Hvorfor kommer det ingen i bursdagen?

Når jeg var liten hoppet jeg av glede når det tikket inn en bursdagsinvitasjon. Det var alltid et høydepunkt og en sikkelig glede! I invitasjonene sto det alltid at jeg, eller mamma måtte ringe å gi beskjed om jeg kom eller ikke, innen en spesifikk dato. Hva skjedde? 

En gang fikk jeg omgangssyken samme dag som jeg skulle i bursdag til en god venninne. Da gråt jeg hele kvelden. Nå er det en unnskyldning for å slippe unna. (Stakkars de som faktisk får det). 

Noen husker bursdagen sin for alltid, og ikke fordi de klarte å blåse ut alle lysene på kaka, fordi gjestene ble i timesvis eller fordi man fikk en ordentlig fin gave. De husker den fordi godteriet ble tømt tilbake i posen det kom fra, fordi store deler av kaken ble fryst ned og fordi nesten ingen kom. Dette gjelder ikke bare for barn som ferier, for det siste året har jeg sett det i de fleste bursdagene jeg har vært invitert i. Ofte er unnskyldningene til at man ikke kan komme at man er sliten, at man har så mye å gjøre eller at det skjer noe annet kult. For selvom 20 stykker har trykket “SKAL” på Facebook, er det visstnok veldig mange dette ikke gjelder for. Og hvorfor blir bursdager plutselig sett på som et slit og noe som ikke er så høytidelig? 

 

“Det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet”

 

Jeg merker det på meg selv også. Gleden av å bli invitert i bursdag er ikke det samme som før, men jeg vet at gleden og iveren rundt det å faktisk invitere er stor. Det er stas å henge opp ballonger, lage god mat, stelle i stand og kjenne forventingene til det som skal bli den beste bursdagsfeiringen noen gang. Men det er vondt å komme i en bursdag der bursdagsbarnet har brukt flere dager på å planlegge og stelle i stand, og se at det er så mange som faktisk ikke ønsker å ta del i det. Enda verre er det at så mange velger noe annet, men det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet. 

Jeg vet ikke om bursdag blir sett på som uhøytidelig for mange, eller om vi rett og slett har for mye kult å gjøre. For når invitasjonen popper opp på Facebook to uker før feiringen skal finne sted, må de fleste se om de har noe annet å gjøre, og gjerne til de siste dagene før feiringen, mens noen aldri sier ifra. Er dette fordi vi må se om vi har noe kulere å gjøre? Det har nemlig skjedd flere ganger at noen har kommet i en bursdag for å spise, for å så dra videre til et annet sted. Og hvordan føles egentlig det for bursdagsbarnet?

Jeg vet med meg selv at jeg hadde følt meg liten. Jeg vet at jeg hadde følt meg verdiløs, ensom og tom. Og det smerter meg at man som venn ønsker å legge de følelsene i fanget på den man er invitert til. 

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert. 

Det er nemlig ikke den som inviterer som er problemet, til tross for at det føles sånn. Det er de som velger å ikke dukke opp. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Bildekilde

// Marty 

 

 

    1. TAKK! For at nogen tar opp dette , takk for at du sette ting i perspektiv.
      Du e en blogger som får fram viktige ting og ting som gjelde i dagens samfunn! Takk for at du e du!<3

    2. Så flott at du tar opp dette. Det er viktig at vi som samfunn ikke blir for ego, og at vi fortsetter å gjøre ting FOR andre, og det innebærer blant annet å gå i bursdager og være engasjert i feiringen (ikke bare stikke videre etter maten…)

    3. Dette er faktisk et viktig tema for folk i alle aldre! Jeg slutta å feire bursdagen min da jeg endte opp med å sitte alene på 18 års dagen min. Jeg ga det likevel et forsøk i år, men det var virkelig ikke verdt det. Over halvparten dukket ikke opp og ingen av dem ga beskjed om hvofor de ikke kom. Likevel hadde de trykt “skal” på arrangementet. I tilleg var det rar stemning siden vi var så få, og de fleste ikke kjente hverandre så godt.
      Som barn kom som regel alle gjestene, men bursdager var alltid gyldne muligheter for å leke sammen og spise kake. Det kjipe er at jeg flere ganger ble satt til siden og ikke ble inkluderer enda jeg var bursdagsbarnet. Som barn var det naturligvis kjempesårt, men synes nesten det er verre i voksen alder. Kanskje fordi man kjenner mer på ensomheten og realiteten nå enn da man var små og oftesr godtok:”Hun er syk og kan ikke komme”.

    4. Har sjøl aldri egentlig feira bursdagen min, mest fordi jeg har bursdag på julaften og da er folk litt opptatte med andre ting, men av og til hadde jeg vel en sammenkomst med noen av mine nærmeste venner en slags kakefest eller noe sånt.
      Men det kan ikke ha vært mange av dem opp igjennom årene.
      Nå er jeg såpass gammel at jeg husker at det ikke var alle som ble invitert i klassen på bursdager, det var ikke vanlig her hvor jeg bor at det ble gjort, nå må alle i klassen bli invitert har jeg forstått.
      Da jeg var barn inviterte vi våre venner og vi var ikke venner med alle i klassen (jeg ble mobbet av 3 i klassen, ingen må komme og si at jeg skal invitere sånne ?), det samme kan faktisk være tilfelle idag … noen blir mobbet av noen i klassen og du må invitere dem på bursdag ?
      Det er kjipt at man inviterer til bursdag og så kommer det ikke noen, utestengelse som mobbing er et stort problem og også et gammelt problem dessverre.

    5. “Godt” å se at det ikke bare er jeg som har hvert hoveddeltaker i min egen bursdag. Fint at dette tas opp, et sårt tema… Sluttet å feire for litt over 8 år siden.
      Ble ikke så gøy lenger med bursdager når man har hvert med å arrangere 20-års-party til nesten alle i “vennegjengen”, så når det er ens egen tur til å fylle år… sitter man der helt alene med fem gratulasjoner på tlf… fra mamma, pappa, søster, søster og bror…. Hipp Hipp Hurra!

    6. Huff, kjenner til følelsen.. ingen av mine nære venner kunne komme. Bare bekjente, så jeg følte meg liten i fjor. Skal ikke feire når jeg blir 28. Ingen kan jo😜👎 bursdags middag pleier å være mer populært:) jeg inviterte til det i fjor og da kom det mange😊

    7. Jeg fyller 60 neste år. Regner ikke med at noen kommer så dropper all invitasjon. Prøvde da jeg var 30 og 50. Nope. Så veit godt åssen dette føles.

    8. Viktig tema!
      Selv har jeg hatt gjester som kom og gikk etter en halvtime, gjester som ikke kommer, fordi de har andre planer. Gruer meg alltid til min bursdag. Takk for at du skriver om det!

    9. Jaaaaa, akkurat sånn føler jeg meg! Jeg skal feire bursdagen min i dag, og vet at det er flere på “skal” som aldri kommer til å dukke opp. I tillegg har folk meldt avbud seriøst frem til i går liksom. Er det mulig! Håper like hel på en fin feiring.
      Men så gjelder det jo tidligere bursdager også. Faktisk så er jeg vanst til at halve gjengen “ikke kan”. Derfor ber jeg alltid mange. Dette er det første året jeg faktisk får mesteparten av de inviterte på besøk…. ja, hvis de dukker opp da.

    10. Skjønner poenget ditt,og er enig i at det kan være både irriterende og sårende når folk ikke dukker opp. Men veldig ofte handler det ikke om at folk ikke vil eller orker,men at de faktisk ikke har tid. Alle i jentegjengen min har jobber,og det er rent umulig å arrangere noe hvor tidspunktet passer for alle. Sånn var det ikke da vi var små. Da hadde vi fri i helgene. Men å si ifra om at man ikke kan kommer er jeg selvfølgelig enig om at man burde.

    11. Likte dette innlegget godt! Da jeg først leste overskriften tenkte jeg at du skulle skrive om hvordan barn er ekle mot hverandre og ikke dukker opp i bursdager. Det har faktisk ikke gått opp for meg før nå at dette også skjer blant voksne. Personlig tror jeg dette handler om at folk ser på bursdager som en gylden mulighet til å ha fest, og at andre behandler arrangementet på lik linje med andre fester.
      Jeg skal også innrømme at dette traff meg til en viss grad. Jeg har en stor jentegjeng hjemme som har hengt sammen siden russetiden. Når jeg ser tilbake på det, så hang jeg egentlig mest med de bare for å ha venner i det hele tatt. Vi var og er nemlig veldig ulike. Selv den dag i dag skraper de pengene sammen for å feste torsdag, fredag, lørdag, og søndagene blir brukt til å fortelle hvem som pulte eller sugde den og den. Jeg, på den andre siden, har leilighet, samboer, hund, studier og jobb som opptar mye av tiden min, og økonomien må disponeres med omhu. Når det kommer opp et bursdagsarrangement på Facebook så VET jeg at de egentlig “driter” i at de selv har bursdag, de ser såvidt på pakkene. De skal bare helle i seg mest mulig sprit og kunne ha en unnskyldning overfor foreldrene, for å ha gjester i huset deres. For min del takker jeg derfor ofte nei. Jeg har verken tid, behov eller penger til å skulle drikke meg dritings hver gang en venninne har bursdag. Hvis jeg blir invitert til middag, vinkveld eller noe lignende takker jeg selvfølgelig ja(så lenge jeg kan selvfølgelig). Da vet jeg at de ikke bare utnytter situasjonen for å feste, det blir så upersonlig. I stedet kan man sitte sammen og feire bursdagsbarnet, ha ordentlige samtaler og nyte hverandres selskap. Jeg vet at det ikke er noe fasit på hvordan man skal feire, men er det ikke det bursdagsfeiringer skal handle om?

    12. Tusen takk for utrolig bra tema! Dessverre har det blitt mer og mer vanlig.. Tror ikke det handler om at folk ikke har “tid”, men at man ikke gidder å prioritere. Har man noen gode venner som fyller år kan man alltids legge inn tid og energi på å feire. Kan man ikke komme på en fest, kan man møtes på en cafe for å ha en hyggelig samtale sammen, verre er det ikke.. 🙂 Selv gidder jeg heller ikke feire lenger, bygge opp masse forhåpninger, planlegge, for så å bli skuffa.. Derfor er det heller bedre å heller tenke på noe man selv har veldig lyst å gjøre alene, som å gå på spa, det er trossalt DIN DAG 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg