Kategori: Tanker 💭

Jeg smaker litt på ordet kreft. Kreft. Kreft. Kreft. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet heller ikke om jeg vil forstå det. Kreft, du liksom. Er det sånn at man må begynne å gråte når diagnosen blir slengt på bordet, eller har man egentlig lov til å le av det? Til tross for at det ikke under noen omstendigheter er morsomt. Det er døds alvorlig, bokstavelig talt. Men det virker så fjernt. Og heldigvis så er det, det for mange. 

Men ikke for meg, ikke denne gangen. 

På tirsdag sovnet bestemoren min inn med alle hennes nærmeste rundt seg. Hvem kunne forestille seg at kreft kunne gå så fort? Hvem kunne forestille seg at min bestemor skulle dø av kreft? Hvem kunne forestille seg noe så vondt, sårt og frustrerende?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kreft er dessverre ikke noe vi velger, og er det noe som kan ramme alle, så er det kreft. Det er skummelt, fremmed og vondt. Vi kjenner alle noen som er eller har vært rammet. En nabo, en søster, en lærer, en kollega, en trener eller en bestemor. Kreft har ingen spesifikk gruppe, kreft går ikke etter rase, legning eller tro. 

Samtidig som våre venner, familie og bekjente blir rammet bruker Norge måneder og år på å konkludere angående ny kreftmedisin. Det blir et tydelig klasseskille mellom de som har mulighet til å benytte seg av private medisiner og hjelp, og de som ikke har mulighet. Det blir et klasseskille mellom liv og død, og jeg lurer på om noen egentlig kan forsvare det. Det viser seg at det tar altfor lang tid å få godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Mens norske pasienter venter på nyutviklede kreftmedisiner som eksempel er godkjent for bruk i Danmark, dør norske pasienter mens de venter i kø. 

Jeg verken kan eller vil spekulere om dette kunne utgjort en forskjell i mitt tilfelle, men mest av alt ønsker jeg å tale for andre. Vi kan ikke sitte å se på et klasseskille og en behandlingstid som skiller mellom liv og død, mens mennesker mister sine nærmeste. Jeg håper ingen tjener gode penger på at andre dør av kreft, og jeg håper at noen føler et ansvar. 

I i-lands Norge diskuterer vi så busta fyker angående vannscootere, og jeg skulle så gjerne likt å sett at norske politikere og helsedirektoratet gjorde noe konstruktivt som å redde liv, for kreft tar ikke ferie, permisjon og det stiller seg hvert fall ikke i kø for å vente på behandling. 

Jeg er glad for at bestemoren min ikke har vondt lenger, men jeg vet at det sitter mange som har det. Jeg skulle gjerne ønske at hun fikk oppleve mine fremtidige barn, når jeg en gang skal gifte meg og et enda lengre liv sammen med bestefar. For 48 år siden ga de sitt løfte om at de skulle stå sammen til døden skulle skille de ad, det har de klart. 

Men hva nå? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Jeg er redd, jeg er redd for å stille spørsmål og jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for å tråkke noen på tærne, gjøre noen lei seg eller for å ikke vise nok respekt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet vi er fler, jeg vet vi er mange. Men hvor lenge skal jeg egentlig gå rundt å føle på disse følelsene? For når er det greit å spørre, snakke og når er det lov å le? Er det egentlig lov å le i dag?

I dag er det 6 år siden de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya. 6 år har gått, dagene har gått og veien fortsetter på samme måte som livet går videre.

Jeg undrer på om det er lov å feire i dag, om det er lov til å le og være glad. Jeg er nemlig redd for å gjøre noe feil, oppføre meg feil eller si noe feil. Men samtidig som jeg stiller spørsmål om det er lov til å leve, ha det bra og smile i dag, så vet jeg at barn fødes, at mennesker fyller år og at livet går videre, og jeg håper at barna som fødes og at de som fyller år kan feire og at de som ønsker å gifte seg på datoen i dag kan gjøre det, uten å trenge å være triste. Ikke misforstå meg, for det er lov å gråte, det er klart man skal gråte – jeg vil bare ikke være redd for å le, eller være redd for å være glad. For terror er ikke komisk, det er ikke gøy og det skal ikke les av, men hvordan skal man overvinne og bekjempe frykt, hat og redsel uten latter, nyfødte og bursdagsfeiringer? For meg symboliserer alt dette kjærlighet, og det er vel til syvende og sist kjærligheten som skal og burde vinne. Det er ikke redselen om å gjøre noe feil, si noe feil eller terroren som skal vinne. Redselen burde aldri vinne og jeg syntes ikke den skal det heller. Verden skal ikke styres av ugjerninger og hat, for det finnes så mye som er sterkere enn dette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vil så gjerne be om tillatelse til å be folk føle i dag, jeg vil så gjerne be om tillatelse til at folk skal kunne le, gråte, smile og elske – for det er ikke rom for frykt, terror og hat. Denne dagen handler ikke om gjerningsmannen, den handler om ofrene, om landet vårt og om solidariteten vi aldri må slutte å vise. 

Latter ufarliggjør. Det normaliserer og det motiverer.

Vi skal aldri glemme, vi skal aldri slutte å leve, spre kjærlighet og heller ikke slutte å minnes.

For vi har vist at størst av alt er kjærligheten.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

I går var jeg på et marked her nede i Spania. Bak bodene sto det alt annet enn spansktalende mennesker, og hvor enn jeg gikk sto det hvite, ferieglade turister og prutet på prisene på de falske veskene, skjerfene og lommebøkene de var i ferd med å kjøpe.

I mange miljøer blir merker sett på som status, og jeg vet ikke om det er et tappert forsøk på å passe inn som er grunnen til at vi nordmenn kjøper haugevis av piratkopier hvert eneste år, og noe sier meg at de færreste av oss vet hvilke bransjer vi støtter ved å kjøpe disse, og hvor pengene våre går.

Pengene går nemlig ikke til den stakkarslige, fattige selgeren som står bak boden. Handel med piratkopier er et av verdens mest illegale markeder og hver gang vi kjøper disse kopiene er det stor sannsynlighet for at vi støtter terrorisme, misbruk av mennesker og narkotika. Og da kan vi stille oss selv spørsmål om det faktisk er verdt det.

Jeg vet at det er lett å la seg friste av de falske Ray Ban-brillene eller de fine veskene som koster mangfoldige tusen hjemme. Jeg vet også at vi tenker at det ikke har noen ting å si, eller at det ikke kan utgjøre noe skade. Men det er akkurat det disse kjøpene gjør, og jeg skammer meg enda for den falske vesken jeg selv kjøpte for noen år siden.

Denne kriminelle aktiviteten virker så uskyldig når vi står der og skal ta en avgjørelse, men denne kriminelle aktiviteten setter også individer i fare, og kan påvirke både den lokale og globale økonomien.

Interpol har satt i gang flere kampanjer de siste årene, blant annet en med slagordet: «Organisert kriminalitet begynner med penger. Ikke la det være dine». Og hver gang vi klikker hjem billige kopier på nett eller hamstrer billige kopier på sydenferie, bidrar vi.

Oklahoma-bomben i 1995 ble finansiert av at vi lot oss friste av disse varene, og denne bomben drepte 185 mennesker.

I januar 2015 ble tolv personer skutt og drept i et terrorangrep mot magasinet Charlie Hebdo i Paris. Rapporten som ble laget etter angrepet viser at gjerningsmennene i hovedsak levde av salg av falske merkevarer. 

 Disse kopiene vi blir så overveldet av gir på ingen måte status og støtter ingenting annet enn vårt eget ego, og en bedriten bransje.

Jeg stiller spørsmål ved om vi syntes det er verdt det, og om hvorfor norske politikere fortsatt tillater piratkopier til eget bruk hjemme i Norge.

Hvis du vurderer å bruke restene av feriepengene på Nike-kopier, falske solbriller eller en falsk designerveske, syntes jeg du skal tenke deg om en gang til.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Gjesteinnlegg fra mamma

Akkurat nå er det sommer, og mine egne barn er omfanget av trygghet. De er omfanget av kjærlighet, sol og varme. De er omfanget av klemmer, litt skjeve rutiner, mat på bordet og ikke minst, trygge og gode mennesker. Nå begynner alle barna mine og bli eldre, de vokser seg høyere enn meg og til å bli kloke, lekene og fine mennesker.

Jeg har den siste tiden tenkt på hvordan det hadde vært hvis faktumet hadde vært noe annet. Kanskje spesielt på det hvis de ikke hadde hatt trygge og gode voksenpersoner i livet sitt. Hva hvis mine barn en gang hadde kommet hjem fra barnehagen, fra fotballtrening eller fra overnatting hos en venn, og fortalt på den mest barnlige måten i verden, at noen hadde vært slem mot dem? For hva hvis mine barn under middagen, bestående av pasta, påtvungede grønnsaker og altfor mye ketchup, hadde forsøkt å fortelle at de hadde vært utsatt for noe som ikke var greit? Et overgrep. En voldtekt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har en jobb der jeg dessverre ser omfanget tydeligere enn mange andre. I følge Redd Barna har studier vist at ca. 20 % av alle norske jenter og ca. 10 % norske gutter blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Disse tallene er altfor høye, og nå i sommerferien betrakter jeg mine barn, som snart er voksene og undrer på om jeg noen gang kunne stoppet det hvis det først skulle skjedd den gangen de var så små. Det som plager meg mest er at jeg ikke tror det, uansett hvor mange ganger jeg som mamma hadde ofret meg for barna mine, uansett hvor mange ganger jeg hadde slått for barna mine og uansett hvor mange ganger jeg hadde forsvart de, så hadde handlingsrommet for overgriperen vært for stort. 

For hvordan håndterer man det egentlig hvis det kommer frem at barnet ditt har blitt utsatt for overgrep? Det lille, elskede menneske du elsker høyere enn noe annet. Jeg forstår at man blir sint, og at man antakeligvis har lyst til å slå, drepe og mishandle – Men hvordan håndterer man det egentlig? Og hva hvis barnet ditt er en av de som har blitt utsatt for overgrep, men som aldri sier noe? Og kan man noen gang vite? Eller skal man håpe at sitt eget barn ikke er én av de tre i en barnehage på 20 stykker, eller en klasse på 20 stykker, som aldri har blitt misbrukt? 

“Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge”

Jeg har alltid tatt praten med barna mine. Jeg har pratet om kropp, om tiss, om barnetiss, voksentiss, grenser og om hva som ikke føles greit. Vi har snakket om at det ikke er noen voksene som har lov til å ta på de eller som har lov til å gjøre dem vondt. Vi har snakket om hva som kan skje, og at de alltid ikke kan, men at de skal snakke med mamma og pappa. Jeg vet at dette ikke har gitt dem et skjold på noen som helst måte, men jeg tror at det har hjulpet på å eventuelt si ifra. Og hvis mine barn snakker, så snakker de kanskje ikke bare for seg selv, men for mange andre. For ikke å snakke om at det kan gjøre handlingsrommet for overgriperen mindre. 

Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan voldta, ta på og ødelegge et annet menneske, et lite menneske, som kunne vært jenta mi som elsket å leke med barbie på rommet sitt. Nylig fikk en voldtektsmann straff på 1 år og 9 måneder for å ha seksuelt misbrukt et barn. Og jeg har én ting å si til det – HVA FAEN. 

Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge. På en måte som sier at jeg kan snakke om alt. Selvom jeg har mest lyst til å spy, er jeg overbevist om at jeg skal fortsette å prate om ALT med barna mine og mine fremtidige barnebarn. Jeg skal prate om grenser, pupper, tiss, rumpe og regler. Jeg skal snakke det i hjel, og gjøre bedritene tanker og ønsker fra overgriperen vanskeligere, nettopp ved å gjøre barna rundt meg sikre på hvor grensa går. Barna er redde for å ikke bli trodd, de er redde for konsekvensene overgrepet kan ha for seg selv, familien eller overgriperen og de føler skyld og skam for å ikke ha stått i mot, det burde de aldri trenge. 

Sommeren er en sesong der det skjer altfor mange overgrep og altfor få barn forteller om det. La oss snakke i hjel overgrep og trampe på alle overgripere. Statistikken er for høy, og det må vi snakke om. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Mammaen til Martine 

Søndag starter EM for det norske kvinnelandslaget. Visste du det?

En av mine tidligere lagvenninner debuterte for landslaget tidligere i uken, og hun er født i 1999. Visste du det?

EM blir arrangert i Nederland. Visste du det?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadde det vært det norske herrelandslaget hadde de fleste visst svaret på disse spørsmålene, og noe sier meg at det er på tide med enda en revolusjon i norsk kvinnefotball. For det norske kvinnelandslaget har siden tidenes morgen prestert langt bedre enn gutta, så hvorfor er det slik at damene fortsatt blir nedprioritert på treningsfeltet, får de dårligste treningstidene og enda ikke kan leve av spille fotball? 

Jentene legger nemlig ikke ned færre treningstimer enn gutta, de presterer bedre og de satser like hardt. 

Tidligere denne uken postet Aftenposten en artikkel om satsningen rundt kvinnefotballen, og det er synd at det viser seg at topplag som Brann og Rosenborg, som forøvrig har et årsbudsjett på hele 161 millioner ikke vurderer å ha et tilbud for jenter. Resten av verden satser på kvinnefotballen, mens Norge henger etter, som i mye annet. Jeg vet ikke om det kommer av dårlige holdninger eller at vi rett og slett ikke klarer å se potensialet og kvaliteten på det de norske kvinnene faktisk presterer. Innerst inne kvier jeg meg egentlig for å kalle det kvinnefotball, for fotball er fotball, uansett hva du heter og hvordan du ser ut – Men verden har stemplet fotball utøvet av kvinner som noe annet enn hva mennene driver med, og media lager saker om sminke og fotballspillere. De lager saker om hva damene har på seg på samlinger og feiringer, og helt ærlig så vet jeg ikke om det er fordi mennene sjeldent feirer seire og prestasjoner, da forrige medalje er fra OL i 1936, men jeg har til gode og høre hvor dressen til Ørjan Nyland er fra. 

Norge er avhengig av moderne klubber for å avle opp nye talenter, og det er dermed et krav om at det er lag både for jentene og for gutta. Jeg er fullstendig klar over at mange er svært kritiske til kvinnefotball, men dette er holdninger som hører steinalderen til. Vi heier på håndballjentene og på Marit Bjørgen, så jeg ser dermed ingen grunn til at vi ikke kan heie på jentene i denne mannsdominerte idretten også. Det handler nemlig ikke bare om landslag, men om at det kommer unge jenter som også må få tilbud om å begynne å spille fotball, på lik linje med gutta i klassen. Jenter behøver ikke tilrettelegging for å spille fotball, de behøver tillit og muligheter, og de fortjener like muligheter som gutta – Uansett alder. 

Den økonomiske satsningen rundt den norske kvinnefotballen er minimal, men til tross for dette presterer de. Det er tøft, for de fleste klubber bygger økonomien sin rundt herrelagene, noe som automatisk setter kvinnefotballen til side. 

De middelaldrende holdningene er skremmende og problematisk. Holdninger som at damer hører hjemme på kjøkkenet, at damene må opp på nivået til gutta for at det skal bli interessant og at det eneste som er gøy med kvinnefotball er å se pupper og lår, er ikke noe annet enn håpløse. Likestillingen får ta plass på alle andre arenaer i samfunnet, men i enkelte grener innenfor idrett har man fortsatt en svært lang vei å gå.

Møkkaholdninger og seksualiseringen må være på vei ut og gubbe-styret ser ut til å trenge en utskiftning. 

Det norske kvinnelandslaget presterer gang på gang, så jeg vil tørre å påstå at det er media som har en oppgave om å vekke interesse for et av de ypperste lagene vi i Norge har. De fortjener oppdateringer på kampene sine og artikler om hvor bra de er, og hvor godt de presterer. I morgen starter EM, og jeg jeg gleder meg til å følge gamle lagvenninner, talenter og store idrettsutøvere. Jeg håper flere av landets aviser gjør det samme. 

Heia Norge!

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Ekte mannfolk ser kvinnefotball. 

// Marty

Jeg befinner meg i øyeblikket i ferieparadiset Mallorca, og jeg stortrives. Det yrer av ferieglade turister og for mange er det ekstremt lett å kaste euroene etter halvgode turistattraksjoner, syngende lekekatter fra de såkalte jalla-shappene og tiggerne som sitter rundt omkring får fort alle de små, brune myntene vi bare syntes er slitsomt å ha liggende.
Men at så mange av oss er nødt til å støtte opp under dyreplageri fordi barna gnåler om at det ser festlig ut, fordi du selv er sliten i bena og fordi det sikkert blir en hyggelig, små romantisk opplevelse, kan jeg ikke fatte og begripe. 

Hester som traver rundt i mitt ferieparadis og haugevis av andre ferieparadis er nemlig ikke festlige turistattraksjoner. På lik linje som at det ikke er synd på damen som sitter med en “syk” hund eller “sykt” barn, som er neddopet, for at vi skal kaste enda flere små brune mynter etter de. Hestedrosjene er ikke noe annet enn en uforsvarlig utnyttelse av dyr, og jeg vet at mange ikke er klar over det. Dessverre er ikke dette en romantisk forestilling slik mange av oss ser for oss, men en ren lidelse for dyrene. 

Disse hestene står i solsteken hele dagen, og jeg har selv vært vitne til og blitt fortalt av de som driver det at de ikke får mat i løpet av dagen så de skal holde seg rolige. Hovene til hestene har på ingen måte godt av å løpe timesvis på asfalt og flere av hovene vitner om ekstremt dårlig stell. Det blir benyttet unødvendig utstyr så hestene skal holde seg rolige, noe som ikke blir noe annet en ren smerte for de radmagre og underernærte hestene. De løper til de stuper og slaktes når de ikke klarer å stå oppreist mer. Kun fordi vi naive turister syntes det er underholdende og romantisk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange tenker ikke over at disse i utgangspunktet barnevennlige og morsomme aktivitetene som vi turister elsker, har en bakside i fangenskap, isolasjon, smertefull trening og tvang. 

I går forsøkte jeg å ta bilde av de skadde og ødelagte bena, da den ene hesten i tillegg bar preg av å være skadet. Med en gang jeg satt meg ned fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk fotografere. Og i det jeg berørte ansiktet til den ene hesten fikk den panikk. 

Dette gjør meg sint og forbanna. Dette er dyr, og de skal ikke være en bruk og kast-vare støttet opp av oss turister. Hvis vi turister slutter å benytte oss av de, dør næringen ut. 

Hvis du vurderer å benytte deg av turistattraksjoner som dette, syntes jeg du skal stille deg selv og barna dine spørsmål om det er greit at disse dyrene blir fratatt alle rettigheter til å leve fritt og utøve sin naturlige atferd. 

Jeg håper og tror at de færreste svarer nei, og at disse dyrene kan få leve i fred. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Modellen Halima Aden (19) har inntatt den internasjonale motescenen, i ført hijab, riktig tildekket fra topp til tå – Og jeg jubler til tross for at flere har uttrykt misnøye rundt dette. Jeg jubler fordi jeg vil tørre å påstå at det er et skritt i riktig retning. Et skritt i riktig retning både for mangfoldet og for muslimske kvinner.

Det er flere som mener at det ikke er en god idé å vise frem hijaben på internasjonale motescener og i moteblader, mye fordi de mener at det ikke er riktig måte å vise frem en konservativ ideologi på, noe blant annet Yasmine Mohammed, aktivist, lærer og forfatter har uttalt seg om. Men skal vi virkelig holde muslimske, troende kvinner utenfor – Fordi vi ikke vil la de bære sine religiøse plagg? Eller skal vi heie frem alle slags mulige behov, ytringer og religioner, på lik linje som vi heier fra alle salgs kropper, fasonger og hudfarger? 

Vi er til stadighet opptatt av et mangfold, og jeg syntes det er på tide at muslimske kvinner også kan bla opp magasiner og finne kvinner de kan sammenlikne seg med. For ikke å snakke om at de kan skape seg forbilder og gode idealer. For en lettkledd, europeisk kvinne som viser både hår og armer kan nødvendigvis ikke en muslimsk kvinne relatere seg til, og er det ikke da fantastisk at de også kan ha noen de kan sammenlikne seg med?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Muslimske jenter fortjener forbilder på lik linje som meg”
 

For vi hyller til stadighet mangfoldet av kropp og fasonger, og jeg syntes dermed vi skal hylle bruken av hijab på lik linje som vi gjør med kropper og fasonger. Det er muligens kontroversielt, men med våre vestlige holdninger om at hijab er påtvunget og et negativt plagg syntes jeg det er fabelaktig at noen går frem og viser at muslimske, troende og hijab-bærende kvinner kan gjøre akkurat det samme som det jeg kan. Uten å la seg stoppe av verken religion eller tro. 

I denne sammenhengen oppfatter ikke jeg hijaben som noe negativt, jeg oppfatter det dermed som en styrke for muslimske kvinner. Jeg oppfatter det ikke som undertrykkende og påkledd. Hvis vi skal diskutere motebildet, så vil hijaben begrense noen jobber – Men det vil det også om du er litt for bred, litt for mørkt hår, litt for korte armer eller ikke har mellomrom mellom tennene.

Modeller er villige til å gjøre alt, men som Aden selv sier, så er det kun én som er villig til å bruke hijab. Det mener jeg vi burde klappe i hendene for, for det er på tide. Hijab er et faktum, og en del av ytringsfriheten. Muslimske jenter fortjener forbilder på lik linje som meg. Hvorvidt hijab er en viktig del av troen eller ei, kan vi diskutere, men ikke på bekostning av unge, muslimske jenter sine drømmer og jobber, forbilder eller idealer. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Halima Aden​ – Foto: AP/ NTB Scanpix​

// Marty

Det er endelig sommerferie igjen. Solen skinner, det postes karakterkort på Facebook og fellesferien satte akkurat i gang.
De siste ukene har jeg lest flere kommentarer og statuser fra folk som har skrevet at vi snart vil høre fra de som ikke har råd til å dra på ferie, de som ikke har ferie med barna og de som prioriterer for dårlig. 

Det utvikles stadig større forskjeller blant oss, og jeg merker det ofte selv på kommentarer som at: “Jeg skal bare én uke til syden i år”. “Det blir bare en tur til feriehuset i Barcelona siden jeg jobber resten av sommeren” eller “i år skal vi bare være hjemme siden vi skal til USA til høsten”.

Jeg hører sjeldent om de som ikke har økonomi til å dra på ferie. Det er nemlig forbanna flaut. Men enda flauere er det at vi har kommet dit at vi er så bortskjemte at vi gir utrykk for at bare én uke i syden er dritt. 

Jeg er 19 år, og jeg vrir meg av holdninger som at det forventes at man må til syden, bruke enorme pengesummer og at man må drikke sangria i Monaco for at det skal være ordentlig ferie, ofte med unnskyldningen at man fortjener det.

For hvor ble tiden av der det var kult å dra på sommerleirer? Da man samlet hele nabolaget på stranda, hver dag, hele sommeren? Da man var hjemme hele sommeren, og tok til takke med det? 

Jeg forstår at ferie er viktig, men syden er ikke en menneskerett – Det er en gode. Ferie trenger ikke være å sette ungene bort på en bamseklubb for å få litt kvalitetstid, å spille golf på cruise og spise all inclusive. Og for all del – IKKE lær barna at det er en selvfølge. 

Dette er ikke rettet til de som ikke har økonomi til ferie, men til de som bærer på holdinger om at det handler om prioriteringer, om at man bare skal til syden én uke og at man må kjøpe seg ny garderobe for å ta seg godt ut på de 14 middagene man skal spise i solnedgangen. 

Jeg savner tiden der det ikke var et behov for å vise hvor flott man hadde det på sosiale medier. Jeg savner tiden der man ringte på til hverandre, der man spilte ball på løkka og pølser på terrassen. Jeg opplever en konkurranse, og at vi ungdommer ikke har tid til og møtes i ferien fordi vi er kronisk på reise, alltid har planer eller ligger på en solseng på Marbella. 

Det er ikke synd på de barna som tar det som en selvfølge å dra på ferie, på de barna som selvfølgelig får med seg litt småpenger til å kjøpe en is eller tre eller de barna som sitter på tre forskjellige ipader på flyet. Det er synd på de barna som sitter hjemme, alene og kanskje har strøm én uke til. Disse finnes også hos oss, i gata, på fotballaget og i klassen. Foreldrene har nemlig tømt alt de eier og har, for å kanskje få råd, mens vi klager på at solkrem er dyrt. 

Det er ikke dumt å ha kontroll på økonomien, det er ikke dumt å være strukturerte eller vellykket. Men det er heller ikke dumt å ta en oppvask av holdningene, forventingene og forståelsen. 

Ferie handler om å være sammen, og det å reise er en luksus. Jeg tror det er livsfarlig å tilegne oss den luksusen som en selvfølge. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I dag er gatene i Oslo dekket av farger, glade mennesker, kjærlighet og stolthet. I dag går vi i parade for kjærligheten! Jeg er heterofil, og jeg har mange skeive venner. Både gutter og jenter, familie, bekjente og naboer. Det blir snakket mye om homofili, og jeg tok meg i hvor lite det snakkes spesifikt om det å være lesbisk da jeg hørte en gutt spørre moren sin på butikken om hvorfor jentene foran han i køen holdt hender. Gutten trodde nemlig homo betydde at to gutter var kjærester, og han visste ikke at to jenter også kunne være kjærester. Jeg tenkte derfor jeg skulle svare på noen spørsmål jeg som hetero ofte hører at vennene mine vår eller som jeg selv får, om det å være lesbisk, eller med å henge med lesbiske. 

For eksempel: 

“Hvordan er det egentlig å dusje i garderoben med lesber a?”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– Nei, altså. Som regel kaster de seg over meg og det lyser av de at de vil ha sex. EDIT: NEI. Det er ikke sånn at lesbiske står å fantaserer med en gang de dusjer sammen med kjønnet de føler seg tiltrukket av. Uansett, så er de faktisk mennesker – Og de oppfører seg på lik linje som alle andre.

“Hvem er mannen og hvem er dama i forholdet?”

– Dette spørsmålet har alltid fascinert meg. For det er faktisk to likekjønnede som er i et forhold, og det er ikke en mann og en kvinne – Så hvorfor må de kategorisere seg selv som enten mann eller kvinne for å være i et forhold med hverandre?

“Er du lesbisk? Det ser jo ikke sånn ut?”

– Det står ikke hetero i panna mi, og det står heller ikke homofil i pannen til de som er homofile. Hvordan ser egentlig en lesbisk dame ut? Jeg tror dette spørsmålet kommer av at veldig mange ser for seg enten en “traktor” eller en sikkelig “jentejente”. Men dette tror jeg faktisk er bilder media og film har gitt oss. Man liker da ikke nødvendigvis ikke saggebukser, kort hår og å gå uten BH, fordi man er lesbisk. 

“Hva gjør lesbene i senga a?”

– For det første så sover de. Men når dette spørsmålet dukker opp er det jo ofte i nysgjerrighet rundt sex, og jeg forstår det. Sex er like fint og viktig mellom to likekjønnede, som det er for meg som heterofil. Og sex er så mye mer enn mann og dame. Jeg syntes denne siden svarer veldig fint på det: HER. 

“Det er litt kinkig med lesbesex da”

– Hehehe, hvorfor? Jeg vet ikke om det er en dominerende tanke som noen menn har, men lesbiske har ikke sex fordi det skal være kinkig. De har det hvert fall ikke for at det skal være tilfredstillende for andre. Kanskje det har noe med at lesbesex har blitt veldig seksualisert gjennom blant annet pornoindustrien?

“Hva skal dere si hvis dere får barn a? Er det ikke litt rart med to mammaer?”

– To av de kuleste damene jeg vet om har barn sammen, og tenk hvor heldig barnet deres er! Vi lever i 2017. Noen har ingen foreldre, noen har en mamma, en pappa, tre stemødre, er oppdratt av bestefar eller er adoptert. Så hvorfor skal man ikke kunne vokse opp med to mammaer, eller to pappaer? Jeg tror ikke det er en svakhet på noen som helst måte. Forhåpentligvis er homofili så normalt i fremtiden at dette ikke vil bli et spørsmål. 

“Er du ikke redd for at hun skal bli forelsket i deg?”

– Tanken har faktisk aldri slått meg. Det er svært sjeldent at jeg forelsker meg i mine guttevenner, og jeg tror ikke at mine jentevenner som er lesbiske går rundt å er forelsket i meg automatisk fordi jeg er jente. 

I dag skal all form for kjærlighet feires, og jeg tror vi trenger det! 

Solen skinner for kjærligheten idag, så jeg håper alle som skal feire danser, ler og nyter friheten vi er så heldige av å ha.

Be proud, be you.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Hør her Elle. Flat mage uten å trene har ingen verdens ting å gjøre med å ha et glimt i øyet. Det eneste artikler om flate mager uten trening gjør, er å signalisere en idealkropp – Og det gjør meg forbanna.

På søndag publiserte motemagasinet Elle artikkelen om hvordan du kunne få ballongmagen flat på et blunk. Triksene innebar å drikke mye kaffe, gå masse på do og slutte å tygge tyggis. I dag morges gjestet jeg Nyhetskanalen på TV 2 for å snakke om saken, og Elle sitt svar til artikkelen var at den var ment humoristisk, og med en glimt i øyet. 

Men hvor humoren ligger i det å publisere artikler, fra personer uten kompetanse, om hvordan man skal få flat mage, uten å trene ligger kan jeg faktisk ikke skjønne. Elle har i mange år vært ett av mine favorittmagasiner, men det skuffer meg at de ikke har kommet lengre i kampen om god selvtillit og selvfølelse, for ikke å snakke om at de ikke heier på damer, slik de burde. For når man er en så stor inspirasjonskilde er man nødt til å tenke se gjennom to ganger.

Det er ikke noe annet enn misvisende og oppfordre til andre tiltak enn fysisk aktivitet. I Norge har vi så mange gode og ledene profiler innen for trening, helse og kosthold, og disse beviser gang på gang hva som må til – Og halvgode artikler med ubrukelige tips er ikke en del av prosessen. 

Det jeg oppfatter som mest problematisk med artikkelen er derimot at idealet er å få flat mage, og at dere idealiserer en type kropp. Jeg skulle så gjerne ønske at dere gikk ut å forklarte dere og sa at dere bommet, fremfor å støtte opp under det og skylde på humor. For dette har ingenting med overvekt eller sunn helse å gjøre, og jeg savner innspill til morsomme aktiviteter, gode måltider og tips og triks til hva man kan fylle dagene sine med – Fremfor hvordan man skal bli kvitt magen sin. 

Hva med at dere fokuserer på å elske kroppen sin, uansett hvordan man ser ut? Hva med å bidra med at man skal ha et godt selvbilde? Hva med å gå bidra til feminismen sin utvikling? Hva med å bidra til sunne tiltak for å oppnå best mulig både psykisk og fysisk helse?

Elle, innrøm at dere bomma og ikke legg skylden på noen andre, eller skyld på humor. Jeg tror dere har vunnet sommerens dårligste artikkel – Gratulerer. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Slutt å fortell målgruppen deres med kvinner som er mellom 18-39 om hvordan de kan oppnå det dere ser på som et ideal. La meg være fornøyd med den bikinikroppen jeg har – Ballongmage eller ei.

// Marty