Plastikk kirurgi må ikke romantiseres

Plastikk kirurgi diskuteres kraftig. Det rakkes ned på, og elskes i det skjulte. Mange benytter seg av det, mens andre boikotter totalt. Jeg, som ikke benytter meg av det, eller ønsker å benytte meg av det, sitter igjen med så mange spørsmål. Jeg sitter igjen med spørsmål som hvorfor og hvordan. Jeg undrer på om hvorfor noen ønsker å forandre så kraftig på utseende sitt, ikke fordi jeg ikke forstår det – for jeg er jo også misfornøyd. Tingen er jo bare at for meg, så virker det litt for lett å operere rumpa hvis jeg er misfornøyd. Jeg forstår argumentet med at man “har gått så mange år og vært misfornøyd, så nå gjorde jeg noe med det, fordi jeg hadde muligheten til det”. Men samtidig så syntes jeg det er litt trist. Men dette er jo meg, og mitt syn. I mine øyne burde man da heller begynt å akseptere seg selv, og lært seg og elske den litt skjeve nesa, de små puppene eller litt flate rumpa. Jeg vet at det ikke er lett, men jeg vet jo også at det er mulig.  

Men kanskje vi må slutte å rakke ned på de som er besatt av plastikk kirurgi, opererer kroppen for et bedre ytre og forandrer seg for å føle seg bedre selv? Vi rakker jo ikke ned på de med spiseforstyrrelser, og er dette noe av det samme? Du velger jo å forandre kroppen din, går inn for å forandre den og grunnen er jo ofte den samme? Bortsett fra at spiseforstyrrelsene ofte gjøres i skjul, og i mine øyne er i en helt annen liga. 
Er det er rop om oppmerksomhet når du må fortelle om det? Vi kaller jo det ofte det når de med spiseforstyrrelser bretter ut om det i det fulle og hele, mens de som virkelig sliter tier. For plastikk kirurgi er hysj hos mange, og kanskje de som virkelig er misfornøyd tier?

Jeg påstår ikke at du sliter psykisk fordi du har lyst på en rynkefri panne eller større lepper, men når dette blir et konstant jag – er vel besettelsen like enorm som suget etter å bli tynn, ikke spise, eller kaste opp? 

Men jeg tror hvis dette er tilfelle, at man behøver hjelp fremfor støtte for at man ønsker å utføre slike inngrep. For plastikk kirurgi må faen ikke romantiseres og aksepteres, det er du som ønsker å gjøre dette som må det. 


bildekilde

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

– Marty 

    1. Kjære Martine
      Jeg har lest bloggen din fast i veldig lang tid. Du er en smart og reflektert jente med mange gode meninger og synspunkter. Tekstene dine pleier å være både meningsfulle og gode. Men denne gangen? Denne gangen må jeg helt ærlig innrømme at jeg ble ganske lei meg av å lese ordene dine. Antakelig er dette fordi jeg sliter med spiseforstyrrelser. Jeg sliter med det du nesten kaller selvpålagt, og jeg synes det er utrolig urettferdig av deg å skrive at denne sykdommen er noe av det samme som plastisk kirurgi. For jeg valgte på ingen måte å bli rammet av anoreksi. Å gjøre det, ville omtrent ha vært det samme som å velge bort sitt eget liv. Jeg valgte ikke å bli syk. Jeg valgte heller ikke å forandre kroppen min. Anoreksi er nemlig ingen utseendebeskrivelse. Det er en sykdom som ene og alene sitter i hodet. Undervekt er en konsekvens. En følge – men ingen selvfølge.
      “Når de med spiseforstyrrelser bretter ut om det i det fulle og hele, mens de som virkelig sliter tier.” Denne setningen reagerte jeg sterkt på. Jeg merker at jeg ikke er helt sikker på hva du prøver å komme fram til. Mener du at jeg som anorektisk ikke er en av dem som virkelig sliter? Mener du at jeg ikke er ordentlig syk – selv om jeg en gang var så undervektig at hjertet mitt sto i fare for å slutte å banke? Jeg føler meg rett og slett ganske tråkket på, for dette er dessverre langt ifra første gangen jeg leser eller hører at sykdommen min ikke er en ordentlig sykdom. Og du tar grundig feil i at det ikke rakkes ned på spiseforstyrrede. Folk har fordommer og meninger, og akkurat nå føler jeg at du er en av dem som har akkurat dette. Dét gjør meg trist.
      Du skal vite at det aldri var min intensjon å presse deg ned eller disse deg ved å skrive denne kommentaren. Jeg er bare så veldig veldig lei av å ikke bli forstått. Jeg er lei av å ikke bli tatt på alvor; lei av å bli kalt for oppmerksomhetssyk når jeg ikke er annet enn psykisk syk. Håper du skjønner det.
      Hilsen Helene

    2. Helene: Hei Helene! Tusen takk for en så bra og konstruktiv kommentar. Det betyr veldig mye. Budskapet mitt med denne teksten er at jeg undrer på om plastikk kirurgi er en psykisk lidelse. Setningen du reagerte på vil jeg gjerne forklare. Jeg mener at de som sliter med spiseforstyrrelser ofte tier om det, men at jeg føler at de som tar plastisk kirurgi bretter ut om det og at de kanskje ikke sliter på samme linje? Samtidig som jeg vet mange tar plastisk kirurgi tier, på samme måte som de som sliter med spiseforstyrrelser. Jeg håper det var forståelig! Jeg vet hva det innebærer, og tro meg at jeg ønsker å forstå. Jeg håper dette var oppklarende og at du ikke føler deg støtt, for lidelsen din skal bli tatt på alvor, og du fortjener å bli tatt på alvor. Stor klem fra meg

    3. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese min kommentar, svare og forklare – det setter jeg stor pris på! Stor klem tilbake til deg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg