Hvordan møttes vi egentlig?

17.september 2015.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne svare at vi tilfeldigvis dunket borti hverandre på trikken. At vi møttes på en strand i Hellas mens vi begge så på solnedgangen. Eller at vi møttes i en eller annen romantisk setting der det var kjærlighet med første blikk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men neida. Vi møttes ikke på noen fet, romantisk eller merkverdig måte. Vi møttes heller ikke på Tinder, selv om jeg på en måte kunne ønske det. Det hadde jo på en måte vært en litt festlig historie, kanskje?

Når folk spør meg om hvordan vi møttes så pleier jeg å svare kort at vi møttes gjennom en bekjent, for historien er ganske lang og litt innviklet – Men, jeg skal prøve å forklare det, minus noen detaljer, hehe! 

Vi hadde en felles bekjent. Året i forveien hadde jeg og en venninne nemlig blitt kjent med to stykker på laget hans (jepp, på Tinder) og bestevenninna mi ble overraskende nok sammen med han ene.

Av en eller annen grunn hadde han ene fått C til å legge meg til på Snapchat. Jeg tenkte ikke noe over det, før jeg en stund senere ryddet opp i vennelista mi som på den tiden besto av både venner, bekjente og ukjente. Da jeg gikk gjennom vennelista mi kom jeg over navnet hans på lista, og jeg klarte ikke å koble det til noe sted eller til hvem det var. Det var på den tiden man kun het brukernavn (nå følte jeg meg gammel, HAHA) og jeg spurte rett hvem han var. Han svarte et helt enkelt og litt festlig svar, så jeg lot bare være å slette han, men svarte ikke tilbake. 

Noen uker senere skulle jeg egentlig ha vært på en hockeykamp, men var i så dårlig form at jeg ikke orket det. Tilfeldigvis så jeg at han var på den kampen jeg egentlig skulle ha vært på på mystory, så jeg spurte hvordan det gikk. Han svarte, og uansett hvor klissete og rart det høres ut, så har vi snakket sammen hver eneste dag siden den dagen.

Noen uker senere så møtte jeg han og jeg falt pladask – Og det gjorde heldigvis han også. Selv om det vel egentlig ikke var planen til noen av oss. Jeg husker til og med hva vi hadde på oss begge to, og det må ha vært en av de siste gangene jeg bruker push up-BH, haha! Det skal sies at det ikke akkurat var en romantisk date med stearinlys på bordet. Det var mer tidens hockeybule, kald grandis på bordet, TV-en på i bakgrunn og… Tre av kompisene hans. De tok heldigvis hintet etterhvert og fikk veldig lyst på macern-mat, hehe. 

Jeg var 16 år første gang jeg pratet med han, og på det tidspunktet hadde jeg faktisk bestemt meg for at jeg aldri skulle bli forelska og at jeg aldri skulle bry meg om en fyr igjen. Jeg skulle liksom klare meg selv derfra, være selvstendig og ta ting som det kom. To dager senere så ble jeg sjokkbetatt av han, haha. 10 poeng til meg! Men det har faktisk gjort at jeg tror på klisjéen om at det kommer når du minst venter det. Det gjorde det hvert fall for oss. 

Det er veldig kort fortalt, og jeg vet egentlig ikke hvordan jeg kan forklare det på en annen måte. 

Det er så rart og tenke på hvor unge vi var i forhold til nå, hvor mye vi har forandret oss og hvordan vi har vokst sammen. Ja, og tidvis litt i hver vår retning. For det har vi, og det har ikke bare vært lett. Spesielt ikke da vi gikk fra å være ungdomskjærester, til å skulle bli “voksenkjærester”. Jeg vet ikke om det gir mening, men poenget mitt er bare det at vi har måtte jobbe fælt. Både med oss selv og hverandre, og det må vi fortsatt. Men vi jobber jo heldigvis for det samme, og jeg tror det er derfor vi ikke bli kvitt hverandre heller, hehe. 

Jeg er hvert fall veldig takknemlig og gleder meg til alle minner, dager og opplevelser videre.

Og det er skikkelig digg å være forelska. Selv etter seks år sammen. I gode og onde dager, og alt det der. ❤️