Når dagens gjest slutter å snakke så vet jeg ikke om jeg skal le eller om jeg skal gråte. Det han snakker om er så viktig, det er så personlig og det blir holdt hemmelig av så vanvittig mange.

Perosh er 23 år gammel, han er skeiv og han er muslim. Han var 15-16 år gammel da han tilfeldigvis havnet inn på en annen kategori enn han hadde tenkt til, da han skulle se på porno. Lite visste han at han skulle like det, og at han skulle skamme seg noe vanvittig etterpå. Ei heller at det skulle bli en lang prosess, både ovenfor seg selv og sine nærmeste. At han kom til å måtte gå enormt mange runder med både seg selv og de han er aller mest glad i.

Jeg vil ikke si for mye, for Perosh forteller så åpent, sykt ærlig og så fint i dagens episode. Han deler fra hjertet sitt, setter ord på følelsene og forteller om det som fortsatt er forbudt der han kommer fra. Det jeg mener at det er viktig at vi snakker om. For det er klart det er plass til Perosh, det er klart det er plass til at man skal både få være den man vil og elske hvem man vil.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤 Legg gjerne igjen en vurdering i iTunes om du liker den!

– Gjesteinnlegg av Glenn –

Jeg skal ikke gjenta meg selv, for i podkastepisoden som heter ’20 år i fengsel’ handlet det først og fremst om mitt liv, mine valg – mine feilvalg, som førte til at jeg havnet i fengsel.

Det jeg ønsker å fokusere på nå og si noe om er samfunnsansvar. Det å gi mennesker en ny sjanse, åpne opp dørene litt, og bidra til at gjengangerstatistikken går ned.

For å sitere Are Høydal, leder av Halden fengsel og tidligere leder av en rekke andre fengsler, på et spørsmål i fra en journalist som lød:
«Hvorfor er det så viktig med innhold i fengslene, mulighet for studier, og det å kunne være rustet til et arbeid etter soning?

Are Høydal svarte: «En innsatt som blir løslatt i fra fengsel kan bli din nabo. Hva ønsker du deg som nabo? En tikkende bombe eller en arbeidstaker, med et trygt hjem og nye, gode venner?

Svaret gir seg selv, alle er enige.

Jeg vet at det er to ting som er viktig ved en løslatelse, og det er å ha en trygg bolig og et arbeid å gå til.

Har du boligen på plass, har du tryggheten og kroppen slipper tak i alle bekymringer som ligger der om dette ikke er på plass, og da kan man fokusere på de andre tingene som er viktig her i livet. Det er først og fremst jobben, og med jobben kommer alt – alt man ikke har hatt på plass tidligere.

Man har nok en gang trygghet i form av lønn. Det skaper mestringsfølelse å kunne se lønnslippen hver måned og kunne se at pengene kommer inn på konto.

Man kjenner at man lever skikkelig fordi man må ha struktur i livet. Man må komme seg i seng til normal tid, slik at man kan stå opp om morgenen og spise en sunn frokost for å ha energi til å komme seg på jobb. For å kunne klare å arbeide arbeidsdagen ut. Det er en herlig følelse. Mange har ikke hatt et arbeid før de kom i fengsel, så dette er det aller viktigste.

Man bygger et nytt nettverk gjennom jobben. Man blir kjent med nye, lovlydige borgere, som tenker annerledes, som vil deg godt og som inviterer deg hjem til seg, med seg ut og som lar deg bli kjent med sine venner. Du har plutselig et nytt og sunt nettverk som består av gode og fornuftige mennesker. Det er nytt for mange!

Det betyr at jeg, og vi som har sittet i fengsel plutselig har en ny plattform, som gir et hav av muligheter. Man oppdager nye verdier gjennom jobb, fra jobbens ansatte og deres venner, mine nye venner. Jeg får brukt kreativiteten min utenfor jobben, jeg får lagd planer med min nye venner om alt i fra ferier til nye jobbmuligheter. Livet er plutselig vært å leve – leve igjen!

Skal dette være mulig så må alle der ute bidra og gi folk en sjanse. For meg så var det 2 Chance AS som var løsningen, og 2 Chance er løsningen for mange av de som har sittet i fengsel.

2 Chance hjelper mennesker med hull i CV’n ut i arbeid og primært tidligere straffedømte. De gjør en fantastisk jobb, men om de skal klare og finne arbeid til flere enn det de gjør i dag så må resten av samfunnet også kjenne sitt ansvar.

Man må gi 2 Chance muligheten til å kunne kartlegge sine kandidater og få presentere dem for dere, bedrifter der ute, som ønsker å gi 2 Chance sine kandidater en sjanse, oss tidligere straffedømte en sjanse.

Det var min vei ut, og inn i et nytt liv. Jeg har sonet nesten 20 år i fengsel og 2 Chance skaffet meg arbeid for mer enn et år siden. Etter seks måneder fikk jeg tilbud om fast arbeid, og nå har jeg vært fast ansatt i ni måneder.

I dag leier jeg egen bolig, jeg har god kontakt med barna mine, en gutt på 25 år og en jente på 14 år, som også bor hos meg 50 %. I helgen malte vi vegger i stua og gangen. Vi satt sammen, bare jenta mi og jeg på kvelden, spiste god mat og så på en god film. Vi hadde kvalitetstid sammen og jeg merket at vi begge trives i hverandres nærvær.

Det smakte også godt å kunne besøke eksen til broren min, å kunne se barna deres vokse opp og bli store. Få oppleve at min datter er sammen med min brors datter. Dette har vært så fjernt for meg i mange år.

Jeg tror familien min føler at det er ok nå, til tross av all dritten jeg har skapt for dem gjennom årene og all egoismen jeg har vært preget av for å kunne drive min kriminelle virksomhet.

Jeg skjønte ikke den gang hva jeg drev med, og jeg måtte bli voksen først for å forstå det. Det ble jeg i fengsel.

2 Chance har gitt meg en mulighet og 2 Chance sine samarbeidspartnere gir oss tidligere straffedømte en mulighet. Dette gjøres ved at de kan leie inn kandidater fra 2 Chance i en prøveperiode slik at de kan se om vi fungerer i jobben. De kan ansette oss kostnadsfritt etter endt prøveperiode om de er fornøyd, og jeg vet at de fleste er fornøyde. Jeg har til og med hørt at noen har ringt 2 Chance og påstått at kandidaten de har fått innleid og senere ansatt har væt den beste ansettelsen de noen gang har gjort.

Jeg tror jeg vet hvorfor. Det er fordi det er utrolig mange kreative mennesker i fengsel, superintelligente og kunnskapsrike, kunnskapen er bare brukt i feil bransje. Det er så mange, med meg, tror jeg, som kunne ha nådd veldig langt her i livet om vi bare hadde skjønt det og brukt dette på andre områder. Jeg tenker ofte, hvor hadde jeg vært i dag om jeg hadde kunne gjort det jeg gjør i dag, i de 20 årene jeg har sonet i fengsel.

I dagens episode av Sykt Ærlig Med Martine skal jeg snakke med Kristian. Da jeg bestemte meg for at jeg ville snakke om mangfold, bestemte jeg meg for at det var viktig for meg å også snakke om mangfold på flere måter. At det var viktig for meg å snakke om mangfold i form av utseende, etnisitet, legning, men også livsvalg. Eller, vi kan jo kanskje kalle det for feilvalg.

Jeg blir ganske stum når det går opp for meg at jeg med stor sannsynlighet har gått forbi Kristian på gata. Jeg husker ikke selvfølgelig ikke han, og han husker hvert fall ikke meg, for det er mye han ikke husker. Kortstokken er langt i fra godt stokket, men kortene hans er allikevel viktige. Om jeg har gått forbi Kristian så er sannsynligheten stor for at jeg har dømt han, at fordommene mine har vært så sterke at jeg kanskje har tenkt noe stygt om han, eller kanskje jeg til og med har vært redd for han.

Men idag sitter han her i studio foran meg, som hvilken som helst annen fin fyr og han forteller om væpnet ran, fengsel, et enormt forbruk av rus, fordommer, muligheter og veivalg. Mye av historien hans er svarte hull, og det er en konsekvens av det livet han har levd. Det livet vi nå skal få høre om.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

I 2017 kunne vi bli kjent med Karianne da hun deltok på Farmen. Den glade, sprudlende og energiske dama har siden da blitt kontaktlærer, delt innhold på sosiale medier og hun har funnet ut at hun er bifil.

Karianne ser på meg og spør om jeg noen gang hadde trodd at hun kunne like jenter. Jeg må tenke meg om. Jeg har jo egentlig aldri tenkt på hva hun liker, eller ikke liker. Men nei, jeg er jo ikke overrasket.

Ikke fordi jeg verken har merket eller sett på hun at hun er bifil, men fordi det er det samme for meg om hva noen liker – Så lenge de har det bra med deg selv.

Og Karianne har det bra nå. Hun slapper bedre av og hun er tryggere i seg selv. Hun er 29 år gammel, og for et år siden begynte hun å utforske legningen sin. Når hun ser tilbake på det nå, så har hun kanskje alltid visst at hun også er tiltrukket av jenter – Men hun måtte ta et oppgjør med seg selv for å hoppe i det.

Nå dater hun både kvinner og menn, og nå er det den største selvfølgen i verden for henne. Jeg lurer på hvordan familien hennes tok det, hvordan hun gikk frem, hvilke runder hun har måtte gå med seg selv og hva hun har lært. Jeg vet nemlig at det krevde litt å ta et steg ut av boksen de fleste trodde at hun sto ganske trygt i, å ta et oppgjør med forventingene og ikke minst seg selv.

Takk til Karianne for at hun er en del av mangfoldet, for at hun deler sine tanker og erfaringer med oss, og for at hun minner oss på noe skikkelig viktig: Nemlig at vi fortjener å både elske, og bli elska.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

I dag har jeg invitert den klokeste dama jeg kjenner for å snakke med meg om noe av det vanskeligste vi snakker om, nemlig sorg og følelser. Hun heter Marit, og hun er min gamle lærer.

Jeg ble kjent med Marit da jeg gikk på ungdomsskolen, og selv om det var mange som syntes at Marit var litt streng, så har jeg alltid likt henne. Sånn skikkelig godt. Jeg har alltid syntes at hun har vært så klok, så kunnskapsrik og så fornuftig. Hun har også, så lenge jeg har kjent henne vært flink til å sette ord på følelser. Jeg har forandret meg, eller nei, jeg har vokst mye siden hun traff meg første gang. Da hun ble kjent med meg så gjorde jeg alt annet enn å prate om følelsene mine, og jeg skulle aller helst være både tøff og sterk. Det var liksom litt imaget mitt, og jeg snakket aldri om hvordan jeg hadde det. Jeg kunne godt fjase om gutter, kjærlighet eller være genuint interessert i hvordan andre hadde det, men selv hadde jeg et skjold oppe.

Det skjoldet satt jeg opp da jeg mistet en venninne i en trafikkulykke da jeg gikk i 5.klasse, og det har tatt lang tid å fjerne det skjoldet. Helt borte blir det kanskje aldri. Men, Marit lært meg, og oss at det er viktig å prate sammen og at døden ikke er noe vi kan skjerme oss fra. Jeg trenger egentlig ikke å fortelle hvorfor Marit er den klokeste jeg veit om, for det skjønner du snart. Denne er nemlig til oss, vi som trenger å prate, vi som trenger noen kloke råd, vi som trenger en pust i bakken og vi som rett og slett bare trenger å høre at det går bra, ja, så den er vel kanskje til alle da.

Fra meg og Marit, som forteller om hvordan det er når den du elsker glemmer deg, hvordan det er når livet blir snudd opp og ned på hodet og hvordan livet kan bli ganske så ålreit for det.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

Bak den andre mikrofonen sitter Marius. Marius er den typen jeg med stor sannsynlighet hadde blitt kompis med om vi hadde gått i samme klasse. Han er morsom, kul, interessant, klok, sjarmerende og oppgående. Hjelpsom. Sa jeg kul? Jeg veit ikke om Marius ville beskrevet seg selv sånn, men det kan hende. Det ser jo ut som at han er full av selvtillit. Han har kul klesstil og han ser bra ut, så kanskje. Kanskje på en god dag.

På en dårlig dag så tror jeg neppe det. Og det har vært en del av de dagene. De dagene der Marius vil forsvinne. Han har tidvis tenkt på det hver eneste dag. Hvert fall ukentlig. Jeg veit det er stereotypisk å si det jeg skal si nå, men jeg hadde med stor sannsynlighet aldri gjetta det om Marius hadde gått forbi meg på gata. At han har det han kaller en borgerkrig med seg selv og at han aldri har følt at han har passet inn.

Jeg er veldig glad for at Marius er med i dagens episode, for at han åpner hjertet sitt og for at han er sykt ærlig.

Jeg vil også veldig gjerne si at om du trenger noen å snakke med, så kan du alltid ringe til Mental Helse på 116 123. Du er aldri til bry, jeg bryr meg og du er ikke alene.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

Det er desember 2019. Thelma Louise skulle vært en julebaby, med termin lillejulaften. Kanskje den beste ventede julegaven noen sinne. I starten av desember merker Kine at det er noe som ikke stemmer. Hun og mannen Steffen er på julebord, og hun får plutselig sterke kynnere, og barnet i magen virker litt stille. Hun kunne ikke kjenne igjen dette fra sitt forrige svangerskap, og det gir seg. Dagen etter blir det holdt babyshower for henne, og dagen etter der igjen er kynnerne tilbake.

Hun blir lagt inn til observasjon. Det blir bekreftet mindre liv, men de fant ikke ut hvorfor. Etter om og men blir Kine satt opp til igangsetting. Hun reiser hjem med plan om i igangsetting neste morgen.

Om natten våkner Kine av sterke smerter i magen, og det virker som at barnet bare flyter rundt i magen. Vannet går, og i bilen på vei til sykehuset sier Kine til Steffen at hun tror at hun er død. En halvtime senere er de på sykehuset, og personalet finner vanligvis hjertelyden ganske fort, men selv etter tre minutter er det ingen hjerteslag å finne.

Samme kveld, 6. desember 2019 kommer Thelma Louise til verden. 3155 gram og 51 cm. Svangerskapsuke 38. I en såkalt stille fødsel.

I dag 15. oktober er den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. Hver dag rammes en familie i Norge. Nærmere 400 barn dør årlig i dødfødsel, i spedbarnsalder eller i småbarnsalder. Disse barna blir aldri glemt.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

 

Del 2. 

I forrige uke kunne vi høre Benedicte fortelle om da deres magiske båtferie plutselig ble til den største katastrofen hun har gått gjennom.

Vi har fått høre om hvordan idyllen snudde, de kritiske timene, om panikken og fortvilelsen, og om reisen fra båten deres, der de skulle spise middag en deilig sommerkveld, og til brannskadeavdelingen på Haukland Sykehus.

I dag får vi høre om prosessen, om hvordan det er å være mamma i en sånn situasjon. Hvordan hun har kommet seg gjennom. Hvordan i alle dager man går videre. Det siste der er hun egentlig ikke helt sikker på, men hun har klart det. Ja, selv om det enda er en lang vei å gå.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

Del 1. 

Jeg hadde nettopp kommet til den nye leiligheten min i Stockholm da jeg så at en av mine nærmeste venninner hadde sendt en melding i en gruppechat. Hun hadde hatt bursdag et par dager i forveien, så jeg var sikker på at det var en bursdagsinvitasjon. Jeg fortsatte derfor å pakke ut av flytteeskene, og det var ikke før et par timer senere at jeg satt meg ned med telefonen. Jeg åpnet gruppechatten og leste meldingen fra Benedicte.

Meldingen som begynte:

Vi er på Haukland Sykehus i Bergen, på brannskadeavdelingen. Jeg og Leah ble fraktet hit i natt med helikopter og ambulansefly, og Leifi kom med fly idag.

Jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at det var en bursdagsinvitasjon.

Dagen før de skulle reise ut med båten der ulykken skjedde, så var jeg på besøk. Jeg lekte med Leah, hun fikk bursdagspresang og hun syntes papiret var mye morsommere enn kjolen som var i pakken. Uka etter var livet til Benedicte, Leah og Leif Kristian snudd opp og ned. Leah var alvorlig brannskadet og det som skulle være en magisk båtferie, ble til et helvete på brannskadeavdelingen på Haukland sykehus.

I dagens episode treffer jeg Benedicte for første gang siden ulykken, og hun forteller om alt hva som skjedde. Vi ler, vi gråter og vi prater om kanskje det tøffeste Benedicte noen gang kommer til å gå gjennom.

Hvordan er det å være mamma i en sånn situasjon? Hvordan håndterer man alle følelsene og tankene? Hvordan går man videre?

Jeg skal være helt ærlig å si at det er ganske tøft å høre sin egen venninne fortelle om da hun sto på Haukeland sykehus og så ut vinduet og nedover etasjene, og lurte på om hun like gjerne bare skulle hoppe.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

Hanna Martine lyser opp rommet når hun kommer inn i studio og smilet rundt munnen hennes går nesten rundt.

Det er første gang hun skal gjeste en podkast, og hun har mye på hjertet. Før vi begynner å spille inn dagens episode spør jeg Hanna om jeg får lov til å spørre om det som tidligere i år snudde livet hennes på hodet, og det får jeg. I våres gikk nemlig Hanna gjennom et brudd, og det var ordentlig vanskelig. Vi snakker derfor en del om kjærlighetssorg, det å bli bedratt og det å komme seg gjennom mørke perioder i livet.

Man skulle kanskje tro at livet til Hanna har vært en dans på roser, hvert fall om man tenker på hvor glad hun er, hvor mye hun stråler og hvor god energi hun har. Det er noe hun har bestemt seg for, og jeg beundrer henne stort. Siden sist jeg traff henne så virker hun tøffere, sterkere og hun stråler. Sånn skikkelig.

La oss si det sånn: Om Hanna Martine var inspirerende før, ja, da skal du høre på hun nå. I dag er mikrofonen Hanna sin, og det er bare å lene seg tilbake og lytte – Du vil ikke angre.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

… For å nevne noe.

Rawdah Mohamed kom til Norge som flyktning da hun var 8 år gammel, fra krig i Somalia. Allerede da hun var så ung leste hun motemagasinet Vouge, og hun skulle bare visst at hun en dag kom til å være en av de hun selv som ung jente satt og leste om, studerte antrekkene til og lot seg inspirere av. Det skulle hun visst da gutten i klassen rev av henne hijaben. Det skulle hun visst da hun og vennene ikke turte å hente fotballen som havnet i hagen til naboen da de lekte, i frykt for å ble jagd. Det skulle hun visst da hun ikke fikk gå på bussen.

Det skulle hun visst alle gangene hun har blitt kalt rasistiske ting, møtt fordommer og mennesker som har bedt hun om å være noe annet enn det hun er. For Rawdah ville ikke være den usikre, utrygge og lille flyktningen som bare skulle føye seg og ikke heve stemmen sin. Som liksom måtte forandre seg. Som måtte kontrolleres.

Neida, i stedet for gjorde hun det stikk motsatte. Hun ble vernepleier. Hun ble mamma. Hun ble internasjonal modell. Hun ble selvsikker. Hun ble tøff. Hun ble trygg. Hun ble et forbilde.

Hun ble Rawdah.