Måned: februar 2017

Jeg har akkurat lest meg gjennom Facebook, og klikket meg inn på diverse artikler. Noen av artiklene er givende, andre totalt bortkastet. Det er sånn det pleier. Jeg biter meg merke i den ene artikkelen som handler om umodenhet blant gutter, der artikkelforfatteren stiller spørsmål ved om gutter burde starte senere på skolen enn jenter, faktisk opp til to år etter. 

Spørsmålet kan diskuteres, og jeg mener at dette absolutt er et felt der vi må være åpne for mer forskning. Men, hva med jentene som var like modne som meg? Som var mange hoder høyere enn de andre, gjorde pensum flere år opp og som samtidig trengte å leke med dukker, spille fotball og være barn? Utdannelses modellen er smal, og det er den allerede fra første skoledag – Og faktumet er så enkelt at du enten er med, eller så er du ikke. Skolen bygger på teori, og altfor lite praksis, og jeg tror alvoret kommer for fort for mange. 

I en debatt om såkalt umodne gutter, og høyere statistikk av jenter på universitetene, så er jeg nødt til å tilføye tilspissingen og den sinnsykt ensformige veien det legges opp til. For samfunnet vårt er på generelt basis ikke basert på praksis, håndarbeid eller annet en teori. Hvert fall i en altfor liten grad.
Jeg vil tørre å påstå at den er en generaliserende vei, fordi man til stor grad ikke legger til rette. Eller at det ikke er lagt til rette, for at man skal kunne legge til rette. 

Samfunnet vårt er i disse dager ekstremt opptatt av å akseptere, åpne opp og se andre. Vi er dyktige til å rose og vi heier på alle som tør å gjøre noe annet enn oss selv, hvert fall til en viss grad. Det har blitt en trend å være seg selv, noe som i mitt hode er håpløst og vanvittig, i og med at det burde være den største selvfølgen i verden. Samtidig, så gjøres ikke dette noe med i praksis. For allerede fra barneskolen så skiller man ut de flinke. Og hvem ønsker vel at åtteåringen sin ikke skal føle seg flink? Eller fjortenåringen? Eller nittenåringen? 

For hva innebærer det egentlig å være umoden? Er det å kjøre for fort? Er det å ha “mark i rumpa”? Er det å ville løpe, i stedet for å sitte stille? Er det å drikke seg full? Eller burde umoden byttes ut med det å være forskjellige? Jeg tror ikke nødvendigvis det å holde igjen gutta ett par år ekstra er løsningen, jeg tror problemet ligger i konkurransen og forventingene, og at de starter ALT for tidlig. 

Vi trenger forskjellene for at samfunnet vårt skal gå rundt. 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs

// Marty

PROSJEKT SMINKEFRI

Jeg har den siste tiden hatt en personlig prosjekt. Dette personlige prosjektet har gått ut på å utfordre meg selv når det kommer til sminke. Grunnen til dette er at jeg har tenkt over hvorfor jeg egentlig bruker sminke, hvem jeg gjør det for og hva det gir meg. For min del har nemlig det å sminke meg hver morgen blitt en rutine, samtidig som det å gå sminkefri på søndager har blitt en rutine. Det er som om det for min del har vært akseptert å gå uten på søndager. 

Prosjektet mitt har altså vært å utfordre meg selv uten sminke i sosiale settinger, og se reaksjonen til de jeg har omgått. Samtidig å utfordre min egen komfortsone og forsøke å skape en bedre selvfølelse. Det skal sies at jeg ikke er spesielt dyktig og kreativ når det kommer til sminke, men til tross for dette så er det jo en stor del av meg, en stor del av masken jeg bærer. Det eneste stedet jeg ikke har klart å stille opp uten sminke er på jobb, i frykt for akkurat å bli sett på som syk. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Noe av det første jeg bestemte meg for å slutte med var sminke på trening. For hva er egentlig poenget med å ha på seg sminke, når man svetter som en gris? Både velværet mitt og selvfølelsen fikk seg faktisk en sikkelig boost av å gjøre det. Og, det var ironisk nok ingen som kommenterte det. Etter jeg har lært meg å dra på trening uten sminke, har jeg også tørt å snappe meg selv uten sminke! Poeng til meg. 

Jeg forsøkte også å dra på en sosial setting uten sminke, og til tross for at jeg gikk uten sminke var capsen dratt ganske langt nedover fjeset følte jeg meg sikkelig lite fin. 

Jeg har også utfordret meg selv med å dra på butikken helt sminkefri, noe som tidligere har vært TOTALT uaktuelt. Her har det heller egentlig ikke vært noen spesielle reaksjoner. Det var kun en gammel bekjent som stoppet  meg og spurte om alt var bra, siden jeg så litt sliten ut. Hurra.

Ironisk nok har den største reaksjonen vært når jeg har møtt venninner. For det er både gamle, og nye venninner som har kommentert det aller mest. Det er de som har stilt spørsmålene om jeg har det bra, om jeg føler meg fin og om jeg er syk. 
 

“Jeg er nemlig lei av at det å vise hvem man egentlig er, fremstilles som tøft, når det burde være vanlig.”
 

Jeg har altså lært gjennom mitt personlige prosjekt at det faktisk er jeg som velger den masken jeg tar på meg hver morgen. Det er faktisk ingen andre jeg sminker meg for enn meg selv, og det er sånn det skal være. De færreste tenker over det, og for min del har det ironisk nok vært jenter som har bemerket det.

For hvem er det som egentlig bestemmer at man skal ta på seg en maske bestående av sminke for å være “sosialt akseptert”? 

Etter mitt prosjekt har jeg bestemt meg for å fortsette å trene uten sminke, at jeg faktisk kun skal sminke meg for meg selv. Mye fordi jeg ikke ønsker at folk kun skal kjenne meg med masken på. For min del har det vært med på å gjøre at jeg har blitt mer selvsikker, mer trygg og mer komfortabel. Jeg prøver å lære meg at det faktisk er sånn jeg ser ut, og at det er helt greit.
Jeg kommer ikke til å slutte og sminke meg, men jeg har blitt mer bevisst på hvorfor jeg gjør det. Det har faktisk skjedd at jeg har spurt meg selv foran speilet om hvorfor jeg sminker meg nå, og om det er vits. 

For min del handler det nå om å ikke la utseende kontrollere meg. Jeg har en lang vei å gå, men jeg er hvert fall mer bevisst. Jeg er nemlig lei av at det å vise hvem man egentlig er, fremstilles som tøft, når det burde være vanlig. Det å stadig skape negative illusjoner om seg selv og hva andre tenker, er vanvittig slitsomt. Jeg tror faktisk en del av problemet er at vi tror alle andre bedømmer oss i en mye større grad enn de faktisk gjør. 

Jeg syntes faktisk det er ganske kult å være meg selv, og ikke alltid være så himla perfekt. Jeg tror faktisk at jeg har trodd at sminken er grunnen til at jeg føler meg bedre, når grunnen er at jeg egentlig kun trives bedre med den masken enn med meg selv. 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
 

// Marty

Gjesteinnlegg fra pappa

I dag har jeg bursdag, og når spørsmålet om hva jeg ønsker meg dukker opp pleier jeg vanligvis å svare snille barn. I år har jeg derimot ønsket meg noe helt annet. Jeg har ønsket meg snille voksne. Det høres muligens rart ut, men hvis det er noe jeg ønsker meg, er det at voksne er snille, oppfører seg og tar hensyn. 

Jeg vil anse meg selv som en relativt gjennomsnittlig mann på de aller fleste områder. Jeg vil påstå at jeg er relativt oppegående, til tross for at jeg har noen barn som av og til er uenige. Jeg vil påstå at jeg er relativt ordentlig, til tross for at jeg av og til er sikkelig barnslig. Jeg vil påstå at jeg gjør så godt jeg kan for å være den beste pappaen for barna mine, til tross for at jeg av og til føler at jeg ikke strekker til. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Som voksen og som pappa ser jeg mye, jeg opplever mye og jeg tenker mye. Det å ha tenåringsbarn krever sitt, samtidig som det er en fantastisk reise å delta på. Det er givende å se hvordan barna vokser, lærer, feiler og drømmer. Selv om de stort sett vil klare ting selv, så hender det fortsatt at de henvender seg til meg for litt hjelp, og det er fantastisk. 

Les også: Når datteren din får penisbilder

I mitt liv har jeg lært noen nyttige ting. Jeg har lært at det alltid finnes to sider av en sak, jeg har lært at det alltid lønner seg å være hyggelig og jeg har lært at det alltid lønner seg å ha troen på seg selv. Dette er ting jeg stadig prøver å lære barna mine, og noe jeg fortsatt jobber med selv. I en verden og et samfunn der det alltid finnes løsninger, fasitsvar og kommentarfelt, skjemmes jeg. Tilgangen og tilgjengeligheten er enorm, og av og til kunne jeg ønske at jeg kunne skåne barna mine fra alt som handlet om internett og sosiale medier. Ironisk nok tyr jeg selv til sosiale medier for å nå frem med mitt bursdagsønske, så jeg forstår at det har kommet for å bli og at det blir vanskelig å komme foruten. 

Samtidig så lar jeg mer skremme, og jeg lar meg skremme av de voksne. Jeg lar meg skremme av hvor lav terskelen er når det kommer til å tråkke på andre, rakke ned på andre og sjikanere andre. Samtidig undrer jeg på om man er så ille i virkeligheten, for da gir det i så fall svar på en del ting. Vi har sammen bygget sosiale medier, og som far er det mitt ansvar å lære bort nettvett, og ikke minst fremstå som et godt forbilde. Jeg kan ikke ta det forgitt at mine barn oppfører seg, og at mine barn vet hva som er rett eller galt. Det er min oppgave å forklare, vise og ta del. Vi foreldre kan ikke ta ting som en selvfølge, for de sosiale mediene er giftige. Jeg har den siste tiden bemerket at flere av mine bekjente har oppført seg direkte ufint i kommentarfelt, både på genrelt basis og til min egen datter. Hvordan skal egentlig jeg som far håndtere det? Hvordan skal jeg håndtere når noen kaller datteren min stygg, fæl og for et dårlig menneske? I mine øyne er hun nemlig den vakreste, snilleste og fineste mennesket i verden. 

Alle har en mor, far, søster, bror eller datter, også de som det kommenteres om i kommentarfelt. Det gir oss ingen grunn til å snakke stygt om andre, selv om det er lettere nå enn noen gang. Så jeg ønsker meg snille voksne, og jeg vet vi har en lang vei å gå, men med snille voksne så kommer forhåpentligvis snille barn. 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Papsen

Det å skulle skrive en tekst om mødre, viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Når jeg begynte å tenke på hva en mamma er, hva en mamma gjør og på alle de forskjellige mammaene jeg kjenner, ble oppgaven nærmest umulig. For jo mer jeg tenkte, jo mer bevisst ble jeg på at mødre kommer i alle former og fasonger, som alt mulig annet. At mødre kommer med forskjellig bagasje og forskjellige historier. Det eneste mødre faktisk har tilfelles, er at de er mødre. 

For på en dag som idag, der alle mødre skal hylles, vet jeg at kan være både tungt, vanskelig, fantastisk og rart. Når jeg begynte å skrive, bestemte jeg meg for at dette innlegget ikke skulle være nok en hyllest til mødrene, men en hyllest til barna. En hyllest til barna som lever med sine mødre, sine mødre i alle farger og fasonger. For det å ha muligheten til å være mamma, vil jeg nærmest påstå er en hyllest i seg selv. 

For jeg vil skrive til alle som ikke har en mamma å feire på morsdagen. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg vil skrive til alle som ikke har en mamma. 

Jeg vil skrive til alle som rydder opp ølflaskene på bordet.

Jeg vil skrive til alle som velger å ikke dusje etter gymtimene.

Jeg vil skrive til alle som er redde.

Jeg vil skrive til alle som er alene.

Bevisstheten på alle de forskjellige mødrene der ute, gjør at jeg også blir bevisst på alle de forskjellige barna der ute. For mødre kommer ikke med en fasit. Noe barna heller ikke gjør. På en dag som idag, må vi også huske å se barna, vi må se det alle mødrene har vært med på å skape. Det er vondt å føle seg alene, ensom og annerledes. Det finnes forskjellige måter å være annerledes på, og følelsen av å være annerledes fordi alle andre er like, er vond. Spesielt hvis man tror man er den eneste som har det sånn, og at man er den eneste som ikke har en mamma å kjøpe blomster til, en mamma å besøke eller en mamma man vil se. Det er ingen feil, og det er ingen svakhet, uansett hvordan det føles. 

Mammaer er bare vanlige mennesker, som prøver og feiler. Det eneste som suger, er forventningene som hører med navnet “mamma”. For mammaer har en stor rolle, og ikke minst en viktig rolle. På en dag som idag skal vi hylle, vi skal le og vi skal feire, vi skal feire fostermødre, biologiske mødre, stemødre og ekstramødre, vi må bare huske på barna til alle disse mødrene. Samtidig må en dag som idag være en dag der det er lov til å være sint, gråte og minnes, og ha et ønske om at det skal være en helt vanlig søndag. På dager som idag, syntes jeg vi skal ta oss tid til å tenke på barna vi kjenner, og stille oss spørsmålet om barna vi kjenner faktisk har det bra, og om det er noe vi kan gjøre. For man trenger ikke å ha tittelen mamma for å ta ansvar, for mammaer velger å få barn, barna velger ikke mødrene sine. Disse barna må huskes på hver dag, ikke bare på en dag vi kaller morsdag. 

God søndag, og god morsdag til alle som velger å feire det. 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs

// Marty