommer hit i kveld og jeg gleder meg masse. På en måte er jeg takknemlig for at livene våre er som de er, for det gjør at jeg aldri rekker å gå lei. Det skjer alltid noe som gjør at jeg rekker å savne han, og jeg setter på en rar måte pris på det. Jeg digger å dele hverdagen min med han, men er samtidig glad for at vi begge lever på hver vår kant.
Samtidig merker jeg at dagene går overraskende fort og at det ikke er lenge til vi flytter. Jeg har fått en del spørsmål angående det, så jeg tenkte kanskje jeg skulle svare på det i kveld! La oss si det sånn, jeg har MYE på hjertet. Det virker så fjernt, så på en måte klarer jeg ikke å forstå det. Men, på en måte så trives jeg med at det er litt sånn. Det er ikke alt jeg kan svare på, for jeg har faktisk ikke svar på alt selv heller. MEN. Bra, det skal det bli.
Hey rocketroll. Akkurat nå har jeg det som plommen i egget. Solen skinner og jeg er en eksamen lettere. HURRA! Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har sagt at jeg skulle ha eksamen? Vel. Jeg får rett og slett panikk av å vite, eller tro, at andre forventer at jeg skal klare det. Hvis du skjønner? Jeg vil aller helst lide i fred. Selv om dagen i dag er super, så sugde ironisk nok gårsdagen, haha. Det er komisk hvordan livet går opp og ned, det er nesten så jeg ikke tror at det er mulig.
Jeg sitter hjemme på terrassen til mamma og pappa nå. C er i Asker, men jeg er nødt til å være her med tanke på eksamen, samtidig som han har treninger og sitt eget kjør. Pappa plukket meg opp i Ski, der jeg tok eksamen tidligere idag. Jeg måtte vente noen timer og la meg dermed rett ned på en gressflekk i sentrum. Det er faktisk noe av det deiligste jeg har gjort på lenge haha! Det er så sjeldent jeg ikke gjør noen ting, og det var helt magisk. Jeg hørte på podkast og snakket en god stund med Grunde. Hører rykter om at han skal servere et realt Grundeshow i kveld på Paradise, så da er det bare og sperre opp øynene.
Nå skal jeg snart grille og glemme gårsdagen, og lade opp til en ny dag i morgen.
I dag morges våknet vi igjen til en beskjed om mulig terror. Jeg kan ikke fatte og begripe at det igjen er sluppet en bombe som har tatt livet av så mange mennesker. Jeg er sint. Jeg orker nesten ikke å være redd. Hvis jeg skal være helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg skal og burde være redd for.
På en rar måte sitter jeg og er mest frustrert. Jeg syntes det er vanskelig å ikke vite, og jeg syntes det er synd at jeg oppfatter at vi ikke gjør nok.
Gang på gang skjer dette, og vi nikker enige om at det er grusomt, samtidig som vi forsetter videre med halen mellom bena. I vår egen verden. Det er for så vidt greit, for dette skal ikke ta over hverdagen vår, roen vår. Men. Men hvor mye gjør vi egentlig? Hvor nært må det egentlig bli før man setter en stopper? Er det mulig å sette en stopper?
Jeg vil ikke se artikler fra professorer om tilstanden og psyken til de som utfører disse handlingene. Jeg bryr meg ikke, det forsvarer verken de eller handlingene deres. Jeg vil se tiltak, men stiller spørsmålstegn om det er mulig. Det er mulig at jeg oppfattes som naiv, som ikke skjønner at dette er mye større enn som så. Det er mulig at jeg glorifiserer de som jeg forventer at kan gjøre noe, på samme måte som jeg tror at pappa kan alt. Det er mulig at en null tolleranse for terror er umulig. Det er mulig at dette ikke er terror. Men i bunn og grunn er det ikke annet enn trist, og jeg nekter å akseptere at det bare er sånn det er.
Jeg vil vite, jeg vil ha kunnskap om dette. Jeg vil ikke skånes og forsvares.
Alle mine tanker går vekk fra dagens eksamen, til alle ofrene, pårørende og ikke minst til Ariana Grande. Tenk at noen er villige til å drepe i andres navn.
For en stund siden stilte jeg opp for VG og Minmote. Jeg tråkket milevis ut av min egen komfortsone og stilte meg selv haugevis av spørsmål om hvorfor ikke jeg skulle kunne stille opp. Alle de negative tankene svirret gjennom hodet mitt, og jeg sammenliknet meg med alle andre modeller.
I kommentarfeltene til denne filmen har det dukket opp kommentarer om hvor tøff jeg er. Hvor flott jeg er, og hvor bra forbilde jeg er. Dette er kommentarer jeg i utgangspunktet burde vært lykkelig for å få slengt etter meg, men jeg skal ærlig innrømme at jeg sitter igjen med en sikkelig bismak i munnen.
Er jeg et forbilde fordi jeg ikke er A4?
Hvis svaret er ja, så mener jeg at vi har en sinnsykt lang vei å gå. Jeg liker dårlig å snakke om min egen størrelse, men ikke fordi jeg er flau – Men rett og slett fordi jeg føler at det overhode ikke burde ha noe med mitt syn på egen kropp å gjøre. For ikke å snakke om andre sitt syn på min.
For hvem bestemmer egentlig hva som er A4? Finnes det?
Jeg er lei av at alle som ikke er A4, alle som er retusjerte og tilgjorte blir hyllet. Jeg er lei av at damer med kurver blir hyllet opp i skyene med en gang de dukker opp på forsiden av et blad eller med en gang de sier at de elsker kroppen sin. Jeg er lei, fordi vi aldri hyller de som er det motsatte – Og fordi kroppen ikke er noe vi burde hylle, men noe vi burde akseptere.
Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg vurderte å ikke stille opp fordi jeg ikke følte meg fin nok, men hvilke signaler ville det egentlig sendt? I bunn og grunn tror jeg de fleste ville tenkt de samme tankene, uansett hvordan de ser ut.
Jeg stilte ikke opp fordi man trenger at “noen som meg” gjør det. Jeg stilte opp fordi jeg ikke så noen grunn til at ikke jeg skulle gjøre det. Og fordi jeg ikke ville la tankene om at jeg ikke er fin nok stoppe meg.
Vi har en lang vei å gå når det kommer til kropp, og jeg tror at noe av det første vi må gjøre er slutte å hylle en viss type kropp. Enten fordi den er liten eller stor. Høy eller lav. Slank eller kraftig. Vi burde spare oss for kommentarer som: “Så bra at de brukte en som ikke er så tynn”. For det er ugreit ovenfor de som er tynne. For til tross for at vi trenger et større mangfold skal det ikke være mindre greit å være tynn.
Jeg ønsker ikke en klapp på skulderen fordi jeg ser ut som jeg gjør. Det er nemlig ingen andre sin fasit enn min.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
For noen uker siden skrev jeg om at C hadde skrevet under for en ny klubb i Sverige, du kan lese det HER. Klubben heter Vita Hästen og ligger i Norrköping, noen mil uten for Stockholm. Frem til nå har tankene surret rundt og jeg har vært veldig usikker på hvordan jeg skulle løse denne overgangen. I år har vi bodd i Asker, og vi har begge trivdes veldig godt der. Vi har begge to bygd oss opp en sosialt liv der, og hatt det fantastisk. Asker er absolutt et sted som har flyttet inn i hjertet mitt!
Samtidig er jeg veldig innforstått med at C vil utvikle seg og satse på karrieren sin. Jeg støtter han 100 % og har lenge vært klar over at det mest sannsynlig ville komme flere tilbud etter sesongen, og at han antakeligvis ville flytte. Jeg skal innrømme at det fra min side har vært mange spørsmål, lite svar og masse nerver, for det er spennende og skummelt å ikke vite hvor man skal eller hva som skjer. Samtidig er jeg VELDIG fornøyd med valget og hans neste steg!
Jeg og mamma besøkte byen for noen uker siden, og i helgen var vi der for første gang sammen. Byen er fantastisk og har absolutt det jeg behøver.
Jeg har derfor bestemt meg for å flytte med. Det er surrealistisk og skummelt, men jeg er helt sikker på at det er det rette valget. Det er mange sommerfugler i magen og en del panikk, men allikevel er jeg så sikker og trygg på dette. Jeg vet at vi har så mange trygge og fine mennesker i livene våre, og jeg vet at jeg alltid kan komme hjem hvis det ikke skal fungere. Samtidig kommer jeg til å være mye hjemme og i Oslo med tanke på min egen karriere og jobb. C kommer til å reise MYE, og for min del er det viktig å fortsette mitt eget løp – Til tross for at jeg velger å bli med på hans eventyr. Egentlig, så er det ikke hans eventyr. Det er faktisk vårt, og jeg gleder meg ekstremt.
Hey partypeople! Jeg håper dere har det bra. Jeg kom akkurat hjem fra Sverige og har akkurat nådd et nytt stressnivå. I det jeg satte føttene mine innenfor døren slo deg meg hvor mye jeg må få gjort på altfor kort tid. Når jeg blir så stressa vil jeg egentlig aller helst legge meg ned å sove, lenge. HAHA! Men det fungerer vel dårlig, og da er det sjeldent mye som blir gjort. Det beste er vel bare å starte et sted, og huske å puste innemellom. I kveld skal vi feire bursdag for broren min som fylte 22 år på torsdag, så det blir veldig hyggelig!
Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, for jeg føler at alt er like viktig. HAHA. Bare det å pakke inn bursdagsgaven til broren min føles som om noe av det viktigste i verden akkurat nå! De som kjenner meg vet at jeg lever på farta, og at jeg kanskje er flink til å nedprioritere meg selv litt. Men det er én ting jeg gjør HVER måned, som gjør at jeg føler meg fin. Jeg setter på vipper hos @Neglhuset (samarbeid), og det redder meg på hektiske dager, tidlige morgninger og late øyeblikk. Jeg bestilte akkurat ny time hos de, og ironisk nok er det et av stedene jeg slapper av. Da er jeg jo tvunget til å ligge stille med øynene lukket, haha!
