Ikke igjen


 

I dag morges våknet vi igjen til en beskjed om mulig terror. Jeg kan ikke fatte og begripe at det igjen er sluppet en bombe som har tatt livet av så mange mennesker. Jeg er sint. Jeg orker nesten ikke å være redd. Hvis jeg skal være helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg skal og burde være redd for. 
På en rar måte sitter jeg og er mest frustrert. Jeg syntes det er vanskelig å ikke vite, og jeg syntes det er synd at jeg oppfatter at vi ikke gjør nok.

Gang på gang skjer dette, og vi nikker enige om at det er grusomt, samtidig som vi forsetter videre med halen mellom bena. I vår egen verden. Det er for så vidt greit, for dette skal ikke ta over hverdagen vår, roen vår. Men. Men hvor mye gjør vi egentlig? Hvor nært må det egentlig bli før man setter en stopper? Er det mulig å sette en stopper?

Jeg vil ikke se artikler fra professorer om tilstanden og psyken til de som utfører disse handlingene. Jeg bryr meg ikke, det forsvarer verken de eller handlingene deres. Jeg vil se tiltak, men stiller spørsmålstegn om det er mulig. Det er mulig at jeg oppfattes som naiv, som ikke skjønner at dette er mye større enn som så. Det er mulig at jeg glorifiserer de som jeg forventer at kan gjøre noe, på samme måte som jeg tror at pappa kan alt. Det er mulig at en null tolleranse for terror er umulig. Det er mulig at dette ikke er terror. Men i bunn og grunn er det ikke annet enn trist, og jeg nekter å akseptere at det bare er sånn det er.
Jeg vil vite, jeg vil ha kunnskap om dette. Jeg vil ikke skånes og forsvares. 

Alle mine tanker går vekk fra dagens eksamen, til alle ofrene, pårørende og ikke minst til Ariana Grande. Tenk at noen er villige til å drepe i andres navn. 

Feil liv går tapt. 

// Marty 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg