Er jeg bedre enn noen andre?


 

I dag er jeg i søndagsavisen til VG. Jeg snakker om forventingene til sommeren, følelsen av at alle har det så mye kulere og følelsen av å føle seg alene. Jeg kunne sagt enormt mye om temaet, og jeg vet at temaet omhandler MANGE. Denne gangen snakket jeg like mye for andre, som jeg snakket for meg selv. Det ble kanskje ikke lagt så mye trykk på det, men det er slik det er ment. 

Etter intervjuet sa mamma til meg at det kom til å komme reaksjoner. Det gjør det alltid, og jeg var fullt klar over det. “Du har jo et ansvar selv også”. “Du har jo blitt invitert med av oss”. “Du sa jo nei når vi inviterte deg”. Det er rart enkelte føler seg “angrepet” når man snakker om temaer som dette. Min ensomhet er jo overhode ingen andre sitt ansvar, til tross for at andre kan påvirke den og til tider minske den. Jeg tror ensomhet er en følelse og en blanding av mye. Det betyr ikke nødvendigvis at du ikke har noen venner eller aldri omgås andre. Følelsen handler like mye om det å føle at man gjerne skulle vært med, føle at man ikke har noen å ringe og føle at man ikke har det like “kult” som alle andre. 

Jeg har snakket mye om ensomhet det siste året, og jeg blir mer og mer bevisst på ansvaret som jeg selv har. Jeg kan skape min egen glede, men det betyr ikke at det ikke gjør vondt når man får slengt i trynet på Snapchat at man ikke er invitert. Jeg tror også at ensomheten blir forsterket av at vi hele tiden vet hva andre gjør. 

Det er tabu å være ensom, og det er ingen svakhet. For min del betyr det ikke at jeg ikke har det bra, og at jeg er kronisk ensom. Men jeg har tro på at det hjelper å snakke om det, og at noen kan kjenne seg igjen i følelsene. 

Jeg er på ingen måte bedre enn noen andre, og det er jeg glad for. Jeg håper heller ingen andre føler seg bedre enn meg, eller noen andre. Det aller viktigste er jo faktisk at vi føler oss bra nok til å være oss selv! 

Du kan lese saken HER

xxx

// Marty

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg