Måned: mars 2021

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Jeg er overvelda, tom, lykkelig, forvirra og utslitt på en og samme gang. De siste dagene har vært høyt, lavt og litt til siden. Som en berg- og dalbane. 

Laget til C røk ut av sluttspillet i helgen, og selv om vi har visst at de kunne skje, så har vi også vært godt forberedt på at de kunne gå lenger. Da Timrå klinket inn seiersmålet etter noen nervepirrende og hysteriske minutter, så var stemningen cirka sånn som dette over FaceTime med familien:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lillesøster grein for at det betydde at vi snart skal ses og jeg grein, hysterisk. Pappa spurte om jeg var glad eller lei meg, og jeg tror at jeg var alt på en gang. Lei meg fordi de røk, lei meg fordi det var slutten på Stockholms-eventyret for denne gang og glad for at det betydde at vi kunne dra hjem. For å være helt ærlig så har jeg ikke kommet meg helt enda, og jeg går rundt og forsøker å hente meg inn. Jeg ringte ikke min bestevenninne før i går en gang, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si og fordi jeg har hatt nok med meg sjæl. 

Natten etter siste kamp i AIK-drakt for nå vasket vi, pakket og fikset alt som måtte fikses i Stockholm, vi sov noen få timer og hadde ‘ellemelle’ på hvilke ting vi måtte la bli igjen. Vi hadde jo både håpet og trodd at det ville være mulig å få litt hjelp hjemmefra når vi skulle flytte hjemover igjen, men nå er det jo faktisk strengere enn det noen gang har vært. Vi måtte derfor bare gjøre det beste ut av det, som vi har blitt ganske gode på denne sesongen, og bilen ble…

… STAPPFULL. 

Og etter at C hadde hatt et siste møte med laget morgenen etter og jeg hadde sagt hadet til en av venninnene mine der nede, så satt vi nesa hjemover. Overtrøtte, fylte med kjærlighet, kaos og en haug av følelser. Det er ganske brutalt å fra den ene dagen til den andre skulle si hadet til hverdagen sin og det som i en lang periode har vært hjem, og samtidig ikke ville hjem mer enn noe annet. Å si hadet til mennesker man har blitt glad i og som man ikke vet om man vil se igjen, å si hadet til hjemme sitt og… Livet sitt. Jeg vet det høres voldsomt ut, men det er voldsomt og overveldende. Om jeg skal være helt ærlig så kan jeg ikke huske sist kroppen min verket som nå og sist jeg var så utladet. 

Det er liksom en blanding av kjærlighetssorg og lykke. 

Og lykken var stor da vi parkerte i garasjen vår, da mamma hadde fylt leiligheten vår med det jeg hadde mest lyst til å spise (wienerpølser i lompe, paprika potetgull og Stratos med karamell, hehehe) og da vi fikk komme hjemhjem. Tårene rant da også, og det har de gjort mye de siste dagene. 

Så nå, nå er vi hjemme, i vår splitter nye leilighet som vi knapt har fått vært i på grunn av pandemien. Vi har pakket ut herfra som noen helter, og nå begynner det sakte men sikkert å bli et hjem her også. Det passer egentlig fint at vi skal tilbringe de neste dagene her, for vi trenger å lande begge to, både i oss selv, i følelsene våre og i vårt nye hjem. Hvor lenge dette får være vårt eneste hjem veit jeg ikke, for hvor ferden går til høsten har vi ikke peiling på – Men det gidder jeg ikke å tenke på nå. Nå skal jeg lande, samle litt energi og kjenne på gleden over å være hjemme igjen. Ja, selv om kjærlighetssorgen over å ha tatt farvel med livet vårt i Stockholm er stor. 

En ting er hvert fall sikkert, og det er at Stockholm har fått en helt egen plass i hjertet mitt.

Vi snakkes snart igjen, for vi har mye å prate om.🤍 FORRESTEN! I morgen slipper jeg noe jeg har jobbet med lenge, og som jeg er veldig spent på å dele med dere…

HEI PÅ DU 💛

Jeg tekstet med en venninne tidligere i dag om hvordan det går, og det virker som at det går litt ekstra trått hos mange om dagen. Det gjør det her også, vel og merke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er evig takknemlig for at jeg har jobben min, for at jeg kan stikke på treningssenteret om jeg vil og at jeg kan stikke på shopping om jeg har lyst til det. Jeg veit at det er mange som ikke kan gjøre det om dagen, og at det er minimalt som minner om en normal hverdag. Til tross for at jeg har friheten til det her i Stockholm, så føles det ut som at jeg er i en boble, eller i et vakuum. Og det er ikke det samme uten de jeg vil dele det med.

For å være helt ærlig så tror jeg at jeg har gått på autopilot lenge nå, med et mål i sikte, nemlig når vi skal hjem. Det føles lenge ut som at det var en evighet til, og det har det på mange måter vært også, men de siste ukene har jeg jo sett lyset i enden av tunnelen.

Det føles både fantastisk og sårt å tenke på at vi skal hjem snart. Det er nesten litt skummelt at det nærmer seg med stormskritt. Det er akkurat som at jeg har holdt pusten så lenge at tanken på å snart kunne puste ut, gjør det vanskelig å tenke på å puste normalt. Jeg har forelsket meg i Stockholm, området vi bor i og kanskje til og med livet vi har hatt her, til tross for at mye har manglet. For faktumet er jo det at det aller viktigste for oss har manglet, og at savnet har blitt så stort at hjertet nesten har sluttet å verke. 

For dere som ikke skjønner bæret nå og om hvorfor vi skal hjemover snart, så er det fordi sesongen snart er over. Serien er finito og nå spilles det sluttspill. Når de er ferdigspilt, så er det på tide med hjemreise. Det kan være få dager til, men også uker til. Alt avhenger av seier, på seier. Det er sånn det funker, og vi vet enda ikke hvor vi skal til høsten igjen. Kanskje Stockholm, kanskje en annen by eller kanskje et annet land. Vanligvis så pleier det å gi meg hodepine allerede i starten av februar å ikke vite, men i år er det som at jeg ikke har orket å forholde meg til det. Jeg har liksom hatt nok med å ta en dag av gangen, og det har på en måte kanskje vært fint. 

Jeg skal innrømme at jeg er sliten nå. Jeg er sliten av å vente, av å ikke vite, av å holde pusten. Det er tøft å leve som vi gjør, men det er også fuckings fantastisk. Men, i det siste har det vært mer tøft enn fantastisk, det har det nok være for mange av oss. 

Jeg lengter meg ihjel etter å komme hjem, samtidig som jeg kjenner på en sorg for å forlate Stockholm – For denne gang. Men mest av alt så kjenner jeg på en enorm stolthetsfølelse. Det har vært dager der jeg har lurt på hvordan i alle dager dette skulle gå og hvordan jeg skulle komme meg gjennom, men her sitter jeg og føler meg sterkere enn noen gang. Sårbar, men sterk. Kanskje man må være sårbar for å være sterk? Jeg veit ikke. 

Kroppen er hvert fall full av følelser, og batteriet er ganske tomt nå. Likevel så er jeg ved godt mot, fordi det er så innmari mye som både har vært og er bra også – Og jeg har lært så mye denne sesongen, om både meg sjæl og om andre. Jeg har vært mer alene enn noen gang, og jeg har vært mye alene, og jeg har kanskje hatt litt godt av det – Men… Nå er jeg ferdig med å være alene, hvert fall for en stund 😂

Nå skal jeg nyte dagene vi har igjen i byen som har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt, før ny leilighet hjemme, landslagssamling på C og kvalitetstid med våre nærmeste står på planen.❤️

GOD TIRSDAG TIL DEG 💛

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

✗ Jeg tror jeg fortalte at jeg var alene hjemme forrige tirsdag også? Da gjentar jeg i såfall det til det kjedsommelige i dag også. C dro før jeg hadde stått opp i går, og kommer hjem natt til torsdag. Jeg skal ikke klage, men jeg kjenner at det skal bli fint å ikke behøve og være så innmari mye aleine fremover. Ja, selv om jeg har blitt et råskinn på det!

✗ Nå nærmer faktisk Stockholm-eventyret, eller skal vi si karusellen som kanskje er et mer passende ord, seg slutten for denne gang. Jeg har et skikkelig ambivalent forhold til det, og det både skremmer meg og gjør meg lykkeligere enn lykkeligst. AIK spiller sluttspill nå, og der kan jo alt skje, men det betyr at når de ryker ut der, så setter vi snuta hjem også. Hjem. HJEM!

✗ Jeg (C er ikke helt med på tanken😂) vurderer sterkt vegg til vegg teppe/teppefliser på soverommet i den nye leiligheten vår. Jeg synes det er så innmari lunt og fint, men tar til meg det folk sier om at det fort kan være vanskelig og få rent, og at det er et herk om man søler… Hmm… Det fine med teppefliser er jo at man kan bytte ut én bit om man skulle behøve det, men jeg veit ikke. Del gjerne erfaring om du har! Synes det er så innmari fint!

✗ OM du er en som irriterer deg over ansiktshår eller som motformodning bruker barberhøvelen i det pene trynet ditt, så anbefaler jeg DENNE i stedet for! Den funker på alle hudtyper, den er effektiv, enkel å bruke og skånsom mot huden.

✗ I går fikk jeg en kommentar som lød “HVORFOR I HELVETE ER DU I STOCKHOLM”. Det måtte jo bare komme. Jeg leste den mens jeg satt i sofaen, alene hjemme og så på kampen til C, og lurte egentlig litt på det samme der jeg satt, haha! Neida, men jeg veit ikke helt hva jeg synes om det hissige angrepet der, på generelt grunnlag. Det betyr ikke at jeg forsvarer luksusturer til Marbella eller Dubai altså, men ja… Jeg veit liksom at jeg har nok med å holde tunga rett i munn sjæl, holde avstand der det skal holdes avstand og bruke hue, at jeg ikke har verken energi eller kapasitet til å SKRIKE TIL FOLK SOM JEG IKKE HAR PEILING PÅ HVORFOR GJØR SOM DE GJØR.

✗ Du vet det mascaraen som gikk viralt på TikTok og som visstnok gjør underverker på vippene dine, som visstnok gjør de lenger enn du trodde gikk og som visstnok er utsolgt over alt? Jeg har funnet den, og du finner den HER!

✗ Jeg jobber med noe helt spesielt om dagen. Jeg synes både det er skummelt, frustrerende, vanskelig og tøft, og jeg er veldig spent på å dele det. Det kommer 1.april og er noe helt annet enn hva jeg har gjort før, men jeg håper og tror at det er viktig. Jeg synes det er viktig, selv om det er skremmende, brutalt og frustrerende.

✗ Jeg rynker litt på nesa av årets sesong av Ex On The Beach jeg altså. Jada, jeg veit at det er underholdning, at det ikke er for kids og at det “bare er kødd”, men… Det er liksom et holdningsproblem, og jeg bare… Er det lov når man nærmer seg tredve?

✗ Jeg bestilte ny ekstraskjerm eller ekstraglass til skjermen på mobilen min i går. Jeg pleier å fikse det i butikk, og da koster det skjorta, og HER kostet det 49,-. TIPS, TIPS! Jeg kan faktisk ikke skjønne at folk ikke har det, det har nemlig redda skjermen på mobilen min mer enn bare en gang😅

✗ Bare minner om at for hver dag som går så er vi en dag nærmere sommer, klemming og at jævla-korona er historie.

Klem i fleng, som jeg fortsatt ikke veit hva betyr!

17.september 2015.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne svare at vi tilfeldigvis dunket borti hverandre på trikken. At vi møttes på en strand i Hellas mens vi begge så på solnedgangen. Eller at vi møttes i en eller annen romantisk setting der det var kjærlighet med første blikk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men neida. Vi møttes ikke på noen fet, romantisk eller merkverdig måte. Vi møttes heller ikke på Tinder, selv om jeg på en måte kunne ønske det. Det hadde jo på en måte vært en litt festlig historie, kanskje?

Når folk spør meg om hvordan vi møttes så pleier jeg å svare kort at vi møttes gjennom en bekjent, for historien er ganske lang og litt innviklet – Men, jeg skal prøve å forklare det, minus noen detaljer, hehe! 

Vi hadde en felles bekjent. Året i forveien hadde jeg og en venninne nemlig blitt kjent med to stykker på laget hans (jepp, på Tinder) og bestevenninna mi ble overraskende nok sammen med han ene.

Av en eller annen grunn hadde han ene fått C til å legge meg til på Snapchat. Jeg tenkte ikke noe over det, før jeg en stund senere ryddet opp i vennelista mi som på den tiden besto av både venner, bekjente og ukjente. Da jeg gikk gjennom vennelista mi kom jeg over navnet hans på lista, og jeg klarte ikke å koble det til noe sted eller til hvem det var. Det var på den tiden man kun het brukernavn (nå følte jeg meg gammel, HAHA) og jeg spurte rett hvem han var. Han svarte et helt enkelt og litt festlig svar, så jeg lot bare være å slette han, men svarte ikke tilbake. 

Noen uker senere skulle jeg egentlig ha vært på en hockeykamp, men var i så dårlig form at jeg ikke orket det. Tilfeldigvis så jeg at han var på den kampen jeg egentlig skulle ha vært på på mystory, så jeg spurte hvordan det gikk. Han svarte, og uansett hvor klissete og rart det høres ut, så har vi snakket sammen hver eneste dag siden den dagen.

Noen uker senere så møtte jeg han og jeg falt pladask – Og det gjorde heldigvis han også. Selv om det vel egentlig ikke var planen til noen av oss. Jeg husker til og med hva vi hadde på oss begge to, og det må ha vært en av de siste gangene jeg bruker push up-BH, haha! Det skal sies at det ikke akkurat var en romantisk date med stearinlys på bordet. Det var mer tidens hockeybule, kald grandis på bordet, TV-en på i bakgrunn og… Tre av kompisene hans. De tok heldigvis hintet etterhvert og fikk veldig lyst på macern-mat, hehe. 

Jeg var 16 år første gang jeg pratet med han, og på det tidspunktet hadde jeg faktisk bestemt meg for at jeg aldri skulle bli forelska og at jeg aldri skulle bry meg om en fyr igjen. Jeg skulle liksom klare meg selv derfra, være selvstendig og ta ting som det kom. To dager senere så ble jeg sjokkbetatt av han, haha. 10 poeng til meg! Men det har faktisk gjort at jeg tror på klisjéen om at det kommer når du minst venter det. Det gjorde det hvert fall for oss. 

Det er veldig kort fortalt, og jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kan forklare det på en annen måte. 

Det er så rart og tenke på hvor unge vi var i forhold til nå, hvor mye vi har forandret oss og hvordan vi har vokst sammen. Ja, og tidvis litt i hver vår retning. For det har vi, og det har ikke bare vært lett. Spesielt ikke da vi gikk fra å være ungdomskjærester, til å skulle bli “voksenkjærester”. Jeg vet ikke om det gir mening, men poenget mitt er bare det at vi har måtte jobbe fælt. Både med oss selv og hverandre, og det må vi fortsatt. Men vi jobber jo heldigvis for det samme, og jeg tror det er derfor vi ikke bli kvitt hverandre heller, hehe. 

Jeg er hvert fall veldig takknemlig og gleder meg til alle minner, dager og opplevelser videre.

Og det er skikkelig digg å være forelska. Selv etter seks år sammen. I gode og onde dager, og alt det der. ❤️