Hei dere! Jeg håper dere har det fint og at dere føler dere fabolous idag. Jeg har en finfinfin dag i dag og det føles så bra.
I dag har jeg vært og spist frokost hos @Presskontakterne, jobbet og surret rundt. Været er fint og jeg er happy. Dere som følger meg vet at jeg har et prosjekt som heter Prosjekt Sminkefri, og forrige uke glapp jeg helt. Dette betyr ikke at jeg ikke skal bruke sminke, men at jeg utfordrer meg selv i situasjoner jeg ellers ikke hadde gjort. Jeg er veldig glad i vipper, og føler at når jeg har det behøver jeg ingenting annet. Forrige uke følte jeg meg sikkelig lite fin, og tenkte at jeg skulle unne meg et nytt sett med vipper. Jeg har satt på vipper MANGE ganger før, men har hatt en liten pause. Jeg oppsøkte Four Seasons Spa på Aker Brygge og ble kjempe fornøyd. Siden det er kvinnedagen har jeg fikset en suuuuper rabatt! Hvis du ønsker å gjøre det samme kan du oppgi koden MARTINE for å få – 50 %.
“Endelig er kvinnedagen her”, leser jeg på Facebook, samtidig som jeg stiller spørsmål om hva personen mener om at kvinnedagen endelig er her. I all nysgjerrighet googler jeg “kvinnedagen”, mest for å lese om hva Wikipedia har skrevet. Wikipedia omtaler dagen som Den internasjonale kvinnedagen, dagen for alle kvinner.
Jeg vet at det i dag vil bugne av artikler, feministiske utsagn og taler fra politikere som snakker om makten vi kvinner har, hvor langt vi har kommet i kampen om likestilling, samtidig som mange vil konkludere om at vi har langt igjen.
I konklusjonen om at vi har langt igjen vil vi snakke om at vi trenger enda flere kvinnelige ledere, samtidig som vi kanskje vil bli presentert for tidligere statistikker og klappe i hendene fordi vi ser en betraktelig forskjell. Noe vi gjør. Noe som er fantastisk. Men på en dag som idag må vi ikke bare klappe oss på skuldrene for hva vi har klart, vi må benytte muligheten til å snakke om hva som kan, og burde gjøres. Hva som må gjøres. For likestillingskampen foregår flere steder enn hos oss, og flere land sitter fast på samme sted som vi feirer at vi har kommet oss forbi. Kvinnedagen er nemlig viktig flere steder enn hos oss. Så nå som vi har kommet så langt, er det viktig at vi står opp for hverandre – Kanskje viktigere enn noen gang. Du lurer kanskje på hvorfor? Jo, fordi vi har mulighet til det.
Vi kan ikke diskutere om Kvinnedagen har gått ut på dato, og om dagen i utgangspunktet kun har vært for liberale feminister. Jeg vil tørre å påstå at vi ikke har råd til å miste markeringen, uansett hvor lite eller stort vi velger å gjøre det. Vi kan ikke fjerne markeringen før verden er likestilt, i fred og harmonisk, på lik linje som vi ikke kan fjerne alle andre viktige kamper som foregår på alle andre dager enn idag. Kvinnedagen er ikke kun for feminister, for å hylle statistikker og klappe hverandre på skuldrene. Kvinnedagen er avhengig av at alle ønsker å delta. Flere steder i verden er man ikke opplyst om at det eksisterer en helt egen Kvinnedag, en dag som hyller i-landskvinnen, likelønn og veien på likestilling. For det finnes flere enn oss som behøver markeringen, og vi er nødt til å gå i forveien, både kvinner og menn.
“Vi trenger kvinner i utvikling.”
Hvis vi gir slipp på kampen om likestilling, hvordan vil da utviklingen bli? Vi behøver ikke større klasseskiller, raseforskjeller og kulturforskjeller. Vi behøver ikke flere undertrykte kvinner. Det er nemlig ingen klisje og si at utdanning burde vært obligatorisk i alle land, at alle land burde hatt likestilling og at alle kvinner burde ha rett til å tale fritt. Vår holdning til at det er en umulighet er med på å stanse utviklingen jeg tror vi på et tidspunkt vil bli avhengige av. For jeg frykter vi blir rikere, samtidig som de blir fattigere. Når skal vi da møtes på halvveien?
Jeg tror ikke utviklingen av Kvinnedagen begrenses på grunnlag av religion og kultur. Det er våre holdninger som begrenser de. Verden over sitter det jenter som ikke har mulighet til å delta i lek, utvikle seg og lære. Noe de fleste av oss tar som den største selvfølgen. For vi kan ikke ta lek som en selvfølge. Rettigheter som en selvfølge. Utvikling som en selvfølge. Retten til å være barn som en selvfølge. Våre holdninger til at det er en selvfølge, er med på å bremse de som virkelig behøver at vi taler for dem. Kvinnedagen er nemlig ingen selvfølge. Kvinnedagen er kjempet for, og vi kan ikke la kampene som ble gjort før innføringen i 1909 være forgitt.
Kvinnedagen må ikke bort, våre holdninger må endres. Det stemmer at Kvinnedagen “endelig” er her, men det betyr ikke at kvinners rettigheter ikke skal kjempes for i morgen, og dagen etter der også. Verden behøver kvinner, og vi behøver kvinner i utvikling. Ikke undertrykt og sett ned på.
#Girlslead #RightToPlay
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Hvordan starter man egentlig et innlegg der man har lyst til å skrive om årets TV-par? Det er sjeldent jeg bryr meg om sånt, eller, hvert fall at jeg gir et tydelig utrykk for det. Isak og Even er nå kåret til årets TV-par av det amerikanske popkulturmagasinet E, noe jeg syntes er fantastisk – Og ikke minst fortjent. Grunnen til at jeg ønsker å bemerke det er fordi jeg har lagt merke til noen av kommentarene som har dukket opp i samtlige kommentarfelt i forbindelse med dette. Jeg syntes det er rart at noen stiller spørsmål ved at et homofilt par vant, hvorfor man er nødt til å fremme homofili på den måten og hvorfor vi er så opphengt i det.
For lurer du på hvorfor et homofilt par vant?
Jeg lurer på hvorfor du bemerker at det er homofilt par. Det er et helt vanlig par, som har uttrykt kjærlighet på lik linje som alle andre. Det er helt greit å stille spørsmål, men gjøres det på grunnlag av at du syntes det er dumt eller fordi du syntes det er nytt og fremmed? For det første har inntrykket og prestasjonene gjennom dette forholdet vært enestående, så hvorfor skal ikke de stilles på lik linje som alle andre TV-par? Isak og Even har nemlig ikke vunnet fordi de er homofile.
Lurer du på hvorfor man er nødt til å fremme homofili på den måten?
Det handler ikke om å fremme homofili på noen spesiell måte. Nå er jeg usikker på om du viser til serien eller nominasjonen, til tross for at det egentlig ikke spiller noen rolle. Homofili fremmes ikke på noen spesiell måte, men vi behøver fortsatt at noen viser vei og vi trenger en større forståelse. Skam har åpnet mange sine øyne, og vist kjærlighet mellom samme kjønn på en unik og ekte måte. Nemlig ved å ikke fremme det som fremmed og rart.
Lurer du på hvorfor vi er så opphengt i det?
Jeg er ikke opphengt i homofili, men jeg er veldig opphengt i kjærligheten mellom Isak og Even. Jeg vil egentlig si at opptatt er et bedre ord en opphengt. Jeg er nemlig opptatt av at all kjærlighet er like verdifull og viktig. Vi er nemlig flinke til å si at vi godtar, samtidig som vi er like flinke til å ikke gjøre det. Vi er på mange området dobbeltmoralske, og det er akkurat derfor vi trenger at vårt IT-par Isak og Even er årets TV-par. Vi trenger det fordi homofili må prates ihjel, og aksepteres på lik linje som alt annet.
Jeg har også fått spørsmål om hvorfor jeg som heterofil gidder å ta kampen.
Så hvis du virkelig lurer på det, er det selvfølgelig fordi det er heterofile som er kritiske. Og fordi det er på tide at det blir like greit å elske som homofil som heterofil.
#HeiaISAK&EVEN og #heiaKJÆRLIGHETEN
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Jakke: H&M
Bukse: Acne
Sko: Zara
Strømper: H&M
Solbriller: Ray Ban
Belte: Fretex
Er det bare jeg som ELSKER at solen skinner? Jeg har ordentlig vårfølelse, til tross for at temperaturene ikke tilsvarer det samme. Jeg elsker å kle meg komfortabelt, og gjerne i veldig enkle farger. Det gjør det nemlig mye enklere å bryte med en helt annen farge, som for eksempel rødt! Jeg har hatt en hektisk og fin helg, og det håper jeg dere også har.
Ukens sang: “Believer – Imagine Dragons”, aaah digger den.
Ukens øyeblikk: Lørdag var det duket for bursdagsfeiring av Day Birger et Mikkelsen Flagshipstore i Hegdehaugsveien og det var vanvittig moro. Vi kjørte partybuss (nesten som russebuss) og ble tatt med til Holmsbu Spa der vi tilbrakte hele søndagen, noe som var super deilig etter lørdagens festligheter! Så mange fine jenter.
Ukens frustrasjon: Forrige uke var jeg mye frustrert. Det føltes som om ting ikke gikk helt min vei og at jeg ikke hadde noe kontroll. Det var mye å gjøre og mye å holde styr på. Det var i utgangspunktet kanskje ikke mer enn vanlig, men sånn er det vel av og til. Jeg er generelt dårlig til å puste ut, og når det da blir ekstra mye så blir jeg ENDA dårligere, haha.
Ukens måltid: Jeg har fått dilla på burritos og spiste det altfor mange ganger forrige uke! Masse digge grønnsaker, salat og cheese… NAM.
Ukens mål: Forrige uke hadde jeg et mål om å spise nok og næringsrikt, for jeg merker hvor mye bedre jeg føler meg og hvor mye mer energi jeg får når jeg er litt bevisst. MEN, det gikk overhode ikke. Når ting ikke stemmer og jeg føler jeg drukner så er jeg ekstremt flink til å trøstespise, noe som antakeligvis ikke hjelper på overskuddet i det hele tatt!
Denne uken er jeg motivert og har planene klare. Jeg håper det ikke blir like kaotisk som forrige uke og at solen vil skinne, for det gjør meg SÅ godt. Denne uken skal jeg være flink til å kle meg i farger, for jeg merker hvor mye det gjør med selvtilliten og humøret!
Akkurat nå skulle jeg gledet meg til mai-måned, malt russebuss og hamstret alkohol i nabolandet, men jeg har tatt et valg om at jeg velger å la være. Du må ikke misforstå meg, for det er ikke russefeiringen som er grunnen. For min del, handler det om helt andre ting.
Russen har allerede fått oppmerksomhet i år, og i år som i fjor handler det om sangene som blir spilt. Jeg har for så vidt alltid vært glad i pumpe musikk, høy musikk og fengende toner, men jeg har aldri vært spesielt begeistret for oppfordring av overgrep. For å danse og synge til musikk som handler om at trettenåringer utfører seksuelle handlinger, er totalt ugreit.
For min del, virker det som om de røde buksene og mai-måned tillater alt. Alle sunne verdier blir lagt til side og all sunn fornuft forsvinner. Det å være ferdig på videregående handler ikke om å oppføre seg mest idiot og bruke hodet minst, og hvis det er det som er oppfatningen har noen virkelig sviktet i arbeidet sitt. For kan foreldrene til de som står bak linjer som «Si meg hvor mye må jeg betale for å få no’ fitte her», «Kokain og pupper er det diggeste som finnes» og «Spruter deg i trynet og vi skriker samma det», støtte de? Dette handler nemlig ikke om uskyldig moro og guttestreker. For hvor blir det av respekten? Hvor blir det av holdningene? Er man klar over hva man synger? Hva man formidler?
Vi har ikke råd til at landets 18-19 åringer skal pisse på likestillingen vår, formidle sjikanering som dette og at landets jenter tillater å bli herjet med på denne måten. Vi har heller ikke råd til at våre barn skal synge på ord som fitte, hore og skløtte.
Foreldre tillater en sjikanering og diskriminering som er skremmende, og noe sier meg at de har mistet kontrollen. For holdingene kommer fra et sted, og syntes foreldrene det er kult med utsagn som “Jomfru i nød, spre dine lår”, “Kom a skløtte, jeg skal vise deg pikk” og “TØS, jeg vil se deg naken”?
Jeg kan ikke fatte og begripe at holdninger som dette svirrer rundt oss, og ikke minst min generasjon. Var ikke vi akkurat for opptatte av å lese, pugge og prestere? Har ikke vi lært nok om voldtekt, rasisme og sjikanering? Røde bukser og alkohol tillater ingenting mer, enn det gjør ellers.
Dette handler om gutter som ønsker å bli Norges kuleste russebuss og som på en eller annen måte ønsker å assosiere seg med budskap som dette. Jeg blir skuffet når jenter følger ordre for å henge med, i håp om å opparbeide seg en status. Hvis man virkelig ønsker å produsere, synge og danse til sanger som blant annet oppfordrer til at 13 åringer skal ned på kne og suge, syntes jeg vi skal slutte å bekjempe overgrep og voldtekt. For da har vi allerede tapt. Kunne ikke de som står bak disse sangene like godt skrevet det på Facebook? Kanskje med bilde av lillesøsteren sin?
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Jakke: La Redoute
Skjorte: HER
Bukse: 2NDDAY
Sko: Fretex
Ladyin green?
Grønn sa du? Jeg har lagt min elsk på denne jakken. Jeg syntes fuskepels er veldig fint! Jeg kjøpte en pels jakke for noen år siden som jeg har pakket bort nå. Jeg vet ikke om jeg skal selge den, beholde den eller hva jeg skal gjøre. Sånn ting er nå vil jeg ikke bruke den, mye fordi at det er et så stort fokus på pelsoppdrett. Det skremmer meg at det dyrene blir behandler så dårlig! Jeg syntes virkelig ikke det er verdt å kjøpe ekte pels nå som jeg er bevisst på det. Det var jeg ikke før, og det er derfor jeg har et dilemma med jakken min. Jeg er så imponert av de som konstant er bevisste på alt de bærer og putter i seg. Jeg føler nesten en skyldfølelse for å ikke være flink nok, og kanskje bevisst nok? Tidligere har jeg stilt meg nøytral når det har kommet slike spørsmål, men klarer man egentlig å være nøytral når man får kunnskap om hvordan det fungerer?
I går skrev jeg innlegget “Jeg vil ikke ha et barn med Downs”, der jeg blant annet skrev om mine tanker rundt diskrimineringen og misbruket av Downs Syndrom. Overraskende nok dukket det opp en kommentar i kommentarfeltet skrevet fra anonym som skrev at det så ut som jeg hadde “Downs”.
Det jeg sitter igjen med etter å fått slengt den kommentaren er at jeg lurer på når vi skal slutte å harselere, trakassere og se ned på andre mennesker. Jeg lurer også på om jeg burde bli lei meg, fordi noen spør om jeg har “Downs”? Mener personen som skriver dette at mennesker med Downs syndrom er mindre verdt, og at jeg er i samme kategori? Eller har “Downs” bare kommet inn i kategorien med alle andre tåpelige og sjikanerende ord som beskriver oss ved utseende, legning eller tro?
For når noen slenger “homo” etter noen, er hensikten at personen skal bli lei seg? Er hensikten å fortelle at personen er annerledes?
Når noen slenger “jøde” etter noen, er hensikten å se ned på personen? Er hensikten å fortelle at personen er mindre verdt?
Når noen slenger “downs” etter noen, er hensikten å gjøre narr av personen? Er hensikten å fortelle at man er rar?
Eller er vi bare flinke til å misbruke ord som overhode ikke henger på greip? Ord som hvert fall jeg ikke klarer å finne trakkasserende. For burde jeg la meg bryte ned når noen sier at det ser ut som jeg har “downs”? Burde jeg føle meg truffet hvis noen kaller meg “homo” eller “jøde”? På en måte føler jeg at jeg ikke er noe bedre, hvis jeg lar kommentarer som det påvirke meg, og gjøre at jeg føler meg dårlig.
For hvem lærer man egentlig å si sånt av? Hvem lærer bort at det er negativt å være homofil, jødisk eller ha downs syndrom? Dette er ord jeg vet også finner sted i barnehager, barneskoler og lekeplasser, og barn syntes ikke at homofile er dårlige mennesker eller at jøder er mindre verdt.
For:
* Hver gang man som rollemodell snakker nedlatende om andre, fanges det opp. Det å være rollemodell, aka forelder, er ikke noe man velger selv.
* Hver gang man sitter i bilen og er fortvilet på sjefen, og kaller sjefen dum – Fanges det opp.
* Hver gang man ler av en person eller kritiserer en person man ser på TV, fanges det opp og holdningene tas med videre.
* Hver gang man utbryter hvor idiot noen er i trafikken, er man som rollemodell med på å videreføre holdningene.
* Hver gang man snakker stygt om en annen person, eller seg selv, fanges det opp og blir lagret.
