Til døden skiller oss ad

Jeg smaker litt på ordet kreft. Kreft. Kreft. Kreft. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet heller ikke om jeg vil forstå det. Kreft, du liksom. Er det sånn at man må begynne å gråte når diagnosen blir slengt på bordet, eller har man egentlig lov til å le av det? Til tross for at det ikke under noen omstendigheter er morsomt. Det er døds alvorlig, bokstavelig talt. Men det virker så fjernt. Og heldigvis så er det, det for mange. 

Men ikke for meg, ikke denne gangen. 

På tirsdag sovnet bestemoren min inn med alle hennes nærmeste rundt seg. Hvem kunne forestille seg at kreft kunne gå så fort? Hvem kunne forestille seg at min bestemor skulle dø av kreft? Hvem kunne forestille seg noe så vondt, sårt og frustrerende?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Kreft er dessverre ikke noe vi velger, og er det noe som kan ramme alle, så er det kreft. Det er skummelt, fremmed og vondt. Vi kjenner alle noen som er eller har vært rammet. En nabo, en søster, en lærer, en kollega, en trener eller en bestemor. Kreft har ingen spesifikk gruppe, kreft går ikke etter rase, legning eller tro. 

Samtidig som våre venner, familie og bekjente blir rammet bruker Norge måneder og år på å konkludere angående ny kreftmedisin. Det blir et tydelig klasseskille mellom de som har mulighet til å benytte seg av private medisiner og hjelp, og de som ikke har mulighet. Det blir et klasseskille mellom liv og død, og jeg lurer på om noen egentlig kan forsvare det. Det viser seg at det tar altfor lang tid å få godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Mens norske pasienter venter på nyutviklede kreftmedisiner som eksempel er godkjent for bruk i Danmark, dør norske pasienter mens de venter i kø. 

Jeg verken kan eller vil spekulere om dette kunne utgjort en forskjell i mitt tilfelle, men mest av alt ønsker jeg å tale for andre. Vi kan ikke sitte å se på et klasseskille og en behandlingstid som skiller mellom liv og død, mens mennesker mister sine nærmeste. Jeg håper ingen tjener gode penger på at andre dør av kreft, og jeg håper at noen føler et ansvar. 

I i-lands Norge diskuterer vi så busta fyker angående vannscootere, og jeg skulle så gjerne likt å sett at norske politikere og helsedirektoratet gjorde noe konstruktivt som å redde liv, for kreft tar ikke ferie, permisjon og det stiller seg hvert fall ikke i kø for å vente på behandling. 

Jeg er glad for at bestemoren min ikke har vondt lenger, men jeg vet at det sitter mange som har det. Jeg skulle gjerne ønske at hun fikk oppleve mine fremtidige barn, når jeg en gang skal gifte meg og et enda lengre liv sammen med bestefar. For 48 år siden ga de sitt løfte om at de skulle stå sammen til døden skulle skille de ad, det har de klart. 

Men hva nå? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs