Syndebukk, hvor er du?

Syndebukk, hvor er du? 

Jeg lever i en boble. En boble der det er tilsynelatende perfekt. En boble der jeg fremstiller meg perfekt, der jeg ønsker å fremstille meg selv perfekt, en boble der jeg oppfatter alle andre perfekt. En boble som jeg ikke forstår. En boble jeg ønsker å sprekke.

Vi møter et enormt press uansett hvor vi går, store som små. Det tror jeg egentlig ingen av oss er uenige i. Et press som handler om hvordan vi skal oppføre oss, være, og ikke minst se ut. Mediene har så lenge jeg kan huske diskutert hva dette presset fører til. Vi kalles «Generasjon Prestasjon». Vi er en generasjon som er på bristepunktet psykisk, men er tilsynelatende perfekte, og mediene serverer oss konstant en analyse av denne situasjonen, vi diskuterer dette opp og ned. Vi diskuterer hva dette fører til, hva som skjer, hvor slitne vi er, men nå syntes jeg vi skal begynne å snakke om tiltak. Jeg syntes vi skal begynne å snakke løsninger – og jeg syntes kanskje vi skal slutte å peke ut syndebukker. 

For hvem har skylda? Hvem er syndebukken? Finnes det én syndebukk? Hvem har skylda for at anoreksi er vanlig, for at 1/3 av vidergående elever dropper ut og at depresjon er vår nye folkesykdom? Hvem er syndebukken for disse tallene, og antakelig mørketallene som er enda større? Lurer vi oss selv ved å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på sosiale medier, på kjendisene, på skolen, på treneren vår eller på vennen vår? Har vi utviklet en ubevvist rose-kultur som er med på å sette lista på forventingene våre? En rose-kultur som går på å fortelle at: Så bra du spilte, i stedet for å fortelle hvor gøy det var å se på? 

Hva hvis vi slutter å ta oss selv så jævelig høytidlig? Hva hvis vi klarer å gi litt faen i hva gutta i klassen tenker? Hva hvis vi klarer å drite litt i hva kollegaene på jobben tenker? Hva hvis vi klarer å stå litt opp for oss selv, får det bra med oss selv og slutte å fokusere på at alt er så slitsomt og tøft? Hva hvis vi begynner å dra på trening fordi vi faktisk ønsker det selv? Jeg tror kanskje alle faktorene vi skylder på må gå sammen, og at noen må ta ansvaret. Jeg syntes ikke dere foreldre kan fraskrive dere ansvaret, for dere får skylda for vår barneoppdragelse, og det er vel noe av det samme. Jeg syntes ikke vi kan si at sosiale medier ikke har noe å si, for det vet vi at har. For det påvirker oss, det er en grunn til at plastikkbransjen skyter til værs. Og jeg tror ikke minst at vi unge kanskje må stå opp for oss selv, ta ett oppgjør – jobbe mot en gi faen kultur. Alle de voksne sier jo at vi er så pliktoppfyllende og flinke? Jeg vil ikke være pliktoppfyllende og flink, men blå ringer under øya, hodepine og en klump i halsen. De tok jo et oppgjør, så hvorfor gjør ikke vi? 

Så kjære media, hvem har skylda? Kanskje dere skal hjelpe oss å gi ett tupp i rævva til de som trenger det – så vi får slutt på denne diskusjonen, om hvem som er sykest og hvem som sliter mest. 

For om du er en sliten tenåring, eller 40 åring, så er jeg rimelig sikker på at du er sliten av 24 timers samfunnet og et konstant sosialt jetlag. 
 

 

– Marty

Siste innlegg