Akkurat nå sitter jeg ved kjøkkenbordet. Mamma står på kjøkkenet og lager taco, C ligger i sofaen og spiller NHL og Madonna synger av full hals ut av høytalerne fra den lille spilleren på kjøkkenet. Egentlig irriterer jeg meg over at C ikke tar ned klærne som henger på tørkestativet i stua, men jeg har egentlig ikke ork til å bry meg. Drit i klærne.
Dagen i dag har vært fin. Jeg fikk sove i natt, det har regnet i dag, jeg har gått en fin tur, jeg har fått jobbet litt og jeg har kjøpt stearinlys. Det er rart hvordan hverdagen fortsetter, til tross for at jeg føler at kroppen, hodet og følelsene mine henger igjen. 

I disse dager venter vi, eller jeg, på svar på en DNA-prøve. Jeg er spent, for hvis det matcher har politiet pågrepet rett person. Hvis det ikke matcher, vet jeg egentlig ikke hva jeg gjør. For å være helt ærlig så orker jeg ikke en gang å tenke på det. Kroppen er så sliten og sår at det nesten kjennes ut som at det ikke betyr noe som helst. Sårene begynner å bli fine, skorpene på sårene har falt av og blåveisen forsvinner sakte men sikkert. Humøret er faktisk ikke så ille heller. 

Allerede få timer etter at jeg fortalte at jeg hadde blitt overfalt tikket det inn kommentarer og meldinger på at alt sammen er et PR-stunt. Det har jo faktisk eskalert såpass at jeg er drapstruet fordi noen påstår at det aldri har hendt. For min del er jeg nesten så sliten at jeg ikke orker å bry meg, for det føles så uviktig og uvirkelig. Det føles så forbanna håpløst. Jeg tror egentlig at det er menneskene rundt meg som syntes det er verst. Det er de som tørker tårer, de som har lyst til å ta hevn, de som klemmer meg når jeg har mareritt og de som følger meg rundt i mørket. For det jeg, og mine nærmeste har opplevd er vondt, så ufattelig vondt. 

Noen ting kødder man rett og slett ikke med, og jeg skal ærlig innrømme at jeg føles ut som at noen spytter meg i fjeset hver gang noen stiller spørsmålstegn med hva som har hendt. 

Jeg lærer mye av dette også, og en av tingene jeg lærer er at det er forbanna mye man skal finne seg i. 

Nå skal jeg benke meg foran The Voice og spise taco. Onsdag ass.

// Marty

Genser: Hjemmestrikk – Bukse: Lager 157 – Sko: Zara – Veske: Maria By Valentino 

Akkurat nå kjennes det ut som jeg kunne lagt meg, og sovet i hele morgen. Det er helt sprøtt hvor kjørt kroppen faktisk er, og hvor sliten jeg blir av de minste ting. Men, i dag var jeg ute alene for første gang siden overfallet og det føles godt. Det tyder vel på at ting går rett vei, til tross for at det føles ut som det tar litt tid. Jeg merker at det er vanskelig å blogge om hverdagen akkurat nå. Misforstå meg rett, jeg føler kanskje ikke at det er noe å skryte av at jeg spiser is til frokost, kun fordi det er det eneste jeg får i meg, eller at jeg sover mens andre er på jobb. Jeg hører at det er normalt når man har det sånn som jeg har det, men det føles egentlig ikke ut som at det hjelper noe særlig. MEN! Shit samme. Eller, sånn er det. 

Egentlig ville jeg bare titte innom å si hei, fortelle at det går greit og si at jeg håper at alle som har klikket seg inn har det fint. Nå skal jeg lage litt tomatsuppe og se litt nyheter. Eller Jævla Homo. Eller Bloggerne. Who knows. 

xx

// Marty

 

 

Mandag hadde serien «Jævla homo» premiere. I serien skal NRK-journalist Gisle Gjevestad, utforske hvorfor det fortsatt kan være vanskelig å være skeiv i 2017 og bryte barrierer. I forbindelse med premieren postet hovedpersonen selv et bilde på Instagram der han kysset sin egen kjæreste. Senere postet titalls av andre kjendiser bilder der de kysset hverandre etter en oppfordring fra Gisle selv. Alle med samme oppfordring. “Du kan elske hvem du vil”. 

Jeg satt benket foran TV-en når programmet hadde premiere, og jeg lot meg fenge. Jeg gleder meg allerede til jeg får tid til å se enda en episode i kveld, mest av alt fordi programleder Gisle i første episode satt ord på mange av mine egne tanker, og spørsmål. Selv som heterofil. Men hvis jeg hadde vært homofil og slitt med å komme ut av skapet, hadde det ikke hjulpet noen ting at heterofile kjendiser kysset for likes på Instagram. Joda, jeg vet at de kysset for kjærligheten og for at alle er like mye verdt. Men dette skjedde på Instagram, der flere satte likesrekord. I mitt hode hjelper det ikke at Sophie Elise kliner til med Sandra Lyng på en fest, der det kommer kommentarer om at det er sexy. Dette hjelper nemlig ikke på hverdagskampen og rasismen som homofile opplever. 


Skjermdump fra Instagram

For kampen handler om så mye mer enn et kyss på Instagram. Det handler om at det automatisk tikker inn kommentarer om at det er sexy at to jenter kysser, at homofili blir ansett som et kostyme og at homofili drar likes på Instagram. Det er problematisk fordi et kyss mellom to jenter kan bety kjærlighet, en fremtid og en familie. Det er problematisk fordi det hvert eneste år er noen som kler seg ut som homofil på Halloween. Det er problematisk fordi homofili enda er så annerledes at det tiltrekker seg likes. 

For det er sant at kjærlighet kommer i alle farger og fasonger. Det er sant at man skal få elske akkurat hvem man vil. Det er sant at det er ufarlig å kysse en av det samme kjønn, selv om man er heterofil. Men jeg tror det hjelper minimalt at norske heterofile kjendiser kliner til på Instagram. 

Jeg gleder meg til serien videre, og tror serien rett og slett er jævlig nødvendig. Jeg oppfordrer for så vidt alle til å få søsken, foreldre og besteforeldre til å se sammen med seg. Homofili er ikke en generasjon, det er kjærlighet. Det er heller ikke trendy, det er lov. Det er heller ikke sexy, men kjærlighet. 

Alt er LOVE. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Vet dere hva? Til tross for at den siste uken og de siste dagene har vært kanskje mitt livs tøffeste, vondeste og såreste, kom jeg meg jaggu på boksetrening idag. For noen høres det kanskje ikke ut som en milepæl, men akkurat i dag og med tanke på omstendighetene er det er sikkelig personlig seier. For min del symboliserer det egentlig alt. Det symboliserer vilje, mot og respekt. Vilje fordi jeg faktisk har bestemt meg for å komme over dette, uansett hvor lang tid det tar. Mot til å faktisk se livet litt i øya selvom jeg møter mye motgang og respekt til å faktisk ikke sette meg selv til side.

Det er enkelt å grave seg ned, mest fordi det kanskje er behagelig… Men også fordi det føles ut som det eneste rette. Hvert fall for min del! Men, det var godt med en opptur i kveld og jeg er stolt over at jeg faktisk kom meg opp fra søla i noen timer. For ikke å snakke om at det var godt å kjenne litt på hvor jeg faktisk hører hjemme. For det er nemlig ikke nede i kjelleren! 

Nå skal jeg hoppe i dusjen, spise litt og benke meg foran TV og få med meg premieren av bloggerne og Jævla Homo. Jeg håper mandagen deres har vært finfinfin. 

// Marty

 

Kjære Sylvi Listhaug. For noen måneder siden fikk jeg høre at norske jenter fortjener å bli voldtatt fordi jeg gikk i bikini. Du oppfordret meg da til å anmelde trakkasering, slik at man fikk høre omfanget av slike saker. Den gangen gjorde jeg det ikke, men nå som er jeg truet på livet har jeg anmeldt. 

Jeg oppfatter at jeg verken blir tatt i mot seriøst eller profesjonelt. Faktisk er det mer krevende å anmelde, enn å ta egne forhåndsregler. Er det virkelig sånn vi vil ha det? 

For fem dager siden ble både jeg og pappa truet på livet av en som skjuler seg bak en falsk profil. Grunnen til dette skal være at personen påstår at overfallet jeg ble utsatt for 7.september aldri har skjedd. Politiet ble fort kontaktet og både pappa og jeg ble oppfordret til å anmelde saken. Det gjorde jeg, til tross for at det tok noen dager før politiet hadde mulighet til å ta i mot en anmeldelse. I forbindelse med dette fikk jeg klar beskjed på at jeg ikke burde oppholde meg i mitt eget hjem, kun for min egen sikkerhet. 

