Måned: mai 2018

Okei. Det jeg skal ta opp nå har ødelagt mange vennskap, det har ført til mange krangler og det har fått mange til å grine. Inkludert meg sjæl. For, hva er en av de gyllene reglene i et vennskap? Jo, ikke prøv deg på eksen til en av vennene dine – Og hvert fall ikke uten tillatelse. 

Jeg har en venninne som ringte meg i går. Hun var helt hysterisk og hjelpesløs. Hun har nemlig falt pladask for sin bestevenninne sin eks, og hun lurer på hva i alle dager hun kan gjøre. De møttes på en fest for noen uker siden og kjemien var enorm – Og følelsene ble fort hete. Både venninnen min og eksen vet at det er en kjip situasjon, men de vil allikevel ikke la det ødelegge det som er mellom de. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og hva gjør man egentlig i en sånn situasjon? 

Jeg har ikke peiling, men jeg har forsøkt å summe hodet litt etter gårsdagens prat… 

Snakk med vennen din! 

Jeg tror at det beste er å snakke med vennen din. Vær tydelig, vær direkte og vær forberedt på at det nødvendigvis ikke blir tatt godt i mot. Det er selvfølgelig skikkelig kjipt og vanskelig å prate om det, men det er enda kjipere hvis det kommer frem at du ikke har sagt det. 

Ikke stol på noen…

Joda, man lager kanskje en avtale om at man ikke skal snakke om det. Kanskje hører man med noen (som meg, hehe) om råd, som plutselig sier det til den det gjelder eller som insisterer på å si det. Ikke hold på sånne hemmeligheter og husk at ærlighet varer lengst. Nesten alltid. 

Velg hva som er viktigst!

Er det kjærlighet, så er det kjærlighet. Av og til må man risikere noe og gamble, og vit at du nødvendigvis ikke kan ta vare på begge deler. 

Ikke takk ja til en date. 

Hvis det ikke er noe mellom dere og det ikke er noen grunn til at det skal oppstå noe mellom dere, ikke si ja til å dra på date med eksen til bestevennen din. Uansett! Jeg ble spurt ut på date av eksen til en venninne en gang, og det viste seg at det kun var for å gjøre venninnen min sjalu. Heldigvis hadde jeg vett til å takke nei. For en dust… (Ikke vær en sånn en) 

Hvor seriøst var forholdet deres?

Var det en kortvarig flørt, så er det vel sannsynlig at vennen din ikke er så nøye på det. Var det derimot snakk om kids og forlovelse er muligens saken liiiiitt annerledes. 

Har de fortsatt kontakt? 

Noen ekser velger (utrolig nok) å fortsette og ha kontakt etter at det er slutt. Er de/dere fortsatt i samme omgangskrets gjør vel det situasjonen ganske mye vanskeligere enn om de ikke har noe med hverandre å gjøre lenger. 

Hvor lenge er det siden?

Er det syv år siden de var i et forhold og vennen din både har hatt en, eller ni andre partnere i mellomtiden er det muligens mer akseptert enn om du er den “første” etter bruddet.

Æsj, jeg ANER egentlig ikke hva man burde gjøre i en sånn situasjon jeg altså. Det er faktisk skikkelig kjipt og vanskelig. Og av en eller annen grunn så skjer det ganske ofte. Er det fordi man ofte er ganske lik vennene sine eller er det rett og slett bare skjebnen som er dødskjip? 

Uff… Jeg tror hvert fall at ærlighet lønner seg. Men husk: Jeg TROR. 

(Venninna mi ville jeg skulle skrive om det og hun tar gjerne i mot tips i kommentarfeltet) 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

Jeg har akkurat spist lunsjen min foran reprisen av God Morgen Norge. På skjermen har det blitt diskutert hvordan man burde kle seg på jobb etter at sjefredaktøren i den danske avisen Jyllands-Posten for noen uker siden sendte ut en mail til alle de ansatte om hvilke kleskoder han forventet at de skulle følge. Han skrev blant annet at kvinner gjerne kan kle seg i knelange kjoler, men ikke miniskjørt og hotpants. Det har skapt en stor debatt, og en ansatt har til og med påstått at det er brudd på menneskerettighetene. 

Personlig er jeg en av de som mener at man skal kunne kle seg i akkurat hva man vil og det man føler for. Jeg mener at antrekket du velger å bruke i utgangspunktet ikke har noen ting å si for hvem du er som menneske, men i jobb så representerer man noe annet enn seg selv og man skal ha en viss seriøsitet, og miniskjørt mener jeg sender signaler på jobb – Som ikke hører hjemme. Det er en stor forskjell på jobb og fritid og antrekk du velger å ha på deg sier jo noe om seriøsiteten din. Og det er de færreste jobber jeg kommer på, der jeg tenker at miniskjørt er greit. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg og noen venninner diskuterte faktisk dette i fjor sommer. Vi var nemlig på shopping og i en av butikkene vi var innom gikk tre av de ansatte med klær jeg personlig mener hører til stranda. En av venninnene mine argumenterte med at butikken selger klærne jentene har på seg og at det derfor var greit. Men butikken solgte også bikinier, men det er jo ikke sånn at jentene brukte det, selv om butikken solgte det. 

Jeg mener at miniskjørt, bare mager og dyp utringing ikke hører hjemme, nærmest i hvilken som helst jobb. 

Måten vi kler oss på og hvilke kleskoder vi følger på jobb har jo ofte noe å si om hvem vi er og hva vi er. Det har noe å si om hva vi ønsker, hva slags ærend vi har eller hvordan arbeid vi skal delta i.

Vi skal selvfølgelig kle oss for sommeren, også på jobb, men det er fullt mulig å kle seg lettere og mer sommerlig, og fortsatt kle seg anstendig – Både for kvinner og for menn.  

Jeg har aldri sett pappaen min dra på jobb i shorts, men det er ingen som er så glad i å hive buksa og hoppe i shortsen så fort han kommer hjem fra jobb. 

Som sagt… Det er jo faktisk forskjell på jobb og fritid! Og det er jeg innmari glad for. 

Hva mener du? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

I dag morges våknet jeg opp til en melding som lød som følger “Vil du komme hit og suge kuk”. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for hvordan skal jeg egentlig håndtere det? Skal jeg bare la det være og finne meg i det? For hvordan får man egentlig satt en stopper for meldinger som dette? 

Det fornuftige svaret er at man skal anmelde. Men hvor seriøst blir egentlig dette tatt, og skal man gjøre det hver eneste gang? Hver gang dette temaet blir tatt opp er det alltid noen som svarer useriøst, som i eksemplene under: 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

1. Det er jo bare å blokkere personen: 

– Nei. For dette gjelder ikke bare én person. Dette gjelder så vanvittig mange, og det er skremmende hvor mange det er som finner det pirrende og interessant å sende slike bilder.

2. Du kan ikke ta screenshot, for det er ulovlig.

– Okei, men hvordan skal jeg da kunne anmelde forholdene hvis ikke jeg har noe bevis på at penis, etter penis dukker opp i innboksen? Er det seriøst verre å ta screenshot enn at en fremmed person, uoppfordret sender bilder og meldinger som dette? Hadde mannen stått på døren min og gjort akkurat det samme, så hadde det blitt tatt ekstremt alvorlig – Hvorfor er det mer greit når det skjer i innboksen?

3. Det er jo bare å ikke svare:

– Ser det sånn ut? 

4. Det er jo helt uskyldig morro:

– Nei, dette finnes ikke uskyldig, og det er hvert fall ikke morro. Det handler heller ikke om at jeg er sur eller sutrete, det handler om at det oppriktig kan være ubehagelig. For det er ikke bare jeg som får disse bildene uoppfordret. Vi kan da ikke finne på å normalisere og uskyldiggjøre dette? Det blir som å si at man må finne seg i at man får vulgære meldinger og bilder, og at det er noe vi bare må lære oss å leve med. Det er faktisk ikke greit. 

5. Du må ta det som er kompliment:

– Når skal man skjønne at penis ikke er det som gir bekreftelse til oss damer? Vi kan ikke feie dette under teppet, med unnskyldninger om at det er en bekreftelse på at man er attraktiv og flott. Sier man også det til 13 års gamle jenter som også får penisbilder? 

6. Hvis du sier ifra eller blir irritert, så kommer det bare flere:

– Skal man læres opp til at man ikke skal si ifra? Og er penisbilder en morsom lek, som aldri stopper? 

7. Hvis du slutter å vise deg så frem, så slutter det kanskje:

– Disse bildene har ingenting med utseende å gjøre. Det er ikke sånn at man ber om intime meldinger eller penisbilder fordi man legger ut et bilde i bikini på Instagram. 

Dette er ikke noen andre sin feil enn den som sender, og hvis man på død og liv har et behov for det – Så spør hvert fall om det er greit først. Vi må slutte å legge skylda på de som mottar det, for det finnes ingen grunn til at man verken fortjener det eller ber om det. 

Jeg aner faktisk ikke hva man kan gjøre for å stoppe det. Og forventet egentlig mannen som sendte meg melding i natt at jeg skulle hive meg rundt, dra på meg klærne og løpe til bussen med glidemiddel i hånda? Eller er det bare et sinnsykt markeringsbehov? 

Kjære mannfolk med rare behov som dette… Slutt a! 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Noe av det jeg husker aller best fra da jeg var liten er da jeg og vennene mine lekte. Da vi spilte fotball etter skoletid, da vi lekte i timesvis i hagen til naboen eller da vi bare var, kastet ball og drømte oss bort. 

I går var jeg i stallen. Det første som slo meg var hvor stille det var. Det var nemlig ingen som løp rundt, som lekte på gresset og som hang i gangene sånn som da jeg var liten. Da samlet vi oss så fort det var noen fridager, vi red, lekte og prata. Noen dager var vi der før solen sto opp og til lenge etter at den hadde gått ned. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag var jeg på fotballbanen. Heller ikke her var det noen, til tross for at det er fridag, for at solen skinner og for at det ikke finnes noe deiligere sted å være på en dag som idag. Da jeg var liten møttes vi på banen, spilte fotball, lo og tulla. Vi holdt på i timesvis, ble kjent med andre og underholdt oss selv. 

Vi møttes, så hverandre og prata. Vi lekte, ble kjent og hadde det som plommen i egget. 

Men nå er det ingen barn å se, og hvor er egentlig barna? 

Er det sånn at dagens barn har for mye å gjøre? Er det sånn at det alltid skjer noe kulere som gjør at det å “bare treffes” ikke lenger er kult nok? Eller er det sånn at de ikke lenger har tid til å treffes på fotballbanen og spille fotball?

Jeg spurte en venninne som jobber i stallen om hvor barna ble av, og om det ikke lenger var sånn som når vi var små. Hun fortalte meg at foreldrene kjører barna sånn at de kommer rett før de skal ri, at de så rir og drar hjem igjen, eller til neste aktivitet – Uten å en gang hilse på hverandre, leke og le. 

Jeg spurte også pappa som er fotballtrener om det ikke lenger er noen barn på løkka lenger, og han sa at det nesten aldri er å se noen barn som er og leker på eget initiativ lenger.

Og at det er sånn det har blitt gjør meg ordentlig trist. 

Vi trenger barn i fysisk aktivitet, barn som finner på ting og barn som er dyktige. Men det er enda viktigere med barn som leker, barn som gjør ting på eget initiativ og barn som er glade. 

Alt trenger ikke være organisert for at barna skal ha det gøy. Barna trenger ikke å curles og følges opp slavisk, barna trenger å finne ut av ting selv, lære seg å kjenne andre og lære seg å prøve og feile – Og det gjør man ikke ved at mamma og pappa alltid bestemmer hva som skal skje og ved å alltid følge et tidsskjema proppet fullt av aktiviteter. Ei heller ved å sitte med en iPad i hånda. 

Det er ingen barn ute og leker i gata lenger. Jeg vet ikke om det er fordi det ikke er tilrettelagt for det eller fordi de ikke har tid til det – Men jeg vet at det er ordentlig synd. Barna trenger å få være barn, uten at mamma og pappa kjøper, ordner, fikser, tilrettelegger og organiserer. 

Jeg er kun 20 år, og jeg savner barna. Jeg savner barnelatter i gatene, glade barn på løkka og barn som får lov til å være barn – Uten at treneren skal dele inn i lag og at aktivitetene skal foregår i akkurat 1 time og 30 minutter. 

LA BARNA VÆRE BARN!

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

På 17.mai var jeg ute hele dagen og dagen besto stort sett av fest og moro. Jeg er på ingen måte en stor partyløve, men siden det var 17.mai slo jeg meg løs og tok på meg danseskoa, aka bunadsskoa. 

Jeg er kanskje den 20-åringen i Norge som kan minst om de forskjellige utestedene i Oslo og jeg diltet derfor bare etter de jeg var sammen med og jeg skjønte egentlig fort at stedet vi endte opp på virkelig ikke var et sted for meg. Eller et sted der jeg føler meg komfortabel. Men, siden jeg var med de jeg var med så gikk det helt fint! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det som sjokkerte meg var at flere av jentene som var der hang rundt de eldre, tilsynelatende rike mannfolka, med store pengetegn i øynene. Samtidig som de trippet rundt i høye heler, dyrere vesker enn studielånene deres og forstørra lepper. Og sponsa champagne. 

Samtidig som de sirklet seg rundt mennene, blafret med øyevippene og ventet på å få bli med en av de hjem – I bytte mot dyr luksus. 

Jeg har lest om det før, det har vært diskutert tidligere, jeg har sett det på film og jeg har hørt om at det eksisterer i det utlandet. Men at det skulle fungere sånn rett foran nesa mi, det hadde jeg aldri trodd – Og ja, det er mulig at jeg er litt naiv.

Det er jo heller ikke altfor lenge siden en nettside som tilbyr “byttehandler” mellom unge jenter og gutter, med rike kvinner og menn reklamerte for det på åpen gate rundt om i landet, med teksten: 

“Hei studenter! 0 i studielån? Date en sugar daddy!”. 

Den ene venninnen min som har tilbragt litt flere timer på utesteder som det vi var på fortalte at det var helt normalt og at flere og flere unge jenter bytter sex mot luksus, og at det har fungert sånn lenge. 

Og jeg ble egentlig et eneste stort spørsmålstegn. 

For MÅ disse jentene ligge med noen for å få råd til champagne? 

Er dyre vesker virkelig verdt et ligg? Eller mindre? 

Vil ikke disse dyrene gavene minne deg om det ligget for alltid? 

Er livsstilen de higer etter verdt å komme inni i form av en moderne type prostitusjon? 

For ja, i mine øyne er det prostitusjon når jenter på min egen alder ligger seg til dyre gaver, spanderte middager og opphold på de fineste hotellene. Og jeg blir faktisk skikkelig trist av at det er slik det fungerer. 

Noe i meg sier nemlig at det er helt feil, samtidig så har jo ikke jeg noe med hvem andre velger å spre bena for eller sette seg ned på kne for – Eller skal jeg heller si hva de gjør det for. Jeg har heller egentlig ikke noe med hva andre velger å gjøre. For grunnen til at jeg blir trist er ikke fordi en dame på 23 år bestemmer seg for at hun vil ligge med en rik mann, men fordi dette gjør kvinnekroppen til en handelsvare (ja, jeg vet at det har vært sånn gjennom alle tider) og fordi det bygger på gamle kjønnsstereotypier. At kvinnen er et objekt. 

En luksusveske, champagne eller nye bryster er ikke livet, og i mine øyne kan jeg ikke forstå at noen ligger seg til det. Ei heller at noen ønsker å betale noen for det. 

Er det ikke kulere å kjøpe det sjæl, i stedet for å være avhengig av en rik mann og et ligg? Og er det ikke kulere å få seg et ligg med en som liker deg og ikke pengene dine? 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty