Jeg må bare si det som det er

I går kveld fikk jeg melding fra en ung jente. Hun lurte på om jeg hadde et tips til hvordan hun kunne føle seg litt mindre håpløs og få det litt bedre med seg selv. Jeg får sånne meldinger ganske ofte, og vanligvis så elsker jeg å svare på de og dele om meg med både råd og kjærlighet, men i går så gikk det ikke.

Jeg ble sittende å lese meldinga flere ganger, og da gikk det opp for meg hvor dårlig venn jeg har vært mot meg selv de siste ukene. For nei, akkurat i går så hadde jeg ikke noe råd eller tips. Faktisk så satt jeg og lurte på akkurat det samme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvordan kan jeg føle meg litt mindre håpløs?

Spesielt den siste uken har jeg følt meg helt ubrukelig, håpløs, dum og enda litt mer håpløs. Jeg vet at det er fordi vi har flyttet, fordi det skjer forandringer, fordi jeg ikke har hatt noe rutine og fordi alt har vært litt kaos. Eller ikke litt… Veldig kaos. 

Jeg svarte ikke på meldinga til jenta i går, men jeg tenkte jeg skulle svare her idag. For hun, for deg og for meg selv.

For jeg vet hva som funker for meg. Jeg vet hva som skal til for at jeg skal ha det bra og jeg vet hva jeg liker, trives med og hvordan jeg liker å føle meg. Allikevel så hender det at jeg detter helt ut av det, at jeg gjør det stikk motsatte av hva jeg burde og at klumpen i brystet bestemmer. Neida, jeg vet at jeg bestemmer, men det hender at man, eller jeg, bare lar den styre. Jeg har jo allerede bomma, driti meg ut eller surra meg fast, så da kan jeg liksom bare fortsette med det. Jeg er jo håpløs uansett. 

Jeg er en som kan bli irritert om jeg leser en inspirerende Instagramquote eller en status på Facebook som liksom skal motivere meg når jeg har det sånn. Det strør liksom salt i såret, og ærlig talt… Jeg veit det jo. Jeg bare glemmer det av og til. Jeg veit at jeg burde stå foran speilet og si at jeg er best, pen og deilig hver jævla morgen, men HALLO! Hvem faen er det som gjør det når de føler seg som en grå mus som er rygget over tre ganger a?

Ikke jeg hvert fall.

Jeg vet at jeg ikke er en dårlig kjæreste, at jeg ikke er en ubrukelig venninne og at jeg ikke er stygg, fæl og ekkel, men det hender at jeg tror det, og her jeg sitter nå så gjør det meg forbanna. For jeg vet at jeg er en god kjæreste, jeg vet at jeg gjør alt for vennene mine og jeg vet at jeg er fin – Som faen. Men, det hjelper ikke at noen andre sier at jeg er det – Om jeg ikke tror på det selv. Eller om jeg glemmer det litt.

Så hva gjør man da? Hva gjør jeg? Når jeg føler meg som en dritt, både på utsiden og på innsiden?

For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt, men jeg vet at det går over og at man på et eller annet tidspunkt på slå seg litt på brystet og be den klumpen som sitter der stikke til helvete.

Jeg tror det er bullshit at man kan gå rundt å føle seg på topp hele tiden, jeg gjør hvert fall ikke det, men jeg kan jo allikevel prøve å gjøre mitt beste for og ha det bra. Enten om jeg føler meg som en 2- eller som en 6’er.

I går kveld bestemte jeg meg for at det får være nok. For denne gang. For jeg kommer til å få en dårlig dag, kanskje til og med en dårlig uke igjen, men da er det jo greit å huske på at det ikke er et dårlig liv, kanskje bare en dårlig time, dag eller uke.

I dag stilte jeg meg selv spørsmålet om hva som skal til for at jeg skal ha det bra. Jeg kunne svart ganske mye, som for eksempel masse penger, nye klær eller en reise. Men jeg tenkte at jeg fikk begynne med en løpetur i frisk luft, med å barbere leggene og ta meg en lang dusj. Det er jo et steg i riktig retning, og utrolig nok så føler jeg meg allerede mye mer som meg selv igjen.

Og litt sterkere. Tøffere. Til og med kanskje litt gladere. For jeg kom meg over denne kneika også. Og det er søren ikke dårlig! Det betyr faktisk at statistikken for å komme meg gjennom dårlige dager fortsatt er 100 % og om ikke det er bra, så veit ikke jeg.

Så bra jobba, til deg og til meg❤️