I helgen har jeg ikke tall pĂ„ hvor mange ganger jeg har sett at bĂ„de store og smĂ„ bloggere har skrevet innlegg der de svarer pĂ„ spĂžrsmĂ„l rundt restylane, botox og liknende. Jeg har blitt eksponert for til sammen Ă„tte reklamer pĂ„ sosiale medier og pĂ„ gaten som omhandler det samme. Og fire relativt store influencere i Norge har postet hvor de fikser leppene sine pĂ„ Insta-story (kun fordi sĂ„ mange spĂžr #ad).Â
Jeg skal ikke ta noen idag, men jeg har fortsatt et Þnske om Ä si ifra. Jeg skal heller ikke holde en tale om hvor dÄrlige mennesker de som endrer pÄ utseende sitt er, men jeg har lyst til Ä sette foten i bakken. Jeg skal ikke komme med en pekefinger pÄ hva som er rett eller galt, men jeg har fortsatt lyst til Ä dele hva jeg tenker. Rett og slett fordi jeg flere ganger i uken fÄr spÞrsmÄl om mitt eget utseende, om jeg har forandret pÄ noe og om jeg skal forandre pÄ noe. NÊrmest som at det er en forventing og en selvfÞlge.
Men nei. Jeg skal ikke forstĂžrre leppene. Jeg skal ikke bli kvitt smilerynkene mine. Jeg skal ikke fjerne noen ribben for Ă„ fĂ„ smalere midje. Jeg skal ikke legge implanter i rumpa. Jeg skal ikke fremheve haka mi. Og lurer du pĂ„ hvorfor?Â
Fordi jeg er som jeg er, og det fĂ„r faktisk vĂŠre godt nok. Til tross for at jeg pĂ„ mange mĂ„ter er alt annet enn standaren i samfunnet. Eller, idealet.Â
Jeg syntes at det er trist at det foregĂ„r en enorm normalisering av bĂ„de enkle og stĂžrre inngrep, og jeg fĂžler meg nĂŠrmest alene i verden nĂ„r jeg sier at jeg syntes det er feil. Jeg syntes det er trist fordi ingen kan si noe pĂ„ at det handler om en fornektelse av hvordan man egentlig ser ut. Jeg syntes det er trist fordi pupper blir viktigere enn sult. Jeg syntes det er trist fordi jeg oppfatter at det blir en forventing og at det bare blir enklere og enklere Ă„ gjĂžre det. Aka, det blir enklere og enklere Ă„ forandre pĂ„ seg selv. Jeg syntes det er trist fordi idealet er Ă„ likne pĂ„ hverandre, og fordi jeg savner at det er kult Ă„ vĂŠre seg sjĂŠl.Â
Du mĂ„ ikke misforstĂ„ meg. Jeg har haugevis av venninner som har forstĂžrret leppene sine, fjernet smilehullene sine og fjernet resten av gemikken i fjeset sitt. Disse venninne er pĂ„ ingen mĂ„te dĂ„rlige mennesker, for mangel pĂ„ smilehull mĂ„ler ikke verdien deres som menneske. Men, jeg er ĂŠrlig pĂ„ at jeg syntes det er synd at oppvasken foregĂ„r pĂ„ utsiden, i stedet for pĂ„ innsiden.Â
Hvis jeg skal vĂŠre helt ĂŠrlig sĂ„ er jeg lei av Ă„ svare pĂ„ spĂžrsmĂ„l knyttet til plastisk kirurgi og kosmetiske inngrep. Vi har SĂ mye viktigere ting Ă„ snakke om enn hvor mange ml man burde putte i leppene sine. Jeg syntes faktisk at det er mye viktigere at generasjonen under meg lĂŠrer om hvordan de kan forandre verden, fremfor seg sjĂŠl.Â
Egentlig sitter jeg med et eneste stort spĂžrsmĂ„l: Er det foreldre-generasjonen, min generasjon eller den neste generasjonen som tar botox-regninga? Eller, âJeg er ikke god nok-regningaâ?Â
Â
Facebook HER â Instagram HER â Snapchat MartinehalvsÂ
// MartyÂ