HEI PÅ DU 💛
Jeg tekstet med en venninne tidligere i dag om hvordan det går, og det virker som at det går litt ekstra trått hos mange om dagen. Det gjør det her også, vel og merke.
Jeg er evig takknemlig for at jeg har jobben min, for at jeg kan stikke på treningssenteret om jeg vil og at jeg kan stikke på shopping om jeg har lyst til det. Jeg veit at det er mange som ikke kan gjøre det om dagen, og at det er minimalt som minner om en normal hverdag. Til tross for at jeg har friheten til det her i Stockholm, så føles det ut som at jeg er i en boble, eller i et vakuum. Og det er ikke det samme uten de jeg vil dele det med.
For å være helt ærlig så tror jeg at jeg har gått på autopilot lenge nå, med et mål i sikte, nemlig når vi skal hjem. Det føles lenge ut som at det var en evighet til, og det har det på mange måter vært også, men de siste ukene har jeg jo sett lyset i enden av tunnelen.
Det føles både fantastisk og sårt å tenke på at vi skal hjem snart. Det er nesten litt skummelt at det nærmer seg med stormskritt. Det er akkurat som at jeg har holdt pusten så lenge at tanken på å snart kunne puste ut, gjør det vanskelig å tenke på å puste normalt. Jeg har forelsket meg i Stockholm, området vi bor i og kanskje til og med livet vi har hatt her, til tross for at mye har manglet. For faktumet er jo det at det aller viktigste for oss har manglet, og at savnet har blitt så stort at hjertet nesten har sluttet å verke.
For dere som ikke skjønner bæret nå og om hvorfor vi skal hjemover snart, så er det fordi sesongen snart er over. Serien er finito og nå spilles det sluttspill. Når de er ferdigspilt, så er det på tide med hjemreise. Det kan være få dager til, men også uker til. Alt avhenger av seier, på seier. Det er sånn det funker, og vi vet enda ikke hvor vi skal til høsten igjen. Kanskje Stockholm, kanskje en annen by eller kanskje et annet land. Vanligvis så pleier det å gi meg hodepine allerede i starten av februar å ikke vite, men i år er det som at jeg ikke har orket å forholde meg til det. Jeg har liksom hatt nok med å ta en dag av gangen, og det har på en måte kanskje vært fint.
Jeg skal innrømme at jeg er sliten nå. Jeg er sliten av å vente, av å ikke vite, av å holde pusten. Det er tøft å leve som vi gjør, men det er også fuckings fantastisk. Men, i det siste har det vært mer tøft enn fantastisk, det har det nok være for mange av oss.
Jeg lengter meg ihjel etter å komme hjem, samtidig som jeg kjenner på en sorg for å forlate Stockholm – For denne gang. Men mest av alt så kjenner jeg på en enorm stolthetsfølelse. Det har vært dager der jeg har lurt på hvordan i alle dager dette skulle gå og hvordan jeg skulle komme meg gjennom, men her sitter jeg og føler meg sterkere enn noen gang. Sårbar, men sterk. Kanskje man må være sårbar for å være sterk? Jeg veit ikke.
Kroppen er hvert fall full av følelser, og batteriet er ganske tomt nå. Likevel så er jeg ved godt mot, fordi det er så innmari mye som både har vært og er bra også – Og jeg har lært så mye denne sesongen, om både meg sjæl og om andre. Jeg har vært mer alene enn noen gang, og jeg har vært mye alene, og jeg har kanskje hatt litt godt av det – Men… Nå er jeg ferdig med å være alene, hvert fall for en stund 😂
Nå skal jeg nyte dagene vi har igjen i byen som har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt, før ny leilighet hjemme, landslagssamling på C og kvalitetstid med våre nærmeste står på planen.❤️
