Hvorfor er det sånn at vi er så gjerrige på å dele ut likes? Å legge igjen en kommentar på noe bra en vi kjenner har gjort eller klart? Å komme med et heiarop?
Hvorfor er det sånn at det er lettere å støtte en venn som har det kjipt, enn en venn som lykkes?
Da jeg begynte med det jeg gjør nå, så snakket de fleste av de jeg kjente. Stort sett bak ryggen min.
Jeg fikk til og med meldinger av venner som sa at de gledet seg til å se hvor lenge det kom til å vare.
Forresten! Stryk ordet venner.
Jeg veit at jeg var tema på ganske mange flere vorspiel enn det jeg var invitert på og at det sjeldent var noen som ga meg et klapp på skulderen og sa at de heia på meg.
Sikkert fordi jeg bestemte meg for å ta plass, bruke stemmen min og gjøre noe annerledes. Og jeg skjønner jo at det er skikkelig irriterende med folk som tror at de er noe og med folk som tør å ta plass. Dritirriterende.
Jeg skjønner godt at vi må prøve å jekke de ned. At vi må snakke litt dritt. At vi må spre litt rykter. At vi må le av de.
Tenk om noen får det til liksom.
Men hvorfor i alle dager er det sånn? Hvorfor er det så vanskelig for oss å stille oss på sidelinja og heie?
Er det fordi vi er livredde for at noen skal få det til? At noen skal gjøre det bedre enn oss? Eller er vi rett og slett bare drit kjipe?
Hvorfor lar du være å ‘like’ bildet til hun i klassen din? Hvorfor lar du være å kommentere det fine bildet til venninna di? Hvorfor lar du være og sende melding til vennen din som prøver på noe nytt? Det er jo gratis for søren! Det er helt gratis å være ålreit og det betyr så enormt mye for personen i den andre enden.
Ta bildet til venninna di, det som hun la ut på Instagram. Kanskje du ikke syntes at det er så fint, kanskje problemet er at du syntes det er veldig fint og at du ikke unner henne mer oppmerksomhet for det eller kanskje du bare ikke gidder. Venninna di har faktisk delt det fordi hun syntes det var fint, morsomt eller kult, og hun har brukt tid på å dele det med akkurat deg.
Så hvorfor holder du igjen ‘❤️’ som at det er fare for at du går tom? Tom for kjærlighet, tom for å være ålreit, tom for å være en venn?
Okei, jeg skal fortelle hvorfor jeg skriver dette nå. Jeg fikk nemlig melding fra en gammel venninne i for litt siden. Hun holder på å utdanne seg som journalist og ville gjerne ha med meg i en av de største oppgavene hun skal levere. Hun trodde at det kom til å være et stort pluss om hun fikk med en som meg.
En av de hun har snakket dritt om, en av de hun har ledd av og en av de hun har spredd rykter om.
Jeg takket pent nei, fordi jeg kan huske de gangene jeg har grått meg i søvn. På grunn av henne.
Og det minte meg om at vi aldri vet hvem som skal ta i mot barna våre i barnehagen, hvem som skal behandle søknaden vår hos NAV eller hvem som tar oss i mot på operasjonsstua, om vi har vært uheldige å bli utsatt for en ulykke.
Det minte meg på at jeg ikke tror at jeg tør å ta sjansen på å ikke være ålreit mot de jeg møter på min vei. Han rare i klassen, hun som tror hun skal få det til og han som ofrer alt for drømmen sin.
Jeg tror rett og slett ikke at jeg ikke tør å ta sjansen på å ikke være ålreit jeg.
Gjør du?
