I dag skal jeg dele noe jeg har både visst om lenge og tenkt på lenge. Ikke lenge som i noen uker, men lenge som i ni år.

Jeg har over lang tid fått flere kommentarer, blant annet i mitt eget kommentarfelt der folk har stilt spørsmål om utseende mitt. Eller, rettere sagt om nesa mi.

For eksempel…

Eller:

Det har blitt diskutert hvorfor jeg ikke operer den litt penere, hvorfor den er som den er og hvor usymmetrisk den er.

Jeg har aldri før ville svare på kommentarer som dette. For sannheten er at nesa mi og jeg tidvis har vært skikkelig uvenner. Skikkelig også. 

Jeg knakk nesa mi for første gang da jeg var 13 år gammel. Jeg spilte fotballkamp i Sverige og jeg ble stanget i nesa av en tysk motspiller. Siden da har jeg knekt nesa mi fem ganger og hver eneste gang har jeg fått hjernerystelse.

For hver gang nesa mi har knekt har den blitt litt skjevere, litt mindre symmetrisk og ja, kanskje til og med litt styggere. Eller, jeg skal ikke juge. Den har blitt det og det har tidvis plaget meg skikkelig. Hver eneste gang har jeg også blitt sengeliggende, gått glipp av store mengder skole og blitt ordentlig syk.

Jeg har i løpet av mine ungdomsår slitt mye med hodepine og migrene på grunn av blant annet dette, og når jeg har vært innlagt på sykehuset, sittet i timesvis på forskjellige legekontor og gått glipp av skole, fotball og det sosiale, så har jeg egentlig ikke orket å ofre utseende på nesa mi en eneste tanke.

Det som faktisk har betydd noe har vært å komme meg opp om morgenen, å ikke ha smerter og å få spille fotball igjen. Selv om det innebar at jeg var nødt til å spille med en maske som var en stor hindring.

Jeg har visst at jeg må operere nesa mi siden jeg knakk den første gang. For min del har det på mange måter vært siste utvei fordi operasjonen er så krevende som den er og fordi jeg kjenner til baksidene ved å gå gjennom en sånn operasjon.

Legene har gjort det de kan for å unngå operasjon og de har til og med forsøkt å knekke nesa mi på plass. Det er det vondeste jeg har vært med på og jeg sov i et døgn etterpå.

Grunnen til at vi har måtte vente med operasjon er fordi jeg ikke har vært ferdig utvokst og fordi det har vært viktigere for meg å kunne spille fotball enn å ha en pen og frisk nese.

Jeg ble i 2018 innkalt til operasjon første gang, men jeg ble sendt hjem igjen fordi jeg hadde for mye bakterier i kroppen. Jeg skulle egentlig utføre operasjonen på nytt i januar, men jeg var rett og slett ikke klar for det. Når neste mulighet er vil jeg foreløpig holde for meg selv, for det er noe jeg gruer meg skikkelig til.

Jeg er fullstendig klar over hvordan nesa mi ser ut, jeg vet at den er skjev og at den er alt annet enn symmetrisk. Jeg vet også at jeg ikke puster gjennom den og at den er vond. Jeg vet at den har forårsaket ekstremt mye kjipt for meg, men den har også lært meg enormt mye.

Jeg har aldri lagt ut et bilde av meg selv i profil. Før nå. Jeg husker veldig godt da en skolefotograf ville ta bilde av meg i profil en gang på ungdomsskolen, og at jeg stormet ut av rommet. Jeg har en tendens til å filme kun halve ansiktet mitt, fordi det har blitt en skikkelig dårlig uvane. Fordi jeg i så mange år har fortalt meg selv at jeg ikke er pen nok på grunn av nesa mi. Fordi samfunnet har fortalt meg at nesa mi burde være symmetrisk og at den burde være perfekt. Fordi det sitter folk i kommentarfelt å diskuterer nesa mi og alt som er feil ved den.

Jeg skal innrømme at jeg aldri har forstått hvordan noen frivillig velger å legge seg under kniven og operere nesa si. At noen frivillig velger å utsette seg selv for en så smertefull og drastisk prosess. At noen frivillig velger å kødde med noe som er friskt.

Faktisk så kan jeg kjenne at det gjør meg forbanna, for jeg skulle ofret ganske mye for å kunne puste ordentlig gjennom nesa mi, for å ha sluppet alle de smertefulle prosessene jeg har vært gjennom og det jeg må gjennom.

For det spiller ingen rolle for meg hvordan nesa mi ser ut, men det har tatt meg ni år å forstå det. Fordi det har tatt syv år før jeg har funnet noe som gjør at jeg slutter å ha vondt i hodet hver eneste dag. Fordi jeg begynner å skjønne at det finnes så sinnssykt mye annet viktig her i verden enn hvordan nesa mi ser ut. Fordi jeg er meg, og fordi jeg er helt fin sånn som jeg er.

Jeg blir nødt til å operere av helsemessige årsaker, men jeg skulle så gjerne vært foruten.

Så til deg som sitter der og sparer, venter og planlegger å legge deg under kniven: Jeg misunner deg som har muligheten til å velge og som er helt frisk. Jeg skjønner at det kan være fristende, men lov meg at du tenker nøye gjennom om det faktisk er verdt det. Om det er vits. Jeg skulle gjerne sluppet.

Og til deg som sitter og diskuterer og snakker dritt om hvordan andre ser ut: Fuck off. Se hvor fin jeg er:

 

Hei søndag, og hei på deg 💕 Det er klart for ukas What to do, og som alltid så er det bare kult om du har et innspill eller to! Dette har jo nærmest blitt sex og samlivsspalten, men hey – Det er bare moro!

Jeg liker å se på porno, med kjæresten min er veldig skeptisk. Jeg vil gjerne kunne se på det sammen med henne, har du noen forslag til hva jeg kan gjøre? 

For det første så er det veldig fair å være skeptisk til porno av mange grunner, og kanskje spesielt fordi pornoindustrien på mange måter er rævva – Bokstavelig talt. Nå får jeg inntrykk av at det ikke er det som gjør henne skeptisk, og når det er sagt så tror jeg liksom at kommunikasjon er nøkkelen. Kanskje du kan foreslå at dere skal se på det sammen, og at hun kan ta styringen? At hun skal prøve å se på det alene først? At dere ikke ser en hel snutt, men bare starten? Og du trenger jo ikke akkurat å slenge det villeste av det ville i fleisen hennes. Det finnes sider som Bellessa som får ti stjerner i boka for hvordan de jobber og gjør ting (Porn Hub får stryk), som kanskje oppleves som litt annerledes? Når det er sagt så har dama di lov til å ikke digge porno, det er helt lov for henne å være skeptisk og det er ingen menneskerett å verken se på porno eller ha tilgang til porno. Snakk med henne, la hun prøve å møte deg og aksepter at det nok er viktigere ting å bli enige om enn at hun skal digge porno. Jeg syntes hvert fall ikke at hun skal trenge å ha dårlig samvittighet for at hun ikke vil se på det!

Jeg drømmer av og til om å være utro. Jeg ville aldri vært det mot samboeren min, men jeg kan fortsatt fantasere om det. 

Jeg tror ikke at det er så unormalt jeg. Det er jo sjukt tabu og det er jo kanskje ikke akkurat noe man prater høyt om, hvert fall ikke med partneren sin. Personlig er utroskap helt uaktuelt og er det noe jeg sliter med å ha respekt og forståelse for så er det, det. Samtidig så kan jeg absolutt forstå at man kan finne interesse av andre! Det er jo ikke sånn at fordi man har valgt en partner, at alle andre mennesker slutter å være attraktive eller tiltrekkende. For min del handler det om at jeg har valgt en partner, og vi har valgt å være trofaste oss i mellom. Vet ikke om det var svaret du ønsket, men det er aldri forbudt å drømme – Men det er kjipt å være utro.

Burde jeg droppe ut av masterstudiet eller fortsette?

Du burde hvert fall ikke bruke livet på noe som ikke gir deg det du ønsker. Aldri. Det hender man må gå gjennom noe som ikke er så kult, for å komme dit man vil, men aldri kast bort tiden din på å please andre eller på å gjøre det som ikke føles rett.

Jeg liker en fyr, men vet ikke om jeg bare skal være venn med han eller risikere og miste han?

Jeg skjønner kjempe godt at det er et dilemma😅 Jeg har null fasit her, men om det hadde vært meg så tror jeg at jeg hadde prøvd å stille meg disse spørsmålene…

– Hvorfor liker jeg han? Er det fordi jeg tiltrekkes av menn, fordi han er ålreit og fordi vi har det hyggelig? Eller er det fordi jeg er forelska og fordi jeg vil dele livet mitt med han?

– Jeg tror kanskje jeg hadde forsøkt å tulle litt med det, for å sjekke hvordan han hadde reagert.

– Jeg at vi av og til kan lage litt drømmeland i topplokket bare fordi vi ønsker oss noe sånn veldig. Men er man forelska, så er man forelska, og da syntes jeg aldri at vi skal la oss begrense. I såfall: Det er kjempevanskelig, men skal du prøve deg frem eller gå resten av livet å tenke at det kanskje kunne blitt noe?

Jeg veit ikke, men jeg stemmer for å prøve deg frem og at du ikke skal være redd for å miste han. Tenk om det er drømmemannen? Eller at det bare kan bli en morsom greie? Mister du han, ja… Da var det kanskje ikke verdt det?

Om noen har innspill her: FYYYYR LØS!

Jeg skal operere inn silikonimplantater, men venninna mi er så vanvittig negativ og det plager meg. 

Nå veit jeg ikke hvorfor du skal det eller hvorfor venninna di er negativ. Jeg tenker sånn at man ikke kan pålegge noen til å digge de valgene man tar og man kan heller ikke pålegge noen å skulle endre mening etter de synspunktene man selv har. Venninna di har helt lov til å ikke digge det og til å si ifra om det, samtidig så forstår jeg at det er kjipt. Om hun har et problem med å være ålreit med deg på grunn av det, så tenker jeg at det får være på hennes regning – Det er jo tross alt din kropp og dine valg. Man trenger ikke å være enig i alt hva de rundt seg gjør, men jeg tenker allikevel at man kan være ålreit og være enig i andre ting. Samtidig så må man tåle at ikke alle er enige med en, og da kanskje man ikke trenger å snakke om akkurat det? Og vil ikke vennen din være venn med deg eller du sliter med å være venn med h*n på grunn av det, så er det kanskje noe grunnleggende som ikke er match? Nå babler jeg fælt, men av og til så må man være enige om å være uenige, og om du hadde vært vennen min hadde jeg tenkt at det var din kropp og ditt valg – Og at det ikke er min plikt som venn å støtte valget ditt, men at jeg allikevel kan være der for deg.

Alle vennene mine maser på at jeg skal få meg kjæreste, og jeg later som at jeg ikke er interessert, men innerst inne så er det alt jeg vil og jobber for. 

Først: Vi som er i forhold må slutte å gnage, mase og kjase på de som ikke er det. Hva er greia?😂 Folk veit stort sett hva ståa er og har som regel full kontroll på ting sjæl. Når det er sagt så skjønner jeg at det er kjipt. Har du bedt de slutte? Jeg veit at det kan være ubehagelig, men det er lov til å si at du hadde satt pris på om de sluttet å kjase om det. De mener det antakeligvis bare godt, og det kan godt hende at det ikke er mer som skal til. Det er både lov og lurt å ha det bra alene og med seg selv først, og jeg er en av de som tror at det kommer når du minst aner det. Jeg tror i tillegg at livet blir ganske ensformig om det eneste man gjør er å strebe etter å finne noen å dele det med. Så lov meg det at du ikke går inn i noe bare for å gjøre det eller at du går glipp av alt livet har å by på fordi du tror at det ikke er bra nok å oppleve det alene. Kanskje en eventuell kjæreste dukker opp om du slutter å jage etter det selv, og lar livet skje?

Jeg får ikke orgasme og skammer med sånn over det. Har du tips?

Jeg er så langt i fra ekspert på dette området som jeg får blitt, men jeg tror og veit at det hjelper å puste med magen og at sjukt mange trenger litt ekstra drahjelp, som DENNE. Du skal ALDRI trenge å skamme deg over noe som helst som har med kroppen din å gjøre, og jeg veit at det virker som at hele verden får orgasmer over en lav sko hele tiden – Men sånn er det faktisk ikke.

Vet ikke om jeg skal bli boende for venninna mi eller flytte for kjærligheten.

Jeg flytta, og kommer til å gjøre det igjen for kjærligheten – Og jeg snakker minst like mye med de nærmeste, om ikke mer, nå. Jeg veit ikke hvordan relasjon dere har, så det er vanskelig å si, men nå veit du hvert fall hva jeg hadde gjort. Eller: Har gjort❤️

Hvordan få lov til å overnatte med gutter når du er 16 år?

Hehe, ikke lyv og si at du er hos en venninne hvert fall🤪 Fra spøk til alvor. Nå er ikke jeg forelder, så det er sikkert noen som syntes at det er naivt og teit av meg å tenke, men det har jeg alltid gjort. Det som eventuelt kan skje når du er overnatter hos noen, kan fint skje ellers også. Når det er sagt så forstår jeg at man ikke får lov til å overnatte hos gutter, i flertall, når man er 16 år. Jeg har tro på trygge rammer, å gi litt frihet og samtidig ha god dialog, men det er meg – Og til syvende og sist så er det mamsen og papsen som bestemmer, og jeg skjønner godt at det sitter langt inne.

Jeg håper du får en fin, fin søndag. Den ufaglærte sex og samlivsterapeuten sjekker ut, litt svett i luggen, haha!

Jeg titter innom igjen i kveld, for jeg skal dele noe jeg har kviet meg for å si i… Veldig lenge. Snakkes da 💕

Jeg har tenkt mye på det jeg skal si nå, uten at jeg egentlig helt vet hvordan jeg skal si det. For å være helt ærlig så er jeg faktisk litt redd for å si noe feil, samtidig som jeg føler et behov for å si noe. Kanskje mest av alt fordi jeg neppe er alene om å føle på det, og fordi jeg oppriktig lurer på hvorfor. Det er faktisk noe jeg har lurt på siden jeg begynte med det jeg gjør nå, og jeg har ikke blitt mye klokere med årene.

Jeg tror mange av oss har kjent på det at ingen bryr seg, at noen man kanskje skulle ønske at hadde støttet deg, ikke gjør det eller at man føler at noen ikke unner deg det du får til. Enten om det er lite eller stort. Enten om det er en venn, en kollega eller et familiemedlem.

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg både føler og har følt på det – Faktisk ganske ofte. Jeg skal også være så ærlig å si at det kan være ganske kjipt. For hvorfor er det sånn at når Kylie Jenner lanserer ny sminke, så kjøper folk det? Hvorfor er det sånn at når Gina Tricot slipper en ny kolleksjon, så kjøper folk det? Hvorfor er det sånn at når en kjendis reklamerer fort et produkt, så kjøper folk det?

Og hvorfor er det sånn at når en bekjent, en venn eller et familiemedlem starter opp for seg selv, får til noe spesielt eller følger drømmen sin, at så mange av oss velger å ikke støtte det? At vi sier ting som at «det skal hvert fall ikke jeg finansiere» og «vi får se hvor lenge det varer»? Eller at vi lar være å si noe som helst?

Er det fordi vi er så redd for at andre skal lykkes, få det til og gjøre det bra? Er vi så sjalu? Eller hva er egentlig grunnen?

For hvorfor velger vi å støtte noen vi overhode ikke kjenner? Når vi er så forsiktige med å støtte noen vi kjenner, en vi har gått på skole med, naboen eller et familiemedlem?

Det handler jo om å støtte drømmer, noen som vil noe og noen som jobber hardt for å få til noe. Enten det er idrettsprestasjoner, å åpne en lokal butikk eller et stort internasjonalt firma. Eller om det er å pusse opp et hus, få barn eller prestere på eksamen!

For hvor forbanna vanskelig er det å gratulere noen du møter på din vei med noe den har fått til? Hvor forbanna vanskelig er det å kommentere det fine bildet av en venn? Hvor forbanna vanskelig er det å støtte, heie og dele?

Det er jo ikke sånn at jeg gjør det noe dårligere eller ikke kan få til noe, fordi at du gjør det. Ei heller omvendt!

Jeg har hørt mange forklaringer og unnskyldninger oppgjennom. Unnskylding som for eksempel at “du får jo så mange gratulasjoner uansett, så jeg tenkte at det ikke betydde noe”, på min egen bursdag, fra mennesker på vennelista.

Så kanskje vi neste gang ser en bekjent, en venn eller et familiemedlem som skriver eller deler noe om hva de har fått til, noe de ønsker å få til eller noe de har skapt, at vi skal gi et klapp på skulderen? For nei, vi trenger ikke å ville henge opp maleriet i stua, si ja til den frisyren eller bruke den genseren, men vi kan vel gi en tommel opp for det vel?

Gi en like, en kommentar, en klapp på skulderen og bruk tre sekunder til å nevne det eller noe annet hyggelig når dere treffes på butikken. Vær raus og hei på dem.

Du veit jo aldri hvem du kommer til å angre på at du ikke støttet og heia på. Og vi vet aldri hvem vi kommer til å ha bruk for.

Det kan nemlig være at du en dag har bruk for han som gikk sin helt egen vei som du aldri har hatt troa på 💪🏻

Så la oss heie, være litt rause og støtte. Jeg tror hvert fall at vi kommer lengst med det. En ting er hvert fall sikkert: Det er gratis å være ålreit.

Hei og good lørdag💛 Nå nærmer leiligheten vår seg ferdig med stormskritt, og jeg er sprekkeferdig! Det var befaring på torsdag, og er veldig positivt overraska. Jeg skal selvfølgelig dele litt bilder som ble tatt under befaringen, men jeg tenkte først at jeg skulle svare på litt spørsmål om den. Og veit dere hva vi skal i dag? Jo, vi skal på sofajakt – Og det er så gøy at jeg nesten ikke kan vente😂 Sånn har’e blitt si.

Hvor ligger leiligheten deres?

Den ligger i Asker!

Hvor stor er leiligheten?

Jeg husker faktisk ikke hvor stor den er i kvadratmeter (😂), det må jeg spørre C om, haha!! Men vi har kjøpt med to soverom, to bad og balkong (noe som har vært skikkelig viktig for oss). Det er en treroms, såpass veit jeg, og den er midt i blinken for oss.

Skal dere bo der, eller skal dere fortsette å bo i Sverige?

Dette vet jeg at mange lurer på og kanskje ikke skjønner seg helt på, og det er jo ikke så rart. Vi visste at vi med stor sannsynlighet ikke kom til å bo i Norge da vi kjøpte leiligheten. Vi ville allikevel benytte oss av muligheten til å komme oss inn på boligmarkedet og ha et hjem utenom sesong. Så vi skal fortsette å bo i Sverige, eller hvor veien går etter hvert, samtidig som vi har en leilighet hjemme i Asker.

Er det nybygg?

JA! Og det er foreløpig gått supersmud, så vi er veldig happy.

Skal dere leie den ut?

Det er planen, men ikke før hvert fall etter neste sommer. Jeg kommer til å være grisemisunnelig på den eller de som er så heldige å få bo der i så fall, hihi!

Hva koster leiligheten?

Haha, jeg hadde jo egentlig ikke tenkt til å si noe om det. Det varte ikke så lenge, for jo C babla jo med en journalist og det kom på forsiden av lokalavisa hans.

Jeg holdt jo på å dette av stolen når jeg så det, og vi har pugga på kommentaren “ingen kommentar” siden. Ikke det at det sitter helt enda😂

Men ja, vi betalte 4 800 000 for den for 1,5 år siden uten tilvalg (som koster skjooooorta) til alle nysgjerrigperer. Vi er veldig spente på ny verdivurdering nå i desember!

Hvordan skal den se ut?

Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal dele litt bilder (fra befaringen) snaaaart! Tro meg at dere skal få se absolutt alt.

Når er den klar?

I starten av desember!

Hva så dere etter når dere så etter leilighet?

Jeg var ganske bestemt på at jeg ønsket meg et nybygg, men vi så selvfølgelig på andre muligheter også. Mens vi så var det hele tiden viktig for oss at leiligheten hadde to soverom, balkong og så åpen løsning som overhode mulig. Ingen av oss var spesielt interesserte i å kjøpe et oppussingsprosjekt, og da vi kom over leiligheten vår var det liten tvil. Vi slapp jo til og med budrunde, og det var digg! Når det er sagt, så kjøpte vi den på… to dager, tror jeg at det var, så det gikk fort i svingene, hehe.

Hvilke tilvalg har dere gjort og hva har det kostet? 

Vi har valgt farge til alle rommene, fliser der vi har ønsket det, noen endringer på badene, noen endringer på kjøkkenet og en del andre valg. Vi likte kjøkkenet som var standar veldig godt, så vi “slapp” heldigvis å måtte gjøre noen store endringer med det. Vi har allikevel gjort noen tekniske endringer, som ser ut til å ha blitt veldig bra. Hva det har kostet? EN HAUG. Hvert valg koster det som føles som ut som en månedslønn, hehe. MEN! Det blir veldig, veldig fint og vi gleder oss noe inni hampen.

Spør om dere lurer på noe og fyr gjerne av noen tips til enten nybygg eller inredning om du har. Alle tips og all inspirasjon mottas med et stort takk🖤

Hilsen kjendiskjæresten, lol😂

… Hils på min nye favorittserie, Emily in Paris ✨

Jeg var alene hjemme forrige helg, og jeg pleier stort sett å bli sittende med macen i fanget og jobbe unna, men da klokken tittet midnatt en av dagene – Så surret jeg meg inn i en serie som tok halve nattesøvnen min. Og om det var verdt det?

100 %.

For en som har vært i sorg over at det ikke kommer mer av Sex and The City, så kunne jeg faktisk ikke vært gladere. Jeg falt pladask, spilte av en episode etter den andre og lengter allerede etter en ny sesong. Faktisk helt til C ramlet inn døren natt til mandag… Oooopsi.

Det er jo kanskje ikke så rart at jeg fikk Sex and The City, og det er jo litt meningen, det er jo tross alt regissøren bak Satc som har laget Emily in Paris.

Serien handler om Emily, åpenbart, som flytter fra Chicago til Paris da hun får drømmejobben, og vi får være med på livet i Paris. Altså… Bare se den! Hvert fall om du elsker romantiske dramaserier. I do, eller je fais som kanskje Emily ville prøvd seg på. 

Ah, jeg blir nesten sjalu på alle dere som ikke har begynt på den enda, haha! Kos dere MAX ❤️ Du finner den på Netflix forresten!

Klem fra meg som lengter etter å ta fatt på de siste episodene… Jeg håper de er i god gang med de neste fem sesongene – Hvert fall.

Del 2. 

I forrige uke kunne vi høre Benedicte fortelle om da deres magiske båtferie plutselig ble til den største katastrofen hun har gått gjennom.

Vi har fått høre om hvordan idyllen snudde, de kritiske timene, om panikken og fortvilelsen, og om reisen fra båten deres, der de skulle spise middag en deilig sommerkveld, og til brannskadeavdelingen på Haukland Sykehus.

I dag får vi høre om prosessen, om hvordan det er å være mamma i en sånn situasjon. Hvordan hun har kommet seg gjennom. Hvordan i alle dager man går videre. Det siste der er hun egentlig ikke helt sikker på, men hun har klart det. Ja, selv om det enda er en lang vei å gå.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

Visste du at…

I 2017 hadde norske menn 134 milliarder kroner mer i formue enn kvinner?

80 prosent av de privateide verdiene på Oslo Børs er eid av menn?

Menn fikk 53 milliarder mer i kapitalinntekt enn kvinner i 2018?

Forskjellen på menns samlede bruttoformue og kvinners bruttoformue var 1216 milliarder kroner i 2017 og at det omtrent tilsvarer et statsbudsjett?

Dette var tall jeg kom over i fjor, og som gjorde at jeg fikk bakoversveis. I tillegg til å få bakoversveis, så bestemte jeg meg for at det skulle jeg gjøre noe med. For til tross for at jeg trodde at man måtte være ekspert for å kunne investere, og at aksjer og fond var altfor stort og komplisert for meg, så gikk jeg inn og leste meg opp. Jeg tok praten med de rundt meg, hørte på forskjellige podkaster og før jeg visste ordet av det hadde jeg mine egne aksjefond. Jeg forsto nemlig at det ikke var så stort og skummelt som jeg trodde, og at jeg overhode ikke trenger å være stinn av gryn for å være med på leken.

Og vet dere hva? På søndag kjøpte jeg mine første aksjer! Og veit du hva det kuleste med det er? Jo, at jeg er med på å endre statistikkene som gir meg bakoversveis, og at jeg kan være med på laget til spennende bedrifter og prosjekter. Og veit du hva? Det kan du også!

Vi trenger nemlig ikke å være rå på statistikker, grafer og tall for å kunne investere, men om du er det, så er det dødskult. Det behøver ikke å være noe hokkuspokkus, og du behøver hvert fall ikke å fly rundt i dress – Om ikke du vil. Jeg går jo stort sett bare i joggedress, og klarer meg fint 😂

Jeg er jo så heldig å være ambassadør for Drink Cool, Norges nye og eneste vann på kartong. Vannet er ute i alle bynære 7-Eleven og i egen nettbutikk og cool-vannet er norsk vann, bare bedre. Det er 100% rent vann fullt av mineraler og mineralene gir vannet en pH verdi på +/- 8 som gir en frisk god smak og som er godt for kroppen. Vannet betegnes som alkalisk vann og anses som nytt i Norge, og vil gi Drink Cool et sterkt konkurransefortrinn.

Nå ble det proft her, men du skjønner greia. Cool er dritdigg og dritbra, om det er lov å si det og det er klart at jeg vil være medeier! Så når jeg fikk spørsmål om jeg ville investere i firmaet var svaret ganske enkelt. Typ sånn her:

Og veit du hva annet som også er ganske kult? Jo, at du kan bli medeier du også.

Om du vil lese mer om Drink Cool, bli med på laget og endre statistikkene du også, så kan du gjøre det HER. Og jada, det er selvfølgelig åpent for gutta også. 👊🏻

 

 

 

 

 

 

Liknende skinnjakke HER & liknende Boots HER.

GOD TIRSDAG🖤

✗ Jeg fikk så mange spørsmål på Instastory om hvor kjolen jeg hadde på meg i går er fra (den på bildet). Den er fra Gina Tricot, men er dessverre utsolgt på nett. Det kan hende de fortsatt har den i butikk, så det kan jo være verdt en titt. Her har du hvert fall noen liknende i litt andre farger som jeg også digger: DENNE & DENNE.

✗ På torsdag er det befaring av leiligheten vår. Det er så spennende at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! Vi er heldige å få god hjelp til å gjennomføre den, for verken jeg, C eller mamsen som også skal hjelpe oss med å gjennomføre den veit hva man skal se etter eller hva som er bra eller dårlig. Jeg bryr meg jo mye mer om at det er fint, enn om alt det tekniske (som jeg ikke skjønner så mye av) er gjort rett😂

✗ Snart skal jeg dele noe jeg gruer meg til lenge, og som har ligget i arkivet mitt i over et halvt år.

✗ Jeg håper, håper, håper at vi får vært med familien vår, at de kan komme hit og at vi kanskje rekker en kjapp tur hjem sammen i jula, og at Covid-19 ikke parkerer oss i Stockholm aleine 💔

✗ Det er dritkjipt å drikke brus av plastglass.

✗ Jeg syntes det er, i beste fall, bedriten av skilte foreldre som bruker barna sine som bindeledd for kommunikasjon. Kidsa kan ingenting for det og burde aldri lide for at foreldrene ikke har noe til overs for hverandre. Har man valgt å lage barn sammen, da får man faen meg stå i det, sørge for at barna har det best mulig og evne å prate med hverandre for barnas beste.

DENNE gir meg den fineste gløden i ansiktet ever. Man sier kanskje ikke ‘ever’ lenger, men det er faktisk sant. Jeg har brukt de i flere år og jeg elsker de. Som dere ser, så er de ganske godt brukt😂

✗ Jeg lurer på hvordan det er å være en person som konstant er ute etter å ta andre på ting. Det må jo være fryktelig slitsomt og kjedelig å bruke tiden sin på det.

✗ Jeg kommer aldri til å klare og forstå de menneskene som klarer å snike på for eksempel bussen. Hvordan har de samvittighet til det? Er dere ikke dritstressa? Syntes dere ikke at det er flaut? Jeg har så mange spørsmål😂

✗ Hva skjer med Donald Trump a?😷 På mange måter.

Jeg håper du har en nyyyyydelig tirsdag. Her høljer det ned utenfor, og akkurat i dag så var det faktisk ganske koselig. C syntes ikke det var like koselig når han kom syklende hjem fra trening tidligere i dag vel og merke. Haha!

Sender en stor klem herfra!

 

👩🏿‍🤝‍👩🏻

Da jeg var yngre ble jeg venn med alt og alle. Alt fra han som jobba på restauranten vi var på, hun som bodde i nabohuset på ferie og alle dyrene jeg gikk forbi. Jeg ble til og med venn med de som snakket et annet språk enn meg. Det gjorde liksom ingenting, for vi kunne jo fint leke sammen for det!

Men så skjer det liksom noe når man blir voksen. Man slutter liksom å prikke en tilfeldig på skulderen for å spørre om man skal leke sammen og man slutter liksom å være fri for både hemninger og fordommer. Om man blir kjent med noen så er det ofte gjennom andre venner, gjennom jobben eller en fritidsaktivitet. Okei, det kan jo hende at det finnes noen tøffinger blant oss som fyrer av en DM på Insta eller som tar initiativ på en annen måte, men la oss være enige om at det er vanskelig å få seg nye venner i voksen alder. Det syntes hvert fall jeg. 

Men, så har det seg jo sånn at jeg har flytta til en ny by, til et nytt land og at jeg må skaffe meg nye venner. Plutselig er jeg tilbake i sandkassa, plutselig må prikke en fremmed på skulderen og spørre: Hey, vil du leke med meg? Eller, henge. Spise middag. Ta en kaffe. Sånne voksne ting som man heller gjør enn å leke i sandkassa, hehe. Det er ti hakk ut av komfortsonen, men hvordan i alle dager skal man egentlig klare å bygge seg et nytt sosialt liv om man ikke går litt ut av komfortsonen? Man er jo ofte en mil ute av den bare ved å flytte, så da kan man jo kanskje bare fortsette å valse utenfor der en stund. Og… Jeg tror man må være litt tøff for å få seg nye venner.

Prikkinga på skulderen er gjerne byttet ut med en melding på enten Facebook og Instagram, og du kan si hva du vil om sosiale medier, men det er et fint sted å kunne skaffe seg nye bekjentskaper. Hadde ikke jeg fyrt av en DM for noen uker siden til en jente som bor her og som er i samme situasjon som meg, så hadde vi aldri spist middag med de i forrige uke. Hadde ikke en av de andre jentene på laget til C fyrt av en DM til meg, så hadde vi aldri gått tur sammen forrige uke. Så det er vel kanskje noe i det at den som intet våger intet vinner. Det var en helsikes klisje, men det traff jo spikeren på hodet i samme sleng.

Det rare er jo at jeg føler det litt som at jeg dater noen igjen. Plutselig tenker jeg gjennom hva jeg tar på meg og hva de tenker om meg. Det er jo liksom ikke så ofte voksne mennesker treffes, i en ny by og har planer om å bli venner, hehe. Jeg prøver å minne meg på at om noen syntes jeg er rar på håret, at jeg snakker litt for mye eller at jeg har dårlig humor, så er det ikke meningen at man skal være venner – Akkurat som når man dater noen. Det er jo ikke alle man kan bli bestis med, men man finner jo ikke gull om man ikke graver litt. HAHA! Nå skal klisjedronninga gi seg. Jeg prøver egentlig bare å si: Send den meldinga, våg å ta kontakt og kick ass.

Det er sjeldent den nye venninna di banker på døra de helt tilfeldig, men det kan jo hende at hun vil det om du inviterer hun ❤️

Wish me luck!

Jeg var 19 år gammel første gang jeg fikk beskjed om at det kunne bli en utfordring for meg å få barn.

Jeg var like gammel da jeg første gang fikk mitt første ordentlige spørsmål om jeg ville ha barn.

Og om jeg vil ha barn? Ja, det vil jeg – Mest av alt.

Men jeg har noe som heter endometriose. Endometriose er en sykdom som rammer opptil 1 av 10 kvinner (les mer HER), noe som betyr at verden over er det 176 millioner kvinner som opplever det. Når jeg er dårlig ser jeg ut som på bildet over og jeg har ofte vært så dårlig som på bildet under:

Men det verste er at det kan gjøre det vanskelig å bli gravid uten hjelp. For min del innebærer det ofte smertefulle perioder. På det verste er jeg sengeliggende, og det har tatt både mye tid og moro av ungdomstiden min. Det har vært mye smerter, mye frustrasjon og på det verste har jeg sittet hulkende på legevakta mens jeg har tryglet om hjelp.

Jeg får ofte spørsmål om når jeg tenker å få barn og i går fikk jeg spørsmål om jeg var gravid. Og nei, det er jeg ikke, men jeg håper at jeg er så heldig at jeg kan bli det en dag. Faktisk er det kanskje min aller største drøm.

Det er vanvittig mange kvinner, verden over, som har store utfordringer knyttet til menstrasjon.

Jeg er en av de.

Jeg vet at du sikkert mener det hyggelig når du spør, men vær bevisst. For hvordan kan du vite at jeg ikke har prøvd? At jeg prøver? At jeg har mista? At jeg ikke har lyst på?

Det er ikke nødvendigvis så kult å bli spurt om man vil ha barn. Noen vil ikke, og det er greit. Noen vil, og det er greit. Noen vil av hele sitt hjerte, men får det allikevel ikke til. Og det er ikke din business. Det er faktisk ikke innafor å spørre om, selv om du mener det godt. For ekstremt mange gjør det nemlig vondt, sånn skikkelig vondt – I hele hjertet.

Du trenger ikke å mase på at noen må få barn. Vi vet alle sammen når den biologiske klokka begynner å tikke.

Du trenger ikke å diskutere med noen som sier at de ikke vil ha barn. Vil de ikke, så vil de ikke – Grunnen kan være privat, eller at de rett og slett ikke vil.

Du trenger ikke å spørre om noen ikke skal få barn snart. Du veit ikke om hun har kreft i livmorhalsen. Om hun har spontanabortert fire ganger. Eller om mannen hennes er steril.

For eksempel.

Jeg er enda ung, og jeg får ofte høre at jeg har mange år på meg til å få barn. Og ja, det stemmer det. Om jeg i det hele tatt er så heldig at jeg kan få det.🖤