Det er flere som har hatt et ønske om å se intervjuet jeg hadde på God Morgen Norge i går, så jeg tenkte at det var like greit å poste det her. For meg var det veldig viktig at jeg ikke ble sminket, eller egentlig fikset i det hele tatt. Grunnen er så enkel at jeg har et ønske om å vise hvordan situasjonen faktisk er, og akkurat nå er den lite puddret over.
Tusen takk til alle som støtter meg og bryr seg. Det betyr enormt.
Du kan se klippet HER.
// Marty
De siste dagene har det vært mye kropp i sosiale medier. Egentlig har det vært det lenge. Noen drar feministkortet, mens andre (inkludert meg selv) kun har gjort det på gøy. Samtidig legger jeg merke til enkelte av kommentarene som dukker opp hver eneste gang noen velger å kaste klærne.
Enkelte mener at kvinner som kaster klærne tråkker på likestillingen og at de misbruker feminismen. Det finnes antakeligvis kvinner som har et behov for å kle av seg, som skylder på at de gjør det for å fremme kvinnekroppen og samtidig dra feministkortet. Men til tross for at noen syntes det er feil, så tenker jeg egentlig at det er fantastisk.
Du må ikke misforstå meg, for jeg mener ikke at en pupp får oss videre i verden, at det gir oss likelønn eller at det gjør at vi unngår kommentarer som “Jøss, har det vært litt lite pikk i det siste”, hvis vi er litt slitne på jobben. Men jeg mener at det er flott at feminismen og likestillingen har gjort så kvinner faktisk har mulighet til å ta egne valg knyttet til kropp.
For vi har ingen grunn til å dømme andre som kaster klærne eller som har et behov for å vise seg frem. For jeg mener at likestilling og feminisme er for stort til å diskutere enkeltes valg, fordi det finnes ingen fasit på det å være er kvinne – Takket være at vi har kommet så langt som vi har.
Vi har nemlig viktigere oppgaver å tenke gjennom, enn at noen ønsker å kle av seg.
Vi har blant annet oppgaver som:
At 1 av 10 norske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt.
At det har kommet frem at flere land i Latin-Amerika tvinger små jenter til å føde sine egne søsken etter å ha blitt voldtatt.
At tall fra 2015 viser at norske menn i gjennomsnitt tjente 176 100 mer enn norske kvinner.
At mange norske kvinner lever under en ekstrem sosial kontroll, noe som betyr at de ikke bestemmer over eget liv.
At det fortsatt er uaktuelt med abort i Irland, og at kvinner dør av dette.
At mer enn 60 millioner jenter i verden blir giftet bort før de er 18 år. Flesteparten av disse jentene har større risiko for sykdommer og for å bli gravide før kroppen er moden. For mange av disse unge jentene blir barneekteskapet en dødsdom.
Jeg vil tørre å påstå at alle disse oppgavene er viktigere enn av noen av oss kler av seg på Instagram. For egentlig handler dette om at kvinner har et valg, og jeg mener at det er fantastisk, og hvor vidt vi er enig i andre sine avgjørelser tenker jeg nesten ikke spiller noen rolle.
For ja, pupp er helt naturlig, kropp er helt naturlig og rumpe er helt naturlig. Det er naturlig å være kvinne, på lik linje som at det er naturlig å være mann. Men! For mange er det ikke naturlig å ha kontroll over egen kropp, eller å bestemme over egen kropp, noe jeg vil påstå er langt viktigere.
Det verste som kan skje når jeg poster bildet under er at noen slenger en kommentar om at jeg ikke eier verdighet eller at jeg er en hore. Men fy søren så glad jeg er for at jeg kan poste dette uten å bli bannlyst, satt i fengsel eller å be om å bli voldtatt.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
For fem dager siden i dag ble jeg overfalt utenfor min egen leilighet i Sverige. Flere har lurt på hvordan jeg har det, og flere har lurt på hvorfor jeg ikke forteller hvordan jeg har det. Jeg tenkte derfor jeg skulle gjøre et forsøk på å forklare.
Sannheten er at jeg ikke vet hvordan det går. Det går opp og ned, og det er ekstremt mange blandede følelser som er ute og går. Kroppen er vond, sår og sliten og hodet er forvirra, bekymra og skremt. Jeg sitter på enormt mange spørsmål, og det plager meg at det finnes så få svar. Det finnes nemlig ingen svar på hvorfor, hvordan eller hvem, og det i seg selv er en faktor som gjør dette tøft. For det er tøft, det er rett og slett beintøft.
Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det går, og rent praktisk så går det fint. Heldigvis. For jeg fungerer, jeg lever og jeg slapp antakeligvis å få noen alvorlig ytre skader. Men uten om det, så går det ikke bra. For til tross for at sårene mine har begynt å gro, og til tross for at blåmerkene mine sakte men sikkert blir bedre, er det fortsatt store, åpne og vonde sår innvendig. Jeg tror også at det er disse sårene som kommer til å gjøre noen dager tyngre enn andre i en god stund fremover.
I dag føler jeg på en skam, i går følte jeg på en skam og jeg håper at jeg vil føle litt mindre på denne skammen i morgen. Jeg vet at det ikke er jeg som skal skamme meg, men jeg gjør det allikevel. Jeg føler på en skam for hvordan jeg ser ut og jeg føler på en skam for at jeg klarte å bli utsatt for noe sånt. Det er muligens ironisk, og kanskje tåpelig, men sannheten er at det er sånn det føles. En følelse av nakenhet, brutalitet og angst.
Jeg er veldig usikker på mye, og foreløpig tar jeg minutt for minutt og time for time. Jeg tror også at det kommer til å være sånn den neste tiden. Snart er det bare om å gjøre og forsøke å ha flere gode timer, enn dårlig timer.
Noen lurer antakeligvis på hvorfor jeg velger å være så åpen om dette. For min del var det nemlig ikke et spørsmål, men en selvfølge at dette skulle snakkes om. Jeg er nemlig redd det fort kunne blitt min vonde, lille hemmelighet som ingen skulle få greie på – Og sånn burde det ikke være. For det er et faktum at dette har skjedd, og det er ikke noe jeg kan fornekte. Jeg har tro på åpenhet, og velger derfor å tro at min åpenhet kanskje gjør at noen andre i en liknende situasjon får det litt bedre. For ikke å snakke om at en som kanskje vurderer å slå, lar være, fordi den faktisk vet konsekvensene av det.
– For et blåmerke går over, og det er jeg ikke helt sikker på at de andre skadene gjør.
For uansett hvor lang tid dette kommer til å ta, og hvor mange oppgjør jeg må ta med meg selv, så er det en ting jeg har bestemt meg for… Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg SKAL gjennom dette. For jeg nekter å la en person som dette ta knekken på meg, mine drømmer og min selvtillit. Det kommer faktisk ikke på tale. Så på ett eller annet tidspunkt kommer jeg sterkere tilbake, det kommer bare til å ta litt tid.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Samme jente, med en litt annen innpakning.
// Marty
Status.
Akkurat nå sitter jeg i sofaen på kjøkkenet til mamma og pappa. Pappa kom ned til Norrköping på fredag kveld, og vi kjørte hjem til Nesodden i går kveld. Nå føles det godt å være hjemme med tanke på situasjonen. Det eneste som mangler nå er at C ikke er tilstede, men jeg håper og tror at han har det fint selvom han var nødt til å bli igjen der nede. Jeg vet jo at han er omringet av gode mennesker som er opptatt av at han skal ha det best mulig. Samtidig er det lenge siden jeg har kjent på et så stort savn.
I dag har jeg gått rundt i joggebuksa, jeg har fått gjennomført et par møter etter mitt eget ønske og er nå så sliten at jeg knapt husker mitt eget navn. Med andre ord: I dag er det tungt. I går var det også tungt, faktisk så tungt at jeg ikke åpnet macen en eneste gang. Jeg så egentlig ikke meg selv i speilet en eneste gang heller. Men, jeg kommer meg gjennom, minutt for minutt. Jeg er fornøyd, for jeg hadde noen gode timer på dagen idag der jeg fikk ledd litt, skrevet litt og tenkt på noe annet.
Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg ikke så mye mer å si idag. Jeg skal forsøke å skrive ett innlegg om situasjonen i morgen, men jeg kan ikke love noe. Akkurat nå skal jeg spise middag, puste litt og gjøre det beste ut av de neste timene før jeg skal legge meg. I senga til mamma og pappa. Jeg er så takknemlig for at de er tilstede, og jeg er så takknemlig for alle andre som viser omtanke.
Jeg har forresten sagt ja til å stille opp på God Morgen Norge i morgen tidlig, og skal nå kvinne meg opp til det. Mest av alt fordi jeg syntes at det er viktig. Jeg er på mellom 9.30-10.00.
Jeg håper alle har hatt en fin dag i dag og at alle som har mulighet har husket å stemme. Det blir SYKT spennende å se hvem som kommer i regjering.
// Marty
Annonse
Vet dere hva noe av det beste jeg vet er?
Det er når jeg har muligheten til å påvirke noe i en positiv eller god retning. Jeg elsker når jeg faktisk kan snakke, skrive eller mene noe om noe som står meg nære, eller om noe som jeg har på hjertet. På en måte så er det jo det jeg liker så godt med bloggen min!
Jeg tenkte derfor jeg skal presentere en måte for dere som gjør at dere kan være med å påvirke!
Her har du en enkel illustrasjon av meg. 1 = Jeg som sier HEY til dere. 2 = Jeg som er strålende fornøyd med å påvirke enda mer. 3 = En fin og fornøyd selfie etter å ha fullført hele tre undersøkelser på rappen!
Du har kanskje hørt om MeningsTorget? Du har kanskje sett det dukke opp på Facebook, blitt invitert på mail eller hørt noen venninner snakke om det?
Hvert fall:
MeningsTorget har betalte spørreundersøkelser i hele 32 forskjellige land. For å benytte deg av siden er du nødt til å ha fylt 18 år. Vi (forbrukerne, som det heter så fint) svarer på spørreundersøkelser for å forbedre produkter, eller bidra til forskning. Vi vet jo alle hvor viktige spørreundersøkelser faktisk er, men hvor mange av oss kan rekke opp hånden og si at de har deltatt i noen frivillig? Jeg tar meg dessverre sjeldent tid til det, til tross for at jeg vet at det faktisk har en effekt!
Men nå, har jeg og vil jeg faktisk bli flinkere.
MeningsTorget gir en takk til alle som bidrar. Dette betyr at forbrukeren (så fancy) tjener poeng etter hver fullførte undersøkelse, som igjen kan veksles om til penger eller gavekort i en rekke butikker. Dette betyr at det faktisk ikke er komplisert i det hele tatt, og i stedet for å jage etter Pokémons, sjekke Instagram for 14. gang eller sjekke hvor vennene sine er på Snapchat-kartet kan man faktisk påvirke og ikke minst få goder ut av det.
Vi kan faktisk gjøre en forskjell!
Nå har MeningsTorget ute flere undersøkelser som omhandler valget. De har også kjørt to stykker fra før som har fått følgende resultat:
Jeg er jo en av de som VIRKELIG har lyst på digitalt valg, så jeg håper og tror at undersøkelser som dette kan være med på å gjøre at vi får gjennomslag for det. Valget i Norge kan enda utvikles, så stikk innom å svar, vær med på å utvikle og ta del du også.
Forresten! Noe av det jeg syntes er best er:
Selvfølgelig at du tjener noen kroner… MEN! MeningsTorget donerer penger til en av tre veldedige organisasjoner som du ønsker å støtte! I tillegg trekkes en vinner av 35 000,- hvert kvartal for alle som deltar i spørreundersøkelsene.
HOW NICE.
I morgen er det valg, så hvis ikke du har stemt enda – Ta deg den lille tiden det tar, og påvirk!
// Marty
Gjesteinnlegg fra pappa
I dag er jeg som pappa fortvila. Jeg er sint. Jeg er sikkelig sint. For hvordan reagerer man egentlig når man får telefon om at sin egen datter er overfalt? Jeg har spilt scenarioet i hodet mitt flere ganger før. Jeg har alltid fleipet med at jeg kom til å ta den personen som noen gang rører en av døtrene mine, men nå som det har skjedd føler jeg ikke på noe annet enn en enorm hjelpeløshet. Og hvis jeg skal være helt ærlig, så kjenner jeg på en følelse av lysten på hevn som jeg aldri har kjent på før.
Når dette skrives sitter jeg ved kjøkkenbordet i leiligheten til Martine. Jeg sitter og ser ned på åstedet der Martine ble overfalt, og tanken om at hun skal se ned på et av hennes største mareritter hver eneste dag den neste tiden er tøff.
Det siste døgnet har det kommet enormt mange hyggelige meldinger. Det har kommet både oppfordringer, tips og støtteerklæringer. Dette betyr mye for meg, familien vår og for Martine. Samtidig har det også kommet noen kommentarer som ikke er fullt like hyggelige. Kommentarer som gjør at jeg som pappa blir enda mer fortvila.
“Dette fortjente du”. Jeg som pappa kan ikke forstå at noen kan mene at min egen datter fortjener å bli overfalt, tråkket på og mishandla, eller noen andre sin for den saks skyld. Jeg kan ikke forstå at hun fortjener å få arr for livet, både i sjelen og på kroppen. Jeg kan heller ikke forstå at noen vil noen andre så vondt.
“Dette er bare et PR-stunt, og du har sminket deg sånn”. Når jeg sa god natt til Martine i går kveld var den ene delen av ansiktet hennes dobbelt så stor som den andre. Hun ser så vidt ut av det ene øyet, og det er så vidt hun får presset ut noen tårer. Knokene hennes er røde etter selvforsvar, og i går hørte jeg henne ikke le én eneste gang.
Det er mange som er opptatt av hvem og hvordan gjerningsmannen så ut. Politiet har bekreftet til VG at de har en mistenkt i saken, men utover det så vet vi ingenting. For meg som pappa spiller det nesten ingen rolle, for om mannen er hvit, mørk, blå eller rosa har det egentlig ingenting å si, for det som teller er at han har mishandla Martine, og at ingen god mann gjør sånt. Men det vi derimot opplever er at den lokale pizzarestauranten i kjelleren til Martine, som kun består av våre nye landsmenn har gjort det de kan for å finne den skyldige, noe vi også opplever at politiet har gjort.
I dag skal jeg forsøke å puste, jeg skal forsøke å få Martine til å tenke på noe annet og jeg skal forsøke å trøste resten av familien. Hendelser som dette burde, og skal ikke skje.
Martine velger å være åpen om det fordi det faktisk er et faktum at dette skjer nå, på våre gater og i våre hjem. Jeg leser også at mange tror dette kun skjer i Sverige, men les aviser folkens, få opp øynene og se hva som skjer. Dette skjer også på våre gater i Norge.
Tusen takk til alle som støtter, hjelper og er til stede for oss.
Med vennlig hilsen
Pappaen til Martine
Les også: Til deg som overfalt meg i går
Hei du, du som overfalt meg utenfor mitt eget hjem i går kveld. Du som tok tak i meg, skrek til meg og slo meg ned.
Jeg vil si noe til deg, uten å ta hensyn til verken dine følelser eller din tilstand. For du tråkket langt innen for det som er greit. Du overfalt meg, og jeg ber deg melde deg.
Jeg er slått, men det gjør vondere at du har tråkket på min trygghet. Jeg er redd for at du har gjort meg redd for å gå ut døra. Jeg er redd for at du har tatt vekk en stor del av min tiltro til andre mennesker. Jeg er redd for at du har tatt bort min trygghet om å kunne ferdes fritt. For egentlig har du og jeg en felles trygghet, men denne har du tråkket på.
Jeg er blå, men det gjør enda vondere at du har tråkket på min frihet. Min frihet til å være trygg, fredelig og slippe å være redd. Jeg er redd for at mennesker som deg gjør gatene utrygge, og at mennesker som meg ikke skal kunne ferdes akkurat slik som vi vil. Jeg er redd for at du har tatt fra meg friheten til å være ute i mørket, si hei til fremmede og være meg selv.
Jeg har vondt, men det gjør enda vondere at du har tråkket på min psyke. Jeg er redd for at du har fått den til å spille meg et puss, og for at den, den neste tiden kommer til å ha det vondere enn det jeg klarer å kjenne nå. Jeg er redd for at du med dine ugjerninger har tråkket på meg som er glad, fri, trygg, leken og selvstendig.
Jeg blør, men det gjør enda vondere at du går fri. Jeg er redd for at du skal legge en hånd på noen andre, og jeg er redd for at du skal tråkke på noen slik du har gjort med meg. Jeg er redd for at du benytter deg av muligheten til å ødelegge andre mennesker.
Som du hører er det mye jeg er redd for, men jeg nekter å være redd for deg. Jeg nekter at du skal ta fra meg tryggheten min, friheten min eller min psyke. Jeg nekter at du skal få gjøre mot andre som du har gjort mot meg.
Jeg vet at du ikke var klar i gjerningsøyeblikket, men hvis du leser dette og kjenner at hånden din er vond, at du selv har fått en trøkk og at stoltheten din er svekket. Se deg selv i speilet, og si at du aldri skal skade noen igjen. Etter det, så ber jeg deg melde deg, slik at jeg kan få fred.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
I dag hadde jeg tenkt til å poste bilder av de nye forandringene i leiligheten min, til tross for at det muligens ikke er interessant for noen. Jeg hadde tenkt til å bruke ettermiddagen til å rydde, vaske og gjøre det klart til å ta bilder, men før jeg visste ordet av det ble jeg sittende i en telefon. Nå har jeg bodd i leiligheten i over en måned, og ting begynner å falle på plass. Det betyr at også klesskapene begynner å bli rotete igjen, at kjøleskapet må vaskes, at sluken på badet er full av hår og at sofaen er skitten.
Jeg tenkte derfor jeg skulle vise dere hvordan det faktisk ser ut på en vanlig hverdag, stearinlysene er nemlig ikke tent, kjøkkenet er ikke strøkent og skapene er overhode ikke ryddige.
Når vi flyttet inn i leiligheten ble vi enige om at skoa alltid skulle settes opp på skohylla. Som dere ser gikk den avtalen rett vest.
I denne skuffen skulle det IKKE puttes alt mulig. Dere ser vel at det også ikke gikk som etter planen. Oppi her finner du alt fra reflekser til ostehøvler. Nyttig.
Skittentøyen har ikke blitt tatt denne uka, og på søndag var jeg interessert i å gjøre alt annet.
Kjøkkenbordet fungerer veldig fint til annet enn å spise middag på. Det er genialt å legge alt mulig annet enn mat på.
Når jeg flyttet inn bestemte jeg meg for at klesskapet alltid skulle være strøkent. La oss si det sånn… Det tok én dag.
Jeg elsker min hvite sofa, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha hvit sofa. Men… Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hysterisk har vært fremme med flekkfjerner, klor og det som nå kan fjerne ketchup, sjokolade og fettete fingre fra min kjære hvit sofa. Derfor har den nå fått et teppe over seg.
Disse ledningene skulle ikke ligge her når vi flyttet inn, med det virker som om han som har fått i oppgave å gjøre noe med disse har streika (eller gitt opp).
Så. Det ble fremvisning av leiligheten som lovet, og det er jo faktisk sånn her den ser ut etter en hektisk uke.
Og sånn ser jeg ut… Klokka viser at det er innafor nå.
Så hvis du lurer på hvorfor leiligheten min ser sånn ut er det fordi jeg er menneskelig, syntes det er bedre å komme meg ut enn å rydde klesskap og fordi Vendela + Petter er prioritert før skittentøy.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
Vær så snill, la meg få spise omeletten min i fred. Vær så snill, la meg få spise grillpølsene mine når vi er på tur i skogen i fred. Vær så snill, la meg på spise ribba mi på julaften i fred. Vær så snill, la meg få spise favorittgodiset mitt i fred. Vær så snill, la meg få spise uten at du skal slenge i trynet mitt hvilket dårlig menneske jeg er fordi jeg spiser noe annet enn deg.
Det er sånn jeg føler det hver gang noen stiller meg spørsmål om jeg er vegetarianer, veganer eller pescetarianer. Jeg får lyst til å skrike til dem at de skal slutte å plage meg med sine overbevisninger og filosofier. Mye fordi de forstyrrer min mathverdag, mine rutiner og mine favorittmåltider. Men mest fordi de gir meg vondt i magen, dårlig samvittighet og en følelse av at jeg er et dårlig menneske som ikke vet bedre. Og det, det gjør sikkelig vondt.
Du lurer antakeligvis på hvorfor jeg ikke er vegetarianer, og jeg har ikke noe godt svar. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et godt svar heller. Det mest opplagte svaret er vel at jeg er svak, at jeg ikke fikser det eller at jeg er et dårlig menneske, men det er på en måte ikke helt sant det heller. Hvis du er vegetarianer har du antakeligvis hørt en rekke argumenter og halvdårlige svar når du har spurt, og jeg som er en ikkevegetarianer kan ikke svare noe så klokt, viktig og godt som det du som er vegetarianer kan. For mitt behov for å spise kjøtt, egg og melk er på mange områder ikke annet enn sikkelig egoistisk.
Hvis jeg argumenterer med at det er kjedelig og smakløst å være vegetarianer får jeg ofte i svar at det ikke lenger er en unnskyldning fordi det nå finnes så mange gode alternativer på markedet.
Hvis jeg argumenter med at det er usosialt og upassende å takke nei til tante sitt pinnekjøtt får jeg ofte i svar at jeg da går foran som et godt forbilde hvis jeg velger å avstå.
Hvis jeg argumenterer med at jeg ikke orker å være kontrollfreak å lese ingrediensene på hvert produkt jeg spiser og holde oversikten over alt får i meg, får jeg ofte i svar om at man fort lærer seg det og at det ikke er så tungvindt.
Hvis jeg argumenterer med at jeg er redd for å ikke få i med nok næring og vitaminer hvis jeg konverterer får jeg ofte i svar at det når finnes så mange gode produkter som erstatter dette.
Og mine argumenter kan ikke kjempe mot argumentene som omhandler dyremishandling, miljøet og noe så sterk som liv.
Jeg sliter med å komme frem til en konklusjon, og mye fordi at jeg føler at jeg ikke har noen ting å stille opp med. Men svaret er vel så enkelt at jeg er oppvokst med kjøttkaker til middag, omelett til frokost på lørdager og ribbe på julaften. Det er vel også grunnen til at det ikke faller seg naturlig for meg å skulle kutte ut alt.
Men mens jeg plages av den dårlige samvittigheten, og kan si så mye som at jeg forsøker å være bevisst. Jeg forsøker å ikke spise kjøtt hver dag, og gjøre det som føles rett. Jeg tror også at det viktigste er at vi bevisstgjør hverandre og at vi oppfordrer til å gjøre små tiltak. Jeg tror ikke det har noen hensikt å kvele hverandre hvis noen av oss skulle være uheldige å spise en kake med egg. Samfunnet er nemlig til en stor grad fortsatt lagt opp til at man spiser som meg, men det betyr ikke at jeg gleder meg til det kommer enda flere og bedre alternativer. For grillpølsa er ikke viktigere enn et liv, uansett.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
Hey rockebåller. Jeg håper dere har det fint! Akkurat nå sitter jeg og jobber litt. Jeg kom akkurat hjem etter å ha vært i en butikk her nede i Norrköping, og jeg kjøpte faderrullan meg en jeans. For noen er nok det ikke er stor nyhet, men jeg sliter så sinnsykt med å fine jeans, så jeg er SIKKELIG glad. Det er nesten så gøy at jeg er nødt til å sove i den. Jeg vet ikke hva det er med meg og jeans, men jeg sliter oppriktig med å føle meg komfortabel i det. Jeg har jo relativt lange ben, så alle såkalte “fashionjeans” som jeg gjerne vil bruke sitter rett og slett ikke verken godt eller fint. Men nå har jeg jaggu funnet et sikkelig kult par, og jeg gleder meg allerede til å hoppe i de i morgen!
Sist jeg brukte jeans. Neida, bare nesten.
Men status akkurat nå er at C står på kjøkkenet og skal lage quesadilla, så det blir kanondigg. Jeg har fått dilla på The Voice, så jeg skal benke meg foran TVen så fort det begynner. Vi har jo begynt å se svenske Idol også, men The Voice går først. Men hey. Jeg hører at man blir mer rørt med alderen og når man får barn, men jeg er så lettrørt om dagen. Jeg har en venninne som sto på eksamen idag, så da begynte jeg jaggu å grine. Jeg griner av flinke folk på The Voice, jeg griner av søte barn på butikken og når folk er glade på nyhetene. La oss si det sånn, Når Grundis dansa under Skal Vi Danse på lørdag… Da grein jeg så mye at man skulle tro det hadde skjedd noe alvorlig. Herremin.
Jaja, skittau. Jeg ville bare titte innom å si hei, for nå skal jeg lade opp til The Voice. Smud!
// Marty