– Selv om man ikke tror det. Jeg er ikke mamma, men jeg er storesøster. Jeg har en viktig oppgave å videreformidle.
Mobbing er enklere enn noen gang, og den starter – og slutter akkurat samme sted. Jeg bryr meg ikke om at noen påstår at jeg har Downs syndrom, jeg bryr meg om at noen tror at det er feil å se ut som en som har “Downs”.
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Jeg har fått mange spørsmål etter at jeg var med på Top Model, og jeg har egentlig ikke svart på noen av de. Jeg har bevisst valgt å ikke svare, og det er først nå jeg egentlig har lyst og føler at det er greit å svare. Det hadde selvfølgelig kanskje passet seg bedre når programmet gikk på TV, men for min del var jeg overhode ikke klar for å prate om det. Jeg får fortsatt en del spørsmål, og jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.
Top Model fanget min oppmerksomhet med en gang de presenterte hva de så etter, hvor de ville at fokuset skulle ligge og når de fortalte at alle slags type jenter skulle være representert. Jeg tror de fleste, kanskje spesielt jenter, har drømt om å prøve seg som modell før. Jeg kan nå fortelle at det er et lite glamorøst yrke. Intensjonen min var ikke det å bli modell, men det å vise at det var mulig. Det som var viktig for meg var å få være med på å vise frem et mangfold, vise at jeg som ser og føler meg som jeg gjør kunne være med. For min del, ønsket jeg å være med på å revolusjonere modellbransjen.
Det ble overhode ikke sånn. Allerede etter første oppgave følte jeg meg utilpass, jeg følte at jeg var en av de største og var sikkelig skuffet. Du må ikke misforstå meg, for jentene var fantastiske – Men, for min del stilte jeg spørsmål ved konseptet allerede ved første møte med de andre jentene. Dagene gikk og jeg hadde det veldig gøy selvom hjemlengselen selvfølgelig var stor. For min del stemte ingenting. Jeg lo, jeg hadde det gøy, men jeg følte meg ikke bra. Jeg hadde det ikke bra. Jentene var flinke til å ta vare på hverandre, samtidig så kommer man ikke unna at det er, og var et vanvittig press. Jeg husker jeg ble overrasket over at hun ene hadde med seg avføringspiller, at en av de andre fortalte at hun skulle foreta en brystforstørring når hun kom hjem og at flere kritiserte hva hverandre spiste. Jeg tror ikke dette er uvanlig, og det var ikke nødvendigvis feil. Jeg følte bare at mange av oss snudde ryggen til konseptet, ubevisst.
Jeg var uheldig å tråkke over. Ikke slik man ser det på TV, da det var staget. Jeg tråkket over lenge før. Jeg gjorde egentlig ikke det en gang, det sa bare pang i ankelen min. Jeg sto med to størrelser for små sko, og visste at ankelen min var dårlig. Personlig ønsket jeg gjerne å bli værende, men produksjonen følte det ikke ansvarlig. Der og da føltes det helt greit, for kroppen og hodet var fylt opp og det eneste jeg ville var å komme meg bort. Hvert fall litt.
Jeg så de to første episodene på premierefesten, og etter det har jeg kun sett en halv episode sammen med Benedicte, som forøvrig gikk veldig langt. Men jeg klarte det ikke, og måtte faktisk dra. Det ble så personlig og sårt. Jeg lærte vanvittig mye og jeg er uendelig takknemlig for muligheten. Jeg har fått spørsmål om jeg helst ville vært foruten, og det ville jeg selvfølgelig ikke! Jeg har fått meg noen gode venninner, jeg har lært masse om meg selv og jeg har kjent på følelser jeg ellers aldri ville kjent på. Personlig, så tror jeg kanskje ikke at jeg var klar.
Top Model er lagt lagt bak meg, og jeg heier enormt på de andre jentene. Noen av de lykkes nå som modeller, og det er fantastisk gøy. Noen av de har lagt drømmen helt bak seg, mens andre fortsatt jobber for det – Eller helt andre ting.
Dette eventyret og kapittelet er lagt bak meg og jeg har sånn ting er nå ikke tenkt til å svare på flere spørsmål rundt det. Jeg håper de får til en sesong til, med enda større mangfold og sunne verdier!
Lurer du på hvordan Prosjekt Sminkefri går? Vel, jeg kan fortelle deg at mitt prosjekt om å bli mer selvsikker uten sminke, gå uten sminke og føle meg fin idag har gått rett vest. Er det mulig? Snakk om å føle seg katastrofal. Noen dager er bare helt håpløse, og idag er en sånn dag. Så akkurat idag hater jeg Prosjekt Sminkefri, og capsen og solbrillene er min bestevenn.
Nå sitter jeg og venter på time til å sette på vipper, så akkurat nå føles Prosjekt Sminkefri håpløst ut. Bakgrunnen for prosjektet mitt var utfordre meg selv uten sminke i sosiale settinger, og se reaksjonen til de jeg omgås med. Samtidig å utfordre min egen komfortsone og forsøke å skape en bedre selvfølelse. Det skal sies at jeg ikke er spesielt dyktig og kreativ når det kommer til sminke, men til tross for dette så er det jo en stor del av meg, en stor del av masken jeg bærer. I dag har jeg ikke lyst til noe annet enn å gjemme meg under masken, alternativt dyna. Haha.
I går ble det kjent at helseminister Bent Høie har besluttet å gi godkjenning av blodprøven NIPT, for gravide som i dag har tilbud om fostervannsprøve eller morkakeprøve. Testen kan påvise kromosomavvik på fosteret som Downs syndrom, Pataus syndrom og Edwards syndrom.
I forbindelse med dette har jeg tenkt mye og jeg har stilt meg selv spørsmålet hva jeg hadde gjort hvis jeg sto ovenfor et tilfelle der jeg skulle få et barn med Downs syndrom. Syndromet mange i samfunnet harsellerer, misbruker og ler av.
Når jeg var yngre trodde jeg at Downs Syndrom var farlig og at kun rare mennesker hadde det. Jeg har i etter tid stilt meg selv spørsmålet om jeg hadde trodd det hvis jeg hadde hatt en søster eller bror som hadde det. Du lurer kanskje på hvorfor jeg trodde mennesker med Downs Syndrom var farlige? Jo, fordi jeg aldri oppfattet at man snakket om de som har Downs som mennesker som deg og meg, men som de. Og at de var rare. Spesielle.
“Har du Downs eller?”, er noe som ofte blir sagt. Og det blir ofte sagt i situasjoner hvis en person gjør noe litt utenom det vanlige, gjør noe morsomt eller rart. Men hvorfor man misbruker en diagnose på den måten vet jeg ikke. Antakeligvis fordi vi har for lite kunnskap, fordi vi syntes alt som ikke er innenfor rammene en skummelt og fordi vi er flinke til å drite ut alt som ikke er som “oss”.
Når jeg leste at helseministeren vår hadde besluttet å godkjenne denne blodprøven, sendte jeg en melding til en venninne for å spørre henne hva hun syntes. Fordi jeg personlig ikke vet om jeg syntes det er bra eller dårlig, og fordi jeg ikke aner hva jeg personlig hadde gjort. Venninnen min har mange søsken og fikk nylig et nytt tilskudd i søskenflokken som hadde 15 % sjanse for en alvorlig genfeil. Hun sa at det hadde vært vanskelig hvis barnet skulle hatt Downs Syndrom, med tanke på hvor mange barn det er fra før av. Samtidig som hun heller ikke klarte å konkludere.
For jeg tror det er noen etiske verdier i oss som gjør at vi ikke klarer å konkludere. Jeg personlig vet at det er feil å si at jeg ikke vil ha et barn med Downs Syndrom. Det jeg syntes er interessant er hvorfor vi tenker som vi gjør. Hvorfor tallene for abortering ved tegn på Downs Syndrom er så høye. Er det fordi samfunnet ikke er bygd for det? Er det fordi vi ser på det som et nederlag? Er det fordi vi tror barnet ikke vil være perfekt? Er det fordi det er ekstra jobb? Er det fordi det er skremmende?
Jeg tror ikke barn lærer seg å harselere med tilstander og syndromer som Downs Syndrom av seg selv. Frykten må komme fra et annet sted, et sted jeg forstår det er tabu å snakke om akkurat dette. Jeg vet at et liv med Downs Syndrom er like mye verdt som et liv uten, allikevel er jeg ikke sikker på hva jeg hadde gjort hvis jeg kunne velge mellom et barn med Downs Syndrom og et barn vi kategoriserer som friskt.
Er jeg et dårligere menneske hvis jeg ikke vil ha et barn med Downs Syndrom?
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
