For fem dager siden i dag ble jeg overfalt utenfor min egen leilighet i Sverige. Flere har lurt på hvordan jeg har det, og flere har lurt på hvorfor jeg ikke forteller hvordan jeg har det. Jeg tenkte derfor jeg skulle gjøre et forsøk på å forklare.
Sannheten er at jeg ikke vet hvordan det går. Det går opp og ned, og det er ekstremt mange blandede følelser som er ute og går. Kroppen er vond, sår og sliten og hodet er forvirra, bekymra og skremt. Jeg sitter på enormt mange spørsmål, og det plager meg at det finnes så få svar. Det finnes nemlig ingen svar på hvorfor, hvordan eller hvem, og det i seg selv er en faktor som gjør dette tøft. For det er tøft, det er rett og slett beintøft.
Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det går, og rent praktisk så går det fint. Heldigvis. For jeg fungerer, jeg lever og jeg slapp antakeligvis å få noen alvorlig ytre skader. Men uten om det, så går det ikke bra. For til tross for at sårene mine har begynt å gro, og til tross for at blåmerkene mine sakte men sikkert blir bedre, er det fortsatt store, åpne og vonde sår innvendig. Jeg tror også at det er disse sårene som kommer til å gjøre noen dager tyngre enn andre i en god stund fremover.
I dag føler jeg på en skam, i går følte jeg på en skam og jeg håper at jeg vil føle litt mindre på denne skammen i morgen. Jeg vet at det ikke er jeg som skal skamme meg, men jeg gjør det allikevel. Jeg føler på en skam for hvordan jeg ser ut og jeg føler på en skam for at jeg klarte å bli utsatt for noe sånt. Det er muligens ironisk, og kanskje tåpelig, men sannheten er at det er sånn det føles. En følelse av nakenhet, brutalitet og angst.
Jeg er veldig usikker på mye, og foreløpig tar jeg minutt for minutt og time for time. Jeg tror også at det kommer til å være sånn den neste tiden. Snart er det bare om å gjøre og forsøke å ha flere gode timer, enn dårlig timer.
Noen lurer antakeligvis på hvorfor jeg velger å være så åpen om dette. For min del var det nemlig ikke et spørsmål, men en selvfølge at dette skulle snakkes om. Jeg er nemlig redd det fort kunne blitt min vonde, lille hemmelighet som ingen skulle få greie på – Og sånn burde det ikke være. For det er et faktum at dette har skjedd, og det er ikke noe jeg kan fornekte. Jeg har tro på åpenhet, og velger derfor å tro at min åpenhet kanskje gjør at noen andre i en liknende situasjon får det litt bedre. For ikke å snakke om at en som kanskje vurderer å slå, lar være, fordi den faktisk vet konsekvensene av det.
– For et blåmerke går over, og det er jeg ikke helt sikker på at de andre skadene gjør.
For uansett hvor lang tid dette kommer til å ta, og hvor mange oppgjør jeg må ta med meg selv, så er det en ting jeg har bestemt meg for… Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg SKAL gjennom dette. For jeg nekter å la en person som dette ta knekken på meg, mine drømmer og min selvtillit. Det kommer faktisk ikke på tale. Så på ett eller annet tidspunkt kommer jeg sterkere tilbake, det kommer bare til å ta litt tid.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Samme jente, med en litt annen innpakning.
// Marty
Hei Martine
Denne lesingen gjør meg vondt. Jeg sitter her og undrer meg nok en gang over hvilken verden vi lever i, og hva slags verdier og holdninger enkelte lever med…. Hva slags smerte vi bevisst påfører andre med våre handlinger…
Dette er rett og slett ikke greit….. Det virker som om du har bein i nesa, og ut ifra det du skriver vil du klare å gjennvinne den frykten du nå bærer med deg. Ønsker deg en fortsatt fin dag, med ønsker om at du bare kan bli sterkere.
Jeg er opptatt av mye rart, men akkurat slike saker får meg til å tenke på hvor viktig blant annet vår rolle som foreldre og familie er. At vi gir barna våre de beste forutsetningene for å vokse opp med sunne og gode verdier i livet. Vi vil ikke ha et samfunn hvor vi er redde for hva som venter oss rundt neste sving… Følg gjerne min blogg
<3 <3 <3
www.charlottetunes.no
Første gang jeg er innom bloggen din og jeg må bare si at du er en sterk person! Det som har skjedd med deg er både urettferdig og skummelt. Ta den tiden du trenger! <3
Uff, jeg føler så med deg! Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg ble også overfalt og utsatt for blind vold for snart ett år siden. Og wow, ja, det er litt av en påkjenning. Gikk i månedsvis rundt og “lette” etter gjerningsmannen på gata. Var så redd for at han skulle finne meg igjen, selv om jeg var et tilfeldig offer. Redd for å gå i mørket. Går aldri med ørepropper. Har alltid telefonen i hånda, klar for å ringe noen eller bruke den til å slå med.
Men! Det blir bedre<3 den attituden du har kommer du til å komme så langt med! For fy faen for en taper han er, han som gjorde dette mot deg. Du skylder han ingenting. Han skal ikke få ta mer fra deg. Og den skammen du snakker om - jeg husker det så godt selv. Jeg endte opp med å kaste favorittskjørtet mitt som jeg hadde på meg, fordi bare å se på det ga meg skam. Selv om man innerst inne vet at det ikke har noe med en selv å gjøre.
Men så blir det bedre! Jeg tenker ikke lenger på det hver dag, og føler meg nesten tilbake til normalen når det gjelder det å føle seg trygg. Og det tror jeg en så flott jente som deg selv, også vil få tilbake.
Det er en trøst og en forbannelse at du ikke kunne gjort noe annerledes. Og jeg håper denne slemme mannen aldri klarer å se seg selv i speilet. Jeg ønsker deg masse lykke til, og god bedring!! Takk for åpenheten din. Den ER vanvittig viktig. Du er som sagt ikke alene <3
Hei! Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men Fyf jeg synes du er sterk! <3 jeg heier på deg guurl, ikke la NOEN stoppe deg fra å være den du er! Much loveee
Nydelig bilde. liker det jeg ser.
Stå på ditt! Dette er selvfølgelig ikke greit.