Kategori: Tanker 💭

FOTO: Skjermdump: Dplay.no

Reality-hjertet mitt og jeg behøver å ta opp en ting. Jeg har gledet meg skikkelig til denne TV-høsten bestående av flere kleine, deilige og morsomme realityprogrammer. En av seriene jeg har sett spesielt frem til er Ex On The Beach, som allerede etter første episode rakk å sjokkere meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går leste jeg et innlegg publisert på Si;D-sidene hos Aftenposten skrevet av Åsmund Stemland. Han stilte spørsmål rundt tirsdagens episode av Ex On The Beach der vi fikk se at to av de kvinnelige deltakerne tok med seg Daniel inn på et soverom for å snakke, der de forteller at intensjonen deres er å ha en trekant med han.

I episoden ser vi at de tar på han, kysser han, klorer han, beføler han og at han gang på gang sier nei. Tydelig. Jentene argumenterer med at de vet at han egentlig vil, blant annet fordi han tidligere har sagt at han kunne tenke seg å ligge med en av de.

I samme episode, neste morgen, får vi se at Daniel er full av kloremerker og at de to jentene sier unnskyld for at det ble litt mye. Og som Åsmund skriver i Aftenposten: 

“Mannen sier nei, men kvinnene fortsetter. Ville TV-produksjonen tillatt dette hvis situasjonen var omvendt?”

Produksjonen hadde neppe tillat dette om det var en tydelig beruset jente som lå i sengen, med to menn som gjorde alt de kunne for å få ligge med henne, samtidig. Det hadde neppe blitt sett på som underholdning at to menn ikke stoppet selvom kvinnen hadde sagt nei. Og nei, det er faktisk ikke underholdning at en mann blir presset til sex av to kvinner, og det gjør meg skikkelig forbanna at det blir fremstilt som det. 

For blir det sett på som underholdning fordi han er mann? Fordi det liksom er en drømmesituasjon for enhver mann? Fordi menn burde tåle såpass? Fordi menn bare burde ta det som et kompliment at to digge damer vil ligge med han? At menn burde være mandige nok til å håndtere situasjonen? 

Sorry, men jeg kjøper det ikke og det er søren ikke greit. I episoden forklarer Daniel at han sa nei av prinsipp og at det går helt fint med han. Det kan selvfølgelig være at det gikk helt fint, men signalene som blir sendt er i beste fall katastrofale. Og hvem hadde Daniel egentlig vært om han hadde begynt å grine og sagt at det ikke var greit? 

Han hadde antakeligvis fort fått høre at han ikke er mandig nok og blitt bedt om å skjerpe seg, samtidig som resten hadde ledd. Det er nemlig slik min generasjon er opplært av de tidligere generasjonene, nemlig at alle menn skal være tøffe, barske og ordentlige menn, og ingen ordentlige menn syntes det er feil at to damer ønsker trekant med han. Ingen. Og syntes du det er feil, da er du i beste fall homo. 

Vi kan jo godt fnyse av dette og bare la det gå forbi, sånn vi stort sett pleier – Men hvilke signaler sender egentlig det? Hvilke signaler sender det til 16 åringene som sitter og ser på Ex On The Beach? 

I mine øyne sender det signaler om at vi damer kan gjøre akkurat hva vi vil, og at menn bare må finne seg i det. Og sånn er det faktisk ikke. Jeg føler at dette setter oss noen hakk tilbake i den kampen vi kvinner kjemper om at våre grenser skal respekteres. Og vi kvinner kan ikke tro at vi kan forvente at menn skal respektere våre grenser om vi ikke respekterer deres. 

Jeg kjenner jeg er så lei den tanken om at menn alltid skal ha lyst på sex, at en mann burde digge å skulle ha trekant med to damer og at menn er seksuelle rovdyr som ikke tenker på noe annet. Det er en eldgammel stereotypi som gjør meg skikkelig trist. 

Alle argumentene som blir brukt i denne situasjonen er de som blir brukt i alle liknende situasjoner. Forskjellen er bare at det stort sett er jenta som er i Daniel sin situasjon. Argumenter som at “hun ville egentlig”, “hun hadde sagt at hun egentlig ville ligge med meg” og at “hun spiller bare kostbar”, og det er kanskje det som skremmer meg mest. At situasjoner som dette havner i en gråsonebås og at det blir forsvart, på bakgrunn av rævva unnskyldninger. 

Jeg elsker reality-TV og jeg både ler og skammer meg når jeg ser på Ex On The Beach, men jeg syntes faktisk ikke det er greit å sitte og se på at en mann blir presset til sex. Og jeg er lei av at det skal være mer greit enn når det skjer med en kvinne. Sex er frivillig, og det gjelder begge veier – Ekte mann eller ei. Det skuffer meg faktisk at det går så lett forbi, fordi det gjelder enn mann. 

Takk Åsmund, for at du tok opp dette. Generasjonen vår trenger menn som sier ifra. 
 

Les også: Jeg er mann og jeg har blitt voldtatt 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

I går sto jeg i kø på postkontoret for å hente en pakke og mens jeg sto der slo det meg: Hvorfor er noen av oss nordmenn totalt blottet for høflighet og sosial intelligens? Jeg var så smart at jeg jeg dro for å hente pakken jeg ventet midt i beste rushtid på postkontoret og jeg ble derfor stående i kø sammen med mange andre slitne og sultne nordmenn en tirsdagsettermiddag. Etter at jeg hadde stått i kø i fem minutter kom det en dame, som sakte men sikkert snek seg fremover i køen. Altså, hun bokstavelig talt ålte seg foran køen samtidig som hun sa 

“Jeg skal bare ha en liten pakke” og “jeg skal kjappe meg altså”. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De andre i køen (og meg selv) ristet oppgitt på hodet og selv om et par av de andre i køen snakket til damen insisterte hun på at hun bare skulle ha en liten ting og at det skulle gå kjempe fort. 

Og jeg bare lurer her jeg sitter og tenker over alle forbanna køsnikere:

HVORFOR tror noen av oss at vi har all rett i verden til å slippe å stå i kø?

HVORFOR tror noen at noen syntes det er noe kulere enn dem å stå i kø?

HVORFOR tror noen at de fortjener å komme frem i køen foran noen andre?

HVORFOR? 

Jeg klarer faktisk ikke å fatte og begripe det. Køsniking er rett og sett skikkelig kjipt, og hvorfor tror noen av deres tid er mer verdt enn min? Jeg mener faktisk at hvis du ikke har tid til å stå i kø, da har du heller ikke tid til å hente pakka di på posten, kjøpe det du skal ha eller få tak i det du skal ha. 

Det kan godt hende at det finnes gode nok unnskyldninger til å snike i køen, men jeg må ærlig innrømme at det er sjeldent jeg har hørt noen. Du står jo ikke akkurat i kø og sier: Du, dama mi skal føde nå – Jeg må bare rekke å kjøpe denne brusen først. Og hvis du først skal snike så kan du jo spørre da hvert fall – Men ikke tro at du har mer rett til å komme foran enn noen andre. 

Og du… Plis, ikke vær en som sniker i kø a. Bare ikke vær det, selv om du er en sulten pappa eller en kjendis på et utested. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Oh boy. Her om dagen gikk jeg ganske så mange hakk ut av komfortsonen min. Jeg valgte å gå med en dress, med åpen dressjakke. Herregud, den dressen er SÅ kul. Den har kun blitt brukt en gang siden jeg kjøpte den, og da ble hengt fort inn i skapet igjen. Nå hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle bruke den og jeg følte meg skikkelig fin. I det siste så har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å bruke klær jeg egentlig syntes det er litt skummelt å bruke, og det føles bra! Skikkelig bra. Tidligere har jeg tenkt at det kler alle andre, og ikke meg – Men hvorfor i alle dager skal det ikke kle meg når alle andre jeg ser bruke det rocker det? 

Snakkes negativ tankegang. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg postet et bilde av at jeg prøvde dressen på Instagramstory og det tok ikke mange minuttene før det begynte å tikke inn meldinger. Meldinger med spørsmål om jeg hadde tatt silikon. Igjen. Det ble også plutselig er het diskusjon i diverse diskusjonsforumer og flere var overbevist over at jeg nå også hadde kastet meg på bølgen og sikret meg nye bryster. Folk var så bombesikre at de til og med stilte meg spørsmål om hvor jeg hadde gjort det. 

Og. Jeg har sagt det tidligere og jeg håper det blir siste gang jeg trenger å si det: Jeg har ikke tatt silikon. 

Hvis jeg skal være helt ærlig så syntes jeg det er synd at vi har kommet dit at det virker helt naturlig og at det nesten føles ut som at det er den største selvfølgen i verden om jeg hadde valgt å ta det. Jeg føler at vi har fått en mentalitet om at det er null stress å ta silikonpupper og at det er like normalt å kjøpe seg nye pupper som det er å kjøpe seg en ny leppestift. Plis, ikke la det bli det a. 

Kan det ikke heller tenkes at jeg bare har skikkelig fine bryster? At jeg er skikkelig fornøyd med brystene mine? At jeg faktisk bare tar det jeg har fått, aksepterer det og rocker det? Eller er det helt utenkelig? 

Det er ikke bare, bare å skaffe seg nye bryster og vi må slutte å prate om det som at det er det. Det er faktisk ganske omfattende og det er en stor påkjenning, både fysisk og psykisk. Ikke noe som er gjort på et knips. Kan vi ikke heller prate litt om det? Det tror jeg vi burde. 

Jeg håper at jeg nå kan avkrefte det en gang for alle og at vi kan bry oss om litt viktigere ting enn hvem som har operert nye bryster og ikke. For ikke å snakke om at vi kan slutte og prate som at det å ta silikon er like enkelt og vanlig som å skifte truser. 

Skitt, jeg blir helt svett jeg. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I sommer kunne amerikanske Vouge melde om at hår i underetasjen er hot igjen. Jeg skal ærlig innrømme at denne artikkelen dessverre hadde gått med hus forbi, før Dagbladet tipset meg om den etter en bra tekst fra en av deres journalister. Det er visst ingen tvil om at helbusk er trendy igjen og noen av oss syntes vel at det er all grunn til å juble. Hvert fall hvis vi er en av de som kun følger det som er trendy og ikke tar egne valg om hvordan for eksempel underlivet vårt skal være stylet, eller ikke stylet. 

Vouge melder at helbusk er den nye brasilianske voksen. Vidre gir de oss noen tips til hvordan vi kan håndtere et hårete underliv som profesjonelle. For du? Du håndterer vel ikke underlivet ditt uproft vel? Ha! Det hadde tatt seg ut. 

Vouge skriver blant annet at for å kunne håndtere et hårete underliv behøver jeg gå til innkjøp av:

• Et minispeil
• En fintagget kam
• En liten stussesaks
• Økologisk barberskum
• Heksehassel-ekstrakt (vet da søren hva det er) 
• Tissehårolje (Emma Watson sverger visst til den. Det skal visst være druestein, jojobaolje og sitronduft i den) 
• Tissehårolje. (Jeg måtte bare gjenta det en gang i håp om å forstå det) 
• Skrubb til underlivet (helst den Vouge anbefaler med kokosnøttolje og antibakteriell myrt) 
• Såpe med riktig Ph-verdi (ja, det er jo kanskje ikke så dumt – Hår på tissen eller ei). 
• En tørrbørste 

Jeg fant ut at en tørrbørste er en sånn:

Den kan bidra med at du får i gang blodsirkulasjonen. Ja, der nede. Vouge sier jo egentlig at: DAMER! Rock underlivet ditt, men for all del… Ikke glem sitronduften og kokkosnøttolja. 

Vi må jo for guds skyld ikke finne på å la busken gro hvis ikke vi har en liten stussesaks tilgjengelig. Underlivet vårt skal jo hvert fall ikke få være i fred og det skal helst lukte litt sitron. Nei, dra meg baklengs ned i fuglekassa. Og fra halvveis spøk til alvor. HVORFOR I ALLE DAGER? Hvor finner jeg alt dette? Herregud, jeg blir helt svett av alle disse tipsene og triksene jeg. Og kan ikke underlivet vårt av alle ting få lov til å være i fred? 

Jeg må ærlig innrømme at det gjør meg litt stressa med alle lister om hva jeg burde og ikke burde ha. Vi skal ha haugevis av ting for hver eneste kroppsdel, og for det første så har jeg ikke tid til å holde på med alt disse artiklene sier at jeg burde og for det andre så har jeg ikke plass til alle disse tingene.

Tro meg… Det er fullt (ja, jeg bruker kanskje 4 % av denne skuffen):

Jeg blir stressa over at absolutt alt skal være på stell hele liten, at man skal følge det som er trendy og hvem i alle dager bestemmer egentlig hva som er trendy? Eller, hvordan underlivet til folk burde se ut nå? En journalist? En kjendis? En ekspert? Jeg lurer hvert fall på om disse som anbefaler dette gjør alt dette selv. Da er det jo egentlig rart at de har tid til å jobbe i det hele tatt. Hvert fall hvis de skal drive å holde i gang blodsirkulasjonen nedentil. 

Jeg og min barberhøvel på bildet øverst får det hvert fall stort sett til å fungere ganske så fint. Til og med uten økologisk barberskum og heksehassel-ekstrakt (???!). Og du? Vi driter i hva som er trendy eller ei. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Kjære alle lærere, 

Alle dere som tar i mot de som skal begynne på skolen for første gang, de som skal opp i 10.klasse og de som skal avslutte videregående. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har til tider klaget på skolen. Jeg har også klaget på enkelte lærere, men som regel har det vært frustrasjon for mye annet. Frustrasjon som hører med når man vokser opp, når man skal finne ut av rett og galt og av hvem man vil være.

Jeg har møtt mange forskjellige lærer gjennom mine år på skolen. Jeg vil på en ironisk måte kalle det lærere av forskjellig kaliber. Noen har jeg hatt kjemi med, andre ikke. Til tross for at det ikke alltid har føltes ut som om mine lærere har ønsket meg det beste, så har jeg med årene forstått at de faktisk har vært der for å hjelpe. Også de gangene de har bedt meg legge ned telefonen og faktisk følge med. 

I løpet av en vanlig uke ser mange skoleelever dere lærere mer enn foreldrene sine. Dere er med på oppturer og nedturer. Dere er tilstede når man lærer å lese, når man lærer å hoppe høyde og muligens når man har sitt første kyss på leirskolen. 

I løpet av et skoleår vet jeg at dere får haugevis av telefoner, mailer og beskjeder. Dere skal tilpasse dere alle elevene som er i en klasse, dere skal tilpasse glutenallergien til Herman og konsentrasjonsvanskene til Stine. Dere skal tilpasse gressallergien til Wilma og forkjølelsen til Mats. Samtidig skal dere se litt ekstra til Petter som lever midt under en samlivskrise, og Sofie som nekter å spise. Der gjerne alle er viktigst i følge sine foreldre og foresatte. 

Oppgaven deres er å lære bort, og jeg vil tørre å påstå at dere har en av de viktigste jobbene i verden. Det er dere som lærer oss å lese, som lærer oss gangetabellen og som lærer oss om hva man må gjøre når man får mensen. På mange måter så gir dere oss mye av det vi trenger for å fungere i, forvalte og videreutvikle samfunnet. Det er jo faktisk dere som utdanner de nye politikerne, de nye journalistene og de nye sykepleierne. 

For kjære lærer:

Takk for at du tok meg i hånden og smilte til meg på min første skoledag. Når du gjorde dette følte både jeg og mine foreldre oss trygge, og jeg følte meg sett. 

Takk for at du passet på do-døra mi når jeg måtte på do i friminuttet og jeg ikke turte å låse. Jeg vet at det ikke er en selvfølge, men jeg tror du visste at jeg ikke hadde gått på do hvis ikke.

Takk for at du tørket tårene mine da jeg falt i akebakken og begynte å blø neseblod. Du lærte meg at man av og til må prøve, falle og feile, for å klare noe.

Takk for at du leste opp norskteksten min i timen, og skrøt av hvor bra den var. Det ga meg selvtillit, og det hender fortsatt at jeg drar den frem for å huske det øyeblikket.

Takk for at du lot meg le, selv om du syntes det var irriterende at jeg forstyrret. 

Takk for at du satt en stjerne i leseboka mi i 4.klasse. Det ga meg en sikkelig leseglede! 

Takk for at du var tilstede da jeg mistet en venninne på barneskolen. Takk for at du var med på oppturer, nedturer, gleder og sorger. Takk for at du klemte og holdt meg i hånda. 

Takk for at du underviste meg og ga meg kunnskap om naturvern og menneskerettigheter, du fikk meg til å forstå hvor viktig det er. 

Takk for at du tok meg med på leirskole, og for at du husket å spørre om det gikk fint, når du visste at det egentlig ikke gjorde det.

Takk for gode og dårlige karakterer, og for at du har lært meg hva som er rett og fokusere på. 

Takk for alle gangene du har knytt skolissene mine, for at du lærte meg fargene på engelsk og for at du lærte meg å være en god venn. 

Takk for at du var der når jeg hadde blitt dumpa. 

Takk for at du var der når det trengtes. 

Nå står et nytt skoleår for tur. Nye skolisser skal knytes, nye tårer skal tørkes og nye historier skal læres. 

Takk for at dere lærere finnes, og for den viktige jobben dere gjør. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Folkens, vi må snakke sammen. Jeg lurer nemlig på noe. Det har seg sånn at noen i ettermiddag har skrevet på Jodel at jeg var på Findings Festival i går og at jeg bæsjet på meg. Og la meg aller først starte med og si noen ting: 

1. Jeg var ikke på Findings Festival i går. Ei heller på fredag. 

2. Jeg har ikke en gang hatt billett til Findings (Noe jeg angrer på at ikke jeg kjøpte).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

3. Hvis dette hadde skjedd så hadde jeg antakeligvis verken hatt det bra eller vært frisk. Og er det egentlig noe å kødde med? 

Det er sjeldent jeg bruker spesielt mye tid til å verken kommentere eller bry meg om hva noen skriver, hva noen tuller med eller hvilke rykter som florerer om meg, men det hender jeg blir sittende som et eneste stort spørsmålstegn og lure på hvem disse menneskene er. For hvem er disse menneskene som sitter hjemme på en deilig søndag og tenker at “jøss, idag skal jeg spre et rykte om at Martine Halvorsen bæsjet på seg på Findings. Skitt, det er kult!” Eller “nå syntes jeg at Martine Halvorsen fortjener å bli driti ut”. Bokstavelig talt. 

Er det oppegående, fremgangsrike og kule mennesker? Er det studenter? Er det noen ansette på nærbutikken? Er det en pappa? Er det en venn? Er det en bussjåfør? Er det en sjalu jente? Er det en på fotballaget mitt? Jeg har ikke peiling, og jeg klarer ikke å forstå hvem disse menneskene er uansett hvor hardt jeg prøver. 

Jeg klarer liksom ikke å forstå at det er bra mennesker, som kommer til å nå langt eller som unner andre suksess. Glede. Kjærlighet. Eller trygghet. Jeg klarer ikke å forstå hvem disse er. 

Kan vi ikke bare slutte å oppføre oss som drittsekker? Kan vi ikke bare slutte å spre rykter om andre? Kan vi ikke bare slutte å være dårlige mennesker? 

Kjære alle sammen som har lurt på dette. 

For meg så blir dette så dumt at jeg bare må le av det, men vi vet aldri hvordan er person har det, hvilken tilstand en person er i eller om en person er syk eller frisk – Så kan vi ikke slutte å skrive ting som dette kun på faen? 

Jeg bæsjet ikke på meg på Findings og jeg forslår at noen får seg en ny hobby. Eller blir litt bedre mennesker. Helst begge deler. 

God søndag fra meg 🙂 

// Marty 

I går var det første gang på litt for lenge at jeg kledde meg opp. Sånn ordentlig. Med øyenskygge, leppestift og en topp som har ligget i skapet i hele to år – Fordi jeg ikke har turt å bruke den. Anledningen var bursdagen til en venninne og jeg brukte hele to dager på å bestemme meg for hva jeg skulle ha på meg. Du kjenner kanskje til det. 

Er det for fint? Hva skal alle andre ha på seg? Kanskje det er for hverdags? Er kjolen for kort? Kan jeg egentlig bruke denne toppen? Jepp. Alle de tankene der ja. For ikke å snakke om tanken om at jeg ikke har noen verdens ting å ha på meg. Det er rart med det der… 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går bestemte jeg meg for å gå for den toppen jeg ikke har brukt siden jeg kjøpte den, og jeg lot BH-en være hjemme. Og vet du hva? Jeg følte meg skikkelig fin!   Sånn fin at jeg følte at jeg strålte, og jeg var så stolt over at jeg gikk ut av komfortsonen og tok på meg akkurat det jeg ville. Jeg syntes jo det er så kult når alle andre gjør det! 

På vei hjem fra bursdagen tok jeg bildet øverst i innlegget. Jeg publiserte det på Instagramstory og det tok ikke lang tid før jeg fikk kommenterer som den på bildet under… 

For ikke å snakke om at jeg fikk spørsmål om hva kjæresten min syntes om at jeg viste meg sånn frem. Og kommentarer om at jeg gikk kledd som en hore. 

Jeg tenkte ganske mye på dette før jeg sovnet i går, og jeg må bare si noen ting… 

Hvem bestemmer egentlig hva som er innafor å gå med og hva som ikke er det? Hvem bestemmer at den kjolen er innafor, men at den kjolen ikke er det? Hvem bestemmer hva som er rett og galt? Hvem bestemmer at noen ikke kan gå i striper, og at andre kan det? Hvem bestemmer at noen kan vise hud, og ikke andre? 

Jeg er da ingen hore fordi jeg viser meg frem, ei eller en stripper fordi jeg er stolt av det jeg har! Og unnskyld meg… En topp og et par bryster gjør meg ikke til en hore. 

Faktisk kjenner jeg at jeg er litt lei av lister og tips til hva vi ikke kan gå med og lister over hvordan vi burde kle oss. Jeg er lei av artikler som forteller oss at striper gjør oss tjukke, at prikker gjør oss smalere og at om du bruker utringning så er du en hore. Og jeg er lei av at folk skal ha en mening om hva andre har i klesskapet sitt og hva folk føler seg fine i. 

Kan vi ikke bare gå med akkurat hva vi vil? Med det vi selv føler oss smashing i og det vi selv føler at vi kan ta verden med stom i? Uten å ta hensyn til lister, motetips og tåpelige klesregler. Uten å bry oss hva andre syntes og at det kanskje er litt ut av komfortsonen? 

Vel. Det har hvert fall jeg tenkt til, også får folk tenke akkurat hva de vil – For jeg føler meg forbanna fin! Og hvis du skal gjøre noe gøy i helgen: Ta på deg det du føler deg kul i, fin i eller deilig i og drit i hva alle andre mener. 

GOD HELG 🖤

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Skjermdump: Dplay – Ex On The Beach

Jeg må innrømme noe. Det er litt flaut, men kanskje ikke så sjokkerende… Jeg elsker reality TV. Jeg er hun som kan gå og glede meg lenge til klein, deilig pute-TV og jeg er hun som er livredd for å gå glipp av noe. Jeg er hun som leser artikler, spekulerer og nyter påfyll av luft, kjærlighet og drama. Kanskje er det fordi det er så fjernt fra mitt eget liv og fordi jeg kan leve meg inn i en verden jeg egentlig føler meg svært distansert fra. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ettersom jeg er en skap-elsker av klein reality TV har jeg vært skikkelig spent på første sesong av Ex On The Beach Norge, men av en eller annen grunn har jeg snart brukt to dager på å fordøye episoden. Jeg har nemlig vært i sjokk. 

Tretti minutter inn i den første episoden bys det allerede på nakenbading, klining, høylytte krangler, grining, folk som slår i veggen og som kaster drinker på hverandre. Min første reaksjon etter å ha sett episoden var å sende følgende melding til foreldrene mine:

Pernille er lillesøsteren min på 15 år og min største frykt etter å ha sett episoden var at hun skulle se det og ta til seg noe som helst fra det man ble vitne til, nemlig dumhet, arroganse, seksualisering, drama, mangel på kunnskap, anstendighet, selvrespekt – Og ja, egentlig respekt i det hele tatt. 

For makan til oppførsel, maken til holdninger og makan til verdier. Faktisk er jeg ordentlig flau. Jeg er livredd for at dette skal gi et bilde av hvordan min generasjon er, hvem vi er og hva vi står for. Min generasjon består nemlig av mange flotte, sterke, inspirerende, kule, hardtarbeidende og kule folk, og vi er mye mer enn sex, alkohol og det å stå og skrike: “Du er stygg, du er feit, du er ikke en dritt, bitch” til hverandre. 

Vi danner kjendiser, forbilder og ikoner på ja… Sex, plastikk og idioti? Nei. Kom ikke her å si at Ex On The Beach gir deg noe mer enn en kortvarig stimuli og en god latter, vær så grei. 

Jeg sto bak to jenter i kassa på butikken i går (mens jeg fortsatt fordøyde dette), og det var to flotte, oppegående – vel, tilsynelatende – oppegående jenter, som sto og sa de skulle melde seg på neste sesong, for “nå var det jo nesten ok å ha sex på TV til og med”. Og det slår meg, at hvis folk går rundt og tror at det er “OK å ha sex på tv til og med”, så syntes jeg nesten ikke vi kan klage på at vi sliter med selvfølelse og prestasjon. Jeg mener; hvis det er dette presset noen klager på, så er det ikke greit å klage. For hvis presset vi føler på er å kle av oss på TV, spille en rolle som stokk dum, ha sex fordi det selger og være drita full og satse på ett par tusen ekstra instagramfølgere, så takker jeg for meg. For kjære vene, dette skremmer meg.

Daniel, en av deltakerne sa at det ville være bra å snart ha sex ettersom han ikke hadde hatt sex på noen dager. Daniel er 28 år og til alle som tenkte at de var unormale etter at Daniel sa det: Tro meg, det er ganske normalt å ikke ha hatt sex på noen dager. Eller uker. Eller måneder. Og nei, du må ikke ha silikonpupper for at folk skal like deg. Og ja, det er kult med selvrespekt. For ikke å snakke om medmenneskelighet, noe programmet virker totalt blottet for. Totalt blottet for. 

Kjære foreldre. Hvis du har en barn som bruker tiden sin på dette… Send de på fotballtrening, få de til å brette sokker eller bind de fast i garasjen sånn som jeg bad foreldrene mine gjøre med søsteren min om hun kaster bort tiden sin på dette. Jeg tror faktisk det gir dem mer. 

Skitt ass. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

Kjære alle sammen, dette er så viktig. Jeg håper at du, om du er en mamma, pappa, en venn, en lærer, en politiker, en nabo, en søster, en bror eller en ansatt i politiet kan ta deg tid til å se denne videoen. Bruk de minuttene det tar. 

Vi kjenner alle noen og vi vet aldri hvem som blir den neste. 

Del og spre videoen så vi kan få endring. 

#ViNekter å la oss tie. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I dag har jeg lyst til å ta opp noe jeg har tenkt på lenge. For hvor går egentlig grensa på sjalusi i et forhold? Er det for eksempel innafor å sjekke telefonen til kjæresten eller ikke? Er jeg den eneste som kan være ordentlig sjalu? Eller, som har vært ordentlig sjalu? 

Nå har jeg vært i et forhold i 3,5 år, og jeg skal ærlig innrømme at jeg slet en hel del med sjalusi i begynnelsen av forholdet. Tanker som: Hvem er han med nå? Hvem snakker han med? Er det noen andre? Herregud, hva om han er utro? Var litt for ofte på besøk. Og ja, jeg tenkte disse tankene. Jeg var hun kjipe, teite og rare (hysteriske) dama som var sjalu. Jeg tenkte alltid at det verste kunne skje og jeg slet skikkelig med å finne den riktige tilliten. Skikkelig. 

Jeg vet at det for mange er ordentlig tabu å innrømme at man er sjalu, og grunnen er vel så enkel som at man egentlig ikke verken skal eller burde være sjalu. Hele samfunnet er jo lagt opp til at det å være sjalu ikke er greit, men tro meg – Det er ikke bare, bare. Spesielt ikke når man er så forelska at det verker innvendig. 

Heldigvis er jeg nesten ikke sjalu lenger. Jeg tror at det handler om at vi har funnet ut av ting, at vi har hatt en åpen dialog hele veien og ja, at vi har hatt våre temmelig heftige diskusjoner. Nå slår nesten aldri de skumle tankene meg og ting er sånn jeg tror at det burde være, men det har krevd sitt. 

Kjæresten min og jeg snakket om dette med å sjekke telefonene til hverandre for noen dager siden. I starten av forholdet var jeg nemlig den kjipe dama som sjekket telefonen hans mens han sto i dusjen uten at han visste det. Hva jeg så etter visste jeg ikke, jeg ville bare sjekke for å være sikker. Og nei, ikke spør meg hva jeg ville være sikker på. Egentlig er det vel bare er tåpelig unnskyldning til at jeg faktisk gjorde det. 

Heldigvis gikk den perioden over og nå slår tanken om at jeg burde sjekke telefonen hans meg sjeldent. Nå spør jeg heller hvis jeg lurer på noe, og jeg skal innrømme at det er ganske mye mer behagelig nå enn sånn det var. Nå er hele forholdet vårt mye tryggere, mye mer åpent og vi har funnet ut hva som fungerer for oss. Heldigvis. 

La meg fortelle deg om en hendelse vi (eller jeg) hadde:

En gang fikk han en melding på telefonen sin. Vi lå i hver vår ende av sofaen og jeg spurte hvem det var fra. Det pleier jeg vanligvis ikke å gjøre, men siden han smilte og ble så stille ble jeg nysgjerrig. Så nysgjerrig at jeg kastet en pute rett i fleisen på han siden han brukte litt for lang tid på å svare meg. Han svarte at det ikke var noe spesielt og la vekk mobilen. Når han gjorde det kjente jeg det bruse i brystet og at jeg begynte å svette i hendene. Jeg fant meg ikke i at han ikke ville si noe og jeg lagde derfor verdens største scene. Jeg veivet med armene, ropte og bar meg for å få vite hva det var. Jeg slo i sofaen og ropte at han ikke likte meg lenger og jeg var ganske så tydelig på at jeg ikke likte han heller … 

Vi kranglet hele natten og vi dro opp alle små ting som vi klarte å finne. Alt fra den forrige krangelen vår til en dum ting jeg hadde sagt for noen måneder siden. Jeg var så forbanna at jeg pakket baggen min og var på vei ut av døren da han fortalte hvem han hadde fått melding fra. 

Det viste seg at det hadde vært en melding fra mamma som gjaldt bursdagsgaven min… Jeg var SÅ flau. 

Grunnen til at jeg velger å skrive om dette er fordi det ikke er noe vi snakker om. Vi snakker nesten aldri om det å være sjalu i parforhold og jeg har googlet, googlet og googlet for å finne råd, historier og ikke minst – kronikker, men det har vært minimalt med stoff. Jeg kan jo umulig være den eneste som har vært ordentlig sjalu og som har måttet jobbe med meg selv, og derfor tror jeg det er viktig å snakke om det. Selv om det både er flaut og tabu. For hvem vil egentlig være den kjipe, sjalue typen? Ikke jeg hvert fall. 

Jeg tror sjalusi er en sykdom. Jeg tror man blir besatt og jeg tror at man nærmest kan skape en illusjon om at noe ikke er som det burde være, bare for å kunne ta partneren sin på noe og for å kunne krangle. Hvis du har vært i samme sko som meg så skjønner du nok hva jeg prater om. Sjalusi er noe skikkelig dritt og er du sjalu så håper jeg du kan jobbe med det, og ikke ødelegge det bra som er – For det er faktisk ikke verdt det. 

Klem fra meg! 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty