Jeg tror ikke folk rakker på deg fordi du er en dårlig mamma, men fordi du er mamma.
Jeg tror folk syntes det er rart, fordi det ikke er så normalt i vårt land, i vår kultur. Du er 19 år, og er gravid med ditt tredje barn, med tredje mann. Det er klart vi stusser. Du er vanvittig heldig som har de økonomiske rammene som du har, for de aller færreste av oss hadde hatt det. Det er dårlig av folk å rakke ned på deg og kritisere deg for å være en dårlig mor, for hvem av oss kan egentlig påsta dette? Jeg tror du er en god mor jeg. Jeg tror du gir barna dine det de trenger, det de ønsker og det de behøver. Men du må huske på det at du velger å stå frem på den måten du gjør. Du velger å stikke nesa frem å si: Hei, jeg er annerledes. For du er annerledes, og annerledes er ok. Det er et valg. Men når du velger å stå frem slik du gjør, så velger du også å la oss se deg, dømme deg og danne ett inntrykk av deg – og vi nordmenn elsker sånne som deg; og det er kanskje derfor du har råd til å være gravid med ditt tredje barn, bo alene i et hus og ha de rammene du har?
Du er heldig, kjære Mamma til Michelle. Du har velskapte barn. Du ser flott ut. Du lykkes. Du skiller deg ut. Du er tøff. Du er modig. Du er vel klar over at folk ikke liker sånne som deg? Vi søker etter det perfekte kjære Mamma til Michelle, og når vi ser deg traske på stranden, lykkelig og brun, kan vel det gjøre det minste mammahjerte sjalu?
Jeg misunner deg ikke – men at jeg har repsekt for ditt mot.
Så kjære nordmenn, vi som klager, vi som klikker, vi som snakker og vi som rakker; det er hennes valg, hennes avgjørelser, hennes liv, hennes barn og hennes business – også er det vi som leser, vi som klikker, vi som dømmer og vi som elsker.
Jeg står på butikken. Vurderer om jeg skal kaste meg over godteriet til 2.90, men bladhylla rett ved siden av minner meg på linjene. Vekta. Formen. Situpsene. Pushupsene. Slankinga. Fjo, det var nesten så jeg gikk på en smell. Det var nesten så jeg kasta meg over de nesten tomme godterihyllene, men jeg lot være – takket være forsidene på bladene. Ikke bare ett av bladene, men fler av bladene. Takk og lov, det var nære på.
Diskusjonene herjer. Kranglinga mellom ernæringsfysiologene, personlig trenere, sånnpasse gode mammaer, overleger, tja – hvem er det som ikke mener noe? Er det ikke alltid sånn det er? Det er ikke mange månedene siden jul, da vi pakket opp pulsklokker, treningstightser og bestemte oss for å leve på proteinshaker og kutte ut sjokoladen, for å klare sommerformen. Glemte vi at påskeeggene skulle letes etter på veien?
Nå er det vel bare å vente på overskriftene om: Hvordan bli slank på 10 dager. Hvordan få flat mage uten trening. Hvordan få sprett rumpe på 1-2-3. Eller?
I januar slåss vi om plassene på treningsstudioene, hva skjedde? Skjønte vi det ikke var mulig å bli slank på disse 10 dagene? Eller er det rett og slett sånn at vi ikke orker? Reklamene lurer oss? Vi blir jo stadig informert om at små endringer i kostholdet, økt aktivitet, trappene på jobben, sykle med barna til skolen – at det er dette som hjelper, så hvorfor bykser vi ut, hele gjengen, som om vi skulle vært Therese Johaug eller Petter Northug?
Og hvem er det vi egentlig gjør dette for? Slanker oss for? Skal komme i form for? Er det virkelig fordi vi skal sykle birken, løpe maraton eller passe kjolen til sommerfesten? Eller er det for å slippe å hjelpe jentungen med leksene, slippe kveldsstell, for å skryte på facebook eller for å imponere damene på jobben eller se best ut på strandparty til sommeren? Eller gjør vi dette fordi vi vil leve litt lenger, kunne leke litt mer med barna, orke å spille volleyball og gå alderdommen trygt i møte?
Uansett, det er helt sant. På tirsdag er det stopp.
Og takk og lov fra at jula varte helt til påske – og for at det bare er fire dager igjen til helg.
Jeg er skoleelev. Jeg er en skoleelev som prøver så godt jeg kan, en skoleelev som jobber så hardt jeg kan og som trives på skolen. Jeg har venner på skolen og jeg har alltid folk å være sammen med. Jeg får gode karakterer, til tross for en hektisk hverdag, og jeg tør å snakke høyt i klasserommet, til tross for at jeg ikke alltid vet svaret. Jeg syntes det er slitsomt å måtte dra på skolen, til tross for at det er der vennene mine befinner seg. Jeg syntes det er slitsomt at vi må prestere hver dag, til tross for at jeg sikkert burde skjønne at det bare blir verre med årene. Jeg har en helse som av og til stopper litt opp, som gjør at jeg må være litt borte. Da drar jeg til legen også hjelper legen meg med det, til tross for at dette er dumt og at det går utover undervisningen så pleier det å ordne seg ganske greit, for skolen er ganske grei på det området. Jeg er ofte sliten når jeg kommer hjem etter trening, åtte timer på skolen, en time med lekser og nitti minutter med reisning mellom etappene. Og jeg tror verken det er uvanlig å være på trening, skolen, jobb, gjøre lekser eller å reise – og heller ikke være sliten etter dette.
Jeg sliter ikke psykisk, med jeg har tunge dager. Sånn som alle andre. Men jeg har også gode dager, der jeg syntes det er morsomt å være på skolen. Dager som er bra. For det er ikke bare dårlige dager.
Fra skoleåret 2016/2017 ønsker staten å innføre fraværsgrense på 10% i norske videregående skoler. Udir.no skriver dette:
“Grensen vil gjelde fravær fra timer i enkeltfag, ikke elevenes totale fravær. Elever som har mer enn 10 prosent fravær i ett fag, vil ikke få karakter i faget. Elevene vil likevel kunne få karakter hvis han/hun kan dokumentere at fraværsgrensen er overskredet pga. helse- og velferdsgrunner, arbeid som tillitsvalgt, politisk arbeid, representasjon i arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå, religiøse høytider”
Vi setter oss på bakbena – alle mann. Vi lager facebookarrengementer, protester, vi klager, vi syter og vi kjemper i mot. Og jeg er enig. Jeg er enig i at dette høres dramatisk ut. Jeg er enig i at dette er med på å forme et samfunn for A4 menneskene, de vi hele tiden forteller hverandre at ikke finnes. Et samfunn for A4 menneskene, sånn som alt annet. Det er ikke rom for å være psykisk syk i arbeidslivet, og da er det kanskje ikke heller rom for å være pyskisk syk på vidergående? Det er for jævelig. Ja, jeg er helt enig.
Skulk er ikke ok, men utskillelse av ett enda tydligere A4 samfunn er heller ikke ok.
Og – det er ok og slite psykisk – for eller i mot fraværsgrensa, så burde kanskje du som bestemmer satt deg ned med oss som skal fullføre og kommet til en enighet – så vi får gått i bestemors begravelse, hatt omgangssyke, dratt til tannlegen og hatt en dårlig dag, sånn som du hadde – for 25 år siden.
Følg meg på facebook her
Følg meg på Instagram her
Jeg har vært så heldig å få teste et av de supre produktene til MayBeauty, nemlig May Beautys Face Mask. Denne anbefaler jeg på det varmeste! Den er super for de som kun har lyst på litt personlig pleie og litt hjemme spa, og til de som faktisk er litt smålig desperate… Den motvirker akne, fjerner sorte prikker, olje og død hud – og det jeg også liker med denne er at den IKKE er testet på dyr. Den påføres enkelt med en medfølgene kost, virker i 30-45 minutter, så fjernes masken. Jeg som alltid har brukt mye foundation og dekkene sminke føler faktisk at jeg får helt ren hud med dette produktet!
Masken påføres enkelt på kosten og deretter i fjeset.
Jeg fikk et kit med 5 masker og en børste til påføring av selve masken. Masken påføres enkelt med bruk av kosten, og en pose er mer enn nok til å dekke hele fjeset. Jeg førte masken jevnt utover hele fjeset og skylte deretter børsten i rennende vann. Masken er sort, så det er enkelt å se hvor du allerede har påført. Det tok kun få minutter, så hadde masken størknet. Jeg lot masken sitte på i 45 minutter, før jeg tok den av, og jeg følte meg kjempe fresh. Anbefaler å ta av masken litt forsiktig da den trekker dypt ned i huden, som gjør at resultatet blir veldig bra.
Når masken er tatt av føles faktisk huden super fresh ut. Huden kjennes ren og ikke minst åpen. Så digg at huden føles silkemyk og ren for en gang skyld. Jeg syntes også at jeg har fått ferre urenheter i huden etter at jeg har brukt masken.
Suuuperhappy Marty hvertfall:):)
Sjekk ut Face Mask fra MayBeauty og bruk rabattkoden Martine30 ved å trykke på linken her for å få 30% på bestillingen!
Påsken er sammen med julen den mest sentrale av de kristne høytidene, og feires til minne om Jesu Kristi siste nattverd, lidelse, død og oppstandelse. Forut for påsken markeres fastetiden og den stille uke, og etter påskesøndag kommer påsketiden, som varer fram til pinse. Ordet påske er en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Jødene har feiret påske lenger enn kristne. De feiret utvandringen fra fangenskapet i Egypt. Det var Jacob og hans 12 sønner som i sin tid bosatte seg i Egypt og deres etterkommere ble gjort til slaver under Faraos styre. (wikipedia)
Takk og lov for påske. Takk og lov for etterlengtede fridager hvor vi får frihet til å gjøre nesten hva vi vil. Både julen og påsken er de kristnes høytid, det feires til minne om Jesus Kristus siste nattverd, lidelse, død og oppstandelse og er det noe vi nordmenn er glade for, så er det disse feiringene.
Noen velger å feire høytiden med lange skiturer på snødekte vidder mens de nyter milevis på ski med guttungen hengende på slep, med lovord om at: om 1,5 mil er vi på hytta igjen – og hvis nettet funker, da kan du få se neste episode av favorittserien.
Andre feirer med å dra til Strømstad, handle på Systembolaget – på selveste Skjærtorsdag. Herregud for et party det er. 5000 påskeglade nordmenn la igjen visitkortene sine i Strømstad denne dagen. Syv nordmenn ble kjørt i fyllearresten, og en dame måtte på sykehuset fordi hun var for full. Halleluja, for påske. Noen feirer også påsken sin i Vikingsskipet på Hamar der de spiller dataspill, dag og natt og koser seg med the Gathering.
Vi har jo også de som feirer påsken på fjellet, med fyll, afterski og sex; for ikke å glemme paven, han som vasket og kysset føttene til de unge asylsøkerne for å vise verdenssamfunnet viktigheten av å gi flyktningene tak over hodet. Skjønner jo at dette har noe med at Jesus vasket føttene til disiplene sine siste kvelden før han skulle dø. Bra Frans.
Vi har da alle vår høytidlige måte å feire denne flotte høytiden på, hver vår måte og nyte disse deilige dagene på – påskeferien er virkelig en deilig klisje.
Vi lever i en forskrudd verden. Jeg tror mange av oss er redde, og ja, jeg tror mange av oss er slitne. Jeg tror mange av oss er redde for å stille spørsmål, og jeg tror mange av oss er redde for å søke etter svar. For hvorfor? Hvorfor blir en tvillingmor tatt livet av, hvorfor velger ett par brødre en vei som selvmordsbombere, hvorfor drepes barn, sivile og uskyldige? Det kunne jo like godt vært meg?
Samtidig, så leser jeg om Paradise Carl som har ligget med 3-400 damer, som syntes det er greit at gutter bruker sminke og at hans fremtidige hustru må ha svære silikonpupper. Jeg tror nesten ikke jeg kjenner 400 stykker en gang, og det gjør kanskje ikke han heller.
Tall blir ganske ironisk i en slik setting. Når den ene artikkelen viser antall mennesker som er bombet ihjel, og den andre viser hvor mange Paradise Carl har ligget med. Er dette en slags virkelighetsflukt vi mennesker lurer oss selv med? Er det fordi redselen er så enorm, og at vi bare må roe den litt ned, kjenne litt balanse og noe fjas – noe som ikke er blodig alvor?
Mitt hode spinner og tankene flyr. Virkelighetsflukten blir reell når virkeligheten blir for brutal. Flykter vi, og spøker det bort med påskefyll og såpetv ford det rett og slett blir for brutalt for oss? Jeg blir redd. Jeg blir kvalm. Verden er kvalm.
Vi er en skremt nasjon, som redder, som nikker og som tar til takke. Vi er en nasjon som må opp, som må frem, og som ikke må bli hengende med hodet – fordi resten av verden er så brutalt. Dette skjer gang på gang, og tallene stiger – på alle salgs måter. Jeg tror hverfall at man ikke kan la ondskapen vinne. For det er så synlig, samtidig så utvisket, så usynlig. Et tabu, et tema vi fjaser bort – fordi alvoret kveler oss rundt middagsbordet med lammesteik og rødvin. Jeg tror hvertfall at når slike ting skjer, er det er ekstra viktig å minne naboen på hvor fin hun er i dag, gi den klemmen mamma trenger og fortelle barna rundt oss hvor heldige vi er som får spise påskeegg fylt av fristelser til 2.90, i en nasjon som ikke skal og kan la ondskapen vinne. På noen som helst måte.
Bilde: Sincerely Jules
Følg meg gjerne for flere oppdateringer på facebook her
Jeg har vært så heldig å få teste et av de supre produktene til MayBeauty, nemlig May Beautys Face Mask. Denne anbefaler jeg på det varmeste! Den er super for de som kun har lyst på litt personlig pleie og litt hjemme spa, og til de som faktisk er litt smålig desperate… Den motvirker akne, fjerner sorte prikker, olje og død hud – og det jeg også liker med denne er at den IKKE er testet på dyr. Den påføres enkelt med en medfølgene kost, virker i 30-45 minutter, så fjernes masken. Jeg som alltid har brukt mye foundation og dekkene sminke føler faktisk at jeg får helt ren hud med dette produktet!
Masken påføres enkelt på kosten og deretter i fjeset.
Jeg fikk et kit med 5 masker og en børste til påføring av selve masken. Masken påføres enkelt med bruk av kosten, og en pose er mer enn nok til å dekke hele fjeset. Jeg førte masken jevnt utover hele fjeset og skylte deretter børsten i rennende vann. Masken er sort, så det er enkelt å se hvor du allerede har påført. Det tok kun få minutter, så hadde masken størknet. Jeg lot masken sitte på i 45 minutter, før jeg tok den av, og jeg følte meg kjempe fresh. Anbefaler å ta av masken litt forsiktig da den trekker dypt ned i huden, som gjør at resultatet blir veldig bra.
Når masken er tatt av føles faktisk huden super fresh ut. Huden kjennes ren og ikke minst åpen. Så digg at huden føles silkemyk og ren for en gang skyld. Jeg syntes også at jeg har fått ferre urenheter i huden etter at jeg har brukt masken.
Suuuperhappy Marty hvertfall:):)
Sjekk ut Face Mask fra MayBeauty og bruk rabattkoden Martine30 ved å trykke på linken her for å få 30% på bestillingen!
I vinter har vi sittet foran tven og fulgt Petter uteligger og hans venner på gata. Vi har fulgt livet på gata, livene til menneskene der og hvordan hverdagen til Petter har fungert. Vi har blitt forsøkt opplært i hvordan det er å ikke vite hvor man skal sove om natten, hvor og om man får tak i mat og hvordan det er å ikke ha et sted å dra til – og mennesker rundt seg. Dette har gjort at jeg, og antakeligvis flere av dere har tenk tanken på hvordan det hadde vært å måtte foralte hjemmene våre, måtte bo på gata, uten tilgang på seng, dusj, varme, mat og de menneskene du er glad i. I Norge har vi en lov som sier at ingen med lovlig opphold i Norge skal behøve å bo på gata, likevel ser vi disse, når vi går rundt i gatene, mennesker med forskjellig nasjonaliteter, og alle menneskene med hver sin unike historie.
Men jeg undrer. Hva med Pernille på 19 år som er bodstedsløs? Hva med Karoline på 18 år som må ha penger, slik at hun kan ha råd til mat? Hva med Kathrine på 23 år som fryser og trenger klær? Hva med Stine på 21 år som ikke har noe familie og som bor under broa på Oslo S? Hva med Silje på 16 år som prostituerer seg? Hva med Hanne på 22 år som er avhengig heroin grunnet en voldtek? Disse finnes. Og jeg møtte Pernille på 19 år, som er bostedsløs. Jeg vet hun finnes der ute i Oslos gater. Hun er beskjeden, og hun er veldig, veldig flau. Pernille unnskylder seg. Pernille er rolig. Pernille er vennlig. Pernille er snill. Pernille hører ikke hjemme på gata.
Pernille har ikke vokst opp i et omsorgsfullt hjem, og for Pernille har det stort sett alltid vært surt og kaldt. Pernille trenger mat, hun trenger varme, og hun trenger søvn. Pernille er jevngammel. Pernille og jeg burde vært på fest sammen. Pernille burde lagt ut bilder på instagram fra solveggen. Pernille burde studert og klagd på mye skolearbeid. Pernille burde sjekka opp gutter på tinder og gud vet hva Pernille ikke burde gjort.
Broren min traff på henne han også, rett før jul. Han kom løpende fra jobb og skulle møte meg, og resten av familien vår for å spise julemiddag. Hun spurte pent om han kunne hjelpe henne, gi henne noen kroner. Pernille var like redd, ensom, flau og høflig da.
Pernille hadde ingen familie, noen å spise julemiddag med, eller noen jobb å løpe fra. Jeg lurer på hvordan det er for Pernille å leve på gata. Jeg tenker mye på Pernille. Lillesøsteren min heter også Pernille, og min Pernille legger seg i en god varm seng hver kveld, mett i magen, klar for morgendagen.
Jeg syntes det er dumt at Petter uteligger ikke møtte Pernille uteligger. Jeg lurer på hvordan det er for en kvinne å leve på gata. Jeg lurer på hvordan det er å bli forlatt, og jeg tror det er stor forskjell å være mann, godt rustet, velvitende om at familien faktisk er hjemme og venter på deg, i forhold til det å være som Pernille, 19 år, ensom og forlatt.
Jeg vet ikke hvordan Pernille har det nå, og hvor Pernille befinner seg lenger. Men jeg tenker mye på henne. Jeg håper Pernille lever, at noen har funnet henne og at hun er god og varm, for jeg vil ikke glemme øynene hennes – som ba om brød, varme og vann.
Og møter du Pernille, så kanskje du kan hjelpe henne.
Om du er politiker kan du vel kanskje bruke makten din.
Om du er jevngammel kan du kanskje be på en kaffe.
Om du er en mamma eller pappa, kan du kanskje gi en klem.
Og kanskje Norge skal bruke ressursene sine på Pernille uteligger, istedet for Anders Behring Breivik som klager på sine rettigheter. For vi har da alle det, også Pernille? Kjære lille, Pernille uteligger?
Jeg undrer ofte på dette med tid, misbruk av tid og hvordan vi mennesker ser på dette med tid. Er det sant dette med at noen faktisk er født fem minutter for sent, og andre fem minutter for tidlig? For å ikke bruke tid, så vet vi vel alle hvor irriterende det er når noe som er lovet ikke blir holdt. Vi vet hvor irriterende det er å sitte og vente, hvor irriterende det er å være avhengig av andre og hvor slitsom det er. Men så er det vel rett og slett sånn samfunnet vårt er bygd opp. Vi er avhengige av samarbeid og gode relasjoner.
Jeg lurer da på om jeg har tillatelsen til å si ifra? Har jeg tillatelse til å si ifra til min klassekamerat at hun er to uker på etterskudd nå, at hun ødelegger min karakter, at hun ødelegger snittet mitt, som igjen ødelegger studiet jeg vil inn på? Fryktelig kjipt å være avhengig av noen på denne måten. Klart jeg har har tillatelse, men jeg vil tro at nordmannintstinktet da vil slå inn, og at jeg heller lar være, og snakke om hvor håpløst det er til alle andre, i stedet for å ta tak i det reelle problemet.
Det er skuffende når noen avlyser i siste liten. Det er frustrerende når noen ikke leverer inn oppgaven til fristen så du går glipp av karakteren du fortjener. Det er irriterende når kollegaen din ikke dukker opp til tiden, så du ikke får holdt foredraget etter planen så bonusen ryker.
Kan vi kalle disse unnasluntrerne tidstyver? Når de stjeler vår tid, når de konstant trykker på slumringsknappen, aldri er forbredt? Vel, du kan jo si at dette ikke har noe å si for meg. Men vi er så avhengige av samfunnet rundt oss for at vår hverdag skal gå opp. Kommer ikke toget når det skal, så kommer jeg for sent. Dukker ikke medeleven min opp på foredraget uten å gi beskjed, er jeg dårlig forbredt. Og det skal jo ikke være sånn at du bevvist regner med at legen er forsinka når du er der?
Jeg tror vi alle har forståelse for at ting kan skje, at det er grunner til at toget er forsinka, at eleven kommer sent og at tiden ikke strekker til – men vi gir da beskjed. Og det er vel noe med det at det ofte er de samme som ber om utsettelse, gang på gang?
For din tid er vel egentlig ikke verdt mer enn min?
Jeg leser at betalingsanmerkningene blant unge voksne øker kraftig, samtidig som jeg hører at inkassogjelden aldri har vært større. Arbeidsledigheten er jo også på vei oppover, og arbeid er jo lik penger i lomma, på mobilen eller på et av flere kort.
Men enten om man må jobbe for pengene, er bortskjemt, er kynisk eller rett og slett er i en situasjon som gjør at man ikke kan delta i arbeidsmarkedet så ønsker man seg vel en ny iphone, bukse, bensin til bilen, eller rett og slett invitere den fine jenta i klassen på middag. Jeg hører om folk som søker jobber i både store og små butikker, og blir avist gang på gang, de har jo faktisk ikke sjangs når det er hundre vis som søker på den samme deltidsjobben.
Er det da vi tyr til penger vi ikke har? Fordi vi fortjener det jo, akkurat som alle andre, selvom vi ikke har pengene akkurat nå. Det finnes jo en jungel av kjøpekort fristelser som gir oss penger på en, to og tre. Så fort du har fylt 18 år, er du faktisk ikke lenger avhengig av verken mor eller far – for du er voksen, og du trenger jo faktisk ny telefon, nå. Og kortet som kom sammen med “voksenbankkortet” duger vel bra da. For dette høres jo så greit ut, og vi fortjener jo å ha litt penger akkurat nå, for telefonen er såå treig og det er så sykt lenge til bursdagen.
Jeg vet faktisk om flere unge som umulig kan skjønne hva betalingsanmerkninger er, og hva det hindrer deg i å få senere. Så kanskje vi burde lærers enda bedre opp i at en slik anmerkning faktisk kan stoppe deg fra å få mobilabonoment, billån og etter hvert boliglån. Selv om vi faktisk hadde fortjent det?
Tenker vi kanskje at det vil ordne seg på ett eller annet vis, og at foreldrene våre har mulighet til å hjelpe hvis det skulle bli virkelig ille? Jeg tror vel egentlig at desto lettere det er og jo mer tilgang vi har på å få penger kjapt og enkelt, jo sløvere blir vi jo kanskje? Mange av oss er jo vant med bare å få og få. For det er vel sånn med betalingsanmerkninger at de ikke forsvinner med å stikke hodet i sanden?
Jeg syntes faktisk dette er skummelt å skrive om. Det å plutselig bli voksen gjør meg svimmel. Det er plutselig så mange forventinger og så mye vi skal lære og skjønne av oss selv. Jeg føler det er så lett å gå i felle hvis vi ikke har lesebrillene på og er nøye på å få med oss hver minste detalj. Men selvom vi ser, og leser hva som står, er det ikke nødvendigvis sikkert at vi forstår hva som står.
Tror ingen vil eller har lyst til å havne i Luksusfellen, men mange av oss er jo vokst opp i den og da er det jo litt vanskelig den dagen vi skal klare oss selv. Tror vi unge i dag trenger litt hjelp når vi ser tallene på inkassobyråene, for vi har jo tross alt fortjent litt vi også. Det er da ikke bare vår skyld at vi virkelig må jobbe og stå på for å få en jobb i dag… Og jeg tror vel egentlig kanskje alle får en jobb hvis vi bare vil og gidder.
Når også en del av presset vårt går på å ha nok penger, men vi ikke har tid til en jobb – så skurrer det. For det tar tid å gå på skole, trene, gå på fest, henge med venner, se på serier og være på langweekend i London – og kjære ungdom, jeg slakter deg ikke; men jeg sier kanskje at noen burde lede oss til på rett vei.
