Vi er hjemme

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Jeg er overvelda, tom, lykkelig, forvirra og utslitt på en og samme gang. De siste dagene har vært høyt, lavt og litt til siden. Som en berg- og dalbane. 

Laget til C røk ut av sluttspillet i helgen, og selv om vi har visst at de kunne skje, så har vi også vært godt forberedt på at de kunne gå lenger. Da Timrå klinket inn seiersmålet etter noen nervepirrende og hysteriske minutter, så var stemningen cirka sånn som dette over FaceTime med familien:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lillesøster grein for at det betydde at vi snart skal ses og jeg grein, hysterisk. Pappa spurte om jeg var glad eller lei meg, og jeg tror at jeg var alt på en gang. Lei meg fordi de røk, lei meg fordi det var slutten på Stockholms-eventyret for denne gang og glad for at det betydde at vi kunne dra hjem. For å være helt ærlig så har jeg ikke kommet meg helt enda, og jeg går rundt og forsøker å hente meg inn. Jeg ringte ikke min bestevenninne før i går en gang, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si og fordi jeg har hatt nok med meg sjæl. 

Natten etter siste kamp i AIK-drakt for nå vasket vi, pakket og fikset alt som måtte fikses i Stockholm, vi sov noen få timer og hadde ‘ellemelle’ på hvilke ting vi måtte la bli igjen. Vi hadde jo både håpet og trodd at det ville være mulig å få litt hjelp hjemmefra når vi skulle flytte hjemover igjen, men nå er det jo faktisk strengere enn det noen gang har vært. Vi måtte derfor bare gjøre det beste ut av det, som vi har blitt ganske gode på denne sesongen, og bilen ble…

… STAPPFULL. 

Og etter at C hadde hatt et siste møte med laget morgenen etter og jeg hadde sagt hadet til en av venninnene mine der nede, så satt vi nesa hjemover. Overtrøtte, fylte med kjærlighet, kaos og en haug av følelser. Det er ganske brutalt å fra den ene dagen til den andre skulle si hadet til hverdagen sin og det som i en lang periode har vært hjem, og samtidig ikke ville hjem mer enn noe annet. Å si hadet til mennesker man har blitt glad i og som man ikke vet om man vil se igjen, å si hadet til hjemme sitt og… Livet sitt. Jeg vet det høres voldsomt ut, men det er voldsomt og overveldende. Om jeg skal være helt ærlig så kan jeg ikke huske sist kroppen min verket som nå og sist jeg var så utladet. 

Det er liksom en blanding av kjærlighetssorg og lykke. 

Og lykken var stor da vi parkerte i garasjen vår, da mamma hadde fylt leiligheten vår med det jeg hadde mest lyst til å spise (wienerpølser i lompe, paprika potetgull og Stratos med karamell, hehehe) og da vi fikk komme hjemhjem. Tårene rant da også, og det har de gjort mye de siste dagene. 

Så nå, nå er vi hjemme, i vår splitter nye leilighet som vi knapt har fått vært i på grunn av pandemien. Vi har pakket ut herfra som noen helter, og nå begynner det sakte men sikkert å bli et hjem her også. Det passer egentlig fint at vi skal tilbringe de neste dagene her, for vi trenger å lande begge to, både i oss selv, i følelsene våre og i vårt nye hjem. Hvor lenge dette får være vårt eneste hjem veit jeg ikke, for hvor ferden går til høsten har vi ikke peiling på – Men det gidder jeg ikke å tenke på nå. Nå skal jeg lande, samle litt energi og kjenne på gleden over å være hjemme igjen. Ja, selv om kjærlighetssorgen over å ha tatt farvel med livet vårt i Stockholm er stor. 

En ting er hvert fall sikkert, og det er at Stockholm har fått en helt egen plass i hjertet mitt.

Vi snakkes snart igjen, for vi har mye å prate om.🤍 FORRESTEN! I morgen slipper jeg noe jeg har jobbet med lenge, og som jeg er veldig spent på å dele med dere…