Dette er meg. På det ene bildet har jeg kun på mascara, på det andre bildet har jeg kjørt bildet mitt gjennom en retusjeringsapp. 

Ser du forskjellen? Hva tenker du når du ser disse? Tenker du at jeg er finere på bildet under, enn bildet over? Hadde du blitt skuffet hvis jeg alltid postet retusjerte bilder av meg selv, og du møtte meg i virkeligheten?

Jeg mener oppriktig at det er greit å redigere bildene sine, men å redigere bort faktumet av hvordan huden er, hvordan øyenbrynene er og hvordan ansiktsformen er – Syntes jeg ikke er greit. Dette handler nemlig ikke om at det ikke er greit å bruke sminke, gjøre seg fin og ville fremstå bra, dette handler om å redigere bort hvordan man egentlig ser ut. 

Og påvirkningen det har.

Igjen har 17 års gamle Tiril postet et innlegg i Aftenposten der hun snakker om hvordan Snapchat redigerer henne. Og Snapchat gjør det igjen, og igjen. Snapchat tilbyr deg filtere som gjør deg pen, stygg, deilig og morsom. Alt på en gang, men når de gjør deg penere så gjør de nesen de smalere, øynene dine større og huden din glattere. Når de forsøker å gjøre deg stygg plasserer de en kvise i pannen din, og setter på deg briller. 

Vi retusjerer oss, og jeg forstår hvorfor. Vi gjør det fordi vi vil fremstå pene og på en best mulig måte. Men er det greit hvis det fornekter hvordan man egentlig ser ut? 

Det har en enorm påvirkning. Større enn vi tror. Det er en quick fix av hvordan ting er. Det er på tide at vi er realistiske og det er på tide at vi er ærlige om hvordan virkeligheten er. I virkeligheten finnes det nemlig kviser, strekkmerker, rynker og skjeve pupper. Det er dessverre altfor sjeldent å se på sosiale medier. Men når vi sjeldent blir utsatt for det i virkeligheten, hvordan skal man forstå at strekkmerker under armen er normalt? At en kvise på låret er normalt? At ulike øyenbryn er normalt? At man faktisk er helt normal?

Jeg er glad på begge bildene mine, men hvor er jeg egentlig finest? Hva liker vi best å se?

Se også: Selg meg strekkmerker, kviser og uren hud.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

Enda en måned av 2017 er over. Mai har vært fin. Faktisk en av de beste månedene på lenge. Mai har tilbydd kjærlighet, varme, erfaringer og glede. Jeg sitter igjen og er oppriktig fornøyd, og det er deilig. Jeg er stolt over hvor bra jeg har fikset alt denne måneden. Jeg har tatt noen oppgjør med meg selv, mine egne tanker og prøvd å nyte mer. Leve litt mer. Jeg har faktisk arrangert og invitert folk flere ganger og vært ute og danset to ganger – Noe som er litt stort til å være meg. 

Magefølelsen er god, selvfølelsen er bedre og Martine har det fint. 

Mai’s beste måltid: Hmmm… Jeg har spist enormt mye god mat denne måneden. Grillsesongen er fullt i gang for min del, noe som gjør at jeg har spist store mengder grillmat. Hehe.

Mai’s oppgjør: Jeg har løsrevet meg fra noe som har plaget meg lenge. Jeg har tatt avstand fra en situasjon som har irritert meg og påvirket meg i flere år og nå som jeg har fått det litt på avstand føles det litt bedre. Jeg har bestemt meg for at jeg skal slutte å ta vare på mennesker som ikke er interesserte i meg og som ikke tilfører meg noe godt. Det høres kanskje egoistisk ut. Men for min del var det flere tårer og søvnløse netter enn hyggelige stunder. Og sånn skal det ikke være. 

Mai’s beste kveld: C og jeg inviterte noen venner hit for ett par uker siden. Den kvelden var helt fantastisk faktisk. Det var en av kveldene jeg danset, hehehe.


 

Mai’s beste klem: Det var veldig godt å se bestemor igjen, så denne klemmen går nok til bestemor.

Mai’s rutiner: Hehehehe. Rutinene er ikke til å skryte av om dagen. Jeg tror det henger litt sammen med at det har kommet litt varmere og deiligere dager. Jeg legger meg senere, surrer mer og tar ting litt mindre høytidelig. På en måte er det kanskje bare fint da?

Mai’s kjipeste dag: Det var en mandag her som ikke var blå, men lilla. Nesten sort, haha. Ikke spør meg om hvorfor, det er vel bare sånn av og til kanskje? Totalt unødvendig hvert fall, hehe. 

Mai’s beste latterkrampe: Når Grunde tok Magic Myhrer dansen sin på Paradise. Da trodde jeg at jeg skulle dø. 

Mai’s beste blogginnlegg: Det vet jeg egentlig ikke. HMM… Jeg føler at bloggen har blitt prioritert og oppdatert slik jeg ønsker gjennom hele mai. Jeg er så takknemlig for alle som leser!!! 

 

Takk for alt, mai. Du har vært fin.

// Marty

 

 

Jeg har akkurat kommet hjem og lagt meg i sengen. Bena og kroppen verker, men på en god måte. Jeg er glad og fornøyd. I dag føler jeg også på det at det er mye jeg burde gjort her hjemme, men jeg er så giddelaus og føler at det ikke er noe poeng. Jeg føler ikke at det er noe poeng å rydde i klesskapet, sortere i skaper og fikse og ordne. Det verste er at det egentlig har vært sånn siden jul. Jeg har ikke vært giddelaus siden jul, men jeg har liksom ikke følt et behov for å tilføre leiligheten noe som helst. Skal jeg være helt ærlig, så har jeg ikke følt et behov for å være her i det hele tatt. Det høres brutalt ut, men med en gang jeg visste at vi skulle flytte mistet jeg liksom all kjærlighet til her vi bor nå. Ikke menneskene og stedet, men leiligheten, veggene, lydene og luktene. 

Det er nesten så jeg ikke gidder å lage middag her en gang, uff. Jeg tror jeg må holde ut litt til. Vi flytter ut om en måned, og jeg vet at dagene kommer til å fly av gårde. Vi har allerede ryddet i hele C sitt klesskap og gitt bort haugevis av klær, men det føles som om jeg bare vil utsette mitt lengst mulig. Det er vel kanskje ikke så unormalt? Hehehe, håper ikke det hvert fall. 
Moren til C skal på Ikea og kommer derfor forbi oss idag, så vi blir rett og slett med for å spise på Ikea. Jeg tror faktisk det hadde blitt tomatsuppe hvis ikke vi hadde dratt dit idag. Ahhhh, elsker tomatsuppe. 


 

Forresten! 

På lørdag skal jeg i en paneldebatt med en haug av kule mennesker. Det handler om sosiale medier og selvbilde, så jeg tror det blir kanon bra. Det er på Eldorado Bokhandel og begynner 15.00. Du kan jo sjekke ut arrangementet HER. Jeg er selvfølgelig like spent som alltid, så vil egentlig at færrest mulig skal komme… MEN, du er selvfølgelig hjertelig velkommen!

 

// Marty 

Kjære Vendela og Petter. Endelig. Endelig bekreftet dere det de fleste har gått og ventet på. Ja, selv trollene i kommentarfeltene har ventet på dette. De måtte faktisk stå opp tidligere for å starte trollinga si ekstra tidlig idag. Dere overrasket vel de færreste, selv om jeg aldri kunne forestilt meg dere to sammen før dere sammen skapte det eventyret Farmen Kjendis ble. Men, det er jo det som er så fantastisk med kjærligheten! Det spekuleres allerede i hvem som blir nye Vendela og Petter i årets sesong av Farmen Kjendis, men det tror jeg ikke blir å finne. 

For en stund siden gikk Märtha Louise og Ari Behn fra hverandre. Det ble definert som et stort sjokk i media. Det er rart hvordan disse nyhetene blir så viktige for oss, for selvom det alltid er en som kommenterer at barn sulter i Afrika når disse nyhetene dukker opp, så elsker vi å leve oss inn i andres forelskelse, for ikke å snakke om nederlag. Jeg tror en stor del av Norges befolkning faktisk er litt forelsket i dere. Jeg skal innrømme at jeg faktisk er det. Jeg undrer egentlig litt på hvorfor. Men det er noe ekte rundt dere to, noe spennende. Kanskje hele greia er at jeg egentlig føler at jeg fikk være en del av forelskelsen deres? At jeg var til stede når du Petter bant deg på armen, når Vendela gråt til kuene og når dere lo sammen? 

Akkurat nå er dere Norges nye superpar. Dere skal gjennom solskinnsdager, nedturer, søvnløse netter, oppvask og støvsuging. Dere skal leve og skape fremtid, og alle kommer til å ha en mening. Dere skal vurderes opp og ned, og jeg heier på dere. Hvis det en dag skulle bli for mange diskusjoner om middagslaging og om hvem som skal henge opp klær, så tror jeg mange av oss kommer til å få en liten kjærlighetssorg.
Tusen takk for at dere rører hele Norge med deres kjærlighet. Plis, husk å ta oss med på både house tour, sydenferie og et eventuelt frieri.  

Tenk at det var fackings Vendela Kirsebom som måtte til for å frelse Petter Pilgaard. Hmm… Hvem ville egentlig latt den muligheten gå fra seg? 

Ikke jeg hvert fall.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

 

// Marty 

Helloo! Snakk om total kollaps. Etter at jeg kom hjem i stad la jeg meg i sengen, og ble liggende i en og en halv time uten å gjøre noe som helst. Du lurer sikkert på om jeg ikke har noe bedre å gjøre, men da kan jeg fortelle at jeg har VELDIG mye bedre å gjøre. Men, sånn blir det nå av og til. 
Akkurat nå sitter jeg og spiser riskaker, og drikker pepsi max. Jeg burde lagd middag snart, men vurderer oppriktig å bestille et eller annet idag. Egentlig har jeg lyst til å lage en stor brownie og spise det til middag, men (u)heldigvis så bor jeg med han jeg gjør, og han er på sin tredje treningsøkt i dag. Så jeg får vel ta til takke med pepsi max og riskaker. Kanskjekanskjekanskje jeg får smisket meg til take away idag… 

Vel, jeg kan hvert fall si at leiligheten burde vært vasket, at grillen burde vært satt i boden, at gresset burde vært klipt og at alt mulig burde vært gjort. MEN, jeg tror faktisk at jeg skal sette meg og se på TV. Selvom jeg egentlig ikke helt vet hva man ser på TV når man setter seg ned som nå, haha. C har bestemt at gresset ikke skal klippes før vi flytter, prøvde meg på at leggene da ikke ville bli shavet før vi flytter. Men fikk til svar at de ikke ble det uansett og at det derfor ikke gjør noe. YESS. Sånn er nå ståa, hahaa. 

Xxx. 

// Marty

 

Det er ikke mange dagene siden det smalt under Ariana Grande-konserten i Manchester. Verden var rystet, igjen. Vi er rystet. Personlig kan jeg faktisk ikke tro at det er sant. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen kan spre så mye ondskap og hat. At noen ønsker å ta livet av helt uskyldige mennesker.

Jeg er medlem av en gruppe på Facebook som i utgangspunktet er helt uskyldig. I dag ble dette postet, og jeg visste faktisk ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg vet ikke om folk ikke klarer å fatte alvoret, om de syntes det er morsomt at barn blir sprengt i hjel eller om de på en eller annen syk måte forsøker å ufarliggjøre det ovenfor seg selv.


 

De fleste som har delt disse bildene er faktisk unge gutter, og jeg vil tørre å påstå at det er noen som virkelig må ta tak her. Jeg har faktisk sendt melding til de foreldrene jeg kunne finne. Jeg er spent på hva de vil svare, og om det faktisk finnes foreldre som som syntes det er helt i orden at barna deres harsellerer og latterliggjør terror. 

Jeg blir flau, jeg blir sint og jeg skjemmes. 

// Marty

Jeg syntes dagene og ukene går så fort. Jeg vil tro at det er positivt, men det hender jeg blir skremt av hvor fort det faktisk går. For ett år siden i dag satt jeg og ett knippe andre flotte jenter oss på flyet til Portugal for å spille inn Top Model, og jeg kan ikke tro at det er et helt år siden! Jeg kan enda kjenne forventingene, sommerfuglene (og huggormene) i magen og alle inntrykkene. 

Den første jeg så på flyplassen når vi skulle dra var Jannie, og jeg tenkte at jeg like godt kunne bli hjemme. Jannie er en sånn type du legger merke til når hun kommer inn i rommet. Hun utstråler selvtillit, og var ganske så mange år eldre enn meg. Den første jeg hilste på var Benedikte, og vi klikket med en gang. Alle vi norske jentene klikket med en gang. Jeg tror faktisk ikke at vi hadde noe valg. Vi skulle jo tross alt begi oss ut på en sinnsyk reise, på egenhånd. Det at vi fant hverandre så fort var vi nesten avhengige av. 

Akkurat Top Model er noe jeg egentlig ikke snakker så mye om. Det er på en måte ikke så viktig for meg at folk forbinder meg med programmet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er SÅ ferdig med det. Jeg har tidligere sagt at jeg ble skuffet over hvordan det fungerte, mye fordi jeg ville være med for å spre et positivt kroppsfokus i bransjen, noe jeg ikke følte ble noe av i det hele tatt. Jeg har jo også stusset over at jeg var en av de største jentene i noe som ble presentert fra størrelse 42 og oppover. 

MEN! Det gjør ingenting. For jeg ble en erfaring rikere, jeg møtte fantastiske jenter og vi skapte noen helt unike bånd. Til tross for at vi kanskje ikke omgås så mye i hverdagen lenger, så har vi et så stort kapittel sammen. Dette gjør at det alltid er hyggelig å møte hverandre og at man alltid kan prate sammen. Det er som en helt unik tillit. Og det ville jeg aldri vært foruten! 

 

// Marty


 

70 000 kan bety så mangt. Verdien av 70 000 trenger nesten ikke å være noen ting. Men verdien av 70 000 mennesker er enorm, og jeg får gåsehud av å tenke på det. Jeg bikket akkurat så mange følgere på Instagram og det er så surrealistisk. Det øker hver eneste dag og jeg klarer faktisk ikke ta stilling til det. Jeg glemmer det selv faktisk. Jeg tenker ikke over hvor mange som faktisk kan se det jeg deler og poster, og jeg tror det skal fortsette sånn. Jeg tror jeg hadde blitt gal hvis jeg skulle tenke hva alle tenker og mener om meg. 

Instagrammen min er mitt kreative hjørne. Jeg er kritisk, men ønsker å bli enda mer kritisk. Satse enda litt til. Bruke den til å inspirere og dele, mene og synse. Bloggen er en plattform der jeg kan skrive og gjøre akkurat hva jeg vil, jeg behøver ikke den røde tråden som jeg føler at jeg behøver på Instagram. 

Det kommer stadig spørsmål om jeg kjøper følgere på Instagram. Anonymt, selvfølgelig. Jeg pleier ikke å svare, men jeg kan si så mye at for å være attraktiv på markedet og blant annonsører så kan man ikke det. De har full oversikt over statistikker og tall, og de ser til og med prosentandeler av hvor folk er fra, hvor mange som er norske og hvilken by folk bor i. Så nei, det gjør jeg ikke. Jeg har “null” oversikt over følgere annet enn at jeg må sende inn disse statistikkene fra tid til annen. 

Ved siden av bloggen hjelper jeg bedrifter med å utvikle sosiale medier-profiler, så jeg lever og ånder for dette – Både på godt og på vondt. 

For meg er det rått å ha bygd opp en så stor følgerskare, og jeg aner egentlig ikke hvordan. MEN! Jeg er evig takknemlig for alle som leser, deler og tar seg tid til å følge med på alt jeg finner på. 

 

Følg meg gjerne på Instagram HER

// Marty 

 

God morgen rockebåls. Jeg stråler omtrent like mye som solen gjør ute. Jeg elsker sommeren så sjukt hardt, haha. Grønne sletter, fuglekvitter og solstråler er faktisk medisin. Akkurat nå jobber jeg, før jeg skal i bursdag til bestekompisen til C i kveld. Benedicte fra Top Model skal ha hagefest i dag, så jeg skulle gjerne vært der også – Men sånn blir det av og til. Jeg føler ofte at det kan gå mange uker uten noen sånne planer, også når det først skjer noe, så skjer alt på en gang. Haha. Det har kanskje noe med at folk våkner litt til live og plutselig vil finne på noe, og arrangere noe?

Vel, jeg har ramset opp noen ting jeg digger med sommeren:

♥ Det å våkne til sol. Jeg tar aldri ned persiennen på soverommet, fordi jeg føler at det er så mye enklere å våkne opp når solen vekker meg. 

♥ Det å dra frem sommerplaggene. Dette er noe av det beste! Det å finne frem skjørt, kjoler og sandaler er helt amazing. 

♥ Sene kvelder. Jeg føler at jeg nesten aldri blir trøtt når været er så fint som det er ute nå. Men det å sitte ute til langt på natt er noe av det hyggeligste med sommeren. 

♥ Grillmat. AAAH. Jeg kunne spist grillmat hver eneste dag. 

♥ Jordbær og is. Jordbær er et must. Det var en del år jeg ikke spist jordbær, rett og slett fordi jeg ikke var fristet i det hele tatt. Is spiser jo jeg året rundt, men det går ekstra mye på disse dagene. 

♥ Farge på kroppen. Det skal ikke så mye til før man føler seg litt freshere. For min del gjør det så mye både meg kropp og sinn. 

♥ Gleden. Jeg føler at alt og alle får en ny gnist og glede. Jeg føler at de fleste mennesker blir lettere, gladere og at man automatisk smiler mer, haha. Ikke vet jeg.

Jeg elsker disse dagene hvert fall. 

Jeg håper dere får en amazing dag.

// Marty

Siden jeg er jente så tenkte jeg at jeg fikk frem budskapet mitt bedre nå. 

 

For ett år siden gikk jeg og lillesøsteren min forbi en fotballbane midt i Oslo sentrum. Solen var på vei ned, og på banen spilte to unggutter fotball Jeg vet ikke om de i det hele tatt la merke til meg, men jeg så de. Takket være lillesøster. Gutta på banen var nemlig for meg som to helt vanlige barn, før lillesøster utbrøt at det var Marcus og Martinius. 

Tidligere i uken så jeg den nye musikkvideoen deres til sangen «Like it like it». Løkka midt i Oslo sentrum var plutselig erstattet med et luksusliv bestående av sol, varme, ringer og jenter. Jeg forsto fort at noen tjener penger på Marcus og Martinius sin suksess, og at de jobber knallhardt for å lykkes internasjonalt.

Samtidig så sitter det små barn hjemme i Norge, på skolebenken, på løkka i Oslo, på fanget til mamma og pappa og hyller sine jevnaldrende favorittartister opp i skyene. For jeg er ikke i målgruppen til Marcus og Martinius, heller ikke lillesøsteren min. Men jeg kjenner jenter som har tapetsert rommet sitt med de to talentfulle guttene, og disse jentene kan umulig klare å sammenlikne seg med jentene som henger etter gutta i bassenget, i små bikinier, og med hjerter i øynene. 

Dette handler ikke om at det er etisk forsvarlig, men at disse gutta ufrivillig er forbilder, idoler og haugevis av unge jenters kjendisforelskelse. Under et besøk hos Skavlan fortalte gutta åpenlyst at de hadde veldig lyst på kjærester, og at de var på utkikk. 

Det er mulig at jeg er kjedelig, kritisk og krass. Men hvorfor i alle dager blir ikke gutta spurt om hvilken fotballspiller som er deres favoritt? Om de trives på skolen? Om hva de drømmer om? 

Hvorfor må de snakke om at de ønsker seg kjæreste, og bade blant lettkledde jenter?

Nylig postet Dagbladet en film av Guro på 11 år, som mener akkurat det samme som meg. Og i kommentarfeltet til filmen la jeg igjen følgende kommentar:

“Jeg blir faktisk ordentlig brydd! TUSEN TAKK for at du sier ifra Guro:) Jenta er faktisk 11 år gammel, og jeg beundrer hennes verdier og tanker. Dette handler ikke om å være feminist, men om å si ifra. Bemerker at det kun er menn som kommenterer at jenta som er 11 år burde tilbake til kjøkkenet, og det sier litt. Stiller spørsmål ved om dere har barn? Jenter? Om dere har barn som blir seksualisert i hue og rævva? 🙂 Marcus og Martinius er foreløpig barneartister, og vi i kommentarfeltet her er ikke deres målgruppe. De klarer fint å fremstille jenter som objekter i denne musikkvideoen. Vet ikke om datteren deres på 11 år står på kjøkkenet nå? Burde ikke hun i såfall være ute og leke?”

Etter at flere menn har skrevet at Guro burde komme seg tilbake på kjøkkenet. At hun må slutte å være så hårsår. At hun sutrer. At hun ikke skal grine fordi hun ikke er så fin i bikini. 

Jeg minner om at Guro er 11 år. 

Jeg gjentar også: Hvor mange 11 åringer står egentlig på kjøkkenet? 

For dette handler ikke om å være hårsår eller om å sutre. Men om retten til å si ifra. 

Jeg vil også bemerke at Guro er et barn, og overhode ikke skal behøve å tenke på at hun er fin i bikini. Hun burde også slippe å sammenlikne seg med jentene i musikkvideoene til hennes idoler. 

Marcus og Martinius er artister for fremtiden. Det hadde stått stor respekt av managementet til gutta om de latt de være barn litt til, at de kunne latt de slått et slag for likestilling og respekt og at de kunne latt gutta stått på skatebord og badet, uten lettkledde jenter som plasket rundt dem. 

Nei, vi jenter er ikke til pynt. Og det er fantastisk at noen sier ifra!

Fansen til Marcus og Martinius er ikke deilige. De er barn. 

 

#IKKETILPYNT

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty