Nå skjer det


L A S T T I M E
 

Akkurat nå sitter jeg og C i bilen på vei til Norrköping. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og kroppen skifter på å være glad og trist om hverandre. Hvor lenge har vi ikke snakket om at vi skal flytte? Det at det faktisk er et faktum er både rart, gøy og spennende! Etter at jeg mistet bestemor tidligere i uken har jeg vært mye frem og tilbake. Jeg har vært usikker på om jeg har ville dra på grunn av omstendighetene, og alle slags mulige spørsmål og tanker har gått gjennom hodet mitt. Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg vært redd for at det å sette seg i bilen i dag og kjøre av gårde skulle føles ut som en flukt fra mine egne følelser. Men til tross for at vi kjører mil, etter mil, etter mil, føles det verken bedre eller verre. Jeg finnes ikke redd for å flytte. Jeg gleder meg faktisk, og jeg tror det skal bli veldig bra. Det eneste er at alt er ganske vondt akkurat nå, og jeg bytter på å le og gråte, og det gjør at ting kanskje føles ekstra rart. 

Jeg vet at vi kommer til en fin by, en trygg leilighet, fine mennesker og en ny hverdag – Og jeg tror kanskje det er derfor jeg faktisk valgte å bli med som planlagt. Det er ikke så altfor lenge til jeg må hjem igjen, så ingenting føles totalt fremmed. C og jeg gjør dette sammen, og for min del føles det helt sprøtt. Vi er jo så heldige som får muligheten til å gjøre noe helt annet, og vi er heldige som har hverandre. 

Jeg er klar over at ting kommer til å være vondt, rart og sårt lenge, og det er greit. Vi er til tross 2 timer unna vår nye by, og det føles godt! 

// Marty 

Siste innlegg