Åååå, dette har jeg gledet meg til å dele 💛 I skrivende stund sitter jeg rundt spisebordet i hjemmet vår her hjemme i Norge, mens sola skinner inn de store vinduene. Jeg kan kjenne pirret i magen, både for at våren er på vei og over hvor fælt jeg koser meg her hjemme. Og alt er jo litt deiligere når sola skinner, ikke sant! Havet glitrer utenfor vinduet i andre etasje, snøen smelter utenfor og jeg sitter her og øver meg på å drikke kaffe, mens jeg hamrer løs på tastaturet.

Vi er mye borte, vi reiser ofte og vi har derfor bestemt oss for at leiligheten vår er altfor ålreit til at den skal stå tom så ofte som den gjør. Vi har derfor laget en annonse på både Finn.no og Airbnb der dere som vil kan leie den og bo her, om det er for noen dager, noen deilige sommerferieuker eller hva det måtte være.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Se leiligheten vår og masse fine bilder tatt av Magnus Bjørnerud, HER.

Herregud, som jeg gleder meg til sene sommerkvelder her hjemme, grillings og hygge her.

Klem fra meg,

Hei, 

Jeg sitter i den hvite skinnsofaen jeg aldri hadde valgt å kjøpe selv, snufser, snyter meg og hører på “Going with you” av Joshua Radin. Spotify står på shuffle play i spillelista jeg fant før vi reiste til LA for første gang, som heter A World to Explore.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har blitt forkjøla og det føles nesten ut som at jeg har sovet siden jeg kom til Helsinki i går. Uka hjemme har gått i hundre og helvete, og jeg krasjlandet litt når jeg kom tilbake hit. C er borte idag, jeg checker av to do-lista mi, subber rundt i joggisen og jeg har enda ikke vært utenfor døra.

Jeg har tenkt på at det kunne være gøy å lage en fast spalte her inne i år, nemlig en recap av måneden som har gått. Jeg elsker jo å prate med dere her inne, og selvom det ble mye mindre av det enn jeg håpte i fjor, så håper jeg at du vil henge her inne med meg når det skjer noe spess i år. Også synes jeg det er litt fint å kunne gå tilbake på slutten av året og se hva som har skjedd. Ja, akkurat som en dagbok ❤️

Så, la meg sette i gang…

Min januar: 

Det nye året ble ringt inn, mens jeg og C hang ut av soveromsvinduet vårt her i Helsinki. Det er vel en av fordelene med å bo i byen, nemlig at vi fikk privat fyrverkerivisning fra vinduskarmen, mens filmen Troll sto på pause i bakgrunnen. Vi hadde nettopp kommet hjem fra Spengler Cup i Davos, og spist nyttårstaco. Og det var offisielt 1.januar, og det var ikke hvilket som helst 1.januar. Det skulle bli den første hvor jeg ikke hadde totalt krise og hetta for et nytt år og nye muligheter. Det føltes liksom helt greit at det skulle bli 2023, og jeg vet ikke om det føltes greit fordi jeg begynner å bli eldre, om det er fordi jeg har det ålreit nå eller at jeg bare ikke orket å ha panikk. Uansett hva svaret er, så føltes det skikkelig bra. Fint, liksom. Og det er sånn jeg vil beskrive januar. Fint, rart og… Hmm, jeg er ikke helt sikker.

På mange måter så føltes det ut som at januar varte i en evighet, på en annen måte så gikk det veldig fort. Jeg har hatt mer tid til meg selv enn på lenge, hatt flere spennende møter, landet noen skikkelig kule avtaler og trent masse. Allikevel vil jeg ikke kalle januar for en self care-måned, for om jeg skal være ærlig så har det føltes mer ut som om jeg har restituert. Lada liksom. Det har kanskje vært nødvendig etter året som har vært, for uten at jeg har fortalt det til noen, så skulle 2022 by på både min første depresjon, utbrenthet og mye annet jeg har kjempet for å ikke drukne i. 2022 var nok det mest sinnsyke året i mitt liv, på godt og vondt. Det startet i Los Angeles, ble avsluttet med Sveits og Helsinki på samme dag. Så ja, jeg tror årets første måned har vært til for å lade om, og det har jeg også gjort.

Så hva har skjedd i januar? Jeg ble finalist i to kategorier i Vixen, og jeg vant ikke, men det går bra. Det er så mange flinke folk i den bransjen jeg er en del av, og jeg sier det ikke bare for å virke raus en gang – Jeg mener det, med hånda på hjertet. Jeg har jobbet med å ferdigstille et stort og personlig prosjekt for 2023 og tviholdt på et av årets nyttårsforsetter: Ikke bli stressa. Lol! Jeg skal forklare. Målet er å ikke alltid løpe etter, og sørge for at batteriene mine er lada og fylt på. Og det har jeg naila, ikke hver dag, men de fleste dagene. Jeg laget et opprop som fikk hele 35.000 signaturer fra dere, om å endre livmorshalsprogrammet og for at alle som ønsker å utføre en celleprøve skal få gjøre det, uansett alder. Svaret fra Helse- og omsorgsdepartementet var ikke som jeg ville, men jeg lover å ikke gi meg.

Jeg har fylt 25 år og fått suprisebesøk av familien min. Det var sinnssykt fint. Jeg har enda ikke fått eggløsning etter at jeg sluttet på prevensjon i slutten av oktober og jeg prøver å ikke tenke noe særlig på det, og håper at den vanker rett rundt hjørnet. Ikke fordi vi forsøker, men fordi jeg etter spontanaborten i sommer har fått et stort behov for å ha kontroll over kroppen min. Bli kjent med den liksom. Ha en syklus. Og foreløpig har det gitt mange svar faktisk. Både på når jeg egentlig har mensen, hvorfor jeg hver måned har noen dager der jeg føler meg som en heks og tankene mine gir meg juling og mye mer. Planen er å vente med barn til etter bryllup, og det tar meg inn på neste punkt! Vi har begynt å planlegge bryllupet vårt. Jeg vet ikke om vi har kommet så mye lenger, men vi, aka jeg, har hvert fall litt mer oversikt.

Og… Det er en ting jeg ikke har fortalt, og noe jeg egentlig ikke snakker så mye om. Men jeg hadde et ønske for måneden hvor jeg skulle fylle 25 år, og det var å investere i et nytt prosjekt. Og det klarte vi. Så i januar kjøpte vi en ny leilighet. Den femte i rekke faktisk, og det føles hinsides. At vi har fått til det. Han og jeg. Dæven!

Ja. Jeg tror det oppsummerer januar ganske greit jeg. Jeg har også tatt en ny celleprøve, og håper at den viser like gode svar som forrige kontroll i sommer.

Jeg føler meg nyforelsket om dagen, og det er skikkelig deilig. Det er ikke til å legge skjul på at følelsene går i sikksakk etter snart åtte år sammen, så det er deilig å kjenne på det pirret kjærligheten byr på i blant. For å være helt ærlig tror jeg at livet krevde litt for mye av meg til at jeg klarte å kjenne noe særlig på det i fjor, og at jeg bare har fått en påminnelse om hvordan det egentlig føles å dele livet med mannen i sitt liv. Fint er’e hvert fall.

Nå skal jeg ut og lufte meg litt, før det blir mørkt her. Finland ligger jo en time foran Norge, og om et par timer begynner kampen til C. Da skal jeg benke meg i sofaen, med snytepapiret og heie.

PS: Det er en ny episode ute av Sykt Ærlig med Martine idag! Den handler om å være frivillig barnløs, og å velge og sterilisere seg. Du finner den overalt hvor du finner gratis podkast, som alltid.💛

Vi snakkes,

HEI, 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje mandag får bli årets bloggdag? Det føles liksom litt fint å kunne sette meg ned, hamre løs på tastaturet, prate om hva som har skjedd, hva som skal skje og alt mellom himmel og jord, hvert fall innimellom. Det lille ekstra liksom 💕 Snøkaoset som var hjemme i forrige uke, har funnet veien til Helsinki. Utenfor vinduet snør det derfor både til øst og vest, og jeg kan høre brøytebilene jobbe på spreng. Jeg skal egentlig en tur ned til byen for å fikse noe greier til et samarbeid idag, men på vei ut fra treningssenteret så jeg hvor hardt det var å være trikk i dag – Så det er mulig det må utsettes til i morgen.

Jeg sitter i treningstøyet og skriver, mens jeg slurper i meg en smoothie og en te jeg prøver å lære meg og like. Jeg kjøpte meg den billigste blenderen jeg kunne finne i forrige uke, fordi savnet etter min daglige smoothie tok overhånd. Det er liksom noe med det at det er kjedelig (og waste) å kjøpe masse greier i den bosituasjonen vi er i, samtidig som vi skal leve best mulig og ha det ålreit. Med andre ord: Det har blitt noen blendere de siste åra, haha.

Denne uka står det mest jobb på tapeten. C skal bort et par dager, vi skal ha middag med et par på laget her i morgen, og ja… Litt sånn, og mest jobb. Men det er så mye spennende om dagen, og det er egentlig grunnen til at jeg ikke tok med tid til å dusje før jeg satt meg ned heller. Jeg bobler over av engasjement og motivasjon (endelig!!!!) og vil aller helst gjøre alt på en gang. Det er spesielt to ting jeg jobber litt ekstra med om dagen, og det ene kan jeg dele hva er allerede i slutten av februar… Det blir skikkelig gøy – Kult, spennende og fint.

Jeg satt jo nesten cola zeroen i halsen her i går kveld, fordi Julie og Camilla ringte og lurte på om jeg med et uhell hadde klart å legge ut et bilde av en positiv graviditetstest, eller om det var meningen. Jeg ble nesten usikker på meg selv der et øyeblikk, selv om jeg visste at jeg hadde lagt ut et bilde av en halvveis positiv eggløsningstest. Så det var bare det, men jeg måtte dobbeltsjekke sjæl, haha! Jeg sluttet jo på prevensjon for mange uker siden nå, men har enda ikke fått eggløsning. Jeg er ganske chill på det fortsatt, for jeg prøver å gi kroppen min litt slækk til å komme i vater etter mange år med prevensjon. En ting er hvert fall sikkert: Jeg føler meg som et annet menneske uten.

Anways! Er det noe annet spess som har skjedd? Vi har reservert en leilighet jeg drømmer om å investere i, besøket vårt har reist og jeg har fått JA til å ha et møte angående en drøm. Jeg har jobbet knallhard med å ikke være så hard mot meg sjæl den siste uka, jeg har kjøpt drømmelampa mi (HER) og kjære vene! Vi har begynt å planlegge bryllup. Neimen altså… Det er så mye, og så gøy og så forbanna dyrt! Jeg skulle ønske at budsjett ikke var noen hindring, men det gjelder vel de fleste kanskje. Det er så mye å tenke på, finne ut av, booke og planlegge. Jeg har sagt det før, og kommer garantert til å si det igjen, men tips mottas med takk! Foreløpig så koser jeg meg gløgg ihjel med å planlegge, og jeg håper det fortsetter sånn…

Jeg har forresten vært forelsket i DENNE kjolen en stund, så det er fare for at jeg må ha den i forbindelse med bryllupet på en eller annen måte…

Nå skal jeg hoppe inn i et møte, før dusjen blir neste stopp. Jeg skal produsere intro til månedens podkastepisoder etter det, og om ikke du hørte torsdagens episode med Malene Pedersen – Så anbefales den på det STERKESTE. Den er sterk og viktig.❤️

Jeg håper du har en fin dag, at du har hatt en fin start på uka og at du gjør noe bra for deg selv idag. Husk å drikke nok vann og stikke huet ut i frisk luft.

Stor klem fra meg,

* annonse / adlinks *

God tirsdag og godt nytt år ❤️

Jeg sitter rundt kjøkkenbordet i leiligheten vår i Helsinki. Det har snødd i natt, og jeg skal innrømme at jeg hadde et lite håp om at asfalten skulle fortsette å være bar, til tross for at det var temmelig urealistisk. Asfalten var nemlig bar her da vi landa på nyttårsaften, men nå er det winter wonderland igjen. Og det er helt greit, det er fint å kunne glede seg til sommeren si!

Det er første gang i livet, at er nytt år føles helt ålreit. Jeg har nesten tatt så lett på det denne gangen, at jeg lurer på når det skal hente meg inn. Jeg pleier å både føle meg ustø og usikker når årets siste dager står for tur, og jeg pleier å være temmelig frynsete på årets aller siste. Og for så vidt 1. januar også. Litt som at jeg har panikk fordi arkene er så blanke at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. I år derimot… Jeg er sjokkerende rolig. Jeg gleder meg til og med. Kanskje det betyr at jeg for første gang på veldig, veldig lenge, er på et ordentlig bra sted? Jeg håper det.

Når jeg ser tilbake på 2022, så er det jo til å bli svimmel av. Vi rakk å bo i tre land og fire byer. Wow. Det i seg selv er jo sinnssykt krevende ikke sant, og i tillegg var det jo alt det andre. Alt det andre som livet krevde, ga oss og utfordret oss på. Så kanskje det er derfor jeg sitter her og hamrer løs på tastaturet med en viss tilfredsstillhet over meg. At det gikk bra liksom, og at jeg føler meg sterk. Hva nå? Nei, det føles livsfarlig å si – Så sørg for å holde det oss i mellom.

I 2022 jobbet jeg hardere enn noen gang og jeg flyttet jorden rundt – bokstavelig talt. Jeg fikk meg venner for livet, i både nye bekjentskaper og i gamle. Jeg tok min første tatovering, og den har jeg knapt vist til noen. Vi brukte alt vi hadde på å kjøpe to leiligheter på tre uker, vi overtok hjemmet vårt hjemme i Norge, jeg ble fri for celleforandringer, og jeg gikk gjennom en spontanabort. For et helvete sistnevnte var. Det gjorde at jeg ikke klarte å ta innover meg noe av det andre heller, for å være ærlig. Ironisk nok så sto jeg midt i spontanaborten da de ringte fra sykehuset og sa at de siste celleprøvene mine var fine. To timer før vi skulle reise på Stavernfestivalen. Og jeg sa det egentlig ikke til noen. Det ble liksom litt mye. Og det er sånn hele 2022 føles, nemlig mye. Men det er nok sånn noen ville beskrevet meg også, så det ligger kanskje noe i det. Og herregud! Jeg fikk jo ring på fingeren også, og ble forlovet med mannen i mitt liv. Som jeg helt oppriktig fortsatt egentlig lurer på om er en greie. En greie eller bare knallhard jobb. Det er jaggu flaks at vi er hardtarbeidende begge to.

Så året som startet i Los Angeles, sluttet i Helsinki. Vi har opplevd Spania flere ganger, Tampere, Greenville, New York, LA og alt den sinnssyke byen har å by på, Palm Springs, Malibu, Davos. Romjulen ble jo tilbragt der, i vakre, vakre Sveits. Jeg hadde hørt at det var et vakkert land, men at det var så vakkert visste jeg ikke. For et sinnssyk fet reise jeg fikk med meg der. Wow. Det føles nesten ulovlig ut å prate om de dagene, men jeg fikk minner for livet. For en fest det ble, og var. Det som kan vises ligger i høydepunkter under profilen min på Instagram, resten ligger som høydepunkt i minneboka.

Den røde jakka mi er HERFRA❣️

På mange måter ble årets siste dager årets høydepunkt. Om det er fordi det ligger så friskt i minne eller ikke, det vet jeg ikke. Jeg demrer liksom fint tilbake til en sykkeltur på kveldstid, med stjernene over oss i Palm Springs også. Jeg tror bare forskjellen er at jeg plutselig connecta med det jeg gjorde da vi var i Sveits, og jeg faktisk klarte å ta det innover meg. Så det er kanskje en annen grunn til at ting føles litt mer ålreit nå, nemlig at jeg har stengt alt ute i hele 2022 – Holdt pusten på en måte. Nå skal det pustes hvert fall. Og jeg begynner endelig å kjenne at det kribler i hele kroppen av både motivasjon, lyst og glede igjen. Og jeg er en drømmer, men jeg er også en kontrollfreak, så jeg forsøker liksom alltid å finne grunner til ting. For jeg er nok ingen overtenker, men en overanalyserer. Hvorfor har jeg det så bra nå liksom? Er det at jeg har slutta på p-piller, at jeg har flaks eller er det den, den eller den grunnen? Jeg forsøker å la være, og bare være i nuet. Sånn som de sier at er så viktig. Det er jo tross alt litt det som er greia, eller hva?

Vi stortrives hvert fall i Helsinki, både i leiligheten som er totalt annerledes fra den hjemme, i klubben vi er så heldige å få være en del av nå og i livet generelt. Det føles ut som at vi har vært her hele sesongen, men sannheten er jo at vi bare har vært her i fire uker. Tenk å leve et helt liv på fire uker a! For ikke å snakke om på en sesong. For siden sesongen startet, har vi rukket å være i LA, South-Carolina, en svipptur hjemme, i Davos, også her. Det er kanskje ikke rart jeg har vært litt svett på ryggen. Takknemlig, og svett, haha!

💕 Her er forresten noe av det dere har spurt om hvor er fra i det siste 💕

Jakke HER – Jeans HER – Genser HER – Boots HER

I dag får vi faktisk besøk igjen også. Det er en hylling av alle mammaer på kampen her på lørdag, så da måtte jo mammaen til C komme. Også kommer broren hans og kjæresten, før de skal reise i militæret. Og jeg, jeg skal komme på gymmet nå jeg. Jeg har nemlig meldt meg inn i et gym fem minutter å gå fra oss. Og løsningen der var genial! Jeg kan jo ikke en gang være medlem at et treningssentret hjemme på grunn av de irriterende bindingstidene, eller, jeg kan – Men det er ganske uøkonomisk, haha. Her betalte jeg for en måned, og jeg kan også kjøpe klipp om jeg heller vil det. Så når det har gått en måned kan jeg fylle på med det jeg har behov for og trenger! Genialt, for en som lever et tullete liv uten stabilitet nok for å binde seg opp på noe.

Så ja, det er planen nå. Og jeg håper at du har hatt en god start på det nye året, at du har det bra og at du har noe å glede deg til. Husk at du ikke trenger å forandre deg da, bare fordi det er et nytt år liksom. Du er ganske ålreit fra før, og det du trenger er kanskje bare å være litt greiere mot deg selv, prioritere deg selv litt mer eller ta litt mer vare på deg selv. Husk at den kroppen og det hodet du har nå, er det eneste stedet du må bo i for resten av livet – Så sørg for å gjøre det til et ålreit sted å være.

Vi snakkes, Ilu.

Bildet jeg sendte til mamma og pappa torsdag kveld… 

Okei, hvor skal jeg begynne? Om jeg skal være ærlig, så vet jeg ikke helt selv. It’s been a ride. Men la oss begynne fra da C valgte å bryte kontrakten sin i USA.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det føles ut som at de siste ukene, egentlig hele sesongen hittil, har vært en sammenhengende røre. Jeg har gått på autopilot, noe jeg har gjort ganske lenge.

Samtidig som vi forsøkte å lande i valget vårt, livet, i hverandre, og ikke minst oss selv, stormet det rundt oss. Det ble mye frem og tilbake. Mange tok kontakt, og viste interesse. Jeg er glad for at jeg har lært meg å ikke flytte inn mentalt alle stedene som har blir nevnt på vår vei med tiden, det gjør det hele litt enklere å forholde seg til. Med en gang man har googlet flybilletter, har man liksom gjort det. Men okey! C kom hjem fra USA, og jeg var jo allerede hjemme. Valget om å forlate laget i USA var åpenbart tøft, men har vist seg igjen og igjen å være helt rett.

Når han kom hjem ventet det mange heftige samtaler, det ble en del venting, mye frustrasjon og frem og tilbake. Utrolig nok, er vi gode på det også, vi har blitt gode på det. Etter mye om og men, valgte han å signere her hjemme i Norge, for Frisk Asker. Vi er ekstremt takknemlige for mulighetene her hjemme, den klubben, alt de er for oss og har gjort for oss.

Allerede samme kveld fikk jeg flere spørsmål om det føltes deilig, og om jeg fant roen nå. For å være helt ærlig, så har jeg ikke klart å svare på det. Vi har jo visst hva som har rørt seg, om alle meldinger, samtaler og hit og dit. Så når jeg har fått spørsmål om jeg gleder meg til julefeiring hjemme, er sannheten at jeg ikke har turt å tenke på det enda. For allerede under første kampen her hjemme, fleipa agenten til C med at han ikke hadde planlagt jula hjemme helt enda, om han var oss. Det var litt spøk, men mest alvor.

Jeg har vært skikkelig usikker på om jeg skulle kjøpe juletre og pynte til jul. Jeg har fleipa til alle rundt oss, at med en gang vi drar og kjøper juletre, så skjer det noe. Vi gjorde det på onsdag, og under kampen på torsdag fikk jeg melding av agenten til C hvor han spurte om jeg hadde tid til å prate. Jeg fant meg et ledig hjørne i hallen, og ringte han med en gang. Laget, som en stund har vært veldig interesserte, ville ha han. Jeg begynte bare å le. Det jævla juletreet. Også tror jeg at jeg egentlig visste det, innerst inne. At det er derfor jeg ikke har planlagt noe, turt å ta helt av og holdt meg i skinnet liksom. Kanskje det er det som heter klok av skade? Jeg veit ikke, det spiller ingen rolle. Dette føles hvert fall veldig bra. Det er veldig bra for C, det føles bra ut for meg og det er forbanna spennende. Igjen.

Se bort i fra svensken hahhaha!!! 

Sent fredag kveld kom det endelige “ja-et”, og i går morges kom kontrakten. Det føles bra, og helt rett. Jeg er glad, og C er glad. Når man signerer en kontrakt om sommeren, har man vanligvis tid til å fordøye prosessen litt. Forberede seg og planlegge. Så hvorfor deles det allerede nå? Jo, fordi C skal spille første kamp for hans nye lag i morgen. Og vi? Vi er allerede på plass.

I Helsinki. 

Hei og god 1.desember ❤️

Det føles ut som at året bare har flydd avgårde, og det er første gang jeg egentlig føler meg ganske rolig i forhold til det. Kanskje fordi innimellom tøffe tak, en heftig reise og mye opp og ned, så har det vært skikkelig fint. Mange oppturer, mange fine øyeblikk, opplevelser og muligheter. Det er liksom greit at dette året snart er omme, og jeg tror for første gang at jeg er klar for at det skal komme et nytt år. Kanskje det er de blanke arkene jeg er klar for, jeg vet ikke. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har vært slått ut siden i helgen, av en real runde med spysyken. Nå er jeg bare redusert etter å ha vært dårlig, og sprekkeferdig på å ta fatt på gjøremål og livet igjen. Jeg som akkurat hadde kommet inn i den gode treningsrutinen min igjen! Det er så typisk, haha. C har holdt seg frisk som en fisk, og det var en som påpekte at man må holde seg unna folk i 48 timer etter endt sykdom, og tro meg… I know. Jeg bor med en toppidrettsutøver som ikke har noen planer om å bli syk, og han har aldri vært gladere for to etasjer, to soverom og to bad. Han har til og med brukt opp den ene håndkremen min, fordi han har blitt så tørr etter å ha vasket seg på hendene. I går var derfor første dag siden fredag at jeg fikk en klem igjen. Haha!

Da jeg satt alene i South Carolina, realiserte jeg noe jeg hadde hatt skikkelig lyst til. Nemlig å lage en julekalender. Lavterskel og tilgjengelig. Det eneste jeg hadde for å skape var macen og mobilen min, så jeg dukket inn i et univers jeg er alt annet enn kyndig i. Men det ble noe, en digital app. En julekalender. Ikke superfancy, men la oss være ærlige, det er jeg jo ikke heller – Men den ble så varm og givende jeg ville. Det som varmer mest, er at vi allerede i dag får overført 10.000,- til Kirkens Bymisjon. For det var hovedmålet. Å varme hjertene deres, og de som gruer seg til jul. Jeg har gjort mye selv, med god hjelp fra Benedicte, som jeg jobber sammen med. Det har godt en kule varmt, og vi har gjort vårt beste – Kun i håp om å bidra. Og at så mange av dere har hatt lyst til å kjøpe den, bruke den og bidra, ja, det varmer hjertet mitt. Du kan fortsatt joine HER om du vil. 

Nå skal jeg hoppe inn i et møte, men jeg ville bare stikke innom å si hei. Og takk. Takk for at dere følger meg på oppturer, nedturer og når livet er midt i mellom. For at dere heier på oppfunnen mine, bidrar og sprer så masse kjærlighet. Jeg skal innrømme at jeg føler at jeg ikke helt har strukket til med å gi den tilbake i det siste, men jeg håper at livet og energien blir skikkelig ålreit fremover. 

Det er forresten en rykende fersk og deilig podkastepisode ute av Sykt Ærlig med Martine, og jeg har med meg en enda deiligere og kulere medprogramleder denne måneden… Du finner episoden overalt hvor du finner gratis podkast! 

Stor klem fra en glad og takknemlig Martine,

For noen uker det har vært. Måneder. År. Det føles ut som en evighet, og det har vært en helvetes berg-og-dalbane den siste tiden. Det ekke vits å finpusse på det en gang. Dævendøtte.

Det å ha C hjemme er magisk. At vi i det hele tatt får bo hjemme i vår nye leilighet, sånn som nå, føles magisk. Det er lenge siden sist, til tross for at jeg ikke føler at vi har fått dreisen på hverdagen enda. Langt ifra. For det er ikke til å legge skjul på at det har vært et kaos siden han kom hjem fra USA, og det eneste vi har visst, det er at vi har gjort et rett valg. 100 %. Ingen av oss har sett oss tilbake eller angret, til tross for at det gjorde at vi forflyttet oss fra en vanskelig situasjon til en annen.

Det har vært mye info, mange samtaler, mange tøffe samtaler, og hit og dit den siste tiden. Det har vært flere land, lag og muligheter på bordet, og det har nesten gjort meg svimmel. Eller… Det har jeg vært, og jeg prøver å finne balansen igjen nå. For etter mye om og men, så signerte C for Frisk Asker på tirsdag. Da vi fikk med alt vi ønsket i kontrakten, med de mulighetene vi ville ha og som er nødvendig for C, så føltes det rett og veldig bra. Les mer HER. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er flere som har spurt meg om det er deilig, deilig å skulle være hjemme liksom, og jeg har egentlig ikke klart å svare ordentlig. For jeg har ikke rukket å tenke på det. Kjenne etter liksom. Kanskje fordi vi har flakset så lenge nå, vært her og der og overalt. Jeg tror kanskje det, men fysøren som vi skal nyte førjulstiden her hjemme. Det kribler i hele kroppen når jeg tenker på det. Pepperkakebaking med familien liksom… Det høres kanskje tullete ut, men det er så fint at jeg kan begynne å grine. Kanskje jeg kan kjøpe juletre nå? 

C har en klausul i kontrakten som gjør at han kan reise i morgen om han vil og om rett mulighet dukker opp, og jeg tror det også gjør at jeg ikke klarer å slå meg helt til ro liksom. Men, jeg jobber med saken og håper jeg klarer det snart. Uansett hvordan ting skulle bli. 

Alt kaoset, har gjort at det var sånn jeg reagerte når det ble offentliggjort på tirsdag. Det var som at all lufta gikk ut av meg. Det føltes ut som at det ble delt sekunder etter at signaturen var på papiret, og jeg hadde liksom ikke rukket å puste. Eller prate med de vi ville først. Så her harru meg, etter at alle følelsene som har bygd seg opp lenge nå fikk utløp på tirsdag: 

Nå derimot, nå går det bedre. Det blir bedre nå. Forhåpentligvis så blir det skikkelig bra. Og det føles veldig fint å skulle stikke til hallen etterpå og se C spille kamp på hjemmebane igjen. Fint, og rart. Det fineste er kanskje å kunne samle familien å gjøre det sammen igjen, for jeg har jo stort sett gjort det meste alene i noen år nå ikke sant. Og jeg gleder meg til å se C spille igjen. 

Tiden fremover blir veldig spennende hvert fall, og jeg gleder meg til å forhåpentligvis lande skikkelig her hjemme og nyte hver eneste dag fremover – Og lade om til det som måtte komme. Det trengs, for både hodet og hjertet. Enda litt tøffere siden sist vi snakka her inne, enda litt tryggere og enda litt mer overbevist om at ofre alt ikke er oppskrift på og lykkes. Du må ha det bra med deg sjæl og de rundt deg på veien. Jeg tror nemlig reisen er målet, og helvete for en reise vi er på. Det skal bli fint å ikke bare klamre seg fast i tiden fremover.❤️

Vi snakkes,

Ukas mest stilte spørsmål. Om det er slutt. Mellom meg og C. Jeg skal ikke juge og si at de siste ukene var vært enkle. De har vært beintøffe, og det har det egentlig vært lenge. I flere år. Ikke oss i mellom, men i det vi står i. Livet vi velger å leve. Og det er noe som har tatt slutt de siste ukene. Vi har tatt er tøft, vanskelig og sikkert på mange måter kontroversielt valg om å gjøre det som er best for oss. Noe vi diskuterte knallhardt i sommer også. Basert på lovord og marginer.

Det å ta valg basert på hva som er best for seg selv, er ikke alltid enkelt. Det krever mot, både til å være tro mot seg selv, men også å stå opp mot andres tanker og meninger. Forventninger, ikke minst. Vi har hatt det tøft, og det har vært vanskelig å beslutte rett. Eller, tørre å beslutte rett. Det er en vesentlig forskjell. Men vi har gjort det nå. Det er ubehagelig, men rett.

I morgen skal jeg hente Christian på Gardermoen. Han reiser tilbake til Europa. Vi har reist hjem. Fra USA. Beslutningen har tatt tid, det har krevd mange samtaler og mye fornuft. Det har vært litt som å velge mellom hodet og hjertet. Men vi har valgt rett. For karrieren hans, for meg, for oss og for tiden fremover.

Vi har i lang tid våknet hver eneste morgen uten å vite hvor vi skal bo i morgen. Det er krevende og tøft, men vi har stått støtt i det. Samme hva. Og det skal vi fortsette med, men med andre rammer. Hvor veien går videre er ikke bestemt, og uansett hva det måtte bli – Denne sesongen, eller neste, så står vi støtt og gleder oss.

Vi har lært at vi alltid skal velge med hjertet og det skal være gøy å følge drømmen, selv når det er tøft. Så, USA-eventyret er over for nå og vi er evig takknemlige for mulighetene, minnene og menneskene. De har vi med oss i hjertet for alltid. Verden har blitt og fortsetter å være vårt hjem, og det blir spennende å se hvor det neste blir. Men, noen ganger må man ta et fot i bakken hjemme fordi det er det beste for seg – Og det gjør vi nå. Det er ingen skam å snu, ikke sant. Å følge hjertet. Gi drømmen en ny kurs, pusse litt på’n og fortsette.❤️