Forelskelsen tok slutt

I dag har jeg lyst til å dele noe jeg føler at jeg nesten bare må. Det er litt skummelt, rart og egentlig ganske tragisk, men hey! Sånn er det bare. 

Nå begynner det å bli en del uker siden jeg sluttet på prevensjon. Som jeg har fortalt tidligere sluttet jeg fordi jeg måtte ta ut p-staven jeg hadde hatt i tre år og fordi jeg utredes for endometriose. 

Jeg har gått på prevensjon i mange år og jeg har egentlig aldri tenkt på hvordan det har påvirket meg eller hva det har gjort med kroppen min. Jeg tenkte derfor ikke over at jeg ville få en reaksjon når jeg plutselig sluttet. 

For meg var nemlig det å plutselig slutte på prevensjon alt annet enn enkelt. Jeg har tenkt til å lage et innlegg der jeg forteller dere om alt, men akkurat nå vil jeg fortelle om det som skremte meg mest. Jeg var nemlig plutselig ikke forelska mer. Den første uken var jeg full av hormoner og alt var ute av kontroll. Jeg var sint, jeg gråt og humøret mitt var som en eneste stor berg og dalbane. Og, følelsene mine for C døde helt. Jeg følte faktisk ingen verdens ting. Jeg fikk ikke sommerfugler i magen når han kysset meg, jeg hadde ikke noe behov for å være nær han og det var som at jeg ikke brydde meg om han. I det hele tatt. 

Jeg snakket med han om det og jeg var tydelig på at hvis jeg plutselig skulle finne på å gjøre det slutt den første uka, så måtte han bare be meg skjerpe meg. Og det gjorde han. Heldigvis. Hele tre ganger. 

Den tomhetsfølelsen og følelsen av å ikke føle noe som helst for han fortsatte i enda en uke, og da begynte det å skremme meg. For selv om jeg på en måte forsto hva det var, begynte jeg å tenke om det faktisk var på ekte. Om følelsene mine for han plutselig hadde tatt slutt, sånn på ordentlig. 

Først etter nesten tre uker begynte jeg å komme til meg selv og følelsene blomstret igjen. Kanskje mer enn før jeg sluttet. Men, da hadde jeg gått i nesten tre uker uten å føle noe som helst og uten å vite om jeg kom til å føle noe som helst igjen, noe som var tungt for både han og for meg. 

Jeg skulle veldig gjerne visst at jeg kunne reagere sånn som jeg gjorde på forhånd, for det var verken kult for meg eller for han. Heldigvis så er alt fint nå og det er jeg veldig takknemlig og glad for! 

Men oh boy, det har jaggu ikke vært enkelt. 

// Marty 

    1. Takk for at du deler de dårlige sidene med hverdagen din med oss. Jeg digger deg, og setter pris på alt du skriver. Du får meg til å ikke føle meg alene med problemer, og du får meg til å føle meg elsket. Mest av alt – takk for at du får meg til å elske meg selv. Takk for alt du gjør for oss eldre, men også de yngre. De trenger gode forbilder som deg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg