Noen dager

Jeg ser meg selv i speilet. Det er lenge siden jeg har gjort det. Hvert fall sånn ordentlig. Det er lenge siden jeg har studert meg selv, lenge siden jeg har betraktet den litt skjeve nesen, de runde kinnene og de dype øynene mine. Det er lenge siden jeg har sett meg selv inn i øynene og spurt meg selv hvordan jeg har det. Jeg tror ikke jeg har turt, eller at jeg har orket. Jeg har heller ikke turt å skrive det, for jeg forteller meg selv hvordan jeg har det når jeg gjør det. For det er ikke skummelt å vite hvordan jeg har det, men prosessen i å faktisk føle på det. 

For dagene er fine, dagene er lange, korte, tøffe, fine og varme. Alt om hverandre, akkurat slik hverdagen skal være. Det er så mye jeg ikke forteller om, så mye jeg holder for meg selv. Som jeg ikke snakker med om meg selv en gang, men som jeg lukker ikke i en boks som jeg ikke vil innse at begynner å bli full.
Jeg har på en måte lukket meg litt, og jeg har tenkt mye på hvorfor.

Jeg tror rett og slett jeg har blitt skremt bort av holdningen som går på at alle forteller, alle snakker og at åpenheten nesten er giftig. For er det giftig å fortelle hvordan man har det? Jeg vil si at mye ikke er et tabu lenger. Vi har blitt flinkere til å prate, og åpenheten har nådd et nytt nivå. Men samtidig som åpenheten har gjort det, så har jeg lukket meg. Kanskje falt litt tilbake til gamle rutiner? Rutinene som handler om å ikke snakke, det å klare ting selv og la være å føle på hvordan jeg har det. Rutinene som jeg var borte fra, men som jeg selv merker at sakte men sikkert henter meg inn igjen. 

For min del, kan jeg ikke vise til noen psykiske lidelser, noe som av og til hadde vært behagelig. Samtidig som jeg vet at det hadde vært grusomt. Det hadde vært behagelig, nei, behagelig er helt feil ord. For en psykisk lidelse, det er ikke behagelig. Det hadde bare vært deilig å slippe og innrømme for meg selv at jeg har dårlige dager jeg også, og at jeg ikke kan klare alt, fordi jeg bare er et helt vanlig menneske. Fordi jeg har noe å vise til, noe som forklarer hvorfor jeg kan gråte ut av det blå, syntes synd på meg selv og føle meg ubrukelig, redd og skamfull. 

Noen dager klarer alt, andre dager får jeg ikke til noen ting. Det er hvert fall sånn jeg føler det, og det er hvordan jeg føler det som telles. Som gjør vondt. Som føles som en svakhet. For meg, så handler det om å føle at jeg ikke får det til, og ikke være komplett som menneske. Og være ubrukelig. Kan du tenke deg noe så latterlig? Det er skummelt å si det høyt, for jeg er redd det gjør at noen syntes synd på meg, at noen vil skåne meg og at noen skal tro jeg ikke har det bra. For det handler ikke om å ikke ha det bra, det handler om å innse at jeg også er vanlig, og ikke perfekt. Altså, i mine øyne ville jeg aldri blitt det uansett, men jeg ville til tider gjort alt for å bli det. Når jeg sier alt, så mener jeg alt. 

Jeg syntes det er for lite fokus på å være menneske, og ha det bra med seg selv handler ikke nødvendigvis lenger om å akseptere oppturer, nedturer og ting vi ser på som feil. Det å ha det bra med seg selv handler ofte om å gå milevis på ski, selvrealisering, være omringet av venner og være strukturert nok til å spise sunt, hele jævla tiden. Vi må ikke blande det å ha det bra, med det å være lykkelig. Jeg forteller meg selv, at det er viktigere å være tilfreds, enn å være lykkelig. For hvem er konstant lykkelig?

 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs


Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid

 

 

// Marty

 

 

 

 

    1. Hei! Tenkte bare å legge igjen en liten kommentar her og fortelle at du virker som en skikkelig fin person. Legger sjelden til aldri ut kommentarer, men jeg syntes du gjør noe annerledes enn majoriteten av bloggerne, jeg kan lettere kjenne meg igjen i deg. Det virker som om du har en skikkelig real personlighet og det er noe jeg setter pris på. I tillegg har du en veldig kul stil som inspirerer meg til å gå litt mer ut av komfortsonen enn mine tynne, trange, svarte jeans! Håper du har det fint selv. Det er lov med kjipe dager. Skulle ønske at jeg kunne si at vi hadde gått godt overens og gjerne funnet på noe en dag men det er litt skummelt. Men ta til deg at du er fin, har en fin personlighet og da kommer man langt! Heia deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg