Gjesteinnlegg fra mamma
Akkurat nå er det sommer, og mine egne barn er omfanget av trygghet. De er omfanget av kjærlighet, sol og varme. De er omfanget av klemmer, litt skjeve rutiner, mat på bordet og ikke minst, trygge og gode mennesker. Nå begynner alle barna mine og bli eldre, de vokser seg høyere enn meg og til å bli kloke, lekene og fine mennesker.
Jeg har den siste tiden tenkt på hvordan det hadde vært hvis faktumet hadde vært noe annet. Kanskje spesielt på det hvis de ikke hadde hatt trygge og gode voksenpersoner i livet sitt. Hva hvis mine barn en gang hadde kommet hjem fra barnehagen, fra fotballtrening eller fra overnatting hos en venn, og fortalt på den mest barnlige måten i verden, at noen hadde vært slem mot dem? For hva hvis mine barn under middagen, bestående av pasta, påtvungede grønnsaker og altfor mye ketchup, hadde forsøkt å fortelle at de hadde vært utsatt for noe som ikke var greit? Et overgrep. En voldtekt.
Jeg har en jobb der jeg dessverre ser omfanget tydeligere enn mange andre. I følge Redd Barna har studier vist at ca. 20 % av alle norske jenter og ca. 10 % norske gutter blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Disse tallene er altfor høye, og nå i sommerferien betrakter jeg mine barn, som snart er voksene og undrer på om jeg noen gang kunne stoppet det hvis det først skulle skjedd den gangen de var så små. Det som plager meg mest er at jeg ikke tror det, uansett hvor mange ganger jeg som mamma hadde ofret meg for barna mine, uansett hvor mange ganger jeg hadde slått for barna mine og uansett hvor mange ganger jeg hadde forsvart de, så hadde handlingsrommet for overgriperen vært for stort.
For hvordan håndterer man det egentlig hvis det kommer frem at barnet ditt har blitt utsatt for overgrep? Det lille, elskede menneske du elsker høyere enn noe annet. Jeg forstår at man blir sint, og at man antakeligvis har lyst til å slå, drepe og mishandle – Men hvordan håndterer man det egentlig? Og hva hvis barnet ditt er en av de som har blitt utsatt for overgrep, men som aldri sier noe? Og kan man noen gang vite? Eller skal man håpe at sitt eget barn ikke er én av de tre i en barnehage på 20 stykker, eller en klasse på 20 stykker, som aldri har blitt misbrukt?
“Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge”
Jeg har alltid tatt praten med barna mine. Jeg har pratet om kropp, om tiss, om barnetiss, voksentiss, grenser og om hva som ikke føles greit. Vi har snakket om at det ikke er noen voksene som har lov til å ta på de eller som har lov til å gjøre dem vondt. Vi har snakket om hva som kan skje, og at de alltid ikke kan, men at de skal snakke med mamma og pappa. Jeg vet at dette ikke har gitt dem et skjold på noen som helst måte, men jeg tror at det har hjulpet på å eventuelt si ifra. Og hvis mine barn snakker, så snakker de kanskje ikke bare for seg selv, men for mange andre. For ikke å snakke om at det kan gjøre handlingsrommet for overgriperen mindre.
Jeg har aldri skjønt hvordan mennesker kan voldta, ta på og ødelegge et annet menneske, et lite menneske, som kunne vært jenta mi som elsket å leke med barbie på rommet sitt. Nylig fikk en voldtektsmann straff på 1 år og 9 måneder for å ha seksuelt misbrukt et barn. Og jeg har én ting å si til det – HVA FAEN.
Jeg ser fortsatt barna mine inn i øynene på en måte jeg håper og tror gjør dem trygge. På en måte som sier at jeg kan snakke om alt. Selvom jeg har mest lyst til å spy, er jeg overbevist om at jeg skal fortsette å prate om ALT med barna mine og mine fremtidige barnebarn. Jeg skal prate om grenser, pupper, tiss, rumpe og regler. Jeg skal snakke det i hjel, og gjøre bedritene tanker og ønsker fra overgriperen vanskeligere, nettopp ved å gjøre barna rundt meg sikre på hvor grensa går. Barna er redde for å ikke bli trodd, de er redde for konsekvensene overgrepet kan ha for seg selv, familien eller overgriperen og de føler skyld og skam for å ikke ha stått i mot, det burde de aldri trenge.
Sommeren er en sesong der det skjer altfor mange overgrep og altfor få barn forteller om det. La oss snakke i hjel overgrep og trampe på alle overgripere. Statistikken er for høy, og det må vi snakke om.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Mammaen til Martine
Fantastisk mamma du har, Martine! Dette var tankevekkende, rørende og sterkt å lese. Så mange viktige poenger skrevet på en god måte. Takk!
Urolig sterkt og fint å lese. Og om et offer av misbruk i ung alder så er jeg helt enig i det du skriver. Snakk. Snakk. Snakk. Snakk det ihjel.
Det er helt tragisk at Norge importerer overgripere,nå godtar myndighetene til og med pedofili,en myndig voksen asylsøker fra Syria kom med en 14 år gammel kone,med et barn på skulderen og et til i magen,intet straffbart funnet iflg myndighetene.For ikke å snakke om voldtektene som stiger i takt med asylsøker importen.Hvordan kan våre politikere vill sin egen befolkning så mye vondt som følger denne ideologien muslimene følger og kaller religion.