Hei fra solsteika! Ah, hvis du ikke har fått det med deg så elsker jeg sommer og sol… Det gjør meg rett og slett ordentlig godt! I dag startet jeg dagen med litt frokost før jeg og C dro til nærmeste treningssenter og trente. Og vet du hva jeg har gjort siden? Jeg har ligget rett ut på solsenga, hørt på podkast, 1,5 time med en debatt om ishockey (ja, jeg er hjernevasket) og jobba litt innimellom. Med andre ord… Jeg klager ikke!
De siste dagene har været på Mallorca behandlet oss bra. Bildet øverst er fra tre dager siden, og da BØTTREGNET det… Vi drar hjem på søndag, men jeg fortviler ikke. For vår del har nemlig sommeren akkurat startet og vi har nesten lagt litt for mye planer. Samtidig så tror jeg at det kommer til å bli helt fantastisk og jeg gleder meg veldig. Jeg har funnet ut at jeg i sommer skal gjøre ting jeg har lyst til, uten å bry meg om hva alle andre skal og hvor kult alle andre har det!
Og hey! Jeg må dele noe jeg gleder meg veldig til. I fjor var jeg sur og gretten for at jeg ikke dro på en eneste festival. Egentlig så er jeg jo ikke et ordentlig festival-menneske. Men, jeg elsker jo musikk, god stemning og kule mennesker. Faktisk var det noen dager jeg ikke gadd å sjekke Instagram i fjor fordi jeg ikke orket å bli påmint om alle som var på festival – Når jeg ikke var det, men egentlig hadde lyst. Derfor har jeg og C fikset oss billetter til Stavernfestivalen i år, som er fra 12.-14.juli, og enda bedre – August, bestekompisen til C og Sara og Emil fra Sverige kommer for å bli med! Herregud, jeg gleder meg SÅÅÅ mye.
Hvis du skal på Stavernfestivalen, så ses vi kanskje? Hvis ikke så kan du sikre deg billetter HER.
Jeg håper dagen din har vært fin og at du er ordentlig klar for helg 🤟🏻💛
Jeg får ofte spørsmål her på bloggen som jeg ikke har nok kunnskap eller erfaring til å svare på. Enkelte spørsmål mener jeg fortjener svar allikevel, fordi de er så dype, store og viktige. Jeg har derfor temaet opp med helsesøster Eva Brandt, som jobber på helsestasjon for ungdom på Nesodden. Jeg har selv snakket masse med Eva oppgjennom og hun er både klok og dyktig! Målet er at Eva hver fredag fremover skal kunne besvare de spørsmålene jeg ikke kan svare på. Idag svarer Eva en 19 år gammel jente som ikke vet hvordan hun kan fortelle foreldrene at hun er lesbisk.
________________________________________________________________________________________________________________________________
– Hei. Jeg er en 19 gammel jente. Jeg fremstår veldig selvsikker og tøff og det er jeg også på mange måter. Jeg har mange venner og en familie som er glad i meg. Helt siden jeg var liten har jeg følt at det har vært en forventing til at jeg skal være heterofil. Mamma og stefar har alltid snakket om hvor viktig det er å finne en bra mann og hvor mye de gleder seg til jeg skal stifte familie. Problemet er bare at jeg er helt sikker på at jeg er lesbisk og innerst inne så tror jeg at de vet det. Hvert fall mamma.
Jeg har visst det selv i mange år og jeg har også “testet” det. Jeg har aldri hatt med meg en gutt hjem og stefaren min tuller ofte med at det er fordi jeg fortsatt er redd for guttelus… Jeg aner ikke hvordan jeg kan fortelle familien min det og jeg er redd for at de skal bli skuffet. Jeg er jo 19 år gammel og jeg er sliten av å føle at jeg lyver om hvem jeg er. Jeg vil også tørre å forelske meg og vise frem en eventuell kjæreste for familien min, selv om det ikke er en mann. Jeg håper at du kan svare meg og at du har noen tips til hva jeg kan gjøre <3
SVAR FRA HELSESØSTER:
Eva Brandt
Hei, kjære jente på 19! Så bra at du tar opp dette temaet. Det å kunne få sterke følelser og kjenne på kjærlighet til den du måtte finne tenker jeg er en glede! Hurra for det!
Mange mennesker ønsker å kalle sin seksuelle identitet noe, gjerne gjennom hvem og hva vi tiltrekkes av. Som for eksempel bifil, lebisk, panfil, aseksuell, homo, skeiv, trans, CIS osv. En slik «merkelapp» sier lite om hvem vi er som mennesker ellers. Vi er jo mer enn hvem vi elsker og hva vi tiltrekkes av! Det at du har funnet en ro og en trygghet på at du er lesbisk er flott, og jeg håper at det er en av mange ting du er stolt av ved deg selv.
Det er fint å høre at du har mange som er glad i deg. Hvem du forelsker deg i burde ikke ha noen betydning for dette. Mange opplever, som du beskriver, at foreldrene kanskje i ubetenksomhet skaper en forventing om at «hetero-normen» skal være drømmen for at barna (og de selv) blir lykkelige. Som helsesøster håper jeg voksne bare blir mer og mer bevisste på å støtte barna sine i å få leve ut den de er med den de blir glad i, uavhengig av seksuell identitet.
Alle foreldre er ulike. Noen har religiøse hensyn og overbevisninger som gjør det vanskelig for barna å stå frem med sin kjønnsidentitet. Da kan det være lurt å finne andre som kan støtte og gi råd på veien.
Heldigvis er det også mange som møter støtte og aksept hos annen familie og venner. Det å skjule en side av deg selv forstår jeg at du opplever som slitsomt. Prosessen med å «komme ut» må hver og en få kjenne etter i hvilket tempo som føles rett og hvem man ønsker å dele det med. Det at man velger å ikke utlevere seg helt til alle, tenker jeg ikke handler om å lyve. Vi har jo alle rett til å være private!
Det finnes gratis ungdomshelsestasjoner over hele landet, og ungdomsorganisasjoner for kjønn og seksuell identitet dersom du har lyst til å snakke med noen og høre andre sine erfaringer. I ditt tilfelle høres det ut som om foreldrene dine kanskje forstår at du liker jenter, men ikke tør å spørre deg rett ut? Noen ganger kan det å skrive et brev, eller legge en lapp på bordet gjøre det enklere å få sagt det du har på hjertet.
Jeg håper for deg at de blir glade på dine vegne og at de setter pris på tilliten du viser dem ved å dele. Du skal IKKE skamme deg over hvem du er og hva du liker. Følg hjertet ditt! Jeg heier masse på deg og alle dere som opplever å stå i liknende situasjoner.
Klem fra Eva, helsesøster.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Woho. Om det skjer mye spennende om dagen? YES 👊🏻 I vinter tok Cornelis Elander, også kjent som Hollywoodtreneren kontakt med meg. Han hadde en spennende ide, og vet dere hva? Nå er den ideen realisert – Og vi er i gang med noe kult, nytt og spennende. Cornelis og jeg skal nemlig lage tja, hva skal vi kalle det? Videopodcast kanskje?… Der vi snakker om det vi syntes er viktig, ting som skjer i samfunnet og om temaer vi mener burde tas tak i. Det som er kult er at jeg og Cornelis er på to vidt forskjellige steder i livet, og for så vidt verden – Samtidig som vi har en god tone og har et ønske om å skape noe kult sammen.
I første episode tok vi opp blant annet spørsmålet “hvem har lov til å vise seg frem i baroverkropp”.
I dag har jeg lyst til å dele noe jeg føler at jeg nesten bare må. Det er litt skummelt, rart og egentlig ganske tragisk, men hey! Sånn er det bare.
Nå begynner det å bli en del uker siden jeg sluttet på prevensjon. Som jeg har fortalt tidligere sluttet jeg fordi jeg måtte ta ut p-staven jeg hadde hatt i tre år og fordi jeg utredes for endometriose.
Jeg har gått på prevensjon i mange år og jeg har egentlig aldri tenkt på hvordan det har påvirket meg eller hva det har gjort med kroppen min. Jeg tenkte derfor ikke over at jeg ville få en reaksjon når jeg plutselig sluttet.
For meg var nemlig det å plutselig slutte på prevensjon alt annet enn enkelt. Jeg har tenkt til å lage et innlegg der jeg forteller dere om alt, men akkurat nå vil jeg fortelle om det som skremte meg mest. Jeg var nemlig plutselig ikke forelska mer. Den første uken var jeg full av hormoner og alt var ute av kontroll. Jeg var sint, jeg gråt og humøret mitt var som en eneste stor berg og dalbane. Og, følelsene mine for C døde helt. Jeg følte faktisk ingen verdens ting. Jeg fikk ikke sommerfugler i magen når han kysset meg, jeg hadde ikke noe behov for å være nær han og det var som at jeg ikke brydde meg om han. I det hele tatt.
Jeg snakket med han om det og jeg var tydelig på at hvis jeg plutselig skulle finne på å gjøre det slutt den første uka, så måtte han bare be meg skjerpe meg. Og det gjorde han. Heldigvis. Hele tre ganger.
Den tomhetsfølelsen og følelsen av å ikke føle noe som helst for han fortsatte i enda en uke, og da begynte det å skremme meg. For selv om jeg på en måte forsto hva det var, begynte jeg å tenke om det faktisk var på ekte. Om følelsene mine for han plutselig hadde tatt slutt, sånn på ordentlig.
Først etter nesten tre uker begynte jeg å komme til meg selv og følelsene blomstret igjen. Kanskje mer enn før jeg sluttet. Men, da hadde jeg gått i nesten tre uker uten å føle noe som helst og uten å vite om jeg kom til å føle noe som helst igjen, noe som var tungt for både han og for meg.
Jeg skulle veldig gjerne visst at jeg kunne reagere sånn som jeg gjorde på forhånd, for det var verken kult for meg eller for han. Heldigvis så er alt fint nå og det er jeg veldig takknemlig og glad for!
Forrige uke hadde jeg en spørsmålsrunde på bloggen. Spørsmålene som kom var mange, men jeg bet meg fast i et par spørsmål som jeg har gått og tenkt på i flere dager. De fleste som følger min blogg kjenner til mitt forhold til kropp, vekt og utseende. Allikevel dukker spørsmålene om vekt og kropp opp, og jeg syntes det er så synd at de alltid er nødt til å komme. At det er så forbanna viktig for folk.
Jeg er relativt høy, og jeg er ikke A4. Jeg har dager der jeg er fornøyd med meg selv, og jeg har dager der jeg er sikkelig misfornøyd. På lik linje med de fleste andre. Jeg forsøker å fortelle meg selv at det å hate overhode ikke er vits. Jeg forsøker å ha et bevisst forhold til meg selv og kroppen min, rett og slett fordi kroppen min til tider har tatt et altfor stor fokus.
Og dere: Jeg kommer aldri til å dele hva jeg spiser, hvor mye eller hvor lite jeg veier. Det er overhode ikke relevant for noen andre enn meg selv og min egen helse!
Jeg er så lei av alt fokuset rundt vekt. Jeg er en av de som mener vi burde snakke om kroppspresset, til tross for at noen mener at vi skal slutte å snakke om det. Jeg tror nemlig ikke løsningen er å legge lokk på spørsmålene og problemene som er knyttet til kropp, men å snakke det ihjel, til vi faktisk klarer å akseptere. Jeg er i utgangspunktet ikke den rette til å si det, i og med at jeg har en lang vei å gå selv. Men det hjelper faktisk å fortelle meg selv at jeg ser bra ut som jeg er i speilet om morgningen. Det hjelper å legge vekk alle negative tanker knyttet til min egen kropp og det hjelper å fremsnakke kroppen i stedet for å kun snakke den ned.
I disse dager er jeg i syden og jeg tilbringer timesvis på stranden. Det som er så fint med det er at jeg skjønner at alle har sitt og at vi alle til syvende og sist bare er mennesker – Og ikke er redigert Instagrambilde. Noen av oss har store hofter, noen av oss har tynne legger, noen av oss har uren hud, noen av oss har bare en arm og noen av oss har brede skuldre. Og det er så fint at det er sånn, for det er det som gjør oss ekte!
Forresten… Er det innafor å si at jeg faktisk følte meg sinnsykt fin på bildet over? Jeg syntes nemlig det burde være lov å si at man føler seg deilig, fin, for ikke å snakke om vakker i bikini, i høye heler eller hva man enn man føler seg bra i! Uten å bry som om størrelse, vekt eller centimeter rundt midjen.
Det hender faktisk også at jeg får spørsmål om hvordan jeg kan føle meg digg med den kroppen jeg har… Og vil du høre mitt beste tips til å føle seg digg?
Drit i hva alle andre mener, dans, le, syng og lev! Drit i min vekt og drit din vekt.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
WOW! Det er ikke til å legge skjul på at været her nede på Mallorca ikke er av ypperste klasse. Men, det som er fint med det er at jeg opplever og ser andre ting enn jeg ellers hadde gjort. Vi har nemlig leid bil sammen med besteforeldrene til C og kjørt rundt i hele dag. Denne øya er altså SÅ fantastisk. Faktisk så har jeg ikke ord. Det er så mange perler her, så mange fjell, så mange spennende mennesker, så mye historie og så mye flott natur.
Når jeg bestilte ferie så var ikke tanken at jeg skulle gjøre så mye annet enn å ligge i strandkanten, bli brun og gjøre det jeg startsett pleier når jeg er på ferie som nå, men hvis jeg skal være helt ærlig så gjør det ingenting at dette er en litt annerledes ferie. Det er nemlig ganske så berikende og fint å se noe annet enn jeg er vandt til og ikke minst, lære masse!
I går var jeg invitert til et møte med barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland. På plass var toppsjefer i bloggnettverkene, influencere, journalister, forskere, politikere og redaktører. Selv er jeg på reise og kunne derfor ikke stille, men heldigvis kunne pappa stille, på vegne av meg. Målet med møte var å komme videre med det å finne tiltak som begrenser norske bloggere, instagrammere og youtuberes negative kroppspress på norske tenåringer.
_______________________________
I går gråt jeg meg i søvn. Jeg er nemlig sliten, fortvila, sint og lei meg. Det er nok nå. Det er SÅ nok!
Jeg er nemlig en av de jentene som fortsatt tenker at jeg kan fjerne fettet på magen min og putte det i rumpa ved å stikke til den klinikken en av dere, oss, har tipset om. Jeg er den jenta som fortsatt spør kjæresten min om jeg hadde vært finere om jeg hadde fylt leppen mine litt. Jeg er den jenta som googler “hvordan gå ned kjapt i vekk” og kommer inn på lister som dere, vi, har skrevet.
Det er på tide at vi står sammen og at vi tar ansvar. Vi må slutte å dele ut rabattkoder så unge jenter løper til nærmeste salong og fikser leppene sine. Vi må slutte å tipse om hvor det er lurest å opere rumpa si. Vi må slutte å la kyniske annonsører herje med oss og tjene seg steinrike på at vi gir rævva selvtillit til unge jenter og gutter.
Vi er nemlig forbilder. Vi kan ikke strekke hendene i været og si at det er en tittel vi ikke ønsker, for det er ikke vi som bestemmer om vi er det eller ikke. Og hvis det ikke er en tittel du ønsker å bære med stolthet og respekt foreslår jeg at du begynner med noe annet.
En dag drømmer jeg om å få en datter. Jeg vil ikke at hun skal vokse opp i et samfunn der hun ikke er bra nok til å være seg selv. Jeg vil ikke at hun skal vokse opp i et samfunn der det er vanligere å fylle leppene sine enn det er å kjøpe nye sko. Jeg vil ikke at hun skal bli en av de jentene som sender bloggere som meg melding og forteller at hun ikke vil ligge med noen fordi at underlivet hennes ikke er pent nok. Eller om hun hadde vært penere om hun hadde fjernet noen av ribbena sine.
Vi har et enormt ansvar og det er skremmende at vi har større påvirkning på norske barn og unge, enn det foreldrene deres har. Det er skremmende at kjolene vi linker til på våre blogger blir utsolgt og at norske jenter løper til nærmeste salong for å bli litt penere, etter anbefaling fra oss.
Det er så trist og rævva og jeg kan ikke sitte å se på lenger.
Jeg håper at det nå blir ulovlig å være et dårlig forbilde. Jeg håper det blir innført en lov som gjør det ulovlig å dele ut rabattkoder til å fylle lepper, pupper og rumper, både for influensere og for bedrifter. Jeg håper det blir innført en lov som gjør det ulovlig å dele og tipse om salonger og klinikker. For nei, vi gjør ikke følgerne våre en tjeneste ved å si hvor de burde operere puppene sine – Vi setter griller i hodene på dem. Vi gir dem muligheter.
Kjære bloggkollega. Jeg driter i hva du gjør med deg selv, hvordan du ønsker å se ut eller hvor stor du vil at rumpa di skal være, men hold kjeft om det og slutt å dele tips og triks med andre. Ta ansvar! Vil du at dine barn skal vokse opp og tro at de ikke er bra nok? Pene nok? Deilige nok?
Det er nok kropps- og utseendepress nå, og jeg vil ikke sitte og se på at mine jevnaldrende sulter seg ihjel og sprøyter seg fulle av all mulig dritt. Det er nok nå. Jeg vet at alt ansvaret ikke ligger på oss, men vi kan ta vår del av jobben og svare nei på kyniske mailer og tenke lenger enn på rynkene i panna vår som blir borte av sponsede sprøytestikk.
Så vær så snill, se opp fra skjermen din, ut av den nyopererte rumpa di og ta ansvar – Stemmen din trengs! De som gjør at du kan leve av det du gjør trenger deg.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Jeg ELSKER vin. Både rød og hvit, og det er sjeldent jeg koser meg så mye som når jeg sjenker meg et glass vin. Eller, jeg koser meg aller mest når jeg er med barnebarna mine.
Om sommeren som om vinteren dukker det alltid opp artikler om våre nordmenns alkoholvaner, og du må ikke tro at jeg mener at det er tull – For det er det ikke.
Det at det er så mange som sliter med alkoholen og som ikke klarer å oppføre gjør meg ordentlig trist, men at det kun er disse som får spalteplass syntes jeg også er ganske dumt.
For jeg må ærlig innrømme at jeg er litt lei av å føle meg som en gæren alkoholiker fordi jeg tar meg et glass vin, eller flere når jeg er på ferie. Eller når jeg nyter en deilig lørdagskveld hjemme, aleine eller i godt selskap. Kan ikke folk få gjøre som de vil? Kan ikke folk få drikke et glass vin eller fire på en helt vanlig onsdag, helt uten å måtte være gærne, uansvarlige og alkiser?
Du kan jo spørre meg om jeg absolutt må drikke vin når jeg spiser en bedre middag med gode venner, når jeg ser på favorittprogrammet mitt eller når jeg spiser lunsj på brygga, for nei – Det trenger jeg faktisk ikke. Men jeg vil og jeg kan, og det er helt nydelig.
Jeg vet at det finnes mange andre vinelskere der ute, og fra en vinelsker til en annen vil jeg komme med noen råd som gjør det mye bedre for oss alle:
– Kos deg, det er lov!
– Bruk hodet, det er er også lov!
– Ikke vær dum, slem eller skrem noen.
– Ikke være flåsete, ekkel eller udugelig.
– Stopp i tide!
– La bilen stå.
– Vær voksen nok til å legge deg i tide.
– Det er forskjell på kos og rølp.
– Vis respekt!
I sommer vil jeg drikke vinen min i fred uten å få kjeft i sinte artikler og fra sure bedrevitere. Vin er nydelig, dropp det hvis du vil og drikk med måte hvis du vil. Verre er det faktisk ikke!
Og en siste beskjed: Nå er jeg snart 66 år, så la meg få drikke vinen min i fred uten å komme med skremsler og annet fjas. Vin er godt, ferdig med det!
På fest er jeg hun som er glad, hun som skravler, hun som lytter og hun som skåler – Til tross for at jeg er edru. Av og til er jeg på fest uten å ha et behov for å drasse rundt på et vannglass, for det er som regel det jeg ender opp med. Det hører jo ikke akkurat til sjeldenhetene at jeg kommer til steder eller på fester der de ikke har noe alkoholfritt å tilby. Derfor har jeg blitt veldig godt til å ta med meg noe jeg kan drikke, som smaker himmelsk!
For selvom jeg ikke drikker alkohol, kan jeg drikke digge drinker! Jeg tenkte derfor å tipse om noen av oppskriftene…
Kjør alt i en blender og server straks.
______________________________________________________________________________________
Appel Frazzle … Kult navn, hæ? Denne har jeg faktisk drukket på fest, latt noen smake og fortalt hva den heter, og de har drukket det resten av kvelden (og flere har blitt fine i farta ;))
DETTE TRENGER DU:
(1 porsjon)
12 cl eplesaft
1 ts sirup
½ ts nypresset sitronsaft
Vann med kullsyre
SLIK GJØR DU:
Alle ingredienser unntatt vann med kullsyre ristes godt i en shaker med is. Siles og serveres i et avkjølt glass med isterninger. Toppes opp med vann med kullsyre.
__________________________________________________________________________________________
Virgin Mojito:
DETTE TRENGER DU:
1 neve ferske mynteblader (ikke peppermynte!)
2 ss hvitt sukker
1 lime
Knuste isbiter
SLIK GJØR DU:
Ha myntebladene i et stort, høyt glass. Bruk en lang skje og mos dem sammen med 2 ss hvitt sukker. Ha i saften fra en hel presset lime. Fortsette å røre med skjeen. Det er viktig at sukkeret blir helt oppløst. Ha i en god del knust is (pakk isbiter inn i et kjøkkenhåndklæ og slå med en kjevle, eller kjøp ferdig knust is). Rør alt godt sammen. Fyll glasset med mineralvann og rør en siste gang. Pynt med en skive lime!
Bruk vann eller sprite (brus), putt oppi sugerør og 1 skrive sitron – Det er digg, det er enkelt og det ser bra ut!
__________________________________________________________________________________________________________
Tips:
– Server/drikk fra noen fine glass!
– Drikk det kaldt!
– Pynt med det samme som man pynter drinker som inneholder alkohol og bruk frukter som passer sammen med drinken!
Eller når jeg sier ja til å til å bli med mannen jeg er på ferie med, som trener ca. hundre timer i uka på løpetur.
Jeg er en mosjonist. Jeg liker å trene, jeg liker å bevege meg og jeg liker at det skjer på mine premisser. Jeg liker å kjenne at kroppen blir sterkere, gladere og bedre. MEN! Å takke ja til å bli med toppidrettsutøveren i forholdet ut på en løpetur… DET er lenge til neste gang. HERREGUD FOR ET SLIT sier bare jeg. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg har hatt så vondt i kroppen, at jeg har svettet så mye og at jeg har vært så kaputt etterpå. Oh boy…
Nå lurer jeg egentlig på hvordan jeg i det hele tatt kunne. Jeg må ha hatt et heteslag eller fått solstikk som fikk meg til å si ja…
Men… Sånn ellers så har vi det fint altså. Snart hvert fall, når jeg har kommet meg.
