Måned: juli 2017

Jeg er redd, jeg er redd for å stille spørsmål og jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for å tråkke noen på tærne, gjøre noen lei seg eller for å ikke vise nok respekt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet vi er fler, jeg vet vi er mange. Men hvor lenge skal jeg egentlig gå rundt å føle på disse følelsene? For når er det greit å spørre, snakke og når er det lov å le? Er det egentlig lov å le i dag?

I dag er det 6 år siden de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya. 6 år har gått, dagene har gått og veien fortsetter på samme måte som livet går videre.

Jeg undrer på om det er lov å feire i dag, om det er lov til å le og være glad. Jeg er nemlig redd for å gjøre noe feil, oppføre meg feil eller si noe feil. Men samtidig som jeg stiller spørsmål om det er lov til å leve, ha det bra og smile i dag, så vet jeg at barn fødes, at mennesker fyller år og at livet går videre, og jeg håper at barna som fødes og at de som fyller år kan feire og at de som ønsker å gifte seg på datoen i dag kan gjøre det, uten å trenge å være triste. Ikke misforstå meg, for det er lov å gråte, det er klart man skal gråte – jeg vil bare ikke være redd for å le, eller være redd for å være glad. For terror er ikke komisk, det er ikke gøy og det skal ikke les av, men hvordan skal man overvinne og bekjempe frykt, hat og redsel uten latter, nyfødte og bursdagsfeiringer? For meg symboliserer alt dette kjærlighet, og det er vel til syvende og sist kjærligheten som skal og burde vinne. Det er ikke redselen om å gjøre noe feil, si noe feil eller terroren som skal vinne. Redselen burde aldri vinne og jeg syntes ikke den skal det heller. Verden skal ikke styres av ugjerninger og hat, for det finnes så mye som er sterkere enn dette.

Annonsørinnhold

Årets sporty julegaver på kjempetilbud: Salg på sport og friluft

Jeg vil så gjerne be om tillatelse til å be folk føle i dag, jeg vil så gjerne be om tillatelse til at folk skal kunne le, gråte, smile og elske – for det er ikke rom for frykt, terror og hat. Denne dagen handler ikke om gjerningsmannen, den handler om ofrene, om landet vårt og om solidariteten vi aldri må slutte å vise. 

Latter ufarliggjør. Det normaliserer og det motiverer.

Vi skal aldri glemme, vi skal aldri slutte å leve, spre kjærlighet og heller ikke slutte å minnes.

For vi har vist at størst av alt er kjærligheten.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

I går var jeg på et marked her nede i Spania. Bak bodene sto det alt annet enn spansktalende mennesker, og hvor enn jeg gikk sto det hvite, ferieglade turister og prutet på prisene på de falske veskene, skjerfene og lommebøkene de var i ferd med å kjøpe.

I mange miljøer blir merker sett på som status, og jeg vet ikke om det er et tappert forsøk på å passe inn som er grunnen til at vi nordmenn kjøper haugevis av piratkopier hvert eneste år, og noe sier meg at de færreste av oss vet hvilke bransjer vi støtter ved å kjøpe disse, og hvor pengene våre går.

Pengene går nemlig ikke til den stakkarslige, fattige selgeren som står bak boden. Handel med piratkopier er et av verdens mest illegale markeder og hver gang vi kjøper disse kopiene er det stor sannsynlighet for at vi støtter terrorisme, misbruk av mennesker og narkotika. Og da kan vi stille oss selv spørsmål om det faktisk er verdt det.

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Jeg vet at det er lett å la seg friste av de falske Ray Ban-brillene eller de fine veskene som koster mangfoldige tusen hjemme. Jeg vet også at vi tenker at det ikke har noen ting å si, eller at det ikke kan utgjøre noe skade. Men det er akkurat det disse kjøpene gjør, og jeg skammer meg enda for den falske vesken jeg selv kjøpte for noen år siden.

Denne kriminelle aktiviteten virker så uskyldig når vi står der og skal ta en avgjørelse, men denne kriminelle aktiviteten setter også individer i fare, og kan påvirke både den lokale og globale økonomien.

Interpol har satt i gang flere kampanjer de siste årene, blant annet en med slagordet: «Organisert kriminalitet begynner med penger. Ikke la det være dine». Og hver gang vi klikker hjem billige kopier på nett eller hamstrer billige kopier på sydenferie, bidrar vi.

Oklahoma-bomben i 1995 ble finansiert av at vi lot oss friste av disse varene, og denne bomben drepte 185 mennesker.

I januar 2015 ble tolv personer skutt og drept i et terrorangrep mot magasinet Charlie Hebdo i Paris. Rapporten som ble laget etter angrepet viser at gjerningsmennene i hovedsak levde av salg av falske merkevarer. 

 Disse kopiene vi blir så overveldet av gir på ingen måte status og støtter ingenting annet enn vårt eget ego, og en bedriten bransje.

Jeg stiller spørsmål ved om vi syntes det er verdt det, og om hvorfor norske politikere fortsatt tillater piratkopier til eget bruk hjemme i Norge.

Hvis du vurderer å bruke restene av feriepengene på Nike-kopier, falske solbriller eller en falsk designerveske, syntes jeg du skal tenke deg om en gang til.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Gjesteinnlegg fra mamma

Akkurat nå er det sommer, og mine egne barn er omfanget av trygghet. De er omfanget av kjærlighet, sol og varme. De er omfanget av klemmer, litt skjeve rutiner, mat på bordet og ikke minst, trygge og gode mennesker. Nå begynner alle barna mine og bli eldre, de vokser seg høyere enn meg og til å bli kloke, lekene og fine mennesker.

Jeg har den siste tiden tenkt på hvordan det hadde vært hvis faktumet hadde vært noe annet. Kanskje spesielt på det hvis de ikke hadde hatt trygge og gode voksenpersoner i livet sitt. Hva hvis mine barn en gang hadde kommet hjem fra barnehagen, fra fotballtrening eller fra overnatting hos en venn, og fortalt på den mest barnlige måten i verden, at noen hadde vært slem mot dem? For hva hvis mine barn under middagen, bestående av pasta, påtvungede grønnsaker og altfor mye ketchup, hadde forsøkt å fortelle at de hadde vært utsatt for noe som ikke var greit? Et overgrep. En voldtekt. 

Jeg har en jobb der jeg dessverre ser omfanget tydeligere enn mange andre. I følge Redd Barna har studier vist at ca. 20 % av alle norske jenter og ca. 10 % norske gutter blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Disse tallene er altfor høye, og nå i sommerferien betrakter jeg mine barn, som snart er voksene og undrer på om jeg noen gang kunne stoppet det hvis det først skulle skjedd den gangen de var så små. Det som plager meg mest er at jeg ikke tror det, uansett hvor mange ganger jeg som mamma hadde ofret meg for barna mine, uansett hvor mange ganger jeg hadde slått for barna mine og uansett hvor mange ganger jeg hadde forsvart de, så hadde handlingsrommet for overgriperen vært for stort. 

For hvordan håndterer man det egentlig hvis det kommer frem at barnet ditt har blitt utsatt for overgrep? Det lille, elskede menneske du elsker høyere enn noe annet. Jeg forstår at man blir sint, og at man antakeligvis har lyst til å slå, drepe og mishandle – Men hvordan håndterer man det egentlig? Og hva hvis barnet ditt er en av de som har blitt utsatt for overgrep, men som aldri sier noe? Og kan man noen gang vite? Eller skal man håpe at sitt eget barn ikke er én av de tre i en barnehage på 20 stykker, eller en klasse på 20 stykker, som aldri har blitt misbrukt? 

“Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge”

Jeg har alltid tatt praten med barna mine. Jeg har pratet om kropp, om tiss, om barnetiss, voksentiss, grenser og om hva som ikke føles greit. Vi har snakket om at det ikke er noen voksene som har lov til å ta på de eller som har lov til å gjøre dem vondt. Vi har snakket om hva som kan skje, og at de alltid ikke kan, men at de skal snakke med mamma og pappa. Jeg vet at dette ikke har gitt dem et skjold på noen som helst måte, men jeg tror at det har hjulpet på å eventuelt si ifra. Og hvis mine barn snakker, så snakker de kanskje ikke bare for seg selv, men for mange andre. For ikke å snakke om at det kan gjøre handlingsrommet for overgriperen mindre. 

Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan voldta, ta på og ødelegge et annet menneske, et lite menneske, som kunne vært jenta mi som elsket å leke med barbie på rommet sitt. Nylig fikk en voldtektsmann straff på 1 år og 9 måneder for å ha seksuelt misbrukt et barn. Og jeg har én ting å si til det – HVA FAEN. 

Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge. På en måte som sier at jeg kan snakke om alt. Selvom jeg har mest lyst til å spy, er jeg overbevist om at jeg skal fortsette å prate om ALT med barna mine og mine fremtidige barnebarn. Jeg skal prate om grenser, pupper, tiss, rumpe og regler. Jeg skal snakke det i hjel, og gjøre bedritene tanker og ønsker fra overgriperen vanskeligere, nettopp ved å gjøre barna rundt meg sikre på hvor grensa går. Barna er redde for å ikke bli trodd, de er redde for konsekvensene overgrepet kan ha for seg selv, familien eller overgriperen og de føler skyld og skam for å ikke ha stått i mot, det burde de aldri trenge. 

Sommeren er en sesong der det skjer altfor mange overgrep og altfor få barn forteller om det. La oss snakke i hjel overgrep og trampe på alle overgripere. Statistikken er for høy, og det må vi snakke om. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Mammaen til Martine