I sommer kunne amerikanske Vouge melde om at hår i underetasjen er hot igjen. Jeg skal ærlig innrømme at denne artikkelen dessverre hadde gått med hus forbi, før Dagbladet tipset meg om den etter en bra tekst fra en av deres journalister. Det er visst ingen tvil om at helbusk er trendy igjen og noen av oss syntes vel at det er all grunn til å juble. Hvert fall hvis vi er en av de som kun følger det som er trendy og ikke tar egne valg om hvordan for eksempel underlivet vårt skal være stylet, eller ikke stylet. 

Vouge melder at helbusk er den nye brasilianske voksen. Vidre gir de oss noen tips til hvordan vi kan håndtere et hårete underliv som profesjonelle. For du? Du håndterer vel ikke underlivet ditt uproft vel? Ha! Det hadde tatt seg ut. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vouge skriver blant annet at for å kunne håndtere et hårete underliv behøver jeg gå til innkjøp av:

• Et minispeil
• En fintagget kam
• En liten stussesaks
• Økologisk barberskum
• Heksehassel-ekstrakt (vet da søren hva det er) 
• Tissehårolje (Emma Watson sverger visst til den. Det skal visst være druestein, jojobaolje og sitronduft i den) 
• Tissehårolje. (Jeg måtte bare gjenta det en gang i håp om å forstå det) 
• Skrubb til underlivet (helst den Vouge anbefaler med kokosnøttolje og antibakteriell myrt) 
• Såpe med riktig Ph-verdi (ja, det er jo kanskje ikke så dumt – Hår på tissen eller ei). 
• En tørrbørste 

Jeg fant ut at en tørrbørste er en sånn:

Den kan bidra med at du får i gang blodsirkulasjonen. Ja, der nede. Vouge sier jo egentlig at: DAMER! Rock underlivet ditt, men for all del… Ikke glem sitronduften og kokkosnøttolja. 

Vi må jo for guds skyld ikke finne på å la busken gro hvis ikke vi har en liten stussesaks tilgjengelig. Underlivet vårt skal jo hvert fall ikke få være i fred og det skal helst lukte litt sitron. Nei, dra meg baklengs ned i fuglekassa. Og fra halvveis spøk til alvor. HVORFOR I ALLE DAGER? Hvor finner jeg alt dette? Herregud, jeg blir helt svett av alle disse tipsene og triksene jeg. Og kan ikke underlivet vårt av alle ting få lov til å være i fred? 

Jeg må ærlig innrømme at det gjør meg litt stressa med alle lister om hva jeg burde og ikke burde ha. Vi skal ha haugevis av ting for hver eneste kroppsdel, og for det første så har jeg ikke tid til å holde på med alt disse artiklene sier at jeg burde og for det andre så har jeg ikke plass til alle disse tingene.

Tro meg… Det er fullt (ja, jeg bruker kanskje 4 % av denne skuffen):

Jeg blir stressa over at absolutt alt skal være på stell hele liten, at man skal følge det som er trendy og hvem i alle dager bestemmer egentlig hva som er trendy? Eller, hvordan underlivet til folk burde se ut nå? En journalist? En kjendis? En ekspert? Jeg lurer hvert fall på om disse som anbefaler dette gjør alt dette selv. Da er det jo egentlig rart at de har tid til å jobbe i det hele tatt. Hvert fall hvis de skal drive å holde i gang blodsirkulasjonen nedentil. 

Jeg og min barberhøvel på bildet øverst får det hvert fall stort sett til å fungere ganske så fint. Til og med uten økologisk barberskum og heksehassel-ekstrakt (???!). Og du? Vi driter i hva som er trendy eller ei. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Kjære alle lærere, 

Alle dere som tar i mot de som skal begynne på skolen for første gang, de som skal opp i 10.klasse og de som skal avslutte videregående. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har til tider klaget på skolen. Jeg har også klaget på enkelte lærere, men som regel har det vært frustrasjon for mye annet. Frustrasjon som hører med når man vokser opp, når man skal finne ut av rett og galt og av hvem man vil være.

Jeg har møtt mange forskjellige lærer gjennom mine år på skolen. Jeg vil på en ironisk måte kalle det lærere av forskjellig kaliber. Noen har jeg hatt kjemi med, andre ikke. Til tross for at det ikke alltid har føltes ut som om mine lærere har ønsket meg det beste, så har jeg med årene forstått at de faktisk har vært der for å hjelpe. Også de gangene de har bedt meg legge ned telefonen og faktisk følge med. 

I løpet av en vanlig uke ser mange skoleelever dere lærere mer enn foreldrene sine. Dere er med på oppturer og nedturer. Dere er tilstede når man lærer å lese, når man lærer å hoppe høyde og muligens når man har sitt første kyss på leirskolen. 

I løpet av et skoleår vet jeg at dere får haugevis av telefoner, mailer og beskjeder. Dere skal tilpasse dere alle elevene som er i en klasse, dere skal tilpasse glutenallergien til Herman og konsentrasjonsvanskene til Stine. Dere skal tilpasse gressallergien til Wilma og forkjølelsen til Mats. Samtidig skal dere se litt ekstra til Petter som lever midt under en samlivskrise, og Sofie som nekter å spise. Der gjerne alle er viktigst i følge sine foreldre og foresatte. 

Oppgaven deres er å lære bort, og jeg vil tørre å påstå at dere har en av de viktigste jobbene i verden. Det er dere som lærer oss å lese, som lærer oss gangetabellen og som lærer oss om hva man må gjøre når man får mensen. På mange måter så gir dere oss mye av det vi trenger for å fungere i, forvalte og videreutvikle samfunnet. Det er jo faktisk dere som utdanner de nye politikerne, de nye journalistene og de nye sykepleierne. 

For kjære lærer:

Takk for at du tok meg i hånden og smilte til meg på min første skoledag. Når du gjorde dette følte både jeg og mine foreldre oss trygge, og jeg følte meg sett. 

Takk for at du passet på do-døra mi når jeg måtte på do i friminuttet og jeg ikke turte å låse. Jeg vet at det ikke er en selvfølge, men jeg tror du visste at jeg ikke hadde gått på do hvis ikke.

Takk for at du tørket tårene mine da jeg falt i akebakken og begynte å blø neseblod. Du lærte meg at man av og til må prøve, falle og feile, for å klare noe.

Takk for at du leste opp norskteksten min i timen, og skrøt av hvor bra den var. Det ga meg selvtillit, og det hender fortsatt at jeg drar den frem for å huske det øyeblikket.

Takk for at du lot meg le, selv om du syntes det var irriterende at jeg forstyrret. 

Takk for at du satt en stjerne i leseboka mi i 4.klasse. Det ga meg en sikkelig leseglede! 

Takk for at du var tilstede da jeg mistet en venninne på barneskolen. Takk for at du var med på oppturer, nedturer, gleder og sorger. Takk for at du klemte og holdt meg i hånda. 

Takk for at du underviste meg og ga meg kunnskap om naturvern og menneskerettigheter, du fikk meg til å forstå hvor viktig det er. 

Takk for at du tok meg med på leirskole, og for at du husket å spørre om det gikk fint, når du visste at det egentlig ikke gjorde det.

Takk for gode og dårlige karakterer, og for at du har lært meg hva som er rett og fokusere på. 

Takk for alle gangene du har knytt skolissene mine, for at du lærte meg fargene på engelsk og for at du lærte meg å være en god venn. 

Takk for at du var der når jeg hadde blitt dumpa. 

Takk for at du var der når det trengtes. 

Nå står et nytt skoleår for tur. Nye skolisser skal knytes, nye tårer skal tørkes og nye historier skal læres. 

Takk for at dere lærere finnes, og for den viktige jobben dere gjør. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Folkens, vi må snakke sammen. Jeg lurer nemlig på noe. Det har seg sånn at noen i ettermiddag har skrevet på Jodel at jeg var på Findings Festival i går og at jeg bæsjet på meg. Og la meg aller først starte med og si noen ting: 

1. Jeg var ikke på Findings Festival i går. Ei heller på fredag. 

2. Jeg har ikke en gang hatt billett til Findings (Noe jeg angrer på at ikke jeg kjøpte).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

3. Hvis dette hadde skjedd så hadde jeg antakeligvis verken hatt det bra eller vært frisk. Og er det egentlig noe å kødde med? 

Det er sjeldent jeg bruker spesielt mye tid til å verken kommentere eller bry meg om hva noen skriver, hva noen tuller med eller hvilke rykter som florerer om meg, men det hender jeg blir sittende som et eneste stort spørsmålstegn og lure på hvem disse menneskene er. For hvem er disse menneskene som sitter hjemme på en deilig søndag og tenker at “jøss, idag skal jeg spre et rykte om at Martine Halvorsen bæsjet på seg på Findings. Skitt, det er kult!” Eller “nå syntes jeg at Martine Halvorsen fortjener å bli driti ut”. Bokstavelig talt. 

Er det oppegående, fremgangsrike og kule mennesker? Er det studenter? Er det noen ansette på nærbutikken? Er det en pappa? Er det en venn? Er det en bussjåfør? Er det en sjalu jente? Er det en på fotballaget mitt? Jeg har ikke peiling, og jeg klarer ikke å forstå hvem disse menneskene er uansett hvor hardt jeg prøver. 

Jeg klarer liksom ikke å forstå at det er bra mennesker, som kommer til å nå langt eller som unner andre suksess. Glede. Kjærlighet. Eller trygghet. Jeg klarer ikke å forstå hvem disse er. 

Kan vi ikke bare slutte å oppføre oss som drittsekker? Kan vi ikke bare slutte å spre rykter om andre? Kan vi ikke bare slutte å være dårlige mennesker? 

Kjære alle sammen som har lurt på dette. 

For meg så blir dette så dumt at jeg bare må le av det, men vi vet aldri hvordan er person har det, hvilken tilstand en person er i eller om en person er syk eller frisk – Så kan vi ikke slutte å skrive ting som dette kun på faen? 

Jeg bæsjet ikke på meg på Findings og jeg forslår at noen får seg en ny hobby. Eller blir litt bedre mennesker. Helst begge deler. 

God søndag fra meg 🙂 

// Marty 

I går var det første gang på litt for lenge at jeg kledde meg opp. Sånn ordentlig. Med øyenskygge, leppestift og en topp som har ligget i skapet i hele to år – Fordi jeg ikke har turt å bruke den. Anledningen var bursdagen til en venninne og jeg brukte hele to dager på å bestemme meg for hva jeg skulle ha på meg. Du kjenner kanskje til det. 

Er det for fint? Hva skal alle andre ha på seg? Kanskje det er for hverdags? Er kjolen for kort? Kan jeg egentlig bruke denne toppen? Jepp. Alle de tankene der ja. For ikke å snakke om tanken om at jeg ikke har noen verdens ting å ha på meg. Det er rart med det der… 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går bestemte jeg meg for å gå for den toppen jeg ikke har brukt siden jeg kjøpte den, og jeg lot BH-en være hjemme. Og vet du hva? Jeg følte meg skikkelig fin!   Sånn fin at jeg følte at jeg strålte, og jeg var så stolt over at jeg gikk ut av komfortsonen og tok på meg akkurat det jeg ville. Jeg syntes jo det er så kult når alle andre gjør det! 

På vei hjem fra bursdagen tok jeg bildet øverst i innlegget. Jeg publiserte det på Instagramstory og det tok ikke lang tid før jeg fikk kommenterer som den på bildet under… 

For ikke å snakke om at jeg fikk spørsmål om hva kjæresten min syntes om at jeg viste meg sånn frem. Og kommentarer om at jeg gikk kledd som en hore. 

Jeg tenkte ganske mye på dette før jeg sovnet i går, og jeg må bare si noen ting… 

Hvem bestemmer egentlig hva som er innafor å gå med og hva som ikke er det? Hvem bestemmer at den kjolen er innafor, men at den kjolen ikke er det? Hvem bestemmer hva som er rett og galt? Hvem bestemmer at noen ikke kan gå i striper, og at andre kan det? Hvem bestemmer at noen kan vise hud, og ikke andre? 

Jeg er da ingen hore fordi jeg viser meg frem, ei eller en stripper fordi jeg er stolt av det jeg har! Og unnskyld meg… En topp og et par bryster gjør meg ikke til en hore. 

Faktisk kjenner jeg at jeg er litt lei av lister og tips til hva vi ikke kan gå med og lister over hvordan vi burde kle oss. Jeg er lei av artikler som forteller oss at striper gjør oss tjukke, at prikker gjør oss smalere og at om du bruker utringning så er du en hore. Og jeg er lei av at folk skal ha en mening om hva andre har i klesskapet sitt og hva folk føler seg fine i. 

Kan vi ikke bare gå med akkurat hva vi vil? Med det vi selv føler oss smashing i og det vi selv føler at vi kan ta verden med stom i? Uten å ta hensyn til lister, motetips og tåpelige klesregler. Uten å bry oss hva andre syntes og at det kanskje er litt ut av komfortsonen? 

Vel. Det har hvert fall jeg tenkt til, også får folk tenke akkurat hva de vil – For jeg føler meg forbanna fin! Og hvis du skal gjøre noe gøy i helgen: Ta på deg det du føler deg kul i, fin i eller deilig i og drit i hva alle andre mener. 

GOD HELG 🖤

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Skjermdump: Dplay – Ex On The Beach

Jeg må innrømme noe. Det er litt flaut, men kanskje ikke så sjokkerende… Jeg elsker reality TV. Jeg er hun som kan gå og glede meg lenge til klein, deilig pute-TV og jeg er hun som er livredd for å gå glipp av noe. Jeg er hun som leser artikler, spekulerer og nyter påfyll av luft, kjærlighet og drama. Kanskje er det fordi det er så fjernt fra mitt eget liv og fordi jeg kan leve meg inn i en verden jeg egentlig føler meg svært distansert fra. 

Ettersom jeg er en skap-elsker av klein reality TV har jeg vært skikkelig spent på første sesong av Ex On The Beach Norge, men av en eller annen grunn har jeg snart brukt to dager på å fordøye episoden. Jeg har nemlig vært i sjokk. 

Tretti minutter inn i den første episoden bys det allerede på nakenbading, klining, høylytte krangler, grining, folk som slår i veggen og som kaster drinker på hverandre. Min første reaksjon etter å ha sett episoden var å sende følgende melding til foreldrene mine:

Pernille er lillesøsteren min på 15 år og min største frykt etter å ha sett episoden var at hun skulle se det og ta til seg noe som helst fra det man ble vitne til, nemlig dumhet, arroganse, seksualisering, drama, mangel på kunnskap, anstendighet, selvrespekt – Og ja, egentlig respekt i det hele tatt. 

For makan til oppførsel, maken til holdninger og makan til verdier. Faktisk er jeg ordentlig flau. Jeg er livredd for at dette skal gi et bilde av hvordan min generasjon er, hvem vi er og hva vi står for. Min generasjon består nemlig av mange flotte, sterke, inspirerende, kule, hardtarbeidende og kule folk, og vi er mye mer enn sex, alkohol og det å stå og skrike: “Du er stygg, du er feit, du er ikke en dritt, bitch” til hverandre. 

Vi danner kjendiser, forbilder og ikoner på ja… Sex, plastikk og idioti? Nei. Kom ikke her å si at Ex On The Beach gir deg noe mer enn en kortvarig stimuli og en god latter, vær så grei. 

Jeg sto bak to jenter i kassa på butikken i går (mens jeg fortsatt fordøyde dette), og det var to flotte, oppegående – vel, tilsynelatende – oppegående jenter, som sto og sa de skulle melde seg på neste sesong, for “nå var det jo nesten ok å ha sex på TV til og med”. Og det slår meg, at hvis folk går rundt og tror at det er “OK å ha sex på tv til og med”, så syntes jeg nesten ikke vi kan klage på at vi sliter med selvfølelse og prestasjon. Jeg mener; hvis det er dette presset noen klager på, så er det ikke greit å klage. For hvis presset vi føler på er å kle av oss på TV, spille en rolle som stokk dum, ha sex fordi det selger og være drita full og satse på ett par tusen ekstra instagramfølgere, så takker jeg for meg. For kjære vene, dette skremmer meg.

Daniel, en av deltakerne sa at det ville være bra å snart ha sex ettersom han ikke hadde hatt sex på noen dager. Daniel er 28 år og til alle som tenkte at de var unormale etter at Daniel sa det: Tro meg, det er ganske normalt å ikke ha hatt sex på noen dager. Eller uker. Eller måneder. Og nei, du må ikke ha silikonpupper for at folk skal like deg. Og ja, det er kult med selvrespekt. For ikke å snakke om medmenneskelighet, noe programmet virker totalt blottet for. Totalt blottet for. 

Kjære foreldre. Hvis du har en barn som bruker tiden sin på dette… Send de på fotballtrening, få de til å brette sokker eller bind de fast i garasjen sånn som jeg bad foreldrene mine gjøre med søsteren min om hun kaster bort tiden sin på dette. Jeg tror faktisk det gir dem mer. 

Skitt ass. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty