Det begynner å gå opp for meg

You jump, I jump
 

Dagene går så fort og det begynner å gå opp for meg at jeg skal flytte i løpet av en uke. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, danse eller bli værende under dyna. Det føles så uvirkelig og rart! Jeg angrer ikke på noen måte, men jeg er samtidig veldig redd. Det rareste er at jeg ikke aner hva jeg er redd for. Er det egentlig noe å være redd for? Leiligheten står og venter på oss, jeg vet det sitter noen jenter der nede som gleder seg til å møte meg og stedet er fint. Jeg tror det er mer det at jeg skal ta et stort steg ut av min egen komfortsone, og at jeg vet det blir en stor utfordring. Jeg skal innrømme at jeg har felt noen tårer de siste dagene, og det er så himla rart. For jeg gråter ikke fordi jeg ikke vil flytte, men fordi hele kroppen verker etter det og fordi panikken sitter i hele kroppen. Herregud, så rart. 

Shopping

De beste skjønnhetskuppene du gjør nå

Jeg har så stor tro på at det kommer til å bli bra, og jeg vet jo at jeg kommer til å være mye her hjemme. Allerede etter to uker må jeg hjem fordi jeg skal på en jobb her hjemme, så den delen er ikke noe stress. Nå går vi egentlig bare og venter på å vite hvem av dagene vi kan komme inn i leiligheten, og jeg jobber til og med fredag. Jeg har vært nødt til å si opp stillingen min hos DAY, og det er også både trist og rart. Jeg har trivdes så godt, men jeg vet at jeg kommer til å bli gal av å holde på en jobb her hjemme, og aldri vite noen ting. Det er verken bra for meg, eller for jobben. Men, det kommer nye muligheter og jeg er evig takknemlig for de jeg allerede har fått. 

Jeg gleder meg til å komme på plass i ny leilighet, sove i min egen seng og kanskje falle litt til ro! Det blir sinnsykt spennende å følge med C og hvordan har fikser å spille der nede – Jeg heier hvert fall! Forhåpentligvis slipper nervene snart taket. 

xx

// Marty