Saken min er enda ikke ferdig anmeldt. Den er ikke ferdig anmeldt fordi jeg ikke hadde mulighet til å oppholde meg lenger en 2,5 time på politistasjonen. Rett og slett fordi min lillesøster også er oppfordret til å alltid være sammen med noen, og fordi pappa ikke kunne la hun stå alene å vente på oss. Avtalen var at vi skulle lese gjennom anmeldelsen over telefon idag, men dette kunne ikke gjøres allikevel. Dermed må min anmeldelse vente i enda en uke, i og med at jeg nå ikke befinner meg i nærheten, kun for min egen sikkerhet. 
 

Det finnes en ip-adresse. Det finnes en mistenkt. Det finnes to halvveis klare anmeldelser. Det finnes beviser. Allikevel har jeg en ekstremt dårlig magefølelse på at saken min i løpet av kort tid blir henlagt. Muligens fordi studenten som tok i mot min sak da er tilbake på skolebenken, og fordi resursene ikke strekker til. 

Er det sånn at noe må dø før politiet har mulighet til å hjelpe til? Eller skal man bare tro at truslene ikke er reelle? Ekte? Fortrolige? 

For jeg har faktisk ikke mulighet til å gamble på at det ikke er noe hold i det som blir sagt.

Jeg forstår at det finnes viktigere saker enn min. Det har jeg faktisk full forståelse for. Men hvis det er så enkelt å skrive, hate og true fra falske, anonyme plattformer, vil jeg påstå at vi har et alvorlig problem. Og hva skal man gjøre for å bli tatt seriøst nok? For at man skal ta de som tillater seg å true andre? Forfølge andre? Hate andre? 

Jeg forstår at dette ikke er ditt bord, men du oppfordret meg til å anmelde sist jeg opplevde noe ubehagelig. Men sannheten er at det høres så mye enklere ut å anmelde enn det faktisk er. 

Jeg vet ikke hvordan henleggelsesstatistikken ser ut, verken i en sak som min, eller på genrelt basis. Men, jeg er sliten av at jeg må passe meg, være redd og utilpass, når det går en person fritt, som tydelig ønsker meg og mine vondt. 

Det er ikke bare å anmelde. Du må faktisk bli trodd og noen må faktisk ta saken. Og noen må faktisk bli tatt. 

Løsningen burde faktisk ikke være å ha et balltre under senga.

Så Sylvi, hva gjør jeg? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs


Foto: Astrid-Helen Holm / Mediehuset Nettavisen

 

// Marty

 

 

 

Etter at jeg ble overfalt var det noen enkle ting jeg fort bestemte meg for. Det første var at jeg skulle prate om det, uansett. Det andre var at jeg ikke under noen omstendigheter ville prate om gjerningsmannen og det tredje var at jeg skulle reise meg, uansett hvor lang tid det kom til å ta. 

Veldig mange har stilt spørsmål i forbindelse med hvem gjerningsmannen var, og sannheten er at det i mine øyne er uviktig. Misforstå meg rett. Gjerningsmannen er nemlig etter min oppfatning kun relevant for meg og politiet. Så lenge politiet gjør det de kan for å ta den rette, behøver ingen andre enn de nødvendige å vite. Et menneske som befinner seg hundrevis av kilometer unna får heller ingen nytte av å vite hvordan min gjerningsmann så ut. Jeg har nemlig oppfattet spørsmål som “var han muslim”, “han var vel utlending” og “hvilken pakkis var det denne gangen”, som useriøse og nærmest respektløse. 

Gjerningsmannen er nemlig ikke grunnen til at jeg har valgt å prate om det som har hendt med meg. For grunnen til at jeg har valgt å prate om det er fordi jeg syntes temaet er viktig, og fordi vold, uansett omstendigheter er feil. Det er feil om gjerningsmannen er bred, smal, høy, lav, blond, brunette, mørk, lys, norsk, spansk, mann eller kvinne. For det finnes ingen fasit på hvem som tyr til vold, og hvem som ikke gjør det. Kultur og bakgrunn forsvarer heller aldri at noen tyr til vold. 

I mitt tilfelle har jeg aldri møtt gjerningsmannen, men i ekstremt mange tilfeller blir vold begått av noen man kjenner godt eller noen man er glad i. Mange voldsofre tier, både fordi de ikke orker påkjenningen det krever å prate om det, men også fordi de kjenner den som utøver volden. Men sannheten er at vold ikke er en privatsak, men et samfunnsproblem. Et samfunnsproblem som både skal og må prates om. 

Etter at jeg åpnet meg om mitt tilfelle, har jeg fått ekstremt mange henvendelser fra andre ofre i både liknende saker og i andre voldssaker. Jeg er overveldet og sjokkert over hvor mange jeg kjenner som har blitt utsatt for en form for vold, og for min del vitner det bare enda mer om hvor viktig det er å snakke om det. 

Ulike former for vold (i følge politiet):

  • Fysisk 
    (slag, spark, dytting, innesperring, isolering, angrep med ulike gjenstander, kvelertak etc.)
  • Seksuell 
    (seksuelle overgrep eller trusler om seksuelle overgrep)
  • Materiell 
    (knusing, ødeleggelse og kasting av gjenstander, slag i vegger og dører etc.)
  • Psykisk 
    (bruk av ord og stemme som kontrollerer, skader eller krenker etc.)
  • Økonomisk 
    (den ene partneren nektes å ha kontroll over egen eller felles økonomi)
  • Sosial
    (sosial isolasjon, ekskludering, begrenset bevegelsesfrihet)
  • Latent 
    (vold som «ligger i lufta», en spesiell stemning før eller etter en voldsepisode)
  • Vold i oppdragelsesøyemed
    (fysisk og psykisk avstraffelse som en del av oppdragelsen for å endre adferden til barn og unge).

 

Vold er aldri greit. Ikke litt engang. Derfor må det snakkes om, og tas tak i. For hvis min åpenhet gjør at én annen tør å prate, eller at én annen lar være å slå, da er det verdt det hver eneste gang jeg snakker om det. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

Folkehelsa har akkurat slått alarm om at de frykter gonoré-rekord i 2017. Samtidig påpeker de at det er viktig å huske hvem man ligger med, hvis uhellet skulle være ute. Det viser seg at det i 2016 ble det påvist 1.096 tilfeller av gonoré i Norge, og at det hittil i år har FHI registrert hele 860 tilfeller av gonoré. Rundt 80 prosent av de smittede er menn, og blant disse er det svært mange som blir smittet etter å ha hatt ubeskyttet sex med andre menn. Men det er også en økning blant heterofile. (©NTB)

I går uttalte journalist Monica Flatabø at hun ble uvel av råskapen i ungdomsmiljøet, etter at hun nå har skrevet en bok om unge voldtektsofre fra et ungdomsmiljø på Østlandet, der flere unge jenter blir utsatt for voldtekt. Hun forteller også at de fleste av ofrene er voldtatt av noen de har vokst opp med. 

Det voksne stiller spørsmål om hvorfor, hvordan og hva. For alle disse tallene og statistikkene er hårreisende, men i mine øyne gjøres det for få tiltak for at disse statistikkene skal synke. Og jeg vil tørre å påstå at skolen, og de voksne har et gedigent ansvar. 

For: 

1. Vi må lære om flere legninger! 

– Jo mer, og oftere det blir undervist og snakket om sex i skolen, eller i hjemmet lærer man at sex er mer enn mann og kvinne. For ikke å snakke om at kjærlighet er mer enn mann og kvinne! Det snakkes for lite om hva sex mellom mann og kvinne er, men også hva sex mellom kvinne og kvinne er eller mann og mann er. Foreldre og skolen har et ansvar for å fjerne tabu knyttet til legninger. 

2. Snakk om forhold til kjønn! 

– Dessverre er det slik at samfunnet har tydelige forventinger til hvordan det enkelte kjønn skal oppføre seg. Til tross for at det sakte men sikkert blir en større likhet mellom jenter og gutter, er det fortsatt store forventinger knyttet til hvem som skal gjøre hva, og hvordan det enkelte kjønn skal oppføre seg. Gutter skal blant annet alltid ville ha sex, mens jenter skal ønske det – Uten å innrømme det. (Horestemplet er lett å få, noe som er håpløst). Ved å snakke mer om stereotyper og forventinger knyttet til kjønn gjør man det mer akseptabelt å være seg selv, uansett hvem man ønsker å være. For ikke å snakke om at dette fjerner forventingene om ha som er feminint og maskulint. 

3. Ved å snakke om sex, blir det bedre sex!

– Sex har gjennom porno og media blitt ekstremt ensformet. I seksualundervisning på skolen lærer man oftere om “den sinnsykt deilige følelsen”, enn om hva man må gjøre for å oppnå den. Mange tror at sex er når gutten har oppnådd orgasme, mye fordi at det er slik man lærer om det på skolen. Mange foreldre kvier seg for å snakke om sex med barna sine, og hvis man verken lærer om det på skolen, av søsken eller foreldre står man på en relativt bar bakke. Man må jo lære det på en eller annen måte! Mange jenter tror at det er garantert at sex er vondt første gangen, noe som man overhode ikke har noen garanti for. Og, sex skal jo ikke gjøre vondt! 

4. Vi MÅ lære om prevensjon.

– Prevensjon er mye mer enn en kondom på en banan, og kondom er ikke den eneste måten å unngå kids på. Det finnes så mange varianter, og man er nødt til å lære om de forskjellige for å finne ut hva som passer en selv best. Her må vi også lære om kjønnssykdommer og hvordan man best mulig beskytter seg mot det. 

5. Det forebygger overgrep. 

– Ekstremt mange vet ikke hvor grensa går, og ved et fokus på sex, kropp og grenser forebygger det overgrep. Både for gutter og for jenter! En bedre seksualundervisning gjør at man blir tryggere på seg selv, noe som gjør at man kan forebygge både overgrep og trakassering. Vi trenger å bli tryggere på egne grenser! 

6. Det gjør oss tryggere på egen kropp! 

Gjennom bedre seksualundervisning får man et bedre forhold til egen kropp, og ikke minst alt hva den er og kan brukes til. Det skapes en forventing til hvordan man skal oppføre seg, og ikke minst se ut, og det er faktisk viktig å snakke om mangfold og lære at det ikke finnes en fasit. Det finnes faktisk unge som tror at de ikke kan ha sex fordi de er for stygge. 

Vi tjener faktisk ALT på å prate sammen. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Tidligere i uken stilte Ingeborg Heldal spørsmål om vi skulle slutte å kle av oss og kalle det likestilling. Hun viser til den mye omtalte “vis frem puppene dine-runden” som ble satt i gang av Anna Rasmussen tidligere i uken. Selv hev jeg meg på, men mest av alt fordi jeg selv syntes at det var humoristisk. Humoristisk med en undertone, og i mine øyne er det denne undertonen som er interessant. 

Nemlig likestillingen. 

Jeg er helt enig i det Heldal sier. Ingen blir nemlig mer likestilt av at vi kvinner viser puppene våre, og i bunn og grunn så har vel de fleste stuntene i denne saken blitt ansett som sexy. Rett og slett fordi mange av bildene har vært seksualisert. For meg var det derimot viktig å ikke fremstå sexy, men av en eller annen grunn ble min grå, kjipe jobbebukse, min dotten på hodet, mitt sminkefri ansikt og mine helt gjennomsnittlig pupper sett på som sexy for mange. 

Rett og slett fordi pupper for veldig mange kun handler om sex. 

Kropp er topp, men jeg tror ikke at dette stuntet gjør at noen slutter å tenke negativt om seg selv, jeg tror derimot at mange av de publiserte bildene har gjort så enkelte har blitt mer bevisste. Personlig er jeg en av dem som mener at man ikke skal kle på seg for å bekjempe kroppspress, fordi jeg tror at det er ekstremt viktig å fremme et mangfold. Jeg syntes det sender feil signaler å be noen kle på seg, og jeg står på mitt at vi faktisk er heldige som har muligheten til å kle av oss. For det at vi har muligheten til å kle av oss kan vi takke feminismens kamp, og jeg er faktisk glad for at jeg kan kaste klærne om det er det jeg ønsker. 

Samtidig er det viktig å påpeke at en rumpe i været, med puppene ut ikke er et mangfold på noen som helst måte. 

Fra min side har ikke dette handlet om feminisme eller likestilling, men det har handlet om humor. For sannheten er at denne debatten viser at vi overhode ikke er likestilte, og at pupper er sexy. 

Jeg nevnte det tidligere denne uken, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. 

Vi har faktisk viktigere ting å bry oss om når det kommer til likestilling og feminisme. Oppgaver som:

At 1 av 10 norske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. 

At det har kommet frem at flere land i Latin-Amerika tvinger små jenter til å føde sine egne søsken etter å ha blitt voldtatt. 

At tall fra 2015 viser at norske menn i gjennomsnitt tjente 176 100 mer enn norske kvinner. 

At mange norske kvinner lever under en ekstrem sosial kontroll, noe som betyr at de ikke bestemmer over eget liv. 

At det fortsatt er uaktuelt med abort i Irland, og at kvinner dør av dette. 

At mer enn 60 millioner jenter i verden blir giftet bort før de er 18 år. Flesteparten av disse jentene har større risiko for sykdommer og for å bli gravide før kroppen er moden. For mange av disse unge jentene blir barneekteskapet en dødsdom. 

Sannheten er jo at vi er bloggere, og vi elsker å påvirke. Mange av oss er opptatt av likestilling og at kropp er topp, blant annet meg selv. Men mest av alt så lever vi av bloggene våre, og vi syntes det er gøy med positiv oppmerksomhet. (Og vi elsker klikk).

Og jeg syntes faktisk det er kult at vi har frihet til å gjøre hva vi vil. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Til deg som mener at jeg ikke fortjener å leve: 

Jeg er 19 år gammel. Jeg er nesten 1.80 cm høy. Jeg er blond, og jeg har blå øyne. Jeg liker å trene, jeg liker å le og jeg liker å være sammen med de som jeg er glad i. Jeg liker å spise is, jeg liker å gå turer i skogen og jeg liker kattene mine. Jeg liker å skrive, jeg liker å mene og jeg liker å gå i joggebukser. Jeg liker å synge i dusjen, jeg liker å grille om sommeren og jeg liker å bade i sjøen. 

For to dager siden skrev du at jeg ikke fortjente å leve. Mye på bakgrunn av at du mente at volden jeg ble utsatt for, for 8 dager siden aldri har hendt. Fordi du mente at jeg talte en sak jeg ikke burde, fordi du mente at jeg snakket for kvinner som behøvde det og fordi du mente at jeg burde straffes. 

Men se på meg. Se godt på meg. Til venstre har du meg. Her har jeg blåmerker, vonde sår og en kropp som ikke orker å gråte mer. Til høyre har du også meg. Her er jeg helt uten blåmerker, sår eller traumer. Her er jeg glad, jeg ler og jeg smiler. Her er jeg trygg, her er jeg fredfull og her er jeg meg selv. 

Jeg vet at du ønsker at jeg skal slutte å skrive. Jeg vet at du ønsker at jeg skal forsvinne. Jeg vet at du ønsker at jeg aldri skal lage et eneste ord til. Men jeg har en ting å si: 

– Jeg kommer aldri til å slutte å skrive. Jeg kommer aldri til å forsvinne. Jeg kommer alltid til å rope høyt, mene og skrive så mange ord at du kommer til å miste kontrollen. 

For jeg fortjener å leve, jeg fortjener å mene og jeg fortjener å være meg selv. Og hvis jeg skal være så ærlig, så syntes jeg du skal ta på deg et par baller, og finne på noe bedre å gjøre. Verden trenger kjærlighet fremfor hat, verden trenger godhet fremfor diskriminering og verden trenger klemmer fremfor slag. Du, kan bidra meg dette. Du kan mette mager, du kan gi varme og du kan gi lærdom. Bruk dette, fremfor hatet ditt. 

Du skal ikke ta friheten fra meg. Og du skal ikke tråkke på meg. For jeg, jeg fortjener å leve.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty


Photo: Annie Hyrefeldt

På FNs jentedag 11. oktober skal Plan Norge dele ut Jenteprisen. Dette er en pris for å hedre folk som gjør en ekstra innsats for jenters rettigheter. Og vet dere hva? Til tross for omstendighetene er jeg SIKKELIG stolt i dag. Eller, jeg har faktisk vært det en uke. I morgen. For seks dager siden ble jeg nemlig nominert til akkurat denne prisen! Hvor stort og hyggelig er ikke det?

Jeg er både ydmyk og stolt over å bli nominert. Hver gang jeg skriver og formidler har jeg som mål å treffe noen. Det spiller ingen rolle om det er én eller 400.000, for så lenge én person føler at det jeg gjør gir noe, så er målet mitt nådd. Forhåpentligvis er det en av disse som følte at jeg fortjente det, og det er en stor ære. 

Bakgrunnen for nominasjonen er:

«Hun bidrar til økt åpenhet, økt fokus på psykisk helse og tar opp så mange gode og viktige temaer. Hun har blitt et forbilde for mange og tar opp temaer som mange anser som tabu. Hun er ærlig, sårbar og ekte. Er så godt at Norge og blogg-Norge har en som henne.»

Jeg er så rørt og takknemlig. Det er en rekke andre fantastiske damer som også er nominert, så jeg har overhode ingen forventinger om å stikke av med noen pris. Hvis jeg skal være helt ærlig så spiller det egentlig ingen stor rolle heller, for det viktigste er at det finnes kule, kloke og viktigere damer som tar opp gode og nødvendige temaer! 

Det motiverer meg, og gjør det litt lettere å komme ut av søla. 

Tusen takk!

// Marty