Jeg har forelsket meg i kombinasjonen av rødt og rosa. Jeg er generelt dårlig til å kle meg i farger, men har bestemt meg for at jeg skal bli MYE flinkere. Rødt er en av IT-fargene denne våren, og jeg sverger til min behagelige og røde hettegenser. Men, visste du at antrekket jeg har på meg har en verdi til 119,-? Det å følge trendene og kle seg trenger overhode ikke koste skjorta!
Jeg digger gjenbruk, og prøver personlig å være veldig bevisst på hva jeg kjøper og prøver alltid å fornye klesskapet mitt. Denne buksen har jeg kjøpt på Fretex til 59,-, hettegenseren på outlet til 50,- og blazeren til 10,- på Fretex. HVOR kult er ikke det? Vi trenger altså ikke nødvendigvis invistere i det nyeste og dyreste for å følge trendene. Jeg vet noen syntes at det er ubehagelig å tenke på at klærne er brukt av andre. Jeg tenker mer at det er spennende at klærne har en historie annet enn at de er sydd på en fabrikk og kommet til butikk. Ja til gjenbruk og ikke minst til budsjett.
Nå skal jeg ut å nyte lørdagen, og håper dagen din blir kanon!
Nå sitter jeg og jobber, svarer på litt mails og hører TV-en surre i bakgrunnen. Vi har turet hjem til familien til C i helgen, og det er SÅ deilig. Det er så sjeldent vi har mulighet til å gjøre noe annet siden C har så lite fri, og da er det ekstra deilig når vi først får rømt fra byen. Vi kom hit sent i går kveld, og la oss egentlig så fort vi kom frem. I dag skal jeg komme meg bort på senteret, spise litt is og bare nyte. Christian mener at jeg shopper hele tiden, men det gjør jeg egentlig aldri lenger. Jeg gleder meg faktisk til å bare surre litt rundt, titte og ikke stresse – For en gang skyld.
“Løgnaktige hore. Hold kjeft, hvis ikke skal jeg sørge for at du gjør det”.
Så en til.
“Mennesker som deg fortjener ikke å leve. Jeg sammenlikner deg med Norges verste mann, ABB.”
Så meldingen som får glasset til å renne over.
“Mennesker med samme etternavn som deg fortjener ikke å leve”.
“Du fortjener å være ensom”.
Jeg krymper sammen. Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke bryr meg, men da lyver jeg. For uansett hvilken god dag jeg har, så klarer jeg ikke prelle av meg meldinger som dette. Uansett hvor mye jeg gjør for å slippe å se det, så når de som vil frem. Og de treffer. Sikkelig hardt.
Når disse meldingene dukker opp, så reagerer jeg med å bli flau. Jeg reagerer med å ville gjemme de, skjule de og aller helst ikke fortelle det til noen. Jeg reagerer med å føle meg som det verste menneske i verden, og det plager meg at de som skriver disse bak tittelen anonym oppnår akkurat hva de vil.
Jeg er ikke interessert i å skrive et innlegg om hvor utbredt nettmobbing er, hvor mange som gjør det og hvor lett det er. For min del, så hjelper det nemlig ingenting. Det hjelper ikke å diskutere hvor lett det er å trakassere, mobbe og snakke stygt til andre over internett, hvis man ikke gjør noen ting. Det kreves nemlig tiltak.
Vi må ta det seriøst. Vi må slutte og legge det bort. Vi må slutte å late som om det ikke skjer. Vi gjør ingenting, for verken oss selv eller andre når vi unnskylder det med at det er synd på de som skriver, at de sikkert slutter eller at det ikke har noen ting å si.
Vi må ty til handling. Vi må gjøre noe. Vi kan ikke tro at problemet løser seg av seg selv. Vi kan ikke akseptere at noen mobber på gata, skolen eller jobb – Og vi kan heller ikke akseptere at noen mobber på internett.
Vi må ha kunnskap. Jo mer vi lærer om det, jo mer bevisst vil vi bli.
Jeg forstår at nettmobbing har kommet for å bli, men det betyr ikke at vi skal akseptere det. Vi burde ha en holdning som bygger på en null tolleranse, ikke en holdning som skyver det til side. Vi kan ikke tillate en så sårende og giftig holdning, og det er vårt ansvar å ta tak i den. Det er vårt ansvar, som enkelt menneske, mamma, pappa, søster, lærer, tante eller nabo og være bevisste, ikke bare på at det eksisterer, men på at vi lar være å være en av de som mobber.
Det er på tide at en holdning som bygger på at “Haters Gonna Hate” omformuleres til at hatere burde holde kjeft.
Følg meg gjerne:
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs
Jeg er heldig å akkurat blitt tante. Jeg har blitt tante til en liten, vakker og unik jente. Hun har alt, alt jeg som tante syntes er perfekt. Det eneste jeg syntes er skummelt, er at hun er så liten at hun er akkurat på kanten. Øynene hennes er så små, så sårbare og samtidig så sterke. Hendene hennes er lange, tynne og samtidig så små. Rumpa hennes får plass i hånden min, skoen min er nesten like lang som kroppen hennes og i mine øyne er hun fullkommen. Men, hun er ikke fullkommen fordi hun er prematur, og fordi hun er bitteliten. Hun er fullkommen fordi hun er niesen min, og fordi hun i mine øyne hadde vært det, uansett.
Jeg kan sitte i garderoben på treningsstudioet, og overhøre samtaler. Ikke bevisst, men av og til er det umulig å unngå. Det er sjeldent jeg hever et øyebryn, og bryr meg om hva som blir sagt. Men når jenter som er på samme alder som meg forteller at de aldri vil bli gravide, på grunnlag av at de er redde for å legge på seg, blir jeg oppriktig lei meg. For min del, så lyser alle varsel lamper. Det gjør det også når jeg klikker meg inn på artikler som forteller om mødre som slanker seg under graviditeten, både for å holde sin egen form, men også for å få små barn.
I mitt hode er utsagn som dette nesten utenkelige. Det er nesten så surrealistisk og fjernt at jeg ikke klarer å forstå det. Jeg stiller meg selv spørsmål om det i det hele tatt er mulig. Det faller også inn tanker som at det er egoistisk, og at man ikke er klar for å få barn. Samtidig stiller jeg spørsmål ved hvor dette kommer fra. Jeg undrer på hvem som påvirker, hvem som skaper idealer med at små barn er det optimale og at løsningen er å slanke seg – På bekostning av et annet liv.
Jeg forsøker å ta media sin vinkling med en klype salt, jeg forsøker å være kritisk og jeg forsøker å fortelle meg selv at det ikke er mulig at det stemmer. Men når jeg selv er vitne til utsagn som dette, tviler jeg ikke. For har vi kommet til et punkt, der vi glemmer alt som handler om fornuft? Kunnskap? At vi glemmer hva som virkelig betyr noe? Hva som er viktig? Det er som om ønske etter å leve etter en perfekt, selvlagd mal er viktigere enn alt annet vi står for. Jeg vil faktisk ikke tro på det selv.
Jeg vrir meg i frustrasjon, både over konseptet ved at normalvektige kvinner, er villig til å risikere helsen til det de forsøker å bære frem. Dette er med på å gjøre at jeg gruer meg til den dagen det er min tur, den dagen jeg skal bære frem et barn. For jeg syntes det er skremmende at fokuset ikke går ut på ufarliggjøring av svangerskapet og fødselen, men hvordan man selv skal se ut, fremstå og være. I utgangspunktet så selger nemlig ikke argumentet om at man slanker seg under graviditeten for å unngå en vond fødsel, for fokuset på hva man er så heldig å få bære frem forsvinner. Jeg vet ikke om dette er fordi vi er besatt av en smertefri, feilfri og perfekt vinkling – Eller om det er fordi vi mangler kunnskap.
Min lille niese er perfekt. Hun er båret frem med kjærlighet og fornuft. Hun skal vokse, og hun skal gro. Hun skal lære, og hun skal feile. Vi damer må faktisk legge bort alle våre tanker om hva som skal til for at ting skal være og fremstå perfekt, for det som kommer blir perfekt uansett størrelse og nummer. Både for mammaer, pappaer og sykt stolte tanter.
Været er så grått og surt. Det er som om det ikke klarer å bestemme seg for om det skal være kaldt, varmt, sol eller grått. Nå som snøen først har kommet, kunne jeg ønske at jeg fikk noe ordentlige vinterdager. Jeg ble faktisk ganske fristet til å finne frem skiene mine og stikke opp til Tryvann her om dagen, men så kom jeg på at jeg ikke har stått på et par år og at det kanskje ikke er så lurt. Nei, så ille kan det vel ikke være?! Nå sitter jeg og jobber, hører på Queen og spiser banan(er). Jeg skal ærlig innrømme at jeg fortsatt sitter i morgenkåpen, noe som er sikkelig flaut. Jeg satt med ned foran macen med en gang jeg våknet, og da blir jeg bare sittende her. Det er faktisk en ganske dårlig uvane, for selv om jeg har hjemmekontor liker jeg egentlig å stelle meg og ikke subbe rundt som om jeg skulle vært syk. Været og årstiden påvirker humøret, og det er lett å føle seg verre enn det man faktisk er!
Jeg sitter timesvis foran macen hver eneste dag, og ofte så sitter jeg hjemme. Det er alltid greit å ha noen punkter som jeg faktisk følger, for det er lett å bli litt slapp når man går hjemme – Selv om jeg elsker det.
1. Spis frokost – Jeg må alltid spise frokost. Hvis jeg står over og tenker at jeg lager frokost etter jeg har sjekket nettet, så går det fort flere timer før jeg lager meg mat. Da går det utover kvaliteten på arbeidet som faktisk må gjøres, så frokost må jeg ha.
2. Stå opp –Det er lett å tenke at man sover ett par timer ekstra fordi man kan. Jeg er ofte tidlig ofte både lørdag og søndag, og hvis jeg er det hender det at jeg sover ut en annen dag i uken, men det er overhode ikke mulig hver eneste dag.
3. Beveg deg –En dag med hjemmekontor går lett utover skuldre og nakke. Samtidig så slutter hvert fall hodet mitt å fungere på et tidspunkt. Jeg drar derfor ofte og trener, går meg en tur eller gjør noen øvelser på kjøkkengulvet før eller under arbeidsdagen. Det er et stort pluss med hjemmekontor!
4. Lag en arbeidstid – Jeg er personlig ganske dårlig på akkurat dette. Jeg skulle ønske at jeg klarte å sette meg ned fra 9-17, og være ferdig, men sånn blir det sjeldent. Jeg jobber alltid en del timer på morgenen, men så skjer det ofte noe i form av et ærend eller møte, og da blir det nesten alltid jobb på kveldene. Men jeg skal bli flinkere!
5. Husk lunsj – Trenger jeg å si noe mer? Det er VIKTIG med påfyll, og når du går hjemme er det like viktig med pause som hvis man faktisk er fysisk på jobb. Jeg prøver å bli flinkere til det, fordi jeg ofte lager lunsj også setter jeg meg ned foran macen med en gang.
6. Drikk vann – Jeg drikker aldri brus når jeg sitter og jobber. Jeg drikker masse, men kun vann. Mye fordi det fungerer godt for meg, og fordi jeg merker at kroppen trenger det.
7. Lag den en plan – Det er veldig nyttig å sette opp en liste med punkter både før, under og etter arbeidsdagen. Punkter med ting som må gjøres og huskes på.
8. Dra ut – Hjemmekontor behøver ikke nødvendigvis bety at man må sitte hjemme. Det er veldig deilig å ta lunsjen ute med en gammel venninne, også bli sittende å jobbe der. Det kan bli kjedelig å bare gå hjemme.
9. Musikk – Noen blir ukonsentrerte av musikk, men jeg hører alltid på det når jeg sitter og jobber. Hvis jeg virkelig skal konsentrere meg, lese til eksamen eller noe annet så gjør jeg det derimot ikke. Jeg har faktisk tenkt på å lage med en arbeidsliste på Spotify!
10. Jobb er jobb –Det er veldig lett å bli ukonsentrert og finne på mye annet fordi man har muligheten til det. Jeg er dårlig til å faktisk minne meg på at jeg sitter og jobber, og kan fint finne på å vaske badet selvom jeg jobber. Det betyr jo ikke at det blir mindre jobb, men at man skyver på planen!
Jeg lover at jeg skal hoppe ut av morgenkåpen nå, og huske på disse punktene igjen i morgen. Jeg elsker friheten med hjemmekontor, men det er viktig å ha en plan!
Jeg håper alle har en finfinfin tirsdag. Jeg sitter nå på Joe & The Juice og jobber, samtidig som jeg sluker en toast med avokado og kylling. NAAAAM! Jeg har vært i møter i dag, og skal straks ha dagens siste. Disse dagene er hektiske, samtidig vanvittig givende og inspirerende. Jeg var nødt til å stoppe forbi Paleet i Karl Johan i stad. Nesten hele bygget var dekket i fine ord, og jeg hang meg ekstra opp i “Who Do YOU Love?”. Jeg vurderte faktisk å skrive meg selv når jeg postet samme bilde på instagram, selvfølgelig med en god dose ironi. Men idag er en sånn dag der ting er fint. Etter at hele klesskapet var dratt utover soveromsgulvet i dag morges, har alt vært kanon bra……. Jeg fant nemlig ut at jeg ikke hadde noen ting å ha på meg i dag morges!
Jeg en god dag idag, jeg er blid, fornøyd og vanvittig glad. Selvfølelsen er på topp, og jeg er altfor dårlig til å anerkjenne det selv. Er det egentlig litt tabu å si at man er fornøyd med seg selv? I dag evner jeg faktisk å se ut fra den fiksjonen som handler om alt det perfekte, og nyte. Vi blir stadig vekk fortalt at vi skal elske oss selv, og jeg er oppriktig redd for at det gjør at jeg slutter å ta vare på meg selv. Jeg prøver å minne meg selv på at det å elske seg selv ikke er det samme som å gi faen. Jeg unner alle å føle på den følelsen jeg føler på akkurat nå. Følelsen om å akseptere, være fornøyd og være glad. Det er lenge siden jeg har følt på den følelsen jeg gjør i dag, og jeg unner ALLE å føle på den.
Jeg håper alle har en kanon bra mandag. Jeg er nødt til å titte innom, fordi jeg ble sikkelig frustrert på vei til jobb i dag morges. Det sitter en mann og tigger rett ved toget, og han har gjort det så lenge jeg kan huske. Han spør aldri om noe som helst, det eneste han gjør er å sitte der med koppen sin. Vi kan jo alltids diskutere om vi er for eller i mot tiggere, men i dette tilfelle så er det ikke det som gjelder. Mannen hadde koppen sin fremfor seg, og han hadde sovnet. Det kom gående en gjeng med gutter forbi og de sparket til koppen hans, tok pengene hans, og ropte ting som at han var fattig og ubrukelig som bare satt der.
For det første så kan jeg ikke forstå at noen får seg til å gjøre noe sånt, og for det andre så syntes jeg det er skremmende at ingen andre sa noe. Jeg har aldri pratet med mannen før, men i dag etter hendelsen satt jeg med ned på huk og spurte om det gikk fint. Det tok meg tre minutter, og samtalen har virkelig beriket dagen min. Mannen er født i og oppvokst i Asker, han er 46 år gammel og uføretrygdet. Når han var 16 år, satte han sin første sprøyte med heroin – Og han har levd på gata store deler av livet sitt. Han fortalte meg at han har en datter som ikke bor i Norge, og at han ikke har misbrukt stoff på snart fire år. Til tross for dette bor han fortsatt på gata, og mye grunnet at han ikke klarer å komme tilbake til normale rammer igjen.
Jeg har tenkt på mannen i hele dag, og på hvor klok han var. Han forventet ikke at jeg skulle gi han noe, han visste bare ikke hva annet han kunne gjøre enn å sitte der. Det er så trist at man tillater seg å se ned på andre, og hvert fall når man overhode ikke aner hvem de er. Det hender jeg trenger en påminnelse, en påminnelsene om at jeg kanskje ikke skal dømme andre før jeg kjenner de. Jeg håper guttene som sparket til koppen til mannen og tok pengene hans leser dette, og jeg håper de smiler og sier hei neste gang. Han forventet nemlig ingenting mer.
Innleggene er mange, og frustrasjonen er stor. Hvert fall hos enkelte. Personlig er jeg egentlig bare fortvila. Jeg har lyst til å gi opp, gi etter. Samtidig så er det noe som holder meg igjen, noe som forteller meg at jeg overhode ikke kan gi opp. Og hvert fall ikke gi etter. Det slo meg ikke før etter at jeg hadde spist et kakestykke i går ettermiddag, og tok meg selv i å takke nei til ett til, med unnskyldningen om at jeg ikke hadde godt av et til. Rundt bordet satt det tre yngre barn, og jeg kunne like godt sagt at jeg er redd for å legge på meg, og at det er derfor jeg lar være. Eller enda tydeligere “Nei, jeg er redd for å bli tjukk så derfor kan jeg ikke spise mer kake”. Det første kakestykket var nemlig grunnen til de svært nødvendige mageøvelsene som ble foretatt rett før leggetid i går kveld.
For i en verden full av krig, elendighet og sult, har vi klart å skape oss en boble bestående av perfekte vaner, rutiner og utseende. For i dette samfunnet finnes det altfor mange som forteller at tallet på vekta ikke betyr noe, samtidig som vi er strålende fornøyde når vi har gått ned noen kilo. Problemet her er ikke at vi ikke skal ta vare på helsen og at vi trener for å opprettholde en sunnhetsbalanse, for hvor mange av oss trener faktisk for å leve 5 år ekstra?
Det vokser en større og større dobbeltmoral blant oss oss. Vi snakker om hvor grusomt det er å vokse opp, vi klager på kroppspresset og vi glemmer fullstendig vår egen oppgave. Vi glemmer vår oppgave om å ta ansvar. Vi forteller at husmannskost er bra, samtidig som vi kun drikker juice for å gå ned i vekt. Vi ser heller at noen kaster klærne som overvektige, enn topptrente, og kan grunnen være så enkel som at sjalusien i vår seirer?
Samfunnet vårt er avhengig av at vi tar ansvar. At foreldrene tar ansvar. Vi kan ikke ha foreldre som forteller at det viktigste er at man gjør det bra nok, samtidig som man konstant snakker nedlatende til seg selv. Samtidig som man snakker om hvor misfornøyde man er med sitt eget ytre, at man ikke får til ting på jobben og at man veier for mye.
Jeg vil tørre å påstå at mødre er verst. For jeg ser altfor mange mødre er mer opptatt av å være supermammaer, enn å være tilstede, oppleve og rose. Samfunnet vårt har ikke råd til mødre som er mer opptatt av hva de får i seg, enn prøvene til barna sine. Samfunnet har ikke råd til mødre som er mer opptatt av sine egne treningstimer, enn å følge opp barna i sine fritidsaktiviteter. Samfunnet har ikke råd til mødre som konkurrerer om å være tynnest med døtrene sine. Jeg blir faktisk livredd for den dagen jeg selv skal bli mamma.
Vi må slutte å kritiserer andre, for en holdning og et ansvar vi selv er med på. Vi må slutte å romantisere stress, dårlig psykisk helse og kroppspresset. Vi må slutte å finne oss i at det er sånn det er. For hvem har egentlig ansvar for at det er “sånn det er”?
Vi er nødt til å ta tak, for at endringen vi ønsker skal skje.
Jeg kan nesten ikke huske hva som skjedde forrige uke. Jeg syntes uken fløy av gårde og sliter nesten med å huske hva jeg gjorde for én uke siden. Forrige uke var en uke bestående av alle mulig følelser. Det var mye rart som skjedde, og følelsesregisteret gikk nesten i spinn.
♥ Ukens tanke: At jeg må nyte de fine tingene som er. Jeg må bli flinkere til å leve i nuet, ikke kun tenke på hva jeg skal gjøre senere. Jeg må bli flinkere til å vise gleden ved tingene jeg gjør akkurat NÅ.
♥ Ukens måltid: Tandori chicken (fra Toro). Jeg dro hjem til mamma og pappa på onsdag forrige uke for å sove der, i og med at jeg og pappa skulle på et møte grytidlig på torsdagsmorgen. Mamma vartet opp med Tandori chicken og det er faktisk det beste jeg har spist i hele 2017.
♥ Ukens serie: Sons of anarchy. Jeg tror faktisk jeg snart har brukt to år på den serien. Jeg har perioder der jeg ikke får sett et sekund på TV, og da detter jeg helt ut. Men nå har jeg tatt opp kampen om å bli ferdig, og er på siste sesong! DIIIIGGER den serien.
♥ Ukens irritasjon: Skal jeg være helt ærlig så orker jeg faktisk ikke å gå inn på det. Noe av det jeg blir aller mest sint, lei meg og frustrert over er når ting er urettferdig. Jeg er fullt klar over at livet er sinnsykt urettferdig, men jeg klarer ikke å akseptere når det går utover mine nærmeste og de jeg er glad i.
♥ Ukens mest spilte sang: “Sex on fire” – Kings Of Leon. Litt flaut kanskje, men jeg har fått totalt dilla.
♥ Ukens favorittbilde: Selvfølgelig der jeg spiser pizza. ELSKER pizza, og spiste det både lørdag og søndag, heheehe…
♥ Ukens sitat:“Alt gikk på skinner i feil spor”– @selvforvikling
Nå er jeg klar for å kickstarte denne uken, og håper dere får en kanonbra uke.
Er jeg den eneste som blir besatt av spesifikke ting, i enkelte perioder? Akkurat nå er jeg smålig besatt av sko, og jeg klarer ikke slutte å skrolle nedover de forskjellige nettbutikkene etter sko. Jeg fikk et par sko i posten her om dagen, og er de ikke sikkelig fiiiine? Jeg fikk et gavekort fra H&M til jul, og det er faktisk en av de mest geniale gavene jeg har fått noen gang.
Jeg kjøpte også (3!!!) par sko på Zara her om dagen til 139,- stykk og det føltes som tidenes kupp. Nå er jeg snart ferdig på jobb, og skal ture hjemover snart. Jeg krysser fingrene for at C har laget ferdig middag….
