Hver gang vi får karakterer

Screenshot fra VG.no. 
__________________________________________________________________________________

“Hver gang vi møtes” på TV 2 har truffet meg rett i hjerteroten år etter år. Jeg har vært takknemlig for atmosfæren, hensikten og verdiene programmet har utstrålt. Jeg har satt pris på at vi har fått blitt kjent med musikerne, og menneskene bak artistnavnene, sangene og ryktene. Jeg har satt pris på at alle har fått være, og at det ikke har vært noen konkurranse og utstemming. Det går mange supre programmer på TV, men når jeg tenker meg om inneholder de fleste konkurranser og utstemming på ett eller annet vis. 

Jeg vil tørre å påstå at “Hver gang vi møtes” har lykkes, og det har lykkes fordi det fungerer for alle. Fordi hensikten og formålet er godt. Jeg vet ikke altfor mye om artistene fra før, men sitter igjen med en følelse av at de også er mennesker og jeg setter pris på at de deler sine historier. Både gjennom ord og gjennom de andre artistene sine sanger. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men til tross for min hyllest til programmet, sitter jeg med en bismak i munnen. Ikke på grunn av deltakerne, musikken eller selve programmet, men det enorme karakterfokuset som foregår blant landets aviser etter at sangene er spilt. Plutselig er  ikke “Hver gang vi møtes” et program uten karakterer, utstemming og prestasjoner. For det jeg ser på som varmt, godt og god underholdning blir rangert og vurdert opp og ned. Sangene jeg har vokst opp med og sitter og nynner til etter at lørdagspizzaen er fortært er faktisk bra nok som de er, fordi i mine øyne handler programmet om så mye mer enn prestasjonene. 

Så, jeg lurer på om vi ikke kunne latt være å rangere og hive ut karakterer for en gangs skyld? Vi får ta del i artistene sine oppturer, nedturer og historier, både som artister, mennesker, foreldre og kjærester. “Hver gang vi møtes” er så harmonisk og positivt, så la oss la være å dømme det. 

– Martine, 19 år og “Hver gang vi møtes-fan”